Kenya er et fascinerende land. Det er større enn Norge selv om det ikke ser slik ut på verdenskartet. Og det er overraskende lite av landet som har klassisk savannelandskap. Det er stort sett delen som grenser mot Tanzania. Mesteparten av landet, den nordlige delen som ligger mot Etiopia og Somalia, er semi-ørken og har få severdigheter (utenom Lake Turkana).
Kenya går for å være det klassiske afrikanske landet. Det var derfor på tide at jeg kom meg hit. Det stempelet er både fortjent og ufortjent. Landet har vært utrolig dyktige til å markedsføre seg selv, og landet har blitt markedsført gjennom en rekke forfattere. Et land som Tanzania har nok mer å by på når det gjelder safari og naturopplevelser, men Kenya ligger ikke langt bak. De har i hvert fall de mest spennende storbyene i regionen med Nairobi og Mombasa. Nairobi ble i sin tid etablert som en jernbanestasjon ved jernbanen mellom Uganda og Mombasa. Etter det har byen vokst i rekordfart.
Kenya er et land som forsøker å hele sårene etter det voldelige etterspillet av 2007-valget. Da kom stammemotsetningene i landet til synet og aggresjonen mot den dominerende stammen Kikuyu (stammen fra høylandet hvor marathonløperne kommer fra) fra de marginaliserte stammene var voldsom. Nå har de vedtatt en ny grunnlov som bl.a. gir alle folkegrupper lik rett til statlige arbeidsplasser og det er en ekstrem grad av åpenhet rundt strategiske beslutninger. F.eks. da ny riksrevisor ble innsatt i fjor, så ble intervjuene med riksrevisorkandidatene vist på tv for hele nasjonen. Men alle ambisiøse rettighetene (bl.a. rett til bolig) er dømt til å skuffe kenyanerne etter hvert, slik tilfellet har vært i Sør-Afrika da man fikk en veldig ambisiøs grunnlov. Unge kenyanerne gjør i hvert fall sitt for å skaffe seg solid utdanning. Befolkningen er en av de mest utdannede i Afrika, men det er håpløst få jobber.
Landet har mange andre bekymringer. Dets militære engasjement i Somalia har ført til at Al-shabab-militsen har gjennomført flere terroraksjoner. Den somaliske befolkningen opplever derfor å bli mistenkeliggjort. Pirater gjennomfører kidnappinger ved populære turistområder langs kysten som ved Lamu med den gamle swahilikulturen. Jeg blir imidlertid fortalt at det nå er helt trygt å ferdes i de områdene. Men turisme er en næring som er helt avhengig av omdømme, og Kenya har ikke det beste omdømmet nå. Arrene etter Al-Qaida-angrepet mot den amerikanske ambassaden i 1998 er også noe som ikke glemmes så lett. Sånn er det når landet ligger i en utsatt geografisk posisjon. Posisjonen gjør at Nairobi er basen for FN-operasjoner, og mange andre hjelpeorganisasjoners innsats, mot Somalia og Sør-Sudan.
Dessverre fikk jeg ikke sjanse til å oppleve Kenyas store turistattraksjoner under mitt besøk. Fikk imidlertid sett nasjonalmuseet som både er viet det rike dyrelivet i landet og de første fossilfunn av mennesker. Disse funnene er hovedsakelig gjort nord i Rift Valley, rundt Lake Turkana (som strekker seg inn i Etiopia). Har også fått smakt Kenyas gode svarte te. Te dyrkes stort sett i de vestlige delene av landet mot Victoriasjøen og står for 20-30 % av all eksport. Kenya har stort sett måttet lære seg å produsere sine egne eksportartikler, da det ikke har noen mineralressurser av betydning (til forskjell fra Tanzania som har masse).
Trafikken i Nairobi er legendarisk. Et underdimensjonert veinett må ta hensyn til den voksende biltrafikken. Og ALT skal igjennom sentrum. Er ikke snakk om å ha noe ytre ringvei. Det sammen problemet har man også i de andre østafrikanske hovedstedene med voldsom befolkningsøkning: Kampala, Dar Es Salaam og Kigali. Trafikkpolitiet har erstattet trafikklys, noe som kan være like greit. Da jeg var i Harare så bestemte bilene seg for å ikke stoppe for rødt lys, slik at biler fra sidegående retning ikke slapp til. I Nairobi gjør også trafikkpolitiet mye skade. Normalt bør man skifte tur hvert 2. minutt e.l. Her venter man 15.min før kryssende biler får lov til å kjøre noe som fører til at det tetter seg i mange kilometer. Ifølge min lokale sjåfør skyldes det at politiet "glemmer" å gi kryssende biler rett til å kjøre. De virker å være konstant glemsomme.
Mens jeg var i Kenya var den store migrasjonen i ferd med å skje. Blant dyrene i Serengeti gikk det rykter om at regnet hadde kommet til Masai Mara (den nordlige delen av Serengetisletten) i Kenya. For å komme dit må de krysse den fryktede Mara-elven hvor krokodillene ligger klare. Klare er også hordene av turister som ønsker å få noen blinkskudd av hundretusener av gnuer, sebraer, elefanter osv. Til og med Nairobi nasjonalpark (ligger rett utafor byen, akkurat som Nordmarka i Oslo) opplever effekter av migrasjonen da den i disse dager oversvømmes av dyr. Korridorer er etablert av myndighetene for å sikre dyrene noenlunde fri passasje. Men disse er under sterkt press av menneskelig aktivitet. Salg av game meat (antilope-, sebra-, villsvinkjøtt osv.) er nå forbudt i Kenya for å hindre krypskytting. Fordelen med å bo i Sør-Afrika er imidlertid at dette er fullt ut tilgjengelig på restauranter. Her har de klart å sikre oppdrett av kudu, impala, springbok osv. på en bærekraftig måte. For Kenya er dets dyr dets store aktivum.
Slutt på eksotiske dyr på grillen (bortsett fra struts, krokodille og kamel)
