Liberia har en interessant historie. Da britene skulle plassere frie amerikanske slaver i Afrika valgte de området som i dag utgjør Liberia. De ble plassert på Providence Island i 1822. Øya ligger inne i en lagune i Monrovia og er et slags åpent musem. Navnet Monrovia kommer fra tidligere president James Monroe som var en sterk tilhenger som sterkt støttet koloniseringen av Liberia. Liberia har egentlig en vakker historie med frie slaver som vant sin frihet og som ville starte noe nytt i Afrika - hvor deres forfedre kom fra. Men det ble ikke helt slik...amerika-liberianerne tok etter hvert fullstendig kontroll over den nye staten, og annekterte store deler av Monrovia som bare de kunne bo i. Deres bygninger lignet faktisk på bygninger man fant i sørstatene. Marginaliseringen av de lokale, uten slavebakgrunn fra USA, skapte massiv misnøye. Alle presidenter fram til 1980 var fra denne lille gruppen som ankom Liberia i 1822.
Liberias første president, Joseph Jenkins Roberts. Født som fri slave i Virginia i 1809 og dro til Liberia i 1829 hvor han slo seg ned som forretningsmann.
Da borgerkrigen brøt ut i 1989 dro mange av amerika-liberianerne til statene. Det var de som hadde ressurser til å komme seg vekk fra infernoet som ventet. I dag begynner mange av dem å komme tilbake. De er sterkt influert av det amerikanske samfunnet og de snakker kav amerikansk! De begynner å okkupere nøkkelstillinger i staten, og bringer inn mange friske ideer, samtidig som det fortsatte å sementere skillet mellom amerika-liberianerne og afrika-liberianerne.
Til høyre på bildet er lille Providence island hvor de første frie
slavene kom i land i 1822
Liberia var et meget borgerkrigsherjet land. Charles Taylor terroriserte landsbygda på 80-tallet før han gjorde forsøk på kupp i 1989. Han regjerte landet fram til 2003 før presset på han ble for stort og han søkte eksil i Nigeria. Det er kulehull i mange av bygningene, og tidligere landemerker i Monrovia står utplyndret og ødelagt. Et av disse er Ducor Palace Hotel. Dette var det eldste hotellet i Liberia (bygd i 1950) og står på det høyeste punktet i byen. Utsikten er fabelaktig. Alt av verdier har imidlertid blitt plyndret og bygget smuldrer opp. Det forhindret meg dog ikke i å ta en tur til toppen av bygget hvor man får Monrovias beste utsikt.
Ducor-hotellet ble stengt i 1989 like før Charles Taylor begynte opprøret. Kuppet startet den første borgerkrigen i Liberia, og hotellet ble hardt skadet under denne tiden. Den ble beskutt og bebodd av folk fra de nærliggende slumområdene. Først i 2007 tok Justisdepartementet ansvar og kastet ut folka. Nå blir det bevoktet av en vakt (som også har familien sin gående rundt der).
Ducor-hotellet ruver i bylandskapet
Det er ikke bare bygningene her som har arr, men menneskene har også tydelige arr. Det er vanlig å se menn med avhogde armer og ben. På bare ett gatehjørne så jeg rundt 10 menn som alle sto på krykker. Dette skyldes bl.a. landminer og en brutal inngripen overfor sivilbefolkningen. Borgerkrigen her var ekstrem og brutaliteten nesten uten sidestykke. Den første borgerkrigen varte fra 1989 til 1996 og over 200 000 mennesker ble drept. Taylor ble faktisk valgt i "frie valg" i 1997, men sannsynligvis fordi ingen andre turte å ikke stemme på han.
HISTORISK SVEIP OVER BORGERKRIGEN
Den tidligere presidenten, Samuel Doe, var en skikkelig skurk som kom til makten etter et kupp i 1980. At Doe tok makten var dog i begynnelsen ikke så upopulært. Han var den første afrikaner som regjerte Liberia. Før det hadde alle presidenter stammet fra de opprinnelige frie slavene som ankom Liberia på 1820-tallet. Han fikk derfor massiv støtte i begynnelsen og var på statsbesøk i USA flere ganger. I 1989 var det flere frigjøringsbevegelser (de spredte imidlertid ikke så mye frihet rundt i landet) som sto i kø for å kaste Doe fra makten. Prince Johnson kom først til Monrovia og fikk Doe henrettet i 1990. Han ble grundig torturert og henrettet for åpent kamera. Klippet ble vist på nyhetene verden rundt. Imens hadde Taylor kommet inn i landet fra Elfensbenskysten og gjennom harde kamper med Does hær ble østlige Liberia helt ødelagt av krig, voldtekter og ødeleggelse. Taylor tok etter hvert kontroll over mesteparten av landet. Taylor var faktisk en del av Does regime, men måtte gå pga. korrupsjonsanklager. Han samlet sammen en hær av stammer (folk som følte seg marginalisert av Does styre) i Elfenbenskysten og gikk etter hvert til angrep.
Mellom Charles Taylor og Prince Johnson raste borgerkrigen. Taylor hadde partiet NPFL mens Johnson hadde partiet IGNU. I tillegg hadde man Does gamle tilhengere. Disse tre partene, pluss flere andre parter, skapte en forferdelig situasjon. Uten at jeg skal gå inn på detaljene, kan man si at man prøvde koalisjonsregjeringer, ECOWAS (foreningen av vestafrikanske stater) var inne og det var drøssevis av fredsavtaler. Hele 10 stykker ble inngått i omliggende hovedstader fra 1990 til 1995. Men i 1996 ble alt brutt og en stygg krig mellom Taylors NPFL og ULIMO (Does gamle tilhengere) brøt ut og mesteparten av Monrovia by ble ødelagt her.
Taylor ble valgt med lovnad om at mye av volden skulle gi seg. Og den ga seg noe, men ikke helt. Taylor begynte etter hvert å konsentrere seg om nabolandene og støtte geriljabevegelser her. Det var nettopp hans støtte til geriljabevegelser i Sierra Leone som gjorde han fortjent til hans dom hos domstolen i Haag. Han støttet opprørsbevegelsen RUF, hvor han forsynte dem med våpen og han fikk bloddiamanter tilbake. Han støttet også bevegelsen i å utføre kidnappinger, tortur og lemlestelse av sivilbefolkningen og ikke minst i at de etablerte en stor hær av barnesoldater. Dommen i Haag sier klart at Taylor styrte denne bevegelsen direkte. Da var det ikke rart at Sierra Leone til gjengjeld ga den liberianske opprørsbevegelsen fritt leide i Sierra Leone for å styrte Taylor, noe som bidro til den andre liberianske borgerkrigen. Under 1997-valget gikk Taylor faktisk til valg med slagordet "He killed my ma, he killed my pa, but I will vote for him". For de som har sett filmen "Lord of war" (med Nicholas Cage), som delvis handler om våpensalg til afrikanske krigsherrer, så sies det at en av de gale krigsherrene i filmen, Andre Babtiste, i stor grad var basert på Charles Taylor.
Krigsforbryteren Charles Taylor
Den andre liberianske borgerkrig begynte i 1999 og kulminerte med beleiringen av Monrovia i 2003 av opprørsgruppen LURD (sterkt støttet av Guinea). De gjorde opprør mot en upopulær president og gikk hardt til verks med å bombe Monrovia sønder og sammen, uten å ta hensyn til menneskeliv. I ettertid har Taylor også blitt gitt mye av skylden for de høye dødstallene i 2003-beleiringen. Taylor pakket etter hvert sakene
og søkte tilflukt i Nigeria, og Monrovia ble kontrollert av amerikanske styrker og ECOWAS-styrker. ENDELIG kom freden til Liberia. Ca. 15 år med konstant borgerkrig hadde ødelagt det en gang lovende landet, og borgerkrigen spredte seg til hele regionen. Vest-Afrika fikk ikke nyte den framgangen det fortjente pga. av denne massive konflikten.
Jeg snakket med flere som hadde opplevd borgerkrigen, både i Liberia og Sierra Leone. Det var spesielt interessant å få innsikt i hvordan riksrevisjonen drev mens det fortsatt er krig. I riksrevisjonen i Sierra Leone var det til en viss grad business as usual i hovedstaden Freetown (byen ble i større grad enn landsbygda forskånet for krigshandlinger). En dag var det imidlertid aktuelt med et feltbesøk i de rurale områdene. Det var i disse områdene borgerkrigen raste. Revisoren jeg snakket med fikk beskjed om at det måtte gjøres, men følte seg ikke tilpass. Familien var bekymret. Fra sentralt hold ble han imidlertid gitt en vakt på reisen. Det var en tenåringsgutt med kalasjnikov. Han fulgte med på hele turen og det han så på landsbygda var et skrekkelig syn. Fortsatt er det mange hundretusener av mennesker som er intern fordrevne og ikke tør å dra hjem til sine landsbyer.
Mange liberianere har et blandet syn på rettsprosessen mot Taylor. Selv om mange idag tar avstand fra hans gjerninger, mener man at det er et liberiansk anliggende. Kritikken føyer seg inn i kritikken mot vestlige lands domsprosesser mot afrikanske krigsforbrytere, gjerne tidligere presidenter. Spørsmålet er hvorfor man hele tiden går for afrikanske ledere, mens forbrytelser i Midøsten, av USA og andre blir ignorert.
LIBERIA IDAG
Monrovia har kommet seg kraftig siden krigen. Selv om det er mye synlig fattigdom og slumområder. Man får inntrykket av at små virksomheter dukker opp overalt og det er et utrolig liv i byen. Mye av businessen i byen er styrt av libanesere. I tillegg til å importere mye av varene til Liberia er de store på eiendom. Libaneserne eier mye av bygningsmassen her, og tjener masse penger på å leie og lease disse ut til vestlige organisasjoner, FN og EU. Libaneserne er også en mektig innvandrergruppe i Sierra Leone og Guinea. Men av en eller annen grunn er det tilnærmet umulig for dem å få statsborgerskap i Liberia, mens i de andre nabolandene er det enklere.
Hva libaneserne ikke eier er imidlertid hotellet jeg skrev om tidligere i dette innlegget. Det forfalne Ducor-hotellet så i 2008 gode sjanser til å gjenvinne sin tidligere glans. Da sa Gaddafi at han var villig til å lease hotellet og sette i gang en storstilt rehabilitering. Arbeidet hadde begynt så smått i 2010, med masse forsinkelser, men ble selvfølgelig helt stoppet da Gaddafi tok kvelden i 2011.
Bilene her må nesten kommenteres. Flesteparten av de er bruktbiler fra Europa. Og på mange av bilene er klistremerkene fortsatt på. Jeg så bl.a. en tidligere tysk bil med elgmerke på. Den tidligere bileieren hadde sikkert vært på ferietur i Norge. Har ellers sett biler med finsk flagg, nederlandsk flagg. Ellers ligner drosjene her veldig på drosjene i New York, med en viktig detalj. Man bruker bare Nissan Sunny. De er imidlertid malt gule slik at de er gjenkjennelige. En annen ting man legger merke til, i hvert fall på en søndag, er hvor mange kirker det er i byen. Det er gjerne en kirke på hvert kvartal. Det er evangeliske kirker, presbyterianere, metodister osv. Når man kjører bil med åpent vindu hører man plutselig høystemt sang når man kjører forbi en bygning.
LIBERIA - ET SHIPPINGLAND
Et område Liberia nyter suksess er shipping. Omkring 10-15 prosent av verdens handelsflåte er registrert i Liberia. For mange rederier er det greit å registrere skipene i et annet land for å slippe diverse kostnader og reguleringer. Noen land har spesialisert seg på å sørge for "frie havner" for verdens handelsflåte, deriblant Liberia, Panama og Marshalløyene. Ulempen med denne ordningen er selvsagt at mange av shipsrederne er kriminelle og kan komme unna med mye ved å søke tilflukt i land med lite reguleringer som Liberia. Selv om Liberia kan være stolte av å ha en av verdens største handelsflåter (på papiret), så slår det også tilbake på dem selv. Disse selskapene er gjerne selskaper som driver utstrakt overfiske og annen miljøkriminalitet som de ønsker å slippe unna med. Jeg snakket med en drosjesjåfør som sa at fiskeprisene har steget drastisk i det siste. Kysten av Vest-Afrika regnes for den delen av verden hvor ulovlig fiske bedrives i størst grad. Trålere kjører ned fra Europa og tømmer havet for fisk. Kona til drosjesjåføren drar til fiskemarkedet hver mandag for å sikre seg middag for uken, og hun kan fortelle at tilbudet blir mindre og prisene blir høyere for en befolkning som er lutfattig i utgangspunktet. Fisk er ofte den eneste proteinkilden, da kjøtt er altfor dyrt.
FRAMTIDENS LIBERIA
Liberia er definitivt et land i endring. Man ligger fortsatt langt bak Sierra Leone som har en bedre turistinfrastruktur og er mye tryggere generelt. Demokratiet i Liberia har ennå ikke konsolidert seg og nå opplever man en sterk tilførsel av liberianere med amerikansk bakgrunn. Mange av dem har politiske ambisjoner. I tillegg er det en rekke internasjonale selskaper inne for å jobbe med gruveindustrien og petroleumsindustrien. Utvinning av jern er den største industrien, men man har i tillegg gull og diamanter. Utfordringen er å sørge for at inntektene fra disse næringene tilfaller den liberianske befolkningen. Korrupsjonsnivået i Liberia er blant de høyeste i hele Afrika.
På den andre siden er Liberia et foregangsland for styrking av kvinners rettigheter. Overalt er det plakater som oppfordrer til respekt for kvinner, og landet har ikke minst Afrikas første kvinnelige president, Ellen Sirleaf Johnson. Hun fikk som kjent fredsprisen i fjor. Ellen har lenge vært en kjent figur i liberiansk politikk og stilte i 1997 til valg mot Charles Taylor. Det valget tapte hun, og ble etterpå en støttespiller for Taylor noe hun har blitt kritisert for. Hun gjorde noe opp for dette da hun presset Nigeria til å utlevere Taylor til domstolen i Haag.
En artig detalj er at utenfor inngangen til kontoret hennes står det konsekvent fire kvinnelige militære soldater - tungt bevæpnet. Ellers er sikkerhetsnivået generelt høyt, og man frykter fortsatt at volden kan blusse opp igjen.
Når man flyr fra Liberia ser man hvor tynt befolket landet er. Så langt øyet kan se er det grønn regnskog. Etter hvert flyr man over megabyene Abidjan i Elfenbenskysten, Accra i Ghana og ikke minst Lagos i Nigeria. Vest-Afrika virker å ha en voldsom urbanisering, og den eksisterer også i Liberia hvor 1 av 3 innbyggere bor i Monrovia.
Da jeg dro var alle opptatt av at Obama hadde vunnet USA-valget. Dette er noe som gleder nær sagt alle afrikanere, ikke minst i Kenya der jeg leste dagens aviser under mellomlandingen. Liberia håper på enda sterkere bånd til USA. Mens afrikanere i land som Kenya, Sierra Leone, Malawi og Zimbabwe tradisjonelt har studert i England, har liberianerne alltid dratt til USA og fått ideene derfra. Nå vender de tilbake i hopetall til Liberia med håp om en bedre fremtid, så blir det spennende å se hvor mottakelig Liberia er for å bli en "51. stat".
2) Smør på pølsebrødet. I Sør-Afrika har man en veldig god pølse som heter "boerpølse". Den er laget av biffkjøtt og finner man den rette slakteren har man en fantastisk pølse. Den kan også være veldig dårlig hvis den kjøpes på en billigforretning, og er gjerne da laget av ubestemmelig materiale fra kua. Som i Norge har man ketsjup (kalles tomatsaus her) og sennep til pølsa. Men brødet skal ikke varmes. Det jeg derimot reagerer på er at man smører pølsebrødene med et tykt lag meierismør. Smaken forringes kraftig! Jeg pleier derfor å be om å få usmørede pølsebrød hvis det er noen slike igjen. Denne tradisjonen er synd, da det på kjøpesentrene på lørdager lukter grilla boerpølser på parkeringsplassen lang vei. Fristelsen er derfor stor til å ta et mellommåltid, men skuffelsen er stor når man ser at alle pølsebrødene er ferdigsmurte..
Men det store høydepunktet er biltongen! Det er tørket kjøtt som kommer i ulike varianter. Det kan minne om biff jerkey fra USA, men det er mye bedre. Biltongen kan enten være fersk (kjøttet kommer i biter i en myk variant), hard (i lange harde strimler) eller som tynne pølser (ligner på ølpølser). Det nytes best med en kald øl eller under en sundowner på en safaritur. 
