mandag 18. mars 2013

Sør-Sudan - Afrikas nyeste land


Mange har sikkert spilt spillet Jakten på den forsvunne diamant. Spillet tar deg rundt omkring i Afrika, bl.a. til det mystiske Bahr el Ghazal – dypt inne i Afrika – langs et ukjent sted ved Nilen. Nå kom muligheten til å endelig dra dit..






Juba er en by jeg ikke visste altfor mye om før jeg dro. Jeg visste at det er et sted hvor veldig lite er på plass, at det er en by ved Nilen og at det er varmt der.

På flyet fra Nairobi så jeg Mount Kenya i det fjerne med sine spisse fjelltopper. Etter hvert som jeg fløy over Uganda og mot Sør-Sudan begynte landet under meg å bli lavere og lavere. Mesteparten av østlige og sørlige Afrika ligger på et platå som gjør temperaturen i hovedstader som Nairobi, Pretoria, Lilongwe, Lusaka, Kampala, Kigali osv. ganske behagelig. Dette er byer som har et perfekt klima. Juba derimot ligger på 500 m.o.h. og nede i en dal. Det er derfor beryktet for å være et varmt sted. Under mitt besøk gikk temperaturen opp til 39-40 grader. Juba er et flott syn fra luften slik den ligger ved Nilen. Fra bakken får man en følelse av å være i hjertet av Afrika.

LITT HISTORIE
Landet er som kjent verdens nyeste land. Landet har en meget brokete og turbulent historie. Siden britene ga Sudan uavhengighet i 1955 har det vært nesten konstant krig med Sør-Sudan (som da het Southern Sudan). Borgerkrigen tok først slutt da Southern Sudan fikk betydelig autonomi innenfor Sudan i 2005, og 9 Juli 2011 ble det et eget land. Problemene står virkelig i kø! Det er et av verdens mest underutviklede land. Alt må bygges opp fra grunnen av. Det meste de fikk av systemer og praksiser fra araberne i nord kvittet de seg med. Så det må ikke bare bygges grunnleggende ny fysisk infrastruktur, men også ny finansforvaltning, skolevesen, helsevesen osv.

Selv om alle snakker arabisk (mer utbredt enn engelsk) var det en voldsom aversjon mot araberne. Juba-massakren i 1992 var med på å stadfeste at det ikke var mulig for arabere og sørsudanesere å leve med hverandre. Riksrevisoren i Sør-Sudan har skrevet en fin bok om seg selv om hans nøkkelrolle i uavhengighetsbevegelsen i Sør-Sudan, SPLM. Han tjenestegjorde også i hæren SPLA. Han skildrer Juba-massakren hvor det sudanske militæret gikk amok i Juba. Riksrevisor var tett med John Garang, lederen for frigjøringsbevegelsen. Da Sør-Sudan fikk autonomi i 2005 ble John Garang president. Han døde imidlertid i en flyulykke 23 dager etter. Salva Kiir overtok som president, og har også blitt gjenvalgt i det frie Sør-Sudan. Umiddelbart kom man i konflikt med Sudan, og etter hvert stoppet man oljeproduksjonen (som også Sudan er helt avhengig av inntektene fra). Sør-Sudan fikk 98% av inntektene sine fra oljen.

 

INGEN OLJE, INGEN LØNN
 Produksjonen har fortsatt ikke startet, men etter avtalen med Sudan 12 Mars, inngått i Addis Ababa, er det håp om at produksjonen starter innen mars måned er omme. Hvis det drar ut mer, vil ting gå alvorlig galt med Sør-Sudan.

Sør-Sudan går gjennom tøffe tider etter stoppen i oljeproduksjonen januar 2012. Lønningene i staten er halvert og det er en bremsing av ekspansjonen av staten i ulike sfærer av samfunnet. Noe av konsekvensene av dette fikk jeg føle ved ankomst på flyplassen i Juba. Som ventet foregår det meste manuelt og det er et visst organisert kaos. I immigrasjonskontrollen opplevde min kollega fra Rwanda problemer. Som medlem av East African Community (Kenya, Tanzania, Uganda, Rwanda og Burundi) skal man bare behøve å betale 50 dollar for visum. Immigrasjonsmannen bak skranken hadde imidlertid bestemt seg for at Rwanda ikke tilhørte Øst-Afrika, men sørlige Afrika. Visumprisen hadde derfor steget til 100 dollar. Uten særlig midler tilgjengelig til å verifisere Rwandas regionale tilhørighet, ble prisen på 100 dollar derfor stående.
Oppførselen mot min ugandiske kollega var imidlertid enda frekkere, og hadde sitt utgangspunkt i manglende vaksinasjonskort. Er det én ting man trenger når man reiser rundt i Afrika så er det et gult vaksinasjonskort som beviser at man har blitt vaksinert mot gul feber. Flere land i Afrika prioriterer kampen mot den skumle gul feber-sykdommen, som transporteres gjennom mygg. Min kollega hadde imidlertid ikke med seg sitt kort og ble derfor svar skyldig da immigrasjonsoffiseren ba han vise det. For å bøte på manglende kort måtte han betale en avgift, men til hans store overraskelse gikk ikke pengene til å finansiere en sprøyteinjeksjon med vaksine. Han slapp inn i landet, men fikk ikke noen kvittering.
Lave lønninger avler opportunisme, spesielt innenfor et system hvor eksistensen av internkontroll er minimal.

LANDET
Sør-Sudan er et stort land, over dobbelt så stort som Norge. Det meste er ukultivert flatt land. Landet ligger lavt og er derfor veldig varmt. Under mitt besøk gikk gradestokken opp mot 40 grader. Det kan også bli veldig fuktig. Men om kvelden kjøles det ned betraktelig (til under 30) og det går an å oppholde seg ute. Man må imidlertid passe seg for myggen som gjerne har med seg malaria.
 
Det mange ganske sikkert ikke vet om Sør-Sudan er at det er vertskap for en av verdens største dyremigrasjoner, og i hvert fall Afrikas 2. største nest etter den i Serengeti-Masai Mara. Sør-øst i landet ved grensen til Etiopia vandrer det 1,3 millioner antiloper og derfor mange rovdyr som løver. Er også en betydelig elefantbestand. Det er fantastisk at dette har blitt bevart etter alle årene med uroligheter.

I Juba føles dyrelivet ganske nærværende. En ting som aldri slutter å forundre meg er hvorfor det er så mange rovfugler i Øst-Afrikas hovedstader. Man ser dem i Kampala og Nairobi, og kanskje i størst grad i Juba. Man ser ikke ørnene i sørlige Afrika. I Juba ser man hundrevis av ørner som svever oppover himmelen i spiralform. Ørneskrik høres hele tiden, og de gigantiske Maribou-storkene hviler seg i tretoppene. Jeg ble fortalt av de lokale at Nilen pleide å ha mye variert dyreliv, ikke minst krokodiller og pytonslanger. En gang var det en FN-soldat som hadde drikket seg full på byen og la seg ved elvebredden for å sove ut rusen. De fant han om morgenen med føttene stikkende ut av munnen til pytonslangen. Jeg fikk høre flere triks om hva man bør gjør om man er i ferd med å bli slukt av en pytonslange; alt fra å bruke en barberkniv til å slå på halen dens.

Ellers fanges mye nilabbor og tilapia i Nilen. Begge to er fantastisk god matfisk. Tilapia smaker best grillet, mens nilabbor passer best stekt i panna. Å se Nilen er et fantastisk syn, spesielt med tanke på historien og størrelsen. Er helt spesielt å tenke på at den renner ut i Middelhavet når man står midt i Afrika, som føles så uendelig langt unna Europa. I Juba sier dem at vannivået i Nilen har redusert drastisk ettersom det bygges flere og flere demninger. Sist gang jeg så Nilen var i Jinja i Uganda hvor jeg raftet. Her er det bygget dam. Da jeg var i Uganda fikk jeg inntrykket av at jeg var ved «Source of the Nile», men min kollega fra Rwanda bestred det på det sterkeste. Ifølge han er det en elv i fjellene i Rwanda som renner ut i Victoriasjøen, gjennom Victoriasjøen, og deretter til utløpet i Jinja. Det er noen enorme dimensjoner over elven. Et ønske er å kunne oppleve Nilen i Khartoum. Der møtes den hvite nilen (som renner gjennom Juba) og den blå nilen (som kommer fra det etiopiske høylandet.

Øl fra Nilen

JUBA
Juba er kjent for å ha både kjerreveier og elendige hoteller, men begge deler har bedret seg betraktelig. Landet har også fått et eget bryggeri; helt sentralt i en nasjonsbyggingsprosess. Det jobbes også med å få et nasjonalt statlig flyselskap, og er viktig for nasjonen selvsagt. Slike selskaper går imidlertid ofte en ublid skjebne i møte.
 
En by som vokser i voldsom fart! Nye bydeler popper opp og det bygges overalt. På bare noen få år har byen vokst med sikkert 50 %. Og det er i Juba det skjer i Øst-Afrika. Businessfolk fra Kenya, Rwanda, Uganda og Etiopia gjør stor business og kenyansk mafia er også aktiv. Det er en stor etterspørsel etter varer og tjenester og er mange ressurssterke folk som er dyktige til å fixe ting.
  

Noen ordentlige vannrørledninger er det ikke i Juba. Noen eritreere har derfor spesialisert seg på transport av vann fra Nilen. Overalt i byen ser man deres blå tankbiler. De parkerer nede ved elvebredden av Nilen og fyller lastebilen med slange. Deretter kjører de vannet til hoteller og sentrale vanndistribusjonspunkter. Strømtilgangen er også ikke helt adekvat. Juba drives i stor grad av dieselgeneratorer som sørger for strøm. Mange steder er strømmen av om dagen for å spare diesel. Man er uansett helt avhengig av aircondition i byen, og det merkes når strømmen er av.

Norge har stort nærvær i Juba. Norge har stått last og brast med Sør-Sudan siden Sudans uavhengighet, og Norsk Folkehjelp, Kirkens nødhjelp og andre organisasjoner er store her. Det har også ført til at Norge har en meget god anseelse i landet. Overalt i byen ser man skilt hvor det står «Norwegian People’s Aid». Norge bidrar ellers inn med kapasitetsbygging i hele sentralforvaltningen, inkludert riksrevisjonen.
 
Det blir spennende å se hvordan det går med Sør-Sudan. I tillegg til manglende inntekter sliter de også med mye intern rivalisering i landet. På samme måte som i Kenya er stammetilhørighet viktig for tildeling av maktposisjoner. Og om sikkerhetssituasjonen i landet bedrer seg kan kanskje turistnæringen blomstre. Der er det et enormt potensial!
  




Sikkert er det i hvert fall at det er få steder som er bedre å ta en sundowner ved Nilen enn i Juba. Når man nyter en White Bull og ser sola går ned over de endeløse slettene i Sør-Sudan, tenker man at det var godt å endelig komme til Bahr el Ghazal.

fredag 8. mars 2013

Livsnytertur i Western Cape

Jeg kan ikke tenke meg et land hvor man kan nyte livet mer enn i Sør-Afrika. Det ene øyeblikket står man med en gin tonic og beundrer solnedgangen i en nasjonalpark og det andre øyeblikket nyter man en 6-retters meny i en gammel vingård i vindistriktene. Western Cape er nok den regionen som appellerer mest til dem som ønsker å nyte livet til en billig penge. Det kryr av koselige billige gjestehus, og de små byene føles ganske trygge.

KALK BAY
20 min kjøring fra sentrum av Cape Town ligger den pittoreske havnebyen Kalk Bay. En bitteliten by langs veien som klamrer seg til land langs den svære bukta False Bay. Her er det koselige kafeer, gallerier og butikker med de forunderligste ting. Er til og med et haisenter dedikert til haiens ve og vel. Det som anbefales er å ta morgenkaffen i en ærverdig jernbanevogn ved jernbanen.
Kalk Bay har også et tidevannspool. Det er et inngjerdet område ved stranden. Ved høyvann fylles bassenget, og ved lavvann kan man bade i deilig saltvann. Noe av det beste i Kalk Bay er å ta en lunsj ved Harbour House. Den ligger akkurat overfor klippene ved havet og mens man tygger sjøkreps og tigerreker ser man bølgene slå inn og på den andre siden av False bay ser man de mektige fjellene som omkranser vindistriktene. Det er nesten som å se fjellene i Lofoten. Da vi spiste der så vi en svær flokk med delfiner som svømte forbi.

FRANSCHOEK
Franschoek er Sør-Afrikas mathovedstad. Det var her de franske hugenottene slo seg ned etter å ha blitt forfulgt i Europa. De etablerte det som på nederlandsk ble kalt "Det franske hjørnet". Franskmennene tok med seg vindyrkingskunnskapene og det franske kjøkkenet. Resultatet er at Franschoek i dag uten tvil er den vakreste vindalen i verden. Med høye fjell rundt dalen, og vinranker oppover åssidene, bygg som er bygget i Cape Dutch-stilen, så er man hensatt til en fantastisk verden.
Dilemmaet i steder som Franschoek er at man ønsker å delta på vinsmaking, men ofte er avhengig av bil. I Franschoek har man kommet opp med en genial oppfinnelse, nemlig vintrikken! Det er en trikk som går fra vingård til vingård. Den stopper på stasjoner hvor man blir tatt med på lasteplanet til en traktor med henger. Man blir sluppet av på en ærverdig vingård hvor man får prøve 5-6 ulike viner og får innføring i deres beskaffenhet.  Etterpå bærer det videre til neste vingård.
Franschoek er nok mest berømt for sine restauranter. Her har stjernekokkene valgt å slå seg ned og diske opp med de fantastiske retter. En 6-retters på en type Michelin-stjerne-restaurant koster ikke mer enn en helaften på Egon i Oslo. Men man må bestille veldig god tid i forveien. Det meste er fullbooket hver dag. Kokkene på restaurantene er så nøye på ting at de allierer seg med lokale keramikkverksted for å sikre seg at tallerkenene har den rette fasongen og dermed yter rettene rettferdighet. Når man tar en 6-retters eller fler, så har kokken og vinkelneren passet på at hver rett kobles til en spesifikk vin. Og de tar aldri feil! En vin som ikke ville ha smakt så godt alene kommer virkelig til sin rett når den blandes med den rette maten.
Selv om alt virker å være idyll i Sør-Afrikas vindistrikt må det nevnes at arbeidsforholdene for de ansatte på vingårdene, og i fruktindustrien, ikke er de beste. Etter omfattende streiker, og press fra fagforeninger, har arbeidsdepartementet i Sør-Afrika nå økt minstelønnen til 105 rand. Alle vingårdseiere og fruktprodusenter er forpliktet til å innføre dette. Disse sier imidlertid at dette betyr kroken på døra for driften eller masseoppsigelser. Man får inntrykk av at disse driver med veldig små marginer, siden minstelønnen bare tilsvarer 60-70 kroner per dag.
Protestene vil uansett fortsette, og man vil sette fyr på vinranker. Ting blir heller ikke bedre av at det kommer historier om at arbeiderne blir betalt i vin, noe som skaper alkoholisme og sosiale problemer. Sør-Afrika har kommet langt i å innføre etiske standarder på vin ved å forby alle former for tilsetningsstoffer og tilsetting av sukker for å kunstig få opp alkoholprosenten. Er bare å se etter sertifiseringsklistremerket på korken. Men de har en del å hente for å bedre både lønns- og arbeidsvilkår, og i Sør-Afrika har man tatt til orde for en boikott av sørafrikansk vin i utlandet. Sannheten er uansett er at vinindustrien ikke har problemer med å tiltrekke seg arbeidskraft gitt den enorme arbeidsløsheten i landet.

DEN FLOTTESTE DELEN AV GARDEN ROUTE
Forrige gang vi kjørte langs Garden route tok vi strekningen Port Elizabeth-Plettenberg Bay. Denne gangen tok vi strekningen Mossel Bay-Knysna som skal være enda vakrere, men kortere. Flyet gikk til George, den største byen i regionen. Byen i seg selv er ikke noe spesielt vakkert syn, bortsett fra en fabelaktig restaurant i det gamle rådhuset og det største jernbanemuseet i den sørlige halvkule. George er særlig populær blant nordmenn som skal på golfferie. I alle retninger er det skilt til golfresorts, og nordmenn lokkes også av at det er ganske trygt der også. Vi traff en gjeng nordmenn som merkelig nok ikke spilte golf, men fant på andre ting.
Temperaturen langs kysten av Garden route er ikke den varmeste. Det kan sammenlignes med klimaet i Vestlandet hvor man har milde vintre og ikke så veldig varme somre. Her ligger gjerne temperaturen på 20-25 grader. Men man skal ikke så langt inn i innlandet før temperaturen nærmer seg 40.
Vegetasjonen langs Garden route (og Kapphalvøya) er helt unik i verdenssammenheng ved at man har mange slags fynbos. Det er en slags mellomting av lyng og tre og det er rundt 2000 forskjellige arter av dem (!). Boerne kalte det fynbos, som betyr "fin tre". Men det er også mye urskog langs Garden route som har tropisk karakter. Mye av dette er vernet og det er flotte områder man kjører gjennom.  Og strendene er mektige! Spesielt når man kjører forbi byen Wilderness. Der strekker strendene seg så langt øyet kan se og bølgene fra Det indiske havet treffer badeturistene.

MOSSEL BAY
Helt i begynnelsen av Garden route har man Mossel Bay. Det er en av de mest populære feriebyene i Sør-Afrika. Stedet vrimler av gjestehus og vi bodde på den beste av dem! Det koster allikevel som et vandrerhjem i Norge.
Mossel Bay er nok mest kjent for to ting; at Bartolomeu Diaz satte sine føtter her og at man har Sør-Afrikas eldste postkontor. Diaz var den første europeer som seilte rundt Kapp det gode håp. Flere år før Vasco da Gama. Han ankret opp i Mossel Bay. Der møtte han en gjeng innfødte som ikke ønsket han velkommen, men kastet steiner mot han. En av dem på mannskapet fyrte løs med sin armbrøst og drepte en av de innfødte. Dette var sannsynligvis folk av sanfolket. Xhosa-folket (som Mandela tilhører) kom senere ned fra sitt hjemland i Eastern Cape.
På museet kan man se en replika av skipet Diaz brukte. Replikaen ble brukt av en gjeng portugisere for å feire 500-årsjubileet i 1988 og de seilte helt fra Portugal til Mossel Bay i skuta. Like ved museet er et postkontor som ble etablert tidlig på 1500-tallet og er i et tre. Man kan ikke ha vært i Mossel Bay uten å ha puttet postkort oppi denne.

KNYSNA
På veien til Knysna fra Mossel Bay kjører man forbi mange flotte strender. Her er det bare å kaste seg i det varme indiske havet, men bør ta forholdsregler mot sterke havstrømmer og haier. Knysna ligger ved en flott innsjø ved samme navn. Her kan man ta hoppe på en båt som tar deg ut til "portene" som leder til det indiske havet. En forrædersk åpning er eneste vei ut mot havet, og gjennom tidene har bare rundt 300 skip prøvd å krysse åpningen, og 60 av dem sank.
Knysna har en hyggelig waterfront med mange gode restauranter. Resten av byen er ikke det helt store..men én overnatting er byen verdt. Byens største attraksjon er Mitchell's brewery. Det er Sør-Afrikas første mikrobryggeri (1988). Fortsatt er produksjonen relativt begrenset, men de utgjør et flott alternativ til den ganske kjedelige lagerølen man får i Sør-Afrika. På bryggeriet er det omvisninger og smaksprøver. Ellers er østersen i Knysna verdt å prøve! Vill østers hvor man kjenner smaken fra havet.

 

 

Oppsummert er det områder i Western Cape som er noe av det mest fantastiske på jorda. Man får ikke følelsen av å være i Afrika, men heller ikke Europa. Det er en helt unik blanding av kultur, landskap, mat og mennesker. Garden route er veldig turistrettet, men naturen er fantastisk. I hver by (gjelder både Mossel Bay og Knysna) ser man imidlertid i det fjerne små townships/masse skur hvor arbeidskraften bor. Det er en påminnelse om at også i dette mest fredelige og koseligste hjørnet av Sør-Afrika er forskjellene ekstreme, og at alle ikke er der fordi de har sommerhus der.