tirsdag 30. oktober 2012

The Friendly City + Garden Route!

Et av de mest karakteristiske kjennetegnene ved Sør-Afrika er kystlinjen. Den må nesten være en av de vakreste i verden. Nesten hele innlandet består av et høyfjellsplatå på +/- 1200 meter. Platået slutter plutselig når den når det indiske havet og en flott fjellkjede går derfor langs hele kysten. Elver som går mot havet har skapt utrolig dype raviner. Det er en mektig opplevelse å kjøre i 120km over disse når vinden blåser slik at bilen klingrer seg til veien.



Kysten av Port Elizabeth

En av de flotteste delene av kysten er Garden route. Garden route starter i byen George i vest (ca. 30 mil øst for Cape Town) og ender i Port Elizabeth. Og det var til nettopp Port Elizabeth turen gikk denne gangen. Port Elizabeth kalles gjerne "the friendly city" - mye pga. den avslappede stemningen og en vennlig atmosfære. Port Elizabeth er Sør-Afrikas femte største by og tredje største havneby, med ca. 1,5 millioner innbyggere. Til forskjell fra mange av Sør-Afrikas store byer føles den og er ganske trygg å ferdes i uten at det står en sikkerhetsvakt på hvert hjørne. Byen ble grunnlagt av engelskmenn, og man hører generelt at engelsk i mye større grad er morsmålet enn afrikaans (som man hører overalt i Pretoria).

Port Elizabeth er bilhovedstaden i Sør-Afrika . Det er her nær sagt alle biler lages. Bilfabrikkene ligger strategisk til rett ved de enorme townshipene som ligger øst for byen. Mens man kjører langs townshipene er det et endeløst hav av små standardiserte hus. Og alle har solcellepanel på taket! Naturen er også nær townshipene. Like ved en township holdt jeg på å kjøre på en apekatt med en unge rundt livet.  

Langs stranden i Port Elizabeth (byen kalles gjerne PE av sørafrikanere flest) får man følelsen av å være i Florida med palmer, endeløse strender og mange folk som beveger seg. Forskjellen er at PE har et litt mer ustabilt klima. Ved ankomst PE var det som å ankomme Bergen en kald og regnfull høstdag. Neste dag var det derimot sol og 30 grader, men allikevel en del vind.
PE er en veldig vindfull by! Littegrann sør for PE ligger Jeffrey's bay. Det er surfehovedstaden i Sør-Afrika. På hvert gatehjørne selges det surfebrett og våtdrakter. Våtdrakter trengs da vannet i PE ikke alltid er spesielt varmt. Og bølgene er massive.
 

Langs Garden Route
Fortsetter man lenger sør for Jeffrey's bay er man godt i gang med å kjøre Garden route. Langs denne ruten er det flere pittoreske byer, utallige små parker og mye adrenalingivende aktiviteter. Dette er eldorado for de som liker ekstremsport. Sjømaten på de ulike restaurantene er meget god, spesielt kjemperekene. Når det gjelder sørafrikansk fisk er jeg ikke helt frelst ennå. De har den utrolig kjedelige fisken "hake". En fisk som derimot faller mer i smak er sole. Kingklip er heller ikke så verst.

 
Sole-fisk


Addo Elephant Park

Like ved byen Plettenberg har man friluftsparadiset Tsitsikamma. En svær nasjonalpark med utallige aktiviteter. Like utenfor nasjonalparken ligger Knysna-skogen. Dette er en skog hvor det levde elefanter unikt tilpasset livet ved kysten. De regjerte området i lange tider før de på 1900-tallet ble tatt av dage. I dag er det bare én elefant som er gjenlevende. Den vandrer ensomt rundt i skogen som den siste av Knysna-elefantene. Det er også den eneste elefanten i Sør-Afrika som vandrer fritt utenfor inngjerdet område.

Flere elefanter er det imidlertid i Addo elephant park som ligger 7-8 mil i innlandet fra Port Elizabeth. En fantastisk nasjonalpark som har en fauna man ikke finner i andre kjente parker i Sør-Afrika som Kruger og Pilanesberg. Så maaange elefanter! Her kan man også se de big 5.  For første gang kjørte vi selv inn i safariparken. Det er en egen dimensjon å kunne stoppe selv og det gir en egen frihetsfølelse å kunne kjøre hvor man vil i en park. Samtidig er det ingenting som slår guidet tur. Man lærer mye og det er enklere å konsentrere seg om animal spotting.


Port Elizabeth anbefales for de som vil kombinere vakker kyst, sjømat, flott natur, historie og safari.

tirsdag 23. oktober 2012

Tilbake til Seychellene


Mahe

Ikke så mye har forandret seg siden jeg sist var i Seychellene. Men noe har endret seg. I vannet utenfor Victoria er man nå travel med å sette opp masse vindmøller. Dette er en generøs gave fra sjeiken i Abu Dhabi. Problemet er imidlertid at det blåser ganske beskjedent her på østsida av øya.
Engelskmannen Brendon Grimshaw ble dårligere siden sist. Grimshaw er han som eide en egen øy på Seychellene og skapte sitt eget paradis. Han skapte et fristed for ulike dyr og planter bl.a. kjempeskilpaddene. Han takket nei til milliardtilbud for å selge øya. Han har nå gått bort, og har etter eget ønske returnert til øya. Nå ligger han ved siden av de to piratgravene på øya.
En ting jeg har lært mer om denne gangen er alle spøkelseshistoriene. Jeg er selv en skeptiker på dette området, men må innrømme at det er veldig underholdende å høre alle historiene folka på Seychellene forteller til hverandre og barna sine. Det er generelt mye folklore og mystikk her, og mye stammer fra tiden med heksedoktorer. Og slike tanker kommer nok naturlig når man ser på naturen her som er trolsk, skog innhyllet i tåke og en isolasjon man føler på.Grimshaw har skrevet om mange av historiene i sin selvbiografi om hvordan han skapte øya han bodde på. Han hevdet at hver dag kl. 18.00 så dukket det opp en hund fra piratgravene og den gikk til kapellet. Og kl. 18.00 neste morgenen gikk den tilbake. Men det er ingen hunder på Moyenne-øya.
En annen historie involverer en gal heksedoktor som brukte et effektivt framkomstmiddel. For å komme fra Silouette-øya til hovedøya Mahe tok det gjerne 5-6 timer i båt. Han brukte imidlertid et palmeblad som underlag og surfet bortover vannet sittende på dette bladet. En skummel historie involverer en beryktet varulv på Mahe. En periode var det mange kuer og geiter som ble tatt av et mystisk rovdyr. Seychellene er kjemisk fri for rovdyr og angrepene kunne visstnok ikke stamme fra en hund. En vakker morgen gikk en dame i skogen og hun fikk øye på og luktet en ufyselig mann som hadde hår overalt i ansiktet, hoggtenner og som bevegde seg dyrisk. Hun besvimte umiddelbart.

TRE ØYER
Seychellene består av 115 øyer, og av disse bor flesteparten på tre av disse. Mahé (ca. 90 % av befolkningen), Praslin (5000 innb.) og La Digue. Denne gangen ble det tur til både Praslin og La Digue. Praslin har en av de flotteste strendene på Seychellene, Anse Lazio. Det var ved denne stranden at et par turister ble angrepet og drept av hai i fjor. Haien var sannsynligvis en ensom kar som hadde forvillet seg fra Sør-Afrika. På Praslin er det en dal som har den berømte kokosnøtten, Coco de Mer. Det er verdens største kokosnøtt, og formen til nøtten gjør den til et fruktbarhetssymbol. I verden vokser den bare på Praslin og en annen liten øy.
Coco de Mer
På La Digue finner man det som regnes som verdens vakreste strand, Anse source d'argent. På La Digue går livet sakte og biler er neste forbudt på øya. De lokale og turister må derfor sykle rundt og bli transportert i kjerrer dratt av okser. Fra La Digue er det en halvtime med båt til Praslin og fra Praslin er det en time med båt til Mahé.
 
Anse source d'argent
HVA MER?
Det meste har blitt sett på Seychellene nå. Det er ikke store landet. Samtidig vokser landet år for år ved at det fylles på med sand og stein for å bygge nytt land. Seychellene føles ikke som et land i Afrika, selv om det regnes blant de 54 landene. Seychellene har det karakteristiske røde jordsmonnet man finner over hele Afrika, Kina er tungt inne (bygger bl.a. Parlamentet og ny Høyesterettsbygning), demokratiet har fortsatt ikke konsolidert seg helt og nærheten til kontinentet merkes ved piratfaren. Seychellene kan gå i mange ulike retninger, men det som er sikkert er at det lille landet vil preges kraftig av stormaktenes innflytelse - av Abu Dhabi, India og Kina. Koloniarven fra England og Frankrike blir fjernere og fjernere. Det er ikke rart at alle vil sette sitt preg på Seychellene.

lørdag 6. oktober 2012

Gullkysten - Ghana

Kart over Ghana. På bildet ses bl.a. innsjøen Lake Volta, som er Afrikas største kunstige innsjø ved at elva Volta er demmet opp. Funfact: Burkina Faso het tidligere Øvre Volta.
Ghana går for å ha et av de mest vennlige folkeslagene i Afrika. De er ikke oppfarende, sier alltid hei på gaten og har det generelt fredelig og rolig. De hadde også et demokratisk skifte av presidentmakten for en kort tid tilbake, noe som tradisjonelt har vært en sjeldenhet i Afrika. Ghana ligger som en fredelig oase i en ganske urolig region.
Accra er en gammel by, og den ble først født da portugiserne slo seg ned her på 1500-tallet. Deretter kom britene og andre europeiske stormakter og bedrev utstrakt handel av gull. Enorme gullforekomster har blitt utvinnet her, og fremdeles er det den 2. viktigste eksportsvaren (etter kakao for sjokolade). 
Det som plager meg litt med Accra, og generelt mange av kystbyene i Afrika som ligger i nærheten av ekvator er den påtagende varmen. 30 grader føles gjerne som 40 grader når luftfuktigheten er høy. Ganske ubehagelig varme, og kan ikke sammenlignes med det fantastiske klimaet i Pretoria hvor det er tørt og fint. Men kveldene blir gjerne behagelige i Accra. Og ingen steder er det mer behagelig enn å sitte ved en strandrestaurant, nyte fantastisk og billig sjømat og oppleve at eneste form for belysning er måneskinnet.
Langs kysten av Ghana er det masse festninger. De ble etablert av europeerne som transittsteder for slaver. Slavehandelen nådde ekstreme proporsjoner i Ghana og tok etter hvert helt over for gullhandelen. Førstnevnte var langt mer lukrativ. Disse fortene/festningene er dessverre i ferd med å forfalle, mens noen av dem brukes operativt. Presidenten bor i Osu-festningen som danskene bygde, mens en annen festning fungerer som fengsel (forholdene der er nok ubenevnelige). Den mest kjente festningen er Cape Coast Castle et stykke vest for Accra.
Cape Coast Castle
Danskene har altså vært tilstedeværende i Ghana. Det samme har Norge siden vi var i union med dem. Her drev man med ulike typer handel, inkludert slavehandel. Danskene har satt såpass stor preg på Ghana at en bydel i Accra heter Christiansborg. Til og med kirkegården for ghanesere som falt under 2. verdenskrig heter "Christiansborg Cemetery".
Gateadresse i bydelen Christiansborg
Ghana har ikke så mange superattraksjoner. Allikevel er det et veldig turistvennlig land å være i. Bortsett fra at visumprosedyren er unødvendig komplisert og flyplassen overgår seg selv i antall checkpoints, så er Ghana først og fremst veldig trygt, vennlig og med god infrastruktur. En av attraksjonene er Lake Volta. Her har man demmet opp Volta-elven og skapt Afrikas største kunstige innsjø. Den er helt enorm og tar opp en betydelig del av Ghanas landareal. Den sikrer masse overskudd av strøm og vann. Nordlige Ghana har en del safariparker og mange ghanesere nevner at krokodillene der er ganske fredelige. Man kan til og med klappe dem, og ekstra moro skal det være å kaste levende høns til dem..
Maten er god i Ghana. Det var den også i Nigeria og Gambia. Mitt inntrykk er at maten er betydelig bedre i Vest-Afrika enn i Øst-Afrika og sørlige Afrika hvor man driver mest med grilling av kjøtt. I Vest-Afrika er det også mye mer spicy! Det er ingen grunn til å be om tabasco. Forklaringen for dette skal visstnok være at fiskere brukte chili og annet krydder for å bevare og smakstilsette fisken de spiste på havet. Det gjorde det lettere å spise og det bidro også til å sløve smaksløkene. Ellers fikk jeg vite at ølet guiness gjerne foretrekkes av kvinner - av ulike grunner. Mange av de samme ølmerkene kan finnes over hele Vest-Afrika. Det går mest i Star, Gulder, Harp, Club og Guiness. Unntaket er Gambia som har sitt eget Julbrew.
Ghana fikk sin uavhengighet i 1957 og satte i gang en frigjøringsbevegelse i hele Afrika hvor koloniherrenes lenker ble løst. Ghana var først ute og dette inngår også sterkt i historiefortellingen og mytologiseringen av Ghana. Overalt i Accra er det monumenter over uavhengigheten og de som var "founding fathers". Det går ikke upåaktet hen. De er også alle avmerket på sedlene. De store nasjonalheltene nå til dags er fotballspillerne. Mens jeg var i Accra traff jeg på en gjeng spanjoler som var talentspeidere fra Qatar-stiftelsen "Aspire", som rekrutterer unge idrettshåp. De velger to gutter fra hver region i Ghana, noe som betyr at det er mange som vil måtte gå skuffede hjem fra fotballauditionen.

Ellers ligger mye til rette for Ghana. De startet i fjor med å produsere olje, de utvinner fortsatt masse gull og er Afrikas neststørste eksportør av kakao (etter Elfenbenskysten). I tillegg ekspanderer turistnæringen kraftig. Strendene renses opp og gjøres tilgjengelige for turistnæringen. Men Ghanas viktigste fordel er dets rykte for å være et av de tryggeste og vennligste landene i Afrika.