lørdag 12. november 2011

Zim

Det foreløpig siste landet jeg var i var i Zimbabwe. Og det var kanskje det landet jeg var mest spent på på forhånd. Man hører jo så mye rart – blant annet om de fryktede immigrasjonsoffiserene. Men ryktet skulle vise seg å være overdrevet. Det tok riktignok 10 ganger lenger tid i immigrasjonen enn et gjennomsnittlig afrikansk land, men ikke noe uvennlighet. Flyplassen i Harare er forresten supermoderne. Det samme kan derimot ikke sies om nasjonalflyselskapet Air Zimbabwe..
Harare er en overraskende urban by med høye skyskrapere, brede avenyer, flotte kirker og flotte koloniale hus. Man ser at dette er en by i et land som var blant Afrikas mest suksessfulle. Det hadde mye å vise til i landbruksproduksjonen (Afrikas kornkammer), tekstilindustrien og gjennom utvinning av diamanter, gull og platina. Mye galt har skjedd de siste åra, mye på grunn av uante mengder korrupsjon. Det tok helt av i årene 2007-2009 med en hyperinflasjon man ikke hadde sett maken til siden Tyskland i mellomkrigstiden. Økonomien ble helt ødelagt og de flinke hodene forlot landet. De fleste har ikke returnert. I dag er landet en såkalt ”multi currency economy” hvor dollar er den viktigste valutaen. Laveste veksel er 1 dollar, slik at butikkene utsteder kuponger eller sukkertøy for mellomværende veksel.
Det er fortsatt mye spenninger i landet, og det var opptøyer med opprørspoliti og tåregass under mitt opphold. Landet er også utrolig delt politisk hvor man enten støtter Mugabes Zanu-PF-parti eller Tsvangirais MDC-parti. Det reflekteres også i avisene som er veldig polarisert. Ting kan gå ille, og det brøt nesten ut borgerkrig i 2008. Er uansett trist at et land som har så mye potensial, og stolt historie, ødelegge alt. Det vises klarest ved det alvorlige kolerautbruddet i 2008. Mens jeg var i Harare rapporterte avisene om utbrudd av tyfus i landet. Det skal jo ikke skje.
Landet er på størrelse med Norge, og er i likhet med sistnevnte velsignet med masse verdifulle mineraler. Et interessant fenomen i Zimbabwe er de store kampesteinene som ligger strødd rundt omkring. Skulle tro at det var isbreer som hadde spredt dem omkring. Og landets fremste turistattraksjon er Victoria Falls (som visstnok ser bedre ut på Zimbabwe-siden enn på Zambia-siden). Man merker en utrolig stolthet over landet av de lokale. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble spurt om hva jeg synes om landet og om jeg likte det.
Har et litt ambivalent forhold til Zimbabwe, men er klar på at jeg vil tilbake. Landet har i hvert fall potensial til å bli et av kontinentets fremste turistdestinasjoner.


onsdag 2. november 2011

The Pearl of Africa


Winston Churchill kalte landet ”the pearl of Africa”. Og det kan nok stemme. Landet er i hvert fall et slags Afrika i miniatyr.
Uganda er nok det landet som har satt mest spor av dem jeg har besøkt. Det hele begynte med kjøreturen fra flyplassen til Kampala. Kampala har antageligvis en av verdens verste trafikker, og jeg endte opp med å stå to og en halv time i kø, noe som var greit da jeg kunne beundre folkelivet langs veien med endeløse markedsboder, puber og nattklubber. Pulsen steg da sjåføren bestemte seg for å kjøre på motsatt siden av veien i flere kilometer av gangen og presset motgående bilister ut. Han slang seg også på kortesjer av ministere som insisterte på å komme fram.
Uganda er et ganske folksomt land. Mange mennesker på et lite område, og det er vel bare Niger i Afrika som har en høyere befolkningsvekst. Allikevel er landet ganske harmonisk (med unntak i Nord), og Kampala er en utrolig hyggelig hovedstad å vandre rundt i. Folk sier ”hei” til deg uoppfordret og det er til og med forholdsvis trygt å gå ute om natta (en sjeldenhet i afrikanske hovedsteder). Man legger også merke til ganske sløve folk som er khat-tyggende. Khaten (som gjerne storkonsumeres i land som Somalia og Yemen) produseres i Kenya og Uganda.
Tradisjonell sang
Uganda har mange særheter. Det er for eksempel det eneste landet jeg har vært i hvor servitørene spør om man vil ha ølen kald eller varm. I tillegg brukes banan som ”staple food” på samme måte som potet og ris. Bananpalmer er overalt. Et eksotisk innslag i Kampala er de enorme marabou-fuglene (avbildet på melkesjokoladen). De store fuglene svever over byen og lever av menneskelig avfall. På nært hold er de ikke spesielt vakre.
  
Marabou-storken


Rafting i Nilen
Mens vi besøkte den ugandiske riksrevisjonen traff vi en IT-manager. En ganske kul ugandisk fyr med amerikansk aksent. Under samtalen kom det fram at han er raftinginstruktør på si, og ganske snart fikk vi et tilbud om å være med på å rafte i Nilen. Nilen!!! Sivilisasjonens vugge og verdens lengste elv. Og for en tur!! Definitivt en av de beste opplevelsene jeg har hatt. Vi ble fortalt at vi skulle rafte i stryk som var kategorisert som 5, dvs. høyeste tillatte kategori for kommersiell rafting. Turen var på ca. 35km.
Vi kjørte til byen Jinja tidlig lørdag morgen til basecamp. Deretter ble vi kjørt til Nilen på åpent lasteplan. Vi ble fortalt at det ikke var noen flodhester eller krokodiller i den delen av Nilen vi skulle rafte. Padlingen foregår i flotte omgivelser og det er stadig øgler og otere som svømmer over elva. Jeg glemmer aldri følelsen av å høre bruset av en foss i det fjerne mens man padler på blikkstille vann. Man vet at snart så forvandles stillheten til et inferno av bølger og såkalte ”vaskemaskiner”. Flere ganger havnet jeg i slike vaskemaskiner. Det begynner med at hele flåten tipper over og alle havner i vannet. Deretter blir du fraktet ca. en kilometer nedover elva gjennom ulike stryk og bølger hvor man har mer enn nok med å få puste og unngå steiner. Deretter blir man reddet av en person i kano som man klamrer seg fast til. Og slik gjentar det seg. Men det er like moro hver gang.
Langs elva er det et fantastisk dyreliv og naturen er frodig. Jeg vil aldri glemme følelsen av å padle under en enorm sverm med flaggermus. Helt utrolig.
Etter raftingturen dro vi til Nilens kilde, en underjordisk kilde som ligger der Victoriasjøen slutter og der Nilen begynner. Fra dette punktet bruker vannet tre måneder på å nå Middelhavet.
Uganda er et land jeg kan tenke meg å besøke igjen. Og da står gorillasafari og tur til Rwenzori-fjellkjeden på programmet. Den fjellkjeden regnes for å være blant de mest imponerende i verden og fjellene rekker til over 5000m.o.h. Øyhopping på Victoriasjøen er også noe å få med seg.


Mens noen bruker Nilen til å rafte, bruker andre elva til å frakte bananer og motorsykler