tirsdag 14. mai 2013

Paradisøya i Det indiske hav




 
 

Et ordtak på Mauritius er følgende: Først lagde Gud øya Mauritius. Deretter lagde han Himmelen med Mauritius som modell.

Mauritius er et land som vekker mange assosiasjoner hos mange. Det skal være det ultimate paradiset på jorda og et sted man kan nyte livet. Det stemmer i stor grad! Men Mauritius er så mye mer. Når det gjelder Mauritius som paradis kan man med en gang si at det ikke når Seychellene til knehøyden en gang. Seychellene er i en helt egen klasse. Men Mauritius har ting å by på som Seychellene ikke har.
 

NATUREN

Mauritius er ikke stor med sine 2000 kvadratkilometer. Vestfold fylke er litte grann større. Men med 1,3 millioner innbyggere er øya ganske befolket og nesten alt tilgjengelig land er kultivert. Det aller første som slår en med Mauritius er alle sukkerrørene som er plantet. Nederlenderne tok kontroll over øya i 1597 (men forlot den i 1710) og hadde da allerede tatt kontroll over Indonesia. På Indonesias øyer fant de sukkerrør som de importerte til Mauritius. På Mauritius er det endeløse sletter med sukkerrør. Resultatet er at Mauritius er en av verdens største sukkereksportører, og de lager også utmerket rom (med vanilje og kanelsmaker).

Sukkerrørene er såpass sterke at de takler fint de årlige syklonene som treffer øya mellom desember og mars. Mauritius ligger akkurat innenfor syklonbeltet i Det Indiske Havet, men det er Madagaskar og Mosambik som får den største smellen der. Gamle steinpiper ligger rundt på øya og minner om den gamle metoden for å foredle sukkerrørene. Nå skjer det i fabrikker.


Mauritius er omgitt av et enormt korallrev, verdens tredje største. Den ligger som en stripe 500 meter fra land og gjør at alle bølger bryter før de når land. Dermed er det utrolig fredelig og rolig å bade og svømme. Utenfor revet er havet mer vilt, og jeg var en dag der ute for å fiske etter stor fisk! Men mer om det lenger ned i innlegget..

Mauritius ble skapt som følge av et vulkanutbrudd 8 millioner år siden, og er dermed helt forskjellig fra Seychellene som består av granittøyer som er fjelltoppene av et sunket kontinent. Overalt på øya er det høye spisse fjell som minner om vulkanaktiviteten. Og vulkanstein er overalt. På øya Reunion (fransk oversjøisk territorium) som ligger ca. 20 mil i luftlinje fra Mauritius er det derimot en nesten 3000 meter høy vulkan som har utbrudd hvert år. Reunion er på størrelse med Mauritius og sies å være mer fransk enn Mauritius. Men om man liker natur er Reunion et mer selvfølgelig valg enn Mauritius, spesielt med all sin ekstremsport og stier (100 mil).

 

DODO

For rundt to millioner år siden dukket dodoen opp. Dodo var en fugl med komisk utseende som ikke kunne fly. Det var jo ikke noen naturlige fiender på Mauritius med ingen rovdyr, så den mistet likesågodt evnen til å fly. Dodoen vagget fornøyd rundt på øya ganske bekymringsløst - men faren lurte i horisonten. Nederlenderne kom etter hvert til øya. Da dodoene så nederlenderne løp de nysgjerrig ned til stranda for å undersøke de nyankomne. Nederlenderne gjengjeldte deres gjestfrihet med å fange så mange av dem de klarte og sikre seg fersk kjøtt på reisen østover mot Øst-Asia. Senere slo nederlenderne seg ned på øya og tok med seg rotter, slanger og andre skapninger. Disse gikk løs på eggene til dodoen - og dodoen selv ble gjerne fanget og grillet av menneskene.

Dodoens skjebne var beseglet. Rundt 1660 døde den siste dodoen. Men noe komplett skjellet e.l. hadde man ikke bevart av skapningen og hvordan den så ut ble dermed et mysterium. Den ble etter hvert en mytologisk skapning i Europa på linje med enhjørningen. Noen begynte å tvile på om den i det hele tatt eksisterte. Men på slutten av 1800-tallet ble et komplett skjelett av dodoen funnet. Og på bakgrunn av dette klarte man å rekonstruere en kopi av fuglen. Både skjelettet og rekonstruksjonen finnes på naturhistorisk museum i Port Louis. For min egen del var det en stor opplevelse å se skjelettet med egne øyne. Dodoen er en av de mest komiske, tragiske og berømte utdødde dyrene som har eksistert. Jeg har ellers hørt rykter om at noen prøver et Jurassic Park-aktig prosjekt hvor man skal bruke DNA fra dodo-skjelettet og gjenskape skapningene. Vi får se.

Dodoen er uansett det fremste ikonet på Mauritius og figurer på våpenskjoldet. ALT av suvenirer har bildet av dodoen på seg. Om fuglen er utdødd lever den i beste velgående som et ikon. Og mauritiere virker å ha tilgitt nederlenderne. Som de sier: "The Dutch killed the dodo. But in return they brought with them the rum". 


FOLKET
Om Sør-Afrika liker å kalle seg selv en "rainbow nation" er betegnelsen enda mer passende på Mauritius. Folket er en blanding av indere, kinesere, afrikanere og europeere. Men det er forbausende liten etnisk bevissthet og tilhørighet. Alle snakker kreolsk (en slags fransk) og er supervennlige og hyggelige. Folket er nesten på grensen til naive og dumsnille og er utrolig serviceinnstilte. På den måten er det en drøm å feriere på Mauritius, og Mauritius rangerer høyest i verden på steder hvor turister drar tilbake.

Men man kommer ikke bort fra at det er en veldig sterk indisk innflytelse på Mauritius, og ca. 70 % av befolkningen tror på hinduismen. Av den grunn ser man langs veien utallige små hindutempler og hellige bønnesteder med rødt flagg viftende. Inderne kom da slaveriet ble avskaffet i 1835. Britene trengte arbeidskraft og fikk skipet dem over. De ble etter hvert den dominerende folkegruppen også politisk. Blant mange av indisk og kinesisk avstamning er det en oppfatning om at inderne og kineserne er de arbeidsomme og disiplinerte, mens de av kreolsk bakgrunn (afrikansk/fransk) mest liker å nyte livet og spille gitar ved stranden. Livet på Mauritius hadde uansett vært kjedelig uten de med kreolsk bakgrunn (slik de man finner på Seychellene).
 
 
Morne Drabant - fjellet nederst til venstre

En digresjon som er blant de mest berømte på Mauritius er den som gjelder slavene ved Morne Drabant - fjellet Drabant. Fjellet er ca. 550 meter høyt og er en liten nasjonalpark. Det er det vestligste punktet på øya. Mens slaveriet var aktive på Mauritius var Morne Drabant et populært tilfluktssted for rømte slaver. Da muligheten bød seg flyktet de fra sine herrer som drev sukkerrørplantasjene. De gjemte seg høyt oppe i skogene som omgir Morne Drabant. I 1835 kom en gruppe engelske soldater mot fjellet. Slavene som hadde gjemt seg oppe i fjellet så soldatene nærme seg. Fylt av skrekk skjønte de at de ikke hadde noe sted å rømme. Av ren fatalisme valgte de alle å løpe over kanten av fjellet og kaste seg i døden. Soldatene skulle imidlertid bare overlevere et budskap til dem: Slaveriet var over. De var nå frie mennesker.

Frie mennesker er definitivt mauritiere. Mauritius er det eneste landet i Afrika som av Economist Intelligence Unit, regnes som "fullt demokrati". Landet er virkelig en modell for mange. Landet opplever også stor økonomisk vekst og har en stor IT-sektor. De endeløse sukkerrøråkrene må gradvis gi plass til fabrikker og teknologibedrifter.


PORT LOUIS

Port Louis er oppkalt etter den franske kongen, Ludvig 15. Byen ble en viktig havneby etter at britene kom, men mistet mye av sin betydning etter at Suezkanalen åpnet.

Port Louis minner faktisk ganske mye om Cape Town. Byen er omringet av høye fjell, det er en nylig utviklet Waterfront, det er Company gardens (rester av det franske handelskompaniets hovedkvarter) og det er en festning. Men der stopper likhetene. Når man er i de travle gatene føler man mer at man er i en asiatisk storby. Folk selger ting overalt og byens hovedmarked er virkelig et syn! Her selges alt mulig. Selve byen har ikke så mange attraksjoner, og kanskje den største er Waterfront-området. Havnen har blitt åpnet opp for mennesker slik at man kan nyte sjømat ved vannkanten eller shoppe i de mange fancy butikkene.

Port Louis er imidlertid ganske søvnig om kveldene. Det skyldes at størstedelen av befolkningen på Mauritius bor på sentralplatået (500-600 m.o.h.) som ligger sørøst for hovedstaden. Etter jobb rusher alle hjem og forlater Port Louis som en spøkelsesby. Port Louis kan bli ubehagelig varmt, mens temperaturen på sentralplatået gjerne er 5 grader kjøligere.

Men Port bør definitivt besøkes, og om det blir for varmt er det en håndfull interessante museer man kan kjøle seg ned i.
 






 
 

VERDT ET BESØK

Mauritius er definitivt verdt et besøk. Landet har ikke wow-faktoren og den usannsynlige skjønnheten som Seychellene har, men man har et mer variert tilbud. Det bittelille landet kryr av fascinerende naturattraksjoner, kulturelle attraksjoner og i havet kan man snorkle, dykke og gjøre all slags vannsport. Å gifte seg er relativt vanlig på Mauritius, og gjerne under vann.

Det jeg imidlertid gjorde var å dra på dypvannsfiske. Det er kanskje det heftigste man kan gjøre på øya. Man leier en fiskebåt med mannskap og drar ut på havet forbi korallrevene. Bak på båten er sju fiskestenger, med ulik slukstørrelser, festet. Det er bare å sitte og nyte utsikten og vente på at snøret begynner å løpe løpsk (stor fisk på kroken) eller at stanga begynner å bøye seg (små fisk på kroken). Det ultimate er å få en blue marlin - en diger fisk som ligner på sverdfisk. Rekorden er på over 600 kilo! Ellers er tunfisk, barakuda, haier og dorado heftig nok. Før jeg dro til Mauritius leste jeg Heyerdahls Kon Tiki-bok, og der beskrev han hvordan båten ble forfulgt av en gjeng doradoer. Skikkelig rovfisk. I løpet av fisketuren fikk vi to slike på kroken. Den største fikk vi beholde og den ble gitt til kokken på hotellet vårt. På kvelden ble det dermed servert nyfisket filetert dorado. Et av mine beste fiskemåltider.

 

Kvelden på Mauritius avsluttes gjerne med et glass hjemmelaget brunt rom med vaniljesmak. Med en solnedgang av de sjeldne og fuglene som bråker idet mørket senker seg føler man seg virkelig hensatt til paradis.

onsdag 1. mai 2013

Langhelg til Madagaskar


Jernbanestasjonen i Antananarivo

MADAGASKAR
Madagaskar er virkelig et spesielt sted. I Norge er landet mest kjent blant sjøfarere og misjonærer. For meg har landet alltid vært et mystisk sted med et utrolig dyreliv, fantastisk natur og en unik blanding av ulike kulturer. Landet er på mange måter veldig forskjellig fra resten av Afrika.

Fordelen med å bo i Pretoria er å kunne ta små weekendturer til destinasjoner som Antananarivo. Det er bare å sette seg på flyet og vips, etter tre timer, er man i en heeelt annen verden. Når man kjører fra flyplassen mot hovedstaden skjønner man veldig raskt at dette er en helt spesiell verden. Overalt er risåkre, små pittoreske landsbyer og et folkeliv av de sjeldne. Menneskene ser ut som de er fra Indonesia (noe de faktisk er). Man skulle heller trodd at man kjørte gjennom Sumatra eller Java.

Men dette er Madagaskar, verdens fjerde største øy, og verdens eldste øy. Øya har enorme dimensjoner, og med en blanding av regnskog, ørken, høylandsskap og en lang kyst er det et minikontinent i seg selv. Å utforske alt vil ta flere år. Vi valgte å fokusere på hovedstaden Antananarivo og omegn.


ANTANANARIVO - OGSÅ KALT TANA
Hovedstaden er plassert på 12 åser og omliggende sumplandskap. Husene er bygd tett i tett, og overalt er det bittesmå franske biler som snegler seg oppover de bratte trange brosteingatene. Hele byen er et eneste stort marked hvor stort og smått blir solgt langs fortauene. Som turist blir man fort selgernes midtpunkt. Å kjøre bil er et mareritt, pga. kjørekulturen, de trange gatene og all eksosen man inhalerer. Populært blant drosjesjåførene er 2CV citroen. De er strippet for det meste, og man får en følelse av at de skal bryte sammen hvert sekund. Spesielt på brosteinen kommer 2CVen til sin rett.

Antananarivo har i underkant av to millioner innbyggere, og er spredt over et stort område. Trafikken er utrolig treg da det langs alle utfartsveiene er et kontinuerlig marked med folk som selger ting langs fortauene. Når man kjører i byen blir man nesten litt sliten av å følge med på alt som skjer. Det er så utrolig mye fascinerende og rart å følge med på.

Byen har et ganske moderat klima, da den ligger på rundt 1200-1400 meter over havet. Nesten det samme som Pretoria. Det betyr at sommeren ikke blir fullt så varm, og vinteren noe kjølig. Det meste av skog rundt byen er hugget ned til fordel for rismarker.

Utsikt over byen

MADAGASKARS DYREVERDEN
Madagaskars historie er noe helt spesielt. Det begynte med at øya skilte seg fra India og Øst-Afrika da kontinentene skilte lag 65 millioner år siden. Fanget på øya var et dyreliv som skulle bli det mest artsrike i verden. 80 % av plantene på øya er bare fra Madagaskar, og det finnes hundrevis av pattedyrarter og krypdyr som bare har utviklet seg der. De mest berømte er lemurene. Det er en av de tidligste formene for primater, og av en eller annen grunn har de hatt en utrolig evolusjonær utvikling på Madagaskar. I dag eksisterer det 101 arter! To arter ble funnet i fjor, og det eksisterer sikkert flere arter som ennå ikke er identifisert. 8 arter er utdødd, spesielt pga. deres størrelse. Noen av dem var like store som mennesker. De fleste av de dagaktive artene er på størrelse med vanlige apekatter.

Lemurer er artige skapninger som hele tiden finner på sprell, er veldig akrobatiske og nysgjerrige. En art, "Dancing lemur", beveger seg ved å hoppe sidelengs. De spiser stort sett frukt og blader. Lemurene er de mest ikoniske i Madagaskar, og det fremste symbolet på behovet for å verne den unike og sårbare naturen på øya. Det er en voldsom avskoging og bare på østkysten av øya er skog av en viss størrelse bevart. Vest på øya, vokser mange av Afrikas kanskje mest ikoniske tre, baobabtreet. Treet ser ut som det er opp-ned med røtter som trekrone. De finnes i varme og lavtliggende strøk i Afrika. I Afrika er det to arter av disse. På Madagaskar er det 12 arter! Mest berømt er baobab-aleen i vest.


 
EN FASCINERENDE HISTORIE
De første menneskene som satte sine føtter på Madagaskar var indonesere. De kom for ca. 1500 år siden. Senere kom det afrikanere fra Øst-Afrika, før arabere, engelskmenn og til slutt franskmenn slo seg ned. Mange afrikanere ble også brukt som slaver. Indoneserne okkuperte innlandet som var godt egnet for risproduksjon, mens afrikanerne slo seg ned hovedsakelig langs kysten. Etter hvert blandet disse to befolkningene seg og man fikk en unik folkegruppe, madagassere, med et særegent utseende, språk og kultur. I dag kan man si at det eksisterer 18 folkegrupper, hvor merina-folket er det som har satt mest preg på øya. De er av hovedsakelig indonesisk avstamning.

Merinafolket lyktes i å samle øya på slutten av 1700-tallet og hovedstaden ble lagt til Antananarivo. En kongefamilie ble etablert, og det ble etter hvert bygget opp en religion rundt dem. De etablerte palasser på høyder som ble regnet som hellige, og man antok at de kongelige fikk et liv etter døden, og at man skulle tilbe dem som guder - ikke helt ulikt det man gjorde med faraoene i Egypt. Kongefamilien ble inspirert av både briter og franskmenn.

Først var oppfatningen den at man bare kunne bygge hus av tre, ikke av stein. Stein skulle bare brukes til gravplasser. Så kom Kong Radama som sa at det var ok å bygge av stein, og en skotsk arkitekt (James Cameron) fikk ansvaret for å bygge det flotteste bygget i Antananarivo - Rova. Rova er et slott på en høyde midt i byen med mange flotte historiske bygg rundt. Her holdt kongefamilien til, mens det var et annet hellig palass to mil utafor byen (med et annet Rova). Franskmennene fikk utover 1800-tallet kontroll på Madagaskar og etter en kort, men blodig krig, ble landet et fransk protektorat. Øya fikk etter dette et umiskjennelig fransk preg. Den siste dronningen fra Merinafolket, Ranavalona III, holdt til i den hellige åsen Ambohimanga. Her ble det bygd hus som passer en kongelig. Da vi var der fikk vi beskjed om å bare stige inn i palasset med høyre fot først. Da entrer man huset som en venn. Franskmennene var uansett ikke venner, og deporterte dronningen til Algerie. Kongehuset falt, og adelen forsvant.

Rova - det kongelige palasset i Antananarivo - designet av en skotsk arkitekt

 
Det var en bitteliten periode med britisk styre under 2. verdenskrig. Da Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland, var det det nazivennlige Vicy-regimet som kontrollerte Madagaskar. Britene fryktet at Madagaskar, og spesielt havnen Diego Suarez med den franske flåten skulle komme under japansk kontroll. Dermed gikk Storbritannia til angrep i 1942 på Frankrike ved å gå løs på Diego Suarez. Etter en serie sjøslag som varte flere måneder, kunne Storbritannia til slutt gå av med seieren. En av de første seirene for Storbritannia under 2. verdenskrig. Madagaskar ble senere gitt tilbake til De Gaulles Frankrike. Hvem skulle tro at Madagaskar skulle være åsted for en av 2. verdenskrigs største sjøslag?

Franskmennene styrte helt til 1960 hvor landet fikk sin uavhengighet. Etter dette ble det forsøk på sosialistisk styre og kollektivisme som fikk alvorlige følger for økonomien. En progressiv president Marc Ravalomanana tok over i 2002 etter demokratiske valg, og fikk blant annet fart på bevaring av landets natur. Han ble imidlertid avsatt gjennom et militærkupp i 2009, ledet av Tanas borgermester, den unge Andry Rajoelina. Dette kuppet har gjort at Madagaskar har blitt svartelistet verden over. Landet er suspendert fra Den Afrikanske Union, mistet mye bistandspenger og utenlandske investeringer har stoppet opp. Den sittende presidenten har endret grunnlov og annet lovverk for å sikre fortsatt styring av landet. Men etter mye press skal det nå i år avholdes presidentvalg og da har både tidligere og nåværende president lovet å ikke stille. Forhåpentligvis vil ting bli bedre for Madagaskar.
Det kongelige palasset utenfor hovedstaden - ligner nesten litt på Norsk Folkemuseum

 
TURIST I MADAGASKAR
Turismen har blitt skadelidende etter uroen som fulgte kuppet i 2009. Fortsatt er det imidlertid populært å besøke de flotte nasjonalparkene for å se lemurene. Vi nøyde oss med å besøke en liten park vest for Antananarivo hvor 9 forskjellige lemurarter løper fritt i en forholdsvis romslig skog. En fin måte å komme nær lemurene på om man har dårlig tid. Ellers er jo Madagaskar kjent for flotte strender og kyst. Det er spesielt i nord man bør dra da, og helst til øya Nosy Be. Det er Madagaskars svar på Mauritius med strandresorts, korallrev og krystallklart vann. Mens vi tok flyet fra Sør-Afrika var det mange sørafrikanere med fiskestenger som dro dit.

Ellers er det populært med elvesafari. Man padler gjennom elvene som renner ut i vestkysten. Det tar gjerne 4-5 dager og man får opplevd dyre- og plantelivet mens man padler fredelig i elven. I øst er det regnskog, og det er også området som blir verst rammet av de mange sykloner som rammer hvert år (mellom desember og mars). Da blir veiene ødelagt og å komme seg fram blir tilnærmet umulig.

I Antananarivo kan man nyte det franske kjøkken til en meget rimelig pris. Det er mange fantastiske restauranter som serverer det ypperste av hva det franske kjøkken kan by på. Spesialiteten virker å være foie gras - gåse/andelever. De kommer i mange varianter og smaker himmelsk! Man kan prøve å skylle dem ned med vin fra Madagaskar, men det blir ofte med den éne gangen. Madagaskar produserer litt vin i de sørlige områdene, men det kan ikke sammenlignes med vinen fra Frankrike og Sør-Afrika som er det man ellers får tak i. Da er imidlertid ølen bedre. Madagaskar kan skilte med flere ølmerker. Ellers er kaffen og teen god. Teen har gjerne vaniljesmak. Madagaskar er kjent for sin store produksjon av ulike krydder, deriblant vanilje. Man kan ikke forlate Madagaskar uten å ta med vaniljestenger.


Madagassisk vin

KULTUREN
Kulturen er en blanding av mye rart. Man skjønner raskt at man på Madagaskar lever sitt liv for å hedre de avdøde og den gudommelige kongefamilien. Tradisjonell religion er mer populær enn kristendommen, og det er mye overtro. Man skal for eksempel ikke peke på en gravplass med pekefingeren. Og det er vanlig å ofre dyr til ære for de avdøde. Ved Ambohimanga, det hellige palasset for kongefamilien utenfor byen, tar folk gjerne med dyr for å ofre dem på en svær sten utenfor porten til palasset. Fullt så hellig var imidlertid ikke behandlingen av palasset (Rova) i Antananarivo. I 1995 ble palasset og bygningene rundt påsatt, og en voldsom brann raste. Hele interiøret i palasset brant opp, og flere bygg rundt av tre ble til aske. Området skulle akkurat bli UNESCO-verdensarv, og rykter sier at myndighetene satte fyr på komplekset for å få de kortsiktige pengegevinstene UNESCO kunne tilby for å sørge for investeringene, og samtidig slippe de økonomiske forpliktelsene ved å holde det ved like. Et svært prosjekt ble imidlertid igangsatt nylig for å bygge opp komplekset og gjøre slottet om til et museum. Mange millioner euro ble spyttet inn, men ting gikk plutselig veldig sakte etter kuppet i 2009, og nå skjer det lite.
En spesiell skikk som må nevnes er behandlingen av guttebarn. Guttebarn regnes ikke som hankjønn før de har fått skåret av forhuden. Før det er de jenter. Forhuden skjæres av ved 2-7-årsalderen. Etter at forhuden blir skåret av skal den spises av bestefaren til gutten. Bestefaren skal spise forhuden sammen med bananer. Denne lite appetittlige tradisjonen blir praktisert av nær sagt alle. Omskjæring regnes som helt essensielt. Det er så viktig at om en gutt dør før han blir omskjæret, får han en grav som ligger et stykke utenfor familiegraven, da han regnes som uren.

Et mer positivt kulturelt uttrykk er den tradisjonelle musikken, Hira Gasy. Det er en musikk som praktiseres mest av de med afrikansk bakgrunn, og har sin opprinnelse i sørlige Madagaskar. Det er en fusjon av franske, kreolske og afrikanske rytmer. Det er utrolig fengende, og innebærer mye akrobatikk. Inget besøk til Madagaskar er komplett uten å overvære en Hira Gasy-konsert.

ET ALTERNATIV TIL PARIS
Det som er deilig med Antananarivo er muligheten til å gå rundt i gatene uten å tenke for mye på sikkerhet og andre bekymringer. Engelskmennene har brakt med seg en bra ting til Afrika, bl.a. styringssystemer, mens Frankrike kanskje har vært dårligere på det. Men franskmennene slår engelskmennene klart i å skape attraktive urbane miljøer, cafekultur, brede avenyer og fantastiske restauranter. Antananarivo er derfor en fin forandring fra livet i sørlige Afrika.

Madagassere er også et utrolig vennlig folk, og språkbarrieren virker ikke å være et problem. Selv om mitt ordforråd begrenser seg til "oui", "no" og "merci" var det mer enn nok for å gjøre seg forstått. Og alle taxiene i byen gjør det til en lek å komme seg fram. Er veldig sjarmerende å krype inn i en bitte liten 2CV som er ribbet for alt av utstyr, og hvor sjåføren har kjørt setet helt fram til frontruta for at jeg skal få plass. Ved et tilfelle begynte setet jeg satt på å dette nedover, og jeg fryktet at jeg skrapte rumpa på asfalten snart.

Neste gang turen går til Madagaskar blir det å oppleve naturen - den mest unike og fantastiske i verden.


Elvelandskap vest i Madagaskar