Kina i Afrika

Noe av det som slår en når man reiser i Afrika er Kinas økende innflytelse. Kineserne er på alle hoteller, kinesiske byggearbeidere går i gatene og kinesiske skilt henger mange steder. Mye er skrevet om kinesisk innflytelse, og det er uenighet om dette er skadelig eller en reddende hånd for Afrika. Den zambiske forfatteren, Dambisa Moyo (som er mest kjent for å kritisere vestlig bistand i boka "Dead Aid") ser helt klart fordelene ved Kinas inntog. Andre ser bekymringen ved en voksende lånebyrde (Kina gir mer lån til Afrika enn Verdensbanken) og masse ny infrastruktur som man ikke har råd til å vedlikeholde. I de siste ukene har Aftenposten kjørt en artikkelserie om "Kina i verden" hvor spesielt Afrika får mye oppmerksomhet. Her kommer det blant annet fram at rundt 80% av Afrikas voldsomme økonomiske vekst kan tilskrives Kinas inntog på kontinentet.

På mine reiser har jeg sett litt av Kinas tilstedeværelse og vil fortelle litt om det her:

LILONGWE

En av de hovedstedene som er mest preget av kineserne er Lilongwe, Malawis hovedstad. I den konstruerte "nye bydelen" med statlige institusjoner har kineserne bygd et splitter nytt parlament. En heslig sak som minner om en blanding av Capitol Hill og et gresk tempel. I tillegg har man bygget et svært konferansesenter med tilhørende hotell. I utgangspunktet burde ikke Malawi være et interessant land for kineserne. Landet har ikke verdifulle og store naturressurser som er interessant for Kina, med mulig unntak av litt uranium. Hvorfor spytter da Kina inn mye penger i landet?

Nytt hotell- og konferansesenter

En av teoriene på hvorfor Kina investerer så mye i Afrika går på at man vil kjøpe politisk støtte for sitt krav om innlemming av Taiwan i folkereplublikken Kina. Tidligere fikk mange afrikanske land bistand fra Taiwan om å anerkjenne det som stat. Man gikk gjerne etter land som Malawi. Men Kina har effektivt klart å få de fleste land over på sin side. Det er derfor ganske symboltungt at det nye kinesiskbygde konferansesenteret i Lilongwe er plassert i et område som Taiwan utviklet og kalte "The Chinese Gardens". Nå står bare en kinesisk paviljong igjen. Det går allerede rykter om at hotellet har fått alvorlige setningsskader og slår sprekker. Det har tatt mistenkelig lang tid før hotellet er innflyttingsklart. Hotellet er forresten oppkalt etter den nå avdøde, og utskjelte, president Bingu wa Mutharika.

Ellers har kineserne satt sitt preg på dagliglivet i byen. Når man kjører gjennom "oldtown" ser man kinesiske forretninger og skilt. Malawere jeg har snakket med sier at kineserne er iferd med å ta over forretningslivet i byen. Kineserne er driftige folk og er nå i ferd med å etablere seg over hele kontinentet og konkurrere med inderne som tradisjonelt har utgjort handelsstanden.

Malawis ambassadør, Asbjørn Eidhammer, skriver mye om dette: http://blogg.regjeringen.no/norgeiverden/lilongwe/2012/10/04/kinesisk_preg/

MASERU

Maseru er hovedstaden i Lesotho, som i likhet med Malawi ikke er et spesielt interessant land for Kina om man tenker på naturressurser. Men kineserne er selvsagt i Maseru. I byens beste hotel, Maseru Sun, er det en egen fin kinesisk restaurant. Alle businesshoteller i Afrika med respekt for seg selv har en kinesisk restaurant. Lesotho har imidlerti en ganske spesiell historie med kinesisk migrasjon - lenge før Afrika begynte med sine storstile investeringer på kontinentet. Man ser de derfor ofte i bybildet.

Da jeg var på sightseeing i Maseru fikk jeg oppleve parlamentsbygningen. En veldig koselig trebygning med stor historisk verdi. Men nå skal parlamentet flyttes - til byens høyeste punkt, langt unna folk flest. Her har kineserne bygget et nytt parlament som nå sikkert er klart (jeg var der september 2011). Det er et staselig bygg og vil sikkert gi gode arbeidsforhold til parlamentarikerne. Jeg forsøkte å nærme meg inngangen til parlamentet da jeg var der, men da ble jeg jaget vekk av en kinesisk byggeleder.

ADDIS ABABA

Addis Ababa i Etiopa er iferd med å bli den diplomatiske hovedstaden i Afrika. Det nye signalbygget i byen er selvsagt hovedkvarteret til den Afrikanske Union. Når man kjører rundt i Addis Ababa er ikke bygningsmassen så imponerende, men AU-bygget derimot får en til å åpne øynene. Bygget ble bygget av kineserne og kostet rundt 200 millioner dollar. Til forskjell fra mange andre byggeprosjekter, ble dette gitt som en ren gave av kineserne, og kan ses på som et ønske fra Kina om å stimulere til regionalt samarbeid, fredsbygging og økonomisk samkvem mellom de afrikanske landene.

MAPUTO

Mosambik er blant landene som har nær interaksjon med Kina, og det merkes i Maputo. Maputo er kjent for å ha en sliten flyplass, men da vi dro til Maputo tidligere i år landet vi i en lekker terminalbygning. Immigrasjonskontrollen hadde moderne utstyr og man fikk til og med bildet sitt i visumsiden i passet. Køsystemet var imidlertid umiskjennelig afrikansk. Den internasjonale delen av flyplassen hadde akkurat blitt bygd av kineserne, og mens vi var der jobbet de med terminalen for innenlandstrafikk.

Alt så som sagt ganske lekkert ut, men når man besøkte toalettene merket man at dodørene begynte å gå fra hverandre. Her er man inne på to av argumentene i hovedkritikken mot disse kinesiske byggeprosjektene: 1) Byggteknisk er kvaliteten på det som gjøres diskutabelt. Vedlikeholdsbehovet melder seg ofte fort og det er lite kontroll av arbeidet som er utført. Framtidige vedlikeholdsutgifter tas heller ikke med i beregningen, og det henger sammen med det andre argumentet. 2) Arbeidet blir utført av kinesere. Kineserne oppretter brakkebyer hvor kinesiske arbeidere kommer inn i stort antall. Lokal arbeidskraft blir i liten grad brukt. Kunnskapen om hvordan byggene ble bygget og sysselsettingseffekten blir dermed liten.

Men det er uansett liten tvil om at Mosambik vil nyte godt av kinesiske investeringer innenfor samferdsel. Kina er i ferd med å forbinde nordlige, og mer utilgjengelige, Mosambik med omliggende land og sør med omfattende veibygging. Slike prosjekter var noe som Norge og andre vestlige land drev med på 60-70-tallet, og mange av disse er regnet som eksempler på mislykket bistand. Nå prøver Kina seg og når det gjelder infrastrukturprosjekter har de en viss suksesshistorie å vise til i hjemlandet.

SØR-AFRIKA

Det landet som mottar mest investeringer og som har størst interaksjon med Kina er Sør-Afrika. Men det synes ikke så mye i gatebildet, sammenlignet med andre land som er mindre utviklet. Sterke bånd er formet mellom ANC og det kinesiske kommunistpartiet og mange ANC-folk har dratt til Kina for å bli kurset. Dette er et fenomen for hele Afrika. For ulike funksjoner i staten tilbyr Kina trening og kompetanseoverføring og sponser flybilletter og opphold. For et par år siden deltok presseoffiserer fra 46 afrikanske land en studietur til det statskontrollerte media i Kina. Det samme gjelder også riksrevisorerene. Nær sagt alle landene i regionen jeg jobber i, AFROSAI-E, sender jevnlig riksrevisorer (eller andre høytstående i riksrevisjonene) til Kina.

Unntakene må være Swaziland og Gambia. Begge to anerkjenner fortsatt Taiwan og mottar fortsatt mye bistand derfra. Begge to opplever også dårlig økonomisk vekst, og har lite å vise til når det gjelder forbedring på den demokratiske indeksen.  

Det har vært en del spetakkel vedrørende ANCs bånd til Kina i Sør-Afrika. For en liten stund siden skulle Dalai Lama besøke Sør-Afrika i anledning Desmond Tutus 80års fødselsdag. Han ble nektet innreise, angivelig pga. visumproblemer. Det hadde skjedd en gang før også. Tutu fyrte seg selv opp og sa at Sør-Afrika var helt i lomma på kineserne og at lite hadde endret seg siden apartheid. Det endte opp med at han ikke fikk komme til bursdagen.

SEYCHELLENE

Ikke alt Kina gjør er like bra, men uavhengig av dette blir man fort imponert over det enorme nedslagsfeltet deres. Bare på i et bittelite land som Seychellene skjer det saker og ting. Da jeg var på Seychellene så jeg at de bygde nytt parlamentsbygg og bygg for Justisdepartementet. Men i tillegg gjør det seg bemerket på andre områder som etterhvert vil bli viktig; turisme. Ved siden av hotellet jeg bodde på lå det et annet hotell. Dette hotellet og Seychellene hadde nylig inngått avtale med kineserne om å prøve ut Seychellene som turistdestinasjon for kineserne. Man satte opp et chartet fly ifra Kina og innkvarterte hele gjengen på dette hotellet (som kan sier å være et slags 4-stjernes hotell). Men så gikk det galt..

1 dag før kineserne kom gikk dieselgeneratoren opp i flammer og gjorde kål på det elektriske anlegget. Hele hotellet ble dermed mørklagt. Da den kinesiske gjengen ankom hotellet om kvelden ble de møtt av en resepsjon som var lyst opp av stearinlys. Mange av kineserne hadde sikkert spart opp slik at dette skulle bli deres flotteste tur i livet. Airconditionanlegget funket selvfølgelig ikke, noe som gjør det ubehagelig i fuktige og varme Seychellene. Kineserne sto og gråt og skjelte ut betjeningen. Kinesisk turisme på Seychellene fikk en tøff start.

Hotellet på Seychellene

Oppsummert kan man si at effekten av kinesernes inntog foreløpig ser ut til å være positiv, men at de langsiktige virkningene er usikre. De gjør mye bra, som å bl.a. finansiere et topp moderne tollstasjon i Nord-Zambia (i Ndola ved grensen til Kongo) som kan scanne kjøretøy. Det er så avansert at nesten ingen kan operere det, men det er selvsagt noe man trenger i et land hvor enorme summer blir smuglet ut ved kobberutførsel og andre materialer. Men så har man mer tullete prosjekter, også dette i Ndola i Nord-Zambia, hvor man har bygget en fotballstadion med plass til 40 000 tilskuere. Men er kanskje ikke så rart nå som Zambia har blitt fotballgale etter å ha vunnet Afrikamesterskapet (slo Elfenbenskysten i finalen). Stadionen skal innvies ved at det norske landslaget "Drillos" skal spille der 12. januar 2013.

Ny stadion

Det er også en del kritikk mot kinesernes inntog. I nevnte Zambia brukte den nåværende presidenten mye anti-Kina-retorikk da han stilte til valg, men har nå gått tilbake på mye av dette. Og kinesiske tjenestemenn blir heller ikke behandlet med silkehansker. Da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen i Tanzania på flyplassen i Dar es Salaam, så jeg en kineser bli tatt for å smugle edelstenen "tanzanite". Det er en edelsten som bare finnes i Tanzania. Etter å ha tilbudt tollbetjenten å ta stenen og andre forsøk på å komme seg vekk, ble han tatt med til avhør.

Kina viser uansett vilje til å satse på Afrika og ta mye risiko. Kineserne følger etter og etablerer seg. De vil etterhvert bli en viktig samfunnsgruppe slik inderne har vært i østlige Afrika og slik libaneserne har blitt i vestlige Afrika. For min egen del setter jeg ihvertfall pris på å få god kinamat på mine turer!

Cape Town - The Mother City

Cape Town er Sør-Afrikas eldste by og kalles gjerne "The Mother City". Det er også den flotteste byen. Den ligger inneklemt under majestetiske Table Mountain, som er ti ganger eldre enn Mt. Everest. Motsatt av Table Mountain er Atlanterhavet som sender friske vindkast inn mot byen. Jeg har merket at alle sørafrikanere blir våte i blikket når jeg sier at jeg skal til Cape Town. Det er byen alle drar til for å slappe av, for å være aktive, for å ha det moro og få litt fri fra innlandet her i Pretoria.

Det hele startet med at nederlenderen Jan van Riebeeck ble plassert her i 1652 for å sikre en forsyningskoloni langs handelsveien mot Indonesia. Deretter fulgte flere nederlendere. Kort tid etter, i forbindelse med religiøse forfølgelser i Europa, kom franske hugenotter (protestanter). De etablerte seg i Franschoek (betyr det franske hjørnet)- midt i vindistriktet i Sør-Afrika. Med franske mat- og vin tradisjoner ble regionens rykte som vinmekka sterkt befestet. Vingårder spratt opp overalt. I dag føles det som at lille Franschoek har verdens største tetthet av Michelin-stjerne-restauranter. Den første vingården i Cape Town, Groot Constantia, serverte vin til selveste Napoleon.

Vindistrikt

Ca en halv million turister drar på "vinsafari" til vindistriktene og nyter fantastiske viner til en rimelig pris. I området ble blant annet den sørafrikanske vindruen, Pinotage, kultivert i 1925. Den er en krysning mellom Pinot Noir og Cinsaut (også kalt Hermitage). Den ble tilgjengelig på markedet i 1961, og er i hvert fall en av mine favoritter. Egentlig framstår hele Sør-Afrikas vindistrikt som et flott glansbilde. Her har man bevart de beste vintradisjoner, og dyrker frukt og mat som vokser opp i et perfekt middelhavskaktig klima. Men på nyhetene nå nylig er det rapportert om kraftige opptøyer hvor arbeidere klager over dårlig lønn, lange dager og dårlige arbeidsforhold. Vingårdene har svart med å skjerpe vaktholdet kraftig, og det er ikke uvanlig å se bevæpnede vakter utenfor de flotte inngangene til vingårdene.

BYEN

Cape Town virker å være en forholdsvis trygg oase i et land hvor kriminaliteten er blant de verste i verden. I sentrum er det sikkerhetsvakter på nesten hvert hjørne og det er relativt trygt å vandre fritt i bydelene. Det tryggeste området virker å være Victoria and Alfred Waterfront. Waterfront virker å være Norges svar på Aker Brygge, bare enda koseligere. Her er det kjøpesentre som er mer interessante enn de man finner i Pretoria, flotte restauranter, stemningsfulle puber og nærhet til vannet. Waterfront er i stor grad turistrettet, men nærheten til havet og utsikten til Table Mountain gjør det koselig der. Etter hvert vil man sikkert utforske restauranter og puber i Green Point, Sea Point og Camps Bay.

Et av de mest ikoniske stedene utenfor Cape Town er Robben Island (betyr seløya). Øya har hatt mange funksjoner gjennom tidene, bl.a. tilholdssted for spedalske, men i 1961 ble det et fengsel for politiske fanger. Mandela ble plassert der sammen med flere av dem som senere skulle bli politiske nøkkelfigurer i det nåværende styrende partiet, ANC (African National Congress). De sto sammen i luftegården og pratet og tilbragte endeløse timer i kalksteinbruddet med hakke og spade. Nåværende president Jacob Zuma tilbragte mange år med Mandela på øya, og fikk sin "utdannelse" gjennom politiske samtaler. Apartheidregimet visste ikke at man her formet en slagkraftig enhet som senere ville skape et demokratisk Sør-Afrika.

Utsikt fra Robben Island

I dag er det tidligere fanger som viser turistene rundt i fengselskomplekset. De forteller med stor troverdighet hvordan forholdene var. På øya vandrer det mange ville dyr, deriblant flere antilopearter og strutser. På øya er også en svær pingvinkoloni og seler som soler seg på stranda. 

Når man står på toppen av Table Mountain får man en av verdens flotteste utsikter. Taubanen går i stødig fart opp mot toppen og er ikke noe for de med alvorlig høydeskrekk. Taubanevognen roterer 360 grader under oppstigningen slik at man får utsikt i alle retninger. Vel opp på fjellet er det stier som går rundt i det fascinerende landskapet. Det er seks bioregioner i verden, og én av disse utgjør Table Mountain Nasjonalpark. Floraen er helt unik og sårbar. Det er nesten som å være på Hardangervidda med lyng og lavtvoksende busker. Det er flere plantearter her enn på hele de britiske øyer. Utsikten er fascinerende og når man ser ut mot Robben Island tror man at neste stopp er Antarktis. Men i virkeligheten ser man nordvestover.

Byen er også kjent for å ha huset verdens første hjertetransplantasjon; utført i 1967. Operasjonen var imidlertid semi-vellykket da pasienten døde like etter. Men allikevel et stort gjennombrudd, og er med på å befeste Sør-Afrikas posisjon som et land med et imponerende legevesen.

KAPP DET GODE HÅP

Kjøreturen ned mot Kapp det gode håp er en av verdens flotteste. Spesielt om man kjører ned langs vestkysten av halvøya. Her er flotte bukter, dramatiske fjell, knallblått vann, karrig landskap og veier som er hogd inn i fjellsiden. Naturen minner faktisk litt om Norge med en blanding av vidde og Lofoten.

Kapp det gode håp (Cape Point) er det mest sørvestlige punktet i Afrika. Det sørligste punktet er Cape Agulhas som ligger 15 mil lenger øst. Det er også her Det indiske hav og Atlanterhavet møtes. Men Cape Point føles virkelig som verdens ende (Tjøme får ha meg unnskyldt). Den første europeer som rundet tuppen var den portugisiske sjøfareren Bartolomeu Diaz i 1488. Senere kom Vasco da Gama.

Et fyrtårn ble bygget på det øverste punktet på tuppen, men dette ble raskt ubrukelig da det stadig var innhyllet i tåke og lavtliggende skyer. Et nytt fyrtårn ble senere bygget nærmere vannet. En av de mest kjente forulykkede båtene er Den flyvende hollender. Spøkelsesskipet har sitt hjemsted ved Kapp det gode håp. Men de som skremmer turistene mest er de frittgående bavianene som herjer i området.

Langs østkysten av kapphalvøya på vei tilbake til Cape Town kjører man gjennom flere koselige småbyer, hvorav den ene er bebodd av den sjeldne afrikanske pingvinstammen.

Cape Town er et velkomment avbrekk fra Pretoria. Mentaliteten er annerledes, folk mer liberale og tolerante og naturen og sjøluften gjør godt. Dette gjør at Cape Town ikke bare er Sør-Afrikas, men Afrikas mest populære turistattraksjon. Men er også godt å komme tilbake til en solid boerpølse i Pretoria!