søndag 27. januar 2013

Karibien og Saint Lucia

Normalt skal denne bloggen handle om Afrika, men innimellom ble det en tur til Saint Lucia som ligger sørøst i Karibien. Saint Lucia og de karibiske øyene er meget sterkt influert av Afrika og det på mange måter. Afrikanske slaver ble transportert over for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjer og på 1800-tallet som var det 10 afrikanske slaver per 1 europeer. Det er derfor naturlig at det var dem som skulle sette størst preg på øyene. Båndene til Afrika er klare gjennom rastafarikulturen hvor det er en romantisk drøm om å en gang kunne vende tilbake til moderkontinentet.
Mentaliteten hos folk i Saint Lucia minner mye om den i Det Indiske Havet, og spesielt Seychellene. Fra Afrika har troen på det overnaturlige blitt med over og heksekunst og voodoo praktiseres mange steder, og aller mest i Haiti. Mye av maten, spesielt rotgrønnsakene, har kommet over fra Afrika og det samme har musikken. Karibien framstår som en mer laidback form for Afrika, men med selvfølgelig masse impulser fra Europa, Latin-Amerika og USA. Det er en fantastisk blanding av ulike impulser og kulturer. Klimaet er perfekt, naturen vakker og menneskene vennlige.


KARIBIEN

Karibien er egentlig et sammensurium av små øystater som det er vanskelig å få oversikt over. I hvert fall for meg. Men jeg prøver mitt beste. Jeg har fokusert mest på de østlige og sørlige delene av Karibien.  Da spanjolene kom til Amerika fokuserte de mest på å underlegge seg de store øyene i nord, Kuba, Puerto Rico og Den dominikanske republikk. Nederland, Storbritannia og Frankrike endte opp med å slåss om de små øyene i øst. Fra øya Anguilla i nord til Trinidad og Tobago i sør kjempet de om øyene. Rent geografisk beveger man seg altså fra Anguilla. Like sør havner man til den lille øya (består av Sint Maarten som er nederlandsk og Saint-Martin som er fransk - quiztrivia: er det minste territorium som to stater deler). Deretter kommer man til St. Kitts and Nevis og Antigua and Barbuda henholdsvis sør og øst. Men sør for St. Kitts og Nevis kommer man til Montserrat som er interessant. Den er et oversjøisk territorium for Storbritannia.

Like sør for Montserrat kommer man til Guadalope. Den øya var den første jeg så fra flyet. Den ser ut som en svær sommerfugl fra lufta. Øya er fransk territorium. Like sør har man Dominica som er selvstendig. Den er den eneste av øystatene/territoriumene som IKKE har internasjonale flygninger. Man kan bare komme dit med båt. Det er et bevisst valg for å beskytte den flotte naturen på øya, og den lille urbefolkningen man har der. Turisme gjøres av de som virkelig ønsker å dra dit, og man tenker veldig økoturisme. Alle sier at øya er helt magisk og må besøkes av dem som verdsetter naturopplevelser. Jeg vurderte selv å ta en liten tur dit, men den ligger to øyer unna Saint Lucia, så var altså et stykke. Og ferjene går ikke så ofte dit.

Deretter har man Saint Lucia som det står mer om under. Det er den mest folkerike av de østliggende øyene (med unntak av Barbados). Under Saint Lucia har man St. Vincent og alle Grenadines-øyene. Deretter kommer man til Grenada som kalles "krydderøya" på grunn av sin dyrking av krydderplanter. Lengst sør har man Trinidad og Tobago - som ligger rett utenfor Venezuela-kysten. Øst for St. Vincent har man Barbados. Til forskjell fra Saint Lucia, Dominica, Martinique osv. er Barbados veldig flat, utviklet og ganske folksomt. Øya er vel mest berømt for at artisten Rihanna er derfra.

Det kan også nevnes at Danmark/Norge var ganske aktive i Karibien, men da lenger vest i det som nå er de amerikanske jomfruøyene (US Virgin Islands). Disse ble i gamle dager kalt "Danish West Indies" og ble i 1917 overført til USA. Mange danske navn eksisterer fortsatt som Mariendal, Frydendal, Mandahl, Lovenlund, Solberg, Amalie, Netjleberg osv. St. Thomas som er den største øyen i jomfruøyene er en av de viktigste hub-ene i Karibien. St. Thomas ligger like øst for Puerto Rico, som igjen ligger like øst for øya som Haiti og Den dominikanske republikk ligger på. Øyene ble gitt til USA i 1920.

SAINT LUCIA
Saint Lucia går for å være blant de beste øyene i Karibien. Menneskene er vennlige, naturen er vill og vakker, flotte strender, god infrastruktur for turister og man har den opprinnelige kreolske kulturen intakt. Også her er det kreolske i ferd med å forsvinne, men folk flest snakker kreolsk i det daglige. Kreolsk er en blanding av fransk, afrikanske språk og engelsk. Men det høres fransk ut.

Det som slår en med Saint Lucia er hvor mye landet ligner på Seychellene. Utseendemessig ser de like ut, de snakker likt, maten er ganske lik og til og med naturen og klimaet er ganske likt. Dette har skjedd helt uavhengig av hverandre. Seychellene og Saint Lucia har en veldig lik historie med kamp mellom Frankrike og Storbritannia om herredømme. De byttet 14 ganger om å eie Saint Lucia. Det var først under Napoleonskrigene at Storbritannia fikk Saint Lucia og Seychellene. Men da hadde allerede den franske kulturen og språket rukket å befeste seg.

Bananplantasje. Bananene eksporteres hovedsaklig til Storbritannia

Kvinnene er høyt representert i staten og er som regel de som tar høyere utdannelse. Gjerne i USA eller Canada. Saint Lucia har ganske generøse velferdsordninger og lav pensjonsalder. Men tidene er i ferd med å forandre seg. Turismen holder på å svikte helt nå. Men jeg var der var kanskje bare 1 av 10 hotellrom bebodd. Og dette skal være den travleste tiden på året. Resten av året kommer til å bli en katastrofe. Samme trend gjelder over hele Karibien, med mulig unntak av Barbados og Antigua. Saint Lucia har priset seg ut, og krisen i Europa og USA gjør at mange heller velger billigere reiser. I Saint Lucia er arbeidsledigheten på over 20 % og den stiger hele tiden.


Pitons med byen Soufriere

Saint Lucias mest kjente landemerke er Pitons. Det er to fjelltopper som stiger nærmere 800 meter opp. De er veldig ikoniske og ligger i et UNESCO verdensarvområdet. I området har man også Saint Lucias relativt aktive vulkan. Jeg gikk en tur hit i det enorme krateret. Her er det vanndammer hvor vannet bobler i en temperatur på 150 grader. Noen kilder dukker opp av bakken som man kan bade i. Lukten i området er imidlertid markant. En skikkelig svovellukt gjør at det føles ubehagelig.

Hovedstaden i Saint Lucia er Castries. Det er en ganske ubemerkelsesverdig by. Den har en fin kirke og noen hyggelige kvartaler. Byen Soufriere på sørvestkysten er koseligere. Her er det gamle trehus og koselige barer. Naturen på Saint Lucia er grønn, vill og vakker. Man får en regnskogfølelse, ganske lik den man får på Seychellene. Dyrelivet er ikke så mye å snakke om, men noen arter er endemiske, bl.a. en papegøye.

NATURKATASTROFER
Det er generelt mye som truer de Karibiske øyene for tiden. Alle har sjansen til å ende opp som Hellas med altfor store lån som de ikke klarer å betjene. Men det som får mest oppmerksomhet er de voldsomme orkanene som treffer regionen hvert år. I gamle dager gikk det lang tid mellom hver gang orkaner kom. Nå kommer de hvert år. Og hvert år er det minst én øy som blir rammet.

Den siste var orkanen Tomas som traff Saint Lucia i 2010. Det var en nivå 2 orkan og den bevegde seg sakte. Det betød at når den traff øya, så ble det liggende over øya i 24 timer. Den skapte enorme ødeleggelser og ekstrem flom. Skadene kan fortsatt ses rundt på øya. Fordi meteorologene ikke klarte å varsle orkanens ankomst var folk ikke forberedt. En jeg traff sa det slik: "Jeg dro fra jobb på fredag og ønsket dem god helg. Planen var å komme på jobb på mandag som vanlig". Men slik ble det ikke. På lørdagen begynte det å regne, og regnet stoppet ikke, slik det gjerne gjør på Saint Lucia. Det fortsatte og fortsatte og vinden ble kraftigere. Plutselig hadde de en orkan over seg. Absolutt alt var dekket av vann, hele strandlinjer forsvant og sanden blåst til sjøs, bananplantasjer ødelagt, veier ødelagt og alt stoppet. Øya var uten vann i en måned. Mange karakteriserer denne måneden som den verste i deres liv.

Noe av det verste var orkanen som traff i 1980 - orkanen Allen. Jeg ble fortalt at den tok mange liv og la hele øya i ruiner. Alt var et katastrofeområde. Det var da man første gang skjønte orkanfaren. Jeg hørte historier om folk som hadde blitt skadet i beinet og hvor vinden etterpå blåste så kraftig at den flerret opp såret og rev av hud. Orkanen satte en kjempestøkk i befolkningen og orkanfrykten har blitt et slags traume. Fortsatt går det kaldt nedover ryggen på folk i Saint Lucia når det begynner å regne og vinden tar seg opp. Folk har regnskrekk.

Karibien er en geologisk veldig aktiv region. Kontinentalplaten stanger mot den nordamerikanske og skaper masse seismisks aktivitet. Vi husker alle jordskjelvet i Haiti. Mange av øyene i Karibien er vulkanske øyer, og de fleste har aktive vulkaner. Bittelille Montserrat (britisk oversjøisk territorium) opplevde i 1990 et massivt vulkanutbrudd der, da vulkanen Soufriere Hills-vulkanen eksploderte. Som et resultat av dette har halve øya blitt avstengt for all besøk og utvikling. Øya var veldig liten i utgangspunktet. Jeg snakket med en som er fra Montserrat og vulkanutbruddet var utrolig dramatisk hvor folk måtte løpe for sine liv. I dag kan man bare se byene som ble begravd i aske (akkurat som Pompeii) på lang avstand med kikkert. Byen Plymouth som ble hardest rammet er idag enda mer utilgjengelig ennTsjernobyl. Storbritannia har sendt mye penger til gjenoppbygning. Og mange av beboerne ble evakuert til moderlandet.

8 kilometer nord for Grenada ligger det en undersjøisk vulkan som heter Kick 'em Jenny". Den utgjør den kanskje største trusselen i Karibien. Den er veldig aktiv og det sies at den kan ha utbrudd i nær framtid. Om den får utbrudd vil lava og aske og trykk tvinge seg til overflaten og skape en massiv tsunami. Siden de fleste lever langs kysten i Karibien vil følgene bli ødeleggende. Castries, Saint Lucias hovedstad, ligger faktisk under havnivå. Derfor har man gravd svære groper for å samle havvann, spesielt når det er storm.


TIL SLUTT
Karibien handler om å leve det gode liv. Det er et mekka for dem som liker å seile, og man har garantert fint vær og deilige temperaturer. Kulturen er helt unik og det er nettopp blandingen som er fascinerende. Spesielt på øyer som Saint Lucia. Martinique, Guadalope og andre franske øystater er mer franske i stilen, mens øyer som Montserrat og Antigua er veldig britiske. Øyene har uansett spesialisert seg i ulike væremåter og stil, så det er noe for enhver. Akkurat nå sliter øyene voldsomt med dårlig turiststrømning, så nå er tiden for å dra på tur dit. En ting man kan gjøre er øyhopping. Øyene er forbundet med ferjer og med litt planlegging går det fint.

Nå går imidlertid turen tilbake til Afrika - dit mange av Karibiens kulturelle uttrykk har sin opprinnelse. Neste blogginnlegg handler faktisk også om Saint Lucia, men da om Saint Lucia i nordøstlige Sør-Afrika ved grensen til Mosambik - et av de flotteste områdene i Sør-Afrika.

onsdag 16. januar 2013

Zambia - fra lav til middels

(ispedd mine safaribilder fra Zambia)


I helgen spilte det norske herrelandslaget i fotball landskamp mot Zambia. Det endte 0-0. Ikke verst mot laget som vant det forrige Afrikamesterskapet.

Zambia er et av mine favorittland i Afrika. Om jeg ikke hadde bodd og jobbet i Sør-Afrika ville Zambia vært det definitive førstevalget. På den ene siden er landet (i hvert fall hovedstaden Lusaka) ganske likt Sør-Afrika i den forstand at man har tilgang til det meste av varer og tjenester. På den andre siden er landet forskånet for mange av Sør-Afrikas sikkerhetsutfordringer, selv om man selvsagt skal utvise vaktsomhet i Lusaka.

Zambia opplever en utrolig økonomisk blomstring og er nå i ferd med å bevege seg oppover utviklingsstigen og gå fra å være et lavinntektsland til et middelinntektsland. Da er landet i selskap med land som Botswana, Seychellene og Mauritius. Av den grunn begynner mange vestlige land å trappe ned bistanden til landet. Middelklassen vokser, befolkningen er passe stor og landet har store naturressurser som kobber. I tillegg hadde landet nylig en fredelig maktovertakelse da den sittende presidenten tapte valget. Dette er gjerne den viktigste lakmustesten på at demokratiet er i ferd med å konsolidere seg.

Zambia het tidligere Nord-Rhodesia under kolonitiden. Landet fikk tidlig sin uavhengighet, i 1964, da den berømte Kenneth Kaunda ble president. Zambia har alltid vært i midten av en region full av uroligheter i siste halvdel av 1900-tallet. Landet støttet frigjøringsbevelgelsen i Zimbabwe og Sør-Afrika og mottok mange flyktninger under de brutale borgerkrigene i Angola og Mosambik. Økonomien i Zambia har løpt løpsk mange ganger, men ser ut til å ha stabilisert seg nå.

Zambia skiller seg fra sin nabo på mange måter, selv om de deler språk (chichewa) og er av bantu-avstamning - en folkegruppe fra Kongo. Zambia er mye mer urbanisert. Dette vises blant annet ved å sammenligne Lusaka og Lilongwe (Malawis hovedstad). Mens Lusaka er en pulserende millionby er Lilongwe en forvokst landsby med få bytrekk. Malawi har aktiv satset på et aktivt landbruk med subsidier, blant annet sterkt støttet av Norge. Det har ført til at landet er selvforsørgende med mat. Det er imponerende i et land som et 1/6 av størrelsen til Zambia, men har like mange innbyggere (i underkant av 15 millioner). Mentaliteten og folkelynnet er også annerledes i Zambia. Mens malawere er dypt konservative (godt hjulpet av amerikanske kirkebevegelser), føles zambiere som mer liberale.

ZAMBIAS NATUR
Men dyrelivet har det nok bedre i Zambia. I Malawi er nedhuggingen av skog ekstrem og all tilgjengelig mark skal dyrkes. Det er færre ville dyr. Da jeg var i Malawi hørte jeg om noen veldig få ville elefanter som levde i nærheten av Malawi-sjøen. Ellers blir man slått av at det er mennesker overalt langs veiene. I Zambia er det nesten ikke en sjel som går langs veiene og det er langt mellom landsbyene. Dyrene har derfor muligheten til å migrere over store avstander.


Zambia har noen av de flotteste nasjonalparkene i Afrika. Det er få turister her, parkene er store og naturen fantastisk. Zambia er nok det landet hvor det er enklest å se den fantastiske leoparden. De lave trærne med store trekroner er ideelle for leoparden som ønsker å gjemme byttet sitt oppe i trærne.

South Luangwa er den flotteste parken. Den ligger i en riftdal rundt elven Luangwa (som renner ut i Zambezi-elva). Gjennom målrettet norsk bistand har man bevart en utrolig artsrikdom, og sikret lokalbefolkningens involvering og eierskap. Den enkleste måten å komme seg til parken på er faktisk fra Lilongwe og ikke Lusaka, pga. både avstand og veikvalitet.

Den største parken er Kafue nasjonalpark. Den ligger vest for Lusaka og er gigantisk! Den er på størrelse med Wales og er, alt ettersom hvordan man regner på det, Afrikas neststørste nasjonalpark eller femtestørste nasjonalpark.
 

Zambias neststørste by, Ndola, er ikke den byen som drar flest turister. Den ligger akkurat ved Kongo-grensen i nord og opplever en utrolig utvikling og velstand pga. kobberindustrien. Kineserne investerer massivt her. Jeg vurderte å ta turen til Ndola for å se Zambia-Norge, men det ble med tanken. Det er ikke mange attraksjonene her. Det eneste er minnesmerket over FNs andre generalsekretær, Dag Hammarskjöld. Han styrtet her i 1961, og stedet vurderes nå inkludert blant UNESCOS verdensarvsteder. Det er mange teorier om hvorfor flyet han satt i styrtet og hvordan han døde.
 
Campen invadert av elefanter!

Men Zambias desidert største attraksjon er Victoria Falls. Det er beskrevet i et annet blogginnlegg her. Byen Livingstone har nå mange internasjonale avganger og eksklusive hotellkjeder etablerer seg langs Zambezi-elven. Lenger ned i Zambezi-elven kommer man til Lake Kariba, en av Afrikas største kunstige innsjøer. Her er Zambezi-elven demmet opp.

Øst for innsjøen ligger en av Zambias nyeste nasjonalparker, Lower Zambezi national park. Den skal visstnok være utrolig flott. Før den ble en nasjonalpark i 1983 var området et privat viltreservat som tilhørte Zambias president. Det er snakk om å linke den til Zimbabwes Mana Pool nasjonalpark på andre siden av elva. Dette med å linke nasjonalparker på tvers av landegrenser er en av de nye og viktige motene i sørlige Afrika for tiden. Slike sammenslåinger skaper noen enorme nasjonalparker. Her er noen av de største:
-          Kgalagadi Transfrontier Park - mellom Sør-Afrika og Botswana. Er på hele 38 000 kvadratkilometer.
-          Great Limpopo Transfrontier Park mellom Sør-Afrika, Mosambik og Zimbabwe. Her inngår bl.a. Krugerparken. Denne parken er fortsatt i utviklingsfasen og er på 35 000 kvadratkilometer.
-          Niassa game reserve i Nord-Mosambik. Skal linkes opp mot Selous game reserve i Tanzania. Dette blir en gigapark på nesten 100 000 kvadratkilometer.
 
Zambia er altså et av de letteste landene å feriere i og klimaet er perfekt, om noe varmt i de lavtliggende områdene deler av året (Zambesidalen og Luangwadalen). Landet har uendelige muligheter. Det har også gjort klokt i å motta tidligere bønder fra Zimbabwe. Hvite bønder som ble jaget fra sine gårder i Zimbabwe har slått seg ned i Zambia og dyrker mais. Før eksporterte Zimbabwe mais til sine naboland. Nå importerer Zimbabwe mais fra dem som de har drevet vekk. Zambia er landlåst, men i hvert fall ikke låst til fortiden.

















Posering ved Luangwa-elven