Jernbanestasjonen i Antananarivo
MADAGASKAR
Madagaskar er virkelig et spesielt sted. I Norge er landet mest kjent blant sjøfarere og misjonærer. For meg har landet alltid vært et mystisk sted med et utrolig dyreliv, fantastisk natur og en unik blanding av ulike kulturer. Landet er på mange måter veldig forskjellig fra resten av Afrika.
Fordelen med å bo i Pretoria er å kunne ta små weekendturer til destinasjoner som Antananarivo. Det er bare å sette seg på flyet og vips, etter tre timer, er man i en heeelt annen verden. Når man kjører fra flyplassen mot hovedstaden skjønner man veldig raskt at dette er en helt spesiell verden. Overalt er risåkre, små pittoreske landsbyer og et folkeliv av de sjeldne. Menneskene ser ut som de er fra Indonesia (noe de faktisk er). Man skulle heller trodd at man kjørte gjennom Sumatra eller Java.
Men dette er Madagaskar, verdens fjerde største øy, og verdens eldste øy. Øya har enorme dimensjoner, og med en blanding av regnskog, ørken, høylandsskap og en lang kyst er det et minikontinent i seg selv. Å utforske alt vil ta flere år. Vi valgte å fokusere på hovedstaden Antananarivo og omegn.
ANTANANARIVO - OGSÅ KALT TANA
Hovedstaden er plassert på 12 åser og omliggende sumplandskap. Husene er bygd tett i tett, og overalt er det bittesmå franske biler som snegler seg oppover de bratte trange brosteingatene. Hele byen er et eneste stort marked hvor stort og smått blir solgt langs fortauene. Som turist blir man fort selgernes midtpunkt. Å kjøre bil er et mareritt, pga. kjørekulturen, de trange gatene og all eksosen man inhalerer. Populært blant drosjesjåførene er 2CV citroen. De er strippet for det meste, og man får en følelse av at de skal bryte sammen hvert sekund. Spesielt på brosteinen kommer 2CVen til sin rett.
MADAGASKARS DYREVERDEN
Madagaskars historie er noe helt spesielt. Det begynte med at øya skilte seg fra India og Øst-Afrika da kontinentene skilte lag 65 millioner år siden. Fanget på øya var et dyreliv som skulle bli det mest artsrike i verden. 80 % av plantene på øya er bare fra Madagaskar, og det finnes hundrevis av pattedyrarter og krypdyr som bare har utviklet seg der. De mest berømte er lemurene. Det er en av de tidligste formene for primater, og av en eller annen grunn har de hatt en utrolig evolusjonær utvikling på Madagaskar. I dag eksisterer det 101 arter! To arter ble funnet i fjor, og det eksisterer sikkert flere arter som ennå ikke er identifisert. 8 arter er utdødd, spesielt pga. deres størrelse. Noen av dem var like store som mennesker. De fleste av de dagaktive artene er på størrelse med vanlige apekatter.
Lemurer er artige skapninger som hele tiden finner på sprell, er veldig akrobatiske og nysgjerrige. En art, "Dancing lemur", beveger seg ved å hoppe sidelengs. De spiser stort sett frukt og blader. Lemurene er de mest ikoniske i Madagaskar, og det fremste symbolet på behovet for å verne den unike og sårbare naturen på øya. Det er en voldsom avskoging og bare på østkysten av øya er skog av en viss størrelse bevart. Vest på øya, vokser mange av Afrikas kanskje mest ikoniske tre, baobabtreet. Treet ser ut som det er opp-ned med røtter som trekrone. De finnes i varme og lavtliggende strøk i Afrika. I Afrika er det to arter av disse. På Madagaskar er det 12 arter! Mest berømt er baobab-aleen i vest. 
EN FASCINERENDE HISTORIE
De første menneskene som satte sine føtter på Madagaskar var indonesere. De kom for ca. 1500 år siden. Senere kom det afrikanere fra Øst-Afrika, før arabere, engelskmenn og til slutt franskmenn slo seg ned. Mange afrikanere ble også brukt som slaver. Indoneserne okkuperte innlandet som var godt egnet for risproduksjon, mens afrikanerne slo seg ned hovedsakelig langs kysten. Etter hvert blandet disse to befolkningene seg og man fikk en unik folkegruppe, madagassere, med et særegent utseende, språk og kultur. I dag kan man si at det eksisterer 18 folkegrupper, hvor merina-folket er det som har satt mest preg på øya. De er av hovedsakelig indonesisk avstamning.
De første menneskene som satte sine føtter på Madagaskar var indonesere. De kom for ca. 1500 år siden. Senere kom det afrikanere fra Øst-Afrika, før arabere, engelskmenn og til slutt franskmenn slo seg ned. Mange afrikanere ble også brukt som slaver. Indoneserne okkuperte innlandet som var godt egnet for risproduksjon, mens afrikanerne slo seg ned hovedsakelig langs kysten. Etter hvert blandet disse to befolkningene seg og man fikk en unik folkegruppe, madagassere, med et særegent utseende, språk og kultur. I dag kan man si at det eksisterer 18 folkegrupper, hvor merina-folket er det som har satt mest preg på øya. De er av hovedsakelig indonesisk avstamning.
Merinafolket lyktes i å samle øya på slutten av 1700-tallet og hovedstaden ble lagt til Antananarivo. En kongefamilie ble etablert, og det ble etter hvert bygget opp en religion rundt dem. De etablerte palasser på høyder som ble regnet som hellige, og man antok at de kongelige fikk et liv etter døden, og at man skulle tilbe dem som guder - ikke helt ulikt det man gjorde med faraoene i Egypt. Kongefamilien ble inspirert av både briter og franskmenn.
Først var oppfatningen den at man bare kunne bygge hus av tre, ikke av stein. Stein skulle bare brukes til gravplasser. Så kom Kong Radama som sa at det var ok å bygge av stein, og en skotsk arkitekt (James Cameron) fikk ansvaret for å bygge det flotteste bygget i Antananarivo - Rova. Rova er et slott på en høyde midt i byen med mange flotte historiske bygg rundt. Her holdt kongefamilien til, mens det var et annet hellig palass to mil utafor byen (med et annet Rova). Franskmennene fikk utover 1800-tallet kontroll på Madagaskar og etter en kort, men blodig krig, ble landet et fransk protektorat. Øya fikk etter dette et umiskjennelig fransk preg. Den siste dronningen fra Merinafolket, Ranavalona III, holdt til i den hellige åsen Ambohimanga. Her ble det bygd hus som passer en kongelig. Da vi var der fikk vi beskjed om å bare stige inn i palasset med høyre fot først. Da entrer man huset som en venn. Franskmennene var uansett ikke venner, og deporterte dronningen til Algerie. Kongehuset falt, og adelen forsvant.
Rova - det kongelige palasset i Antananarivo - designet av en skotsk arkitekt
Det var en bitteliten periode med britisk styre under 2. verdenskrig. Da Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland, var det det nazivennlige Vicy-regimet som kontrollerte Madagaskar. Britene fryktet at Madagaskar, og spesielt havnen Diego Suarez med den franske flåten skulle komme under japansk kontroll. Dermed gikk Storbritannia til angrep i 1942 på Frankrike ved å gå løs på Diego Suarez. Etter en serie sjøslag som varte flere måneder, kunne Storbritannia til slutt gå av med seieren. En av de første seirene for Storbritannia under 2. verdenskrig. Madagaskar ble senere gitt tilbake til De Gaulles Frankrike. Hvem skulle tro at Madagaskar skulle være åsted for en av 2. verdenskrigs største sjøslag?
Franskmennene styrte helt til 1960 hvor landet fikk sin uavhengighet. Etter dette ble det forsøk på sosialistisk styre og kollektivisme som fikk alvorlige følger for økonomien. En progressiv president Marc Ravalomanana tok over i 2002 etter demokratiske valg, og fikk blant annet fart på bevaring av landets natur. Han ble imidlertid avsatt gjennom et militærkupp i 2009, ledet av Tanas borgermester, den unge Andry Rajoelina. Dette kuppet har gjort at Madagaskar har blitt svartelistet verden over. Landet er suspendert fra Den Afrikanske Union, mistet mye bistandspenger og utenlandske investeringer har stoppet opp. Den sittende presidenten har endret grunnlov og annet lovverk for å sikre fortsatt styring av landet. Men etter mye press skal det nå i år avholdes presidentvalg og da har både tidligere og nåværende president lovet å ikke stille. Forhåpentligvis vil ting bli bedre for Madagaskar.
Det kongelige palasset utenfor hovedstaden - ligner nesten litt på Norsk Folkemuseum
TURIST I MADAGASKAR
Turismen har blitt skadelidende etter uroen som fulgte kuppet i 2009. Fortsatt er det imidlertid populært å besøke de flotte nasjonalparkene for å se lemurene. Vi nøyde oss med å besøke en liten park vest for Antananarivo hvor 9 forskjellige lemurarter løper fritt i en forholdsvis romslig skog. En fin måte å komme nær lemurene på om man har dårlig tid. Ellers er jo Madagaskar kjent for flotte strender og kyst. Det er spesielt i nord man bør dra da, og helst til øya Nosy Be. Det er Madagaskars svar på Mauritius med strandresorts, korallrev og krystallklart vann. Mens vi tok flyet fra Sør-Afrika var det mange sørafrikanere med fiskestenger som dro dit.
Ellers er det populært med elvesafari. Man padler gjennom elvene som renner ut i vestkysten. Det tar gjerne 4-5 dager og man får opplevd dyre- og plantelivet mens man padler fredelig i elven. I øst er det regnskog, og det er også området som blir verst rammet av de mange sykloner som rammer hvert år (mellom desember og mars). Da blir veiene ødelagt og å komme seg fram blir tilnærmet umulig.
I Antananarivo kan man nyte det franske kjøkken til en meget rimelig pris. Det er mange fantastiske restauranter som serverer det ypperste av hva det franske kjøkken kan by på. Spesialiteten virker å være foie gras - gåse/andelever. De kommer i mange varianter og smaker himmelsk! Man kan prøve å skylle dem ned med vin fra Madagaskar, men det blir ofte med den éne gangen. Madagaskar produserer litt vin i de sørlige områdene, men det kan ikke sammenlignes med vinen fra Frankrike og Sør-Afrika som er det man ellers får tak i. Da er imidlertid ølen bedre. Madagaskar kan skilte med flere ølmerker. Ellers er kaffen og teen god. Teen har gjerne vaniljesmak. Madagaskar er kjent for sin store produksjon av ulike krydder, deriblant vanilje. Man kan ikke forlate Madagaskar uten å ta med vaniljestenger.
KULTUREN
Kulturen er en blanding av mye rart. Man skjønner raskt at man på Madagaskar lever sitt liv for å hedre de avdøde og den gudommelige kongefamilien. Tradisjonell religion er mer populær enn kristendommen, og det er mye overtro. Man skal for eksempel ikke peke på en gravplass med pekefingeren. Og det er vanlig å ofre dyr til ære for de avdøde. Ved Ambohimanga, det hellige palasset for kongefamilien utenfor byen, tar folk gjerne med dyr for å ofre dem på en svær sten utenfor porten til palasset. Fullt så hellig var imidlertid ikke behandlingen av palasset (Rova) i Antananarivo. I 1995 ble palasset og bygningene rundt påsatt, og en voldsom brann raste. Hele interiøret i palasset brant opp, og flere bygg rundt av tre ble til aske. Området skulle akkurat bli UNESCO-verdensarv, og rykter sier at myndighetene satte fyr på komplekset for å få de kortsiktige pengegevinstene UNESCO kunne tilby for å sørge for investeringene, og samtidig slippe de økonomiske forpliktelsene ved å holde det ved like. Et svært prosjekt ble imidlertid igangsatt nylig for å bygge opp komplekset og gjøre slottet om til et museum. Mange millioner euro ble spyttet inn, men ting gikk plutselig veldig sakte etter kuppet i 2009, og nå skjer det lite.
En spesiell skikk som må nevnes er behandlingen av guttebarn. Guttebarn regnes ikke som hankjønn før de har fått skåret av forhuden. Før det er de jenter. Forhuden skjæres av ved 2-7-årsalderen. Etter at forhuden blir skåret av skal den spises av bestefaren til gutten. Bestefaren skal spise forhuden sammen med bananer. Denne lite appetittlige tradisjonen blir praktisert av nær sagt alle. Omskjæring regnes som helt essensielt. Det er så viktig at om en gutt dør før han blir omskjæret, får han en grav som ligger et stykke utenfor familiegraven, da han regnes som uren.
Et mer positivt kulturelt uttrykk er den tradisjonelle musikken, Hira Gasy. Det er en musikk som praktiseres mest av de med afrikansk bakgrunn, og har sin opprinnelse i sørlige Madagaskar. Det er en fusjon av franske, kreolske og afrikanske rytmer. Det er utrolig fengende, og innebærer mye akrobatikk. Inget besøk til Madagaskar er komplett uten å overvære en Hira Gasy-konsert.
ET ALTERNATIV TIL PARIS
Det som er deilig med Antananarivo er muligheten til å gå rundt i gatene uten å tenke for mye på sikkerhet og andre bekymringer. Engelskmennene har brakt med seg en bra ting til Afrika, bl.a. styringssystemer, mens Frankrike kanskje har vært dårligere på det. Men franskmennene slår engelskmennene klart i å skape attraktive urbane miljøer, cafekultur, brede avenyer og fantastiske restauranter. Antananarivo er derfor en fin forandring fra livet i sørlige Afrika.
Madagassere er også et utrolig vennlig folk, og språkbarrieren virker ikke å være et problem. Selv om mitt ordforråd begrenser seg til "oui", "no" og "merci" var det mer enn nok for å gjøre seg forstått. Og alle taxiene i byen gjør det til en lek å komme seg fram. Er veldig sjarmerende å krype inn i en bitte liten 2CV som er ribbet for alt av utstyr, og hvor sjåføren har kjørt setet helt fram til frontruta for at jeg skal få plass. Ved et tilfelle begynte setet jeg satt på å dette nedover, og jeg fryktet at jeg skrapte rumpa på asfalten snart.
