Langhelg til Madagaskar

Jernbanestasjonen i Antananarivo

MADAGASKAR

Madagaskar er virkelig et spesielt sted. I Norge er landet mest kjent blant sjøfarere og misjonærer. For meg har landet alltid vært et mystisk sted med et utrolig dyreliv, fantastisk natur og en unik blanding av ulike kulturer. Landet er på mange måter veldig forskjellig fra resten av Afrika.

Fordelen med å bo i Pretoria er å kunne ta små weekendturer til destinasjoner som Antananarivo. Det er bare å sette seg på flyet og vips, etter tre timer, er man i en heeelt annen verden. Når man kjører fra flyplassen mot hovedstaden skjønner man veldig raskt at dette er en helt spesiell verden. Overalt er risåkre, små pittoreske landsbyer og et folkeliv av de sjeldne. Menneskene ser ut som de er fra Indonesia (noe de faktisk er). Man skulle heller trodd at man kjørte gjennom Sumatra eller Java.

Men dette er Madagaskar, verdens fjerde største øy, og verdens eldste øy. Øya har enorme dimensjoner, og med en blanding av regnskog, ørken, høylandsskap og en lang kyst er det et minikontinent i seg selv. Å utforske alt vil ta flere år. Vi valgte å fokusere på hovedstaden Antananarivo og omegn.

ANTANANARIVO - OGSÅ KALT TANA

Hovedstaden er plassert på 12 åser og omliggende sumplandskap. Husene er bygd tett i tett, og overalt er det bittesmå franske biler som snegler seg oppover de bratte trange brosteingatene. Hele byen er et eneste stort marked hvor stort og smått blir solgt langs fortauene. Som turist blir man fort selgernes midtpunkt. Å kjøre bil er et mareritt, pga. kjørekulturen, de trange gatene og all eksosen man inhalerer. Populært blant drosjesjåførene er 2CV citroen. De er strippet for det meste, og man får en følelse av at de skal bryte sammen hvert sekund. Spesielt på brosteinen kommer 2CVen til sin rett.

Antananarivo har i underkant av to millioner innbyggere, og er spredt over et stort område. Trafikken er utrolig treg da det langs alle utfartsveiene er et kontinuerlig marked med folk som selger ting langs fortauene. Når man kjører i byen blir man nesten litt sliten av å følge med på alt som skjer. Det er så utrolig mye fascinerende og rart å følge med på.

Byen har et ganske moderat klima, da den ligger på rundt 1200-1400 meter over havet. Nesten det samme som Pretoria. Det betyr at sommeren ikke blir fullt så varm, og vinteren noe kjølig. Det meste av skog rundt byen er hugget ned til fordel for rismarker.

Utsikt over byen

MADAGASKARS DYREVERDEN

Madagaskars historie er noe helt spesielt. Det begynte med at øya skilte seg fra India og Øst-Afrika da kontinentene skilte lag 65 millioner år siden. Fanget på øya var et dyreliv som skulle bli det mest artsrike i verden. 80 % av plantene på øya er bare fra Madagaskar, og det finnes hundrevis av pattedyrarter og krypdyr som bare har utviklet seg der. De mest berømte er lemurene. Det er en av de tidligste formene for primater, og av en eller annen grunn har de hatt en utrolig evolusjonær utvikling på Madagaskar. I dag eksisterer det 101 arter! To arter ble funnet i fjor, og det eksisterer sikkert flere arter som ennå ikke er identifisert. 8 arter er utdødd, spesielt pga. deres størrelse. Noen av dem var like store som mennesker. De fleste av de dagaktive artene er på størrelse med vanlige apekatter.

Lemurer er artige skapninger som hele tiden finner på sprell, er veldig akrobatiske og nysgjerrige. En art, "Dancing lemur", beveger seg ved å hoppe sidelengs. De spiser stort sett frukt og blader. Lemurene er de mest ikoniske i Madagaskar, og det fremste symbolet på behovet for å verne den unike og sårbare naturen på øya. Det er en voldsom avskoging og bare på østkysten av øya er skog av en viss størrelse bevart. Vest på øya, vokser mange av Afrikas kanskje mest ikoniske tre, baobabtreet. Treet ser ut som det er opp-ned med røtter som trekrone. De finnes i varme og lavtliggende strøk i Afrika. I Afrika er det to arter av disse. På Madagaskar er det 12 arter! Mest berømt er baobab-aleen i vest.

 

EN FASCINERENDE HISTORIE
De første menneskene som satte sine føtter på Madagaskar var indonesere. De kom for ca. 1500 år siden. Senere kom det afrikanere fra Øst-Afrika, før arabere, engelskmenn og til slutt franskmenn slo seg ned. Mange afrikanere ble også brukt som slaver. Indoneserne okkuperte innlandet som var godt egnet for risproduksjon, mens afrikanerne slo seg ned hovedsakelig langs kysten. Etter hvert blandet disse to befolkningene seg og man fikk en unik folkegruppe, madagassere, med et særegent utseende, språk og kultur. I dag kan man si at det eksisterer 18 folkegrupper, hvor merina-folket er det som har satt mest preg på øya. De er av hovedsakelig indonesisk avstamning.

Merinafolket lyktes i å samle øya på slutten av 1700-tallet og hovedstaden ble lagt til Antananarivo. En kongefamilie ble etablert, og det ble etter hvert bygget opp en religion rundt dem. De etablerte palasser på høyder som ble regnet som hellige, og man antok at de kongelige fikk et liv etter døden, og at man skulle tilbe dem som guder - ikke helt ulikt det man gjorde med faraoene i Egypt. Kongefamilien ble inspirert av både briter og franskmenn.

Først var oppfatningen den at man bare kunne bygge hus av tre, ikke av stein. Stein skulle bare brukes til gravplasser. Så kom Kong Radama som sa at det var ok å bygge av stein, og en skotsk arkitekt (James Cameron) fikk ansvaret for å bygge det flotteste bygget i Antananarivo - Rova. Rova er et slott på en høyde midt i byen med mange flotte historiske bygg rundt. Her holdt kongefamilien til, mens det var et annet hellig palass to mil utafor byen (med et annet Rova). Franskmennene fikk utover 1800-tallet kontroll på Madagaskar og etter en kort, men blodig krig, ble landet et fransk protektorat. Øya fikk etter dette et umiskjennelig fransk preg. Den siste dronningen fra Merinafolket, Ranavalona III, holdt til i den hellige åsen Ambohimanga. Her ble det bygd hus som passer en kongelig. Da vi var der fikk vi beskjed om å bare stige inn i palasset med høyre fot først. Da entrer man huset som en venn. Franskmennene var uansett ikke venner, og deporterte dronningen til Algerie. Kongehuset falt, og adelen forsvant.

Rova - det kongelige palasset i Antananarivo - designet av en skotsk arkitekt

 

Det var en bitteliten periode med britisk styre under 2. verdenskrig. Da Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland, var det det nazivennlige Vicy-regimet som kontrollerte Madagaskar. Britene fryktet at Madagaskar, og spesielt havnen Diego Suarez med den franske flåten skulle komme under japansk kontroll. Dermed gikk Storbritannia til angrep i 1942 på Frankrike ved å gå løs på Diego Suarez. Etter en serie sjøslag som varte flere måneder, kunne Storbritannia til slutt gå av med seieren. En av de første seirene for Storbritannia under 2. verdenskrig. Madagaskar ble senere gitt tilbake til De Gaulles Frankrike. Hvem skulle tro at Madagaskar skulle være åsted for en av 2. verdenskrigs største sjøslag?

Franskmennene styrte helt til 1960 hvor landet fikk sin uavhengighet. Etter dette ble det forsøk på sosialistisk styre og kollektivisme som fikk alvorlige følger for økonomien. En progressiv president Marc Ravalomanana tok over i 2002 etter demokratiske valg, og fikk blant annet fart på bevaring av landets natur. Han ble imidlertid avsatt gjennom et militærkupp i 2009, ledet av Tanas borgermester, den unge Andry Rajoelina. Dette kuppet har gjort at Madagaskar har blitt svartelistet verden over. Landet er suspendert fra Den Afrikanske Union, mistet mye bistandspenger og utenlandske investeringer har stoppet opp. Den sittende presidenten har endret grunnlov og annet lovverk for å sikre fortsatt styring av landet. Men etter mye press skal det nå i år avholdes presidentvalg og da har både tidligere og nåværende president lovet å ikke stille. Forhåpentligvis vil ting bli bedre for Madagaskar.

Det kongelige palasset utenfor hovedstaden - ligner nesten litt på Norsk Folkemuseum

 

TURIST I MADAGASKAR

Turismen har blitt skadelidende etter uroen som fulgte kuppet i 2009. Fortsatt er det imidlertid populært å besøke de flotte nasjonalparkene for å se lemurene. Vi nøyde oss med å besøke en liten park vest for Antananarivo hvor 9 forskjellige lemurarter løper fritt i en forholdsvis romslig skog. En fin måte å komme nær lemurene på om man har dårlig tid. Ellers er jo Madagaskar kjent for flotte strender og kyst. Det er spesielt i nord man bør dra da, og helst til øya Nosy Be. Det er Madagaskars svar på Mauritius med strandresorts, korallrev og krystallklart vann. Mens vi tok flyet fra Sør-Afrika var det mange sørafrikanere med fiskestenger som dro dit.

Ellers er det populært med elvesafari. Man padler gjennom elvene som renner ut i vestkysten. Det tar gjerne 4-5 dager og man får opplevd dyre- og plantelivet mens man padler fredelig i elven. I øst er det regnskog, og det er også området som blir verst rammet av de mange sykloner som rammer hvert år (mellom desember og mars). Da blir veiene ødelagt og å komme seg fram blir tilnærmet umulig.

I Antananarivo kan man nyte det franske kjøkken til en meget rimelig pris. Det er mange fantastiske restauranter som serverer det ypperste av hva det franske kjøkken kan by på. Spesialiteten virker å være foie gras - gåse/andelever. De kommer i mange varianter og smaker himmelsk! Man kan prøve å skylle dem ned med vin fra Madagaskar, men det blir ofte med den éne gangen. Madagaskar produserer litt vin i de sørlige områdene, men det kan ikke sammenlignes med vinen fra Frankrike og Sør-Afrika som er det man ellers får tak i. Da er imidlertid ølen bedre. Madagaskar kan skilte med flere ølmerker. Ellers er kaffen og teen god. Teen har gjerne vaniljesmak. Madagaskar er kjent for sin store produksjon av ulike krydder, deriblant vanilje. Man kan ikke forlate Madagaskar uten å ta med vaniljestenger.

Madagassisk vin

KULTUREN

Kulturen er en blanding av mye rart. Man skjønner raskt at man på Madagaskar lever sitt liv for å hedre de avdøde og den gudommelige kongefamilien. Tradisjonell religion er mer populær enn kristendommen, og det er mye overtro. Man skal for eksempel ikke peke på en gravplass med pekefingeren. Og det er vanlig å ofre dyr til ære for de avdøde. Ved Ambohimanga, det hellige palasset for kongefamilien utenfor byen, tar folk gjerne med dyr for å ofre dem på en svær sten utenfor porten til palasset. Fullt så hellig var imidlertid ikke behandlingen av palasset (Rova) i Antananarivo. I 1995 ble palasset og bygningene rundt påsatt, og en voldsom brann raste. Hele interiøret i palasset brant opp, og flere bygg rundt av tre ble til aske. Området skulle akkurat bli UNESCO-verdensarv, og rykter sier at myndighetene satte fyr på komplekset for å få de kortsiktige pengegevinstene UNESCO kunne tilby for å sørge for investeringene, og samtidig slippe de økonomiske forpliktelsene ved å holde det ved like. Et svært prosjekt ble imidlertid igangsatt nylig for å bygge opp komplekset og gjøre slottet om til et museum. Mange millioner euro ble spyttet inn, men ting gikk plutselig veldig sakte etter kuppet i 2009, og nå skjer det lite.

En spesiell skikk som må nevnes er behandlingen av guttebarn. Guttebarn regnes ikke som hankjønn før de har fått skåret av forhuden. Før det er de jenter. Forhuden skjæres av ved 2-7-årsalderen. Etter at forhuden blir skåret av skal den spises av bestefaren til gutten. Bestefaren skal spise forhuden sammen med bananer. Denne lite appetittlige tradisjonen blir praktisert av nær sagt alle. Omskjæring regnes som helt essensielt. Det er så viktig at om en gutt dør før han blir omskjæret, får han en grav som ligger et stykke utenfor familiegraven, da han regnes som uren.

Et mer positivt kulturelt uttrykk er den tradisjonelle musikken, Hira Gasy. Det er en musikk som praktiseres mest av de med afrikansk bakgrunn, og har sin opprinnelse i sørlige Madagaskar. Det er en fusjon av franske, kreolske og afrikanske rytmer. Det er utrolig fengende, og innebærer mye akrobatikk. Inget besøk til Madagaskar er komplett uten å overvære en Hira Gasy-konsert.

ET ALTERNATIV TIL PARIS

Det som er deilig med Antananarivo er muligheten til å gå rundt i gatene uten å tenke for mye på sikkerhet og andre bekymringer. Engelskmennene har brakt med seg en bra ting til Afrika, bl.a. styringssystemer, mens Frankrike kanskje har vært dårligere på det. Men franskmennene slår engelskmennene klart i å skape attraktive urbane miljøer, cafekultur, brede avenyer og fantastiske restauranter. Antananarivo er derfor en fin forandring fra livet i sørlige Afrika.

Madagassere er også et utrolig vennlig folk, og språkbarrieren virker ikke å være et problem. Selv om mitt ordforråd begrenser seg til "oui", "no" og "merci" var det mer enn nok for å gjøre seg forstått. Og alle taxiene i byen gjør det til en lek å komme seg fram. Er veldig sjarmerende å krype inn i en bitte liten 2CV som er ribbet for alt av utstyr, og hvor sjåføren har kjørt setet helt fram til frontruta for at jeg skal få plass. Ved et tilfelle begynte setet jeg satt på å dette nedover, og jeg fryktet at jeg skrapte rumpa på asfalten snart.

Neste gang turen går til Madagaskar blir det å oppleve naturen - den mest unike og fantastiske i verden.


Elvelandskap vest i Madagaskar

Afrikas siste enevelde

PÅ VEI ØSTOVER TIL SWAZILAND

Swaziland ligger inneklemt mellom Sør-Afrika og Mosambik. Det er i utgangspunktet et ganske anonymt land, og de få ganger det kommer i avisene er når det handler om kongefamilien og den høye hiv-aids-raten (verdens høyeste 26% og også verdens fjerde laveste levealder). Det er også 2. minste land på Afrikas fastland (bare The Gambia er mindre).

Nå var det imidlertid på tide å få et annet inntrykk av landet som jeg visste altfor lite om. Og det til tross for at det ligger bare 3-4 timers kjøretur fra Pretoria. Fra Pretoria går turen først gjennom Sør-Afrikas høyland - endeløse bølgene åser med gress. Det kan bli kjedelig i lengden og eneste spenningsmoment er kyr i veien. Etterhvert nærmer man seg "The Escarpment". Det er sonen hvor det sentralafrikanske platået begynner å gå ned mot kysten. Denne prosessen begynner for alvor ved grensen mellom Sør-Afrika og Swaziland.

Grensekontrollen er det ikke mye å si på med vennlige immigrasjonsdamer. Veigrensen ved Mosambik skal visstnok være tøffere. Det fascinerende med Swaziland er at det går nedover hele tiden fra vest mot øst. Man kommer inn i landet i vest, like ved hovedstaden Mbabane. Hovedstaden ligger på høyde med Pretoria (1400 m.o.h.) og er omgitt av flotte fjell. Deretter går det nedover til den flotte dalen Ezulwini valley - det kulturelle og politiske hjertet av Swaziland. Ezulwini er nok på rundt 1000 m.o.h., og i enden av denne ligger den største byen Manzini, den økonomiske hovedstaden i Swaziland. Byen ligger på kanten av nok en dal, og man kommer ned til lovveld (nesten på havnivå). Dette er en svær varm og fruktbar dal som i øst grenser til Mozambik og Sør-Afrika. Her ligger de to flotteste nasjonalparkene til Swaziland. Denne dalen er en slags forlengelse av Rift Valley lenger nord i Afrika. Avstandene er uansett små i Swaziland. Det tok ca. en time å kjøre fra grensa i vest til man er midt i landet.

EZULWINI VALLEY

Mbabane ble ikke besøkt denne gangen, og det er kanskje like greit. Den har vist lite å by på. Ezulwini valley er imidlertid verdt et besøk. Her kan man besøke nasjonalmuseet, minnepark/museum om den legendariske kongen Sobhuza II, som regjerte i 61 år. Da Swaziland fikk sin uavhengighet fra britene i 1968, var det det eneste stedet i Afrika hvor de "naturlige" herskerne gjenopptok makten, slik de hadde hatt den før kolonistyret begynte. Swaziland hadde historisk hatt mye autonomi, men mistet dette da de havnet under boernes styre under den sørafrikanske republikk. Boerkrigen sørget imidlertid for at boerne mistet kontrollen over Swaziland, og den ble et britisk protektorat på linje med Lesotho. Museene i Ezulwini-dalen forteller mye om denne historien.

Det som imidlertid slår en med Swaziland er den utrolig rike kulturen. Både ved bryllup, begravelser og andre høytider er det et rikt sett med danser, sanger, tradisjoner og klesplagg. Swaziland er et land som bevisst har bevart veldig mye av opprinnelige kulturelle tilhørighet, og det går hånd i hånd med moderniteten. Ellers synes jeg både hus, våpen og dans minner mye om zulutradisjoner.

Det som imidlertid har en mer moderne schwung er "House on Fire". Det er en konsert, kultur- og kunstscene i Ezulwini valley som hvert år i mai eksploderer i en fargerik musikkfestival. Interiøret og eksteriøret minner mye om en Gaudi-bydel i Barcelona. Mens vi var der var det en jazzkveld som samlet hele expat-miljøet i Swaziland.

KONGEFAMILIEN

Swaziland styres av kongen Miswati II. Swaziland styrform ligger ganske nærme et enevelde, selv om det er noen maktbegrensninger. Miswati utpeker statsministeren og et antall parlamentarikere. Selv om mye makt er sentrert rundt kongen, nyter ordningen stor støtte hos en majoritet av befolkningen. En modererende ordning er at kongen skal styre i samarbeid med sin mor eller en tilsvarende kvinnelig erstatter. Slik gjør han det nå.

Kongefamilien står som sagt høyt i kurs, og profilbildet av kongen festes til tradisjonelle klesplagg og henges opp på vegger. På utsiden framstår imidlertid monarkiet som ganske sympatisk, og kongen har årlig en seremoni hvor han velger en ny kone.

Ellers har kongen sikret seg et palass som ligger i høylandet i Swaziland, ovenfor hovedstaden Mbabane. Her har han utsikt over hele kongeriket.

MKHAYA NATURRESERVAT

Sceneskiftet var drastisk fra eksperimentell jazz med expats den ene kvelden til Swazilands sagnomsuste Mkhaya naturreservat den neste dagen. Reservatet figurer ofte på topp 10-lister til Lonely Planet, Rough Guide etc. over hva man bør gjøre i sørlige Afrika. Det er sannsynligvis det beste stedet i Afrika for å komme nært neshorn. De tilbyr nemlig walking safari hvor man kommer nesten farlig nært neshornet. Da vi var på tur kom vi ca. 5-6 meter unna to neshorn - en mor med sitt barn. De ble nysgjerrige og kom ganske nærme oss, men guiden beordret oss til å stå musende stille. Guiden hadde ikke med noe rifle, men virket å ha full kontroll. Man må for all del ikke løpe. Det er mange eksempler på hvor folk får hetta og neshorn/elefant tramper i hjel de panikkslagne.

Mkhaya naturreservat har som oppgave å ta vare på de utrydningstruede dyrene i Swaziland. Mange mennesker på et lite sted har redusert habitatene for dyr drastisk. Derfor har dyr som sabelantilope, neshorn, elefanter, nyalaantilope osv. et fristed her. Landskapet er fantastisk hvor man ser høylandsplatået stige opp i det fjerne. Men det flotteste er å være på selve campen. Der er det ikke elektrisitet eller andre komfortgoder, men en unik stemning. Lite slår å ligge i senga med åpne vegger og høre på bushbabies hyle i natten og hyener ule i det fjerne. Elefanter hadde også nylig brutt seg innenfor gjerdene til campen, og det var mulig å støte på dem. De har tross alt støttenner.

 

FRAMTIDEN TIL SWAZILAND

Landet opplever svak økonomisk vekst, og er i stor grad avhengig av turisme. Sørafrikanere kommer for å spille casino i de eksklusive hotellene i Ezulwini valley, og det gjøres investeringer her og der. Men Swaziland har ikke så mange venner utenom Sør-Afrika. Siden Swaziland anerkjenner Taiwan, nyter de litt godt av deres støtte. Kongen er imidlertid ikke villig til å fire mye når det gjelder innføring av demokratiske rettigheter, og hiv-aidsproblematikken skaper enorme utfordringer.

Det positive er imidlertid at befolkningen er homogen, det er lite sosial uro og landet nyter godt av økonomisk vekst hos sine store naboer. Og turistpotensialet er definitivt der! Swaziland er som en miniatyr av sørlige Afrika, og infrastrukturen er god. Og landet er kanskje Afrikas beste i å ta vare på sine neshorn.

Safari i Nordvest

Noen ganger skulle man jo ønske at AFROSAI-E lå i Cape Town og ikke i Pretoria. Cape Town er den flotteste byen i Afrika og har et tilbud innenfor uteliv, sjø, kultur og mat som Pretoria ikke kan matche. Og i tillegg er Cape Town en fantastisk hyggelig by som man også kan spasere rundt i. Men noen ganger er jeg mest glad for å bo i Pretoria, og det skyldes nærheten til villmarken og Sør-Afrikas beste safariopplevelser. Ikke bare er det utrolig mange naturreservater i selve byen, men det er også store parker i maks 3 timers kjøretur fra byen.

I helga gikk turen til Madikwe  naturreservat, som ligger i den litt anonyme North West province i Sør-Afrika. Den ligger rett inntil grensen til Botswana, og er ca. 10 mil nordvest for Pilanesberg nasjonalpark (omtalt i et annet blogginnlegg). Madikwe velger en annen profil enn Pilanesberg, og går samme vei som Sabie Sands. Det er en park med bare adgang for dem som har booket seg inn på en av de flotte lodgene i parken (ca 21 stykker av dem).Parken har alle de fem store og er særlig kjent for å ha mye villhunder. Jeg som aldri hadde sett villhunder var fast bestemt på at det skulle vi se. Og vi så dem på første safari!

Afrikanske villhunder er en av de mest fascinerende dyrene å se på safari. De er i konstant bevegelse, og er det dyret som har høyest suksessrate av alle rovdyrene. Det lykkes 9 av 10 ganger. Det skyldes at den kjører en utmattelsestaktikk. Den forfølger en impala eller kudu i flere timer, ja opptil flere dager til det er helt utkjørt. Men villhundene har ikke noe god overlevelsesrate. Det eksisterer bare rundt 3000-4000 av dem i Afrika. De krever enorme områder å boltre seg i og kommer fort i konflikt med mennesker. Og når de blir innelåst på naturreservater og nasjonalparker blir de et lett bytte for løvene. I Madikwe har man bevisst holdt løvebestanden nede for å sikre en levedyktig villhundbestand.

Neshornprosjektet med innsprøyting av gift i hornet var nevnt i forrige blogginnlegg. I Madikwe var man mer kritisk til dette prosjektet, da man mistenker at giften vil kunne ta livet av menneskene som spiser hornet. I tillegg er det usikkert hvordan neshornet påvirkes.

Men det er liten tvil om at man tar neshornproblematikken alvorlig i Madikwe. Alle safariguidene oppfordres til å ta regelmessig løgndetektortest for å vise at de ikke er "innsidere

I Swaziland (som neste blogginnlegg handler om) er praksisen "shoot to kill" med en gang man ser uvedkommende i parken. I Sør-Afrika blir man anholdt om man blir tatt med horn (men skutt om man bruker våpen), men blir bare geleidet ut om man vandrer i parken uten å ha skutt neshorn. Under vårt besøk i Madikwe var det kvelden i forveien hørt skudd i deler av parken. Som følge av det ble en CPU-enhet, en såkalt counter-poaching-unit sendt inn. Under vår safari var denne delen av parken off-limit.

Når man observerer dyr under safari, spesielt om man ser kattedyr som løve, geopard og leopard, så tipser guidene de andre guidene i parken via walkie talkie at de bør sette kursen mot dette området. Men ikke når man ser neshorn. Man vet at krypskytterne lytter til nettet. Og om guider tipser om at det er "general animals" å se et bestemt sted, så mistenker man umiddelbart at guiden er en innsider - en som bistår krypskytterne. Man holder helt kjeft om man ser neshorn. Unntaket er når man hilser på en annen guide fysisk mens man kjører forbi. Da kan man fortelle.

Madikwes plassering ved Botswana-grensen gjør at flyktninger fra nord (gjerne fra Zimbabwe) kan få seg en stygg overraskelse. Det ble sagt at en flyktning fra Zimbabwe ble offer for en løve da han ved en feiltakelse klatret over gjerdet og forflyttet seg gjennom Madikwe-naturreservat.

Madikwe er et fint alternativ til Pilanesberg. Vegetasjonen er ganske lik - en blanding av lave busker og accaciatrær. Forskjellen er at Pilanesberg er mer kupert og vakrere, mens solnedgangen er vakrere i Madikwe. Akkurat nå pågår det imidlertid et prosjekt for å etablere en korridor mellom de to parkene. Det vil koble parkene sammen og dyrene vil kunne migrere fritt. Man er travelt opptatt med å kjøpe opp land mellom de to parkene. Etter å ha kjørt mellom dem virker det som at det er realistisk. Området er veldig lite utviklet og benyttes bare av spredte kuer som beiter. Mye av området eies av lokale høvdinger. I Pilanesberg bodde jeg en gang på en lodge hvor høvdingen hadde gitt safariselskapet 99 års bruksrett til området. En del av kompensasjonen var imidlertid at han og hans familie kunne komme å få gratis safari og ha fri bar.

Om man får koblet de to parkene vil man få en park som kan måle seg med Krugerparken. Da vil Pretoria virkelig være en attraktiv by å bo i!

Dramatisk neshornjakt i Krugerparken

TUR TIL KRUGER

Strengt talt gikk ikke turen til Krugerparken, men til Sabie sands (oppkalt etter elvene Sabie og Sands) Sabie sands er et stort privat naturreservat som er koblet til Krugerparken. Dvs. at man egentlig er i Krugerparken siden det ikke er noen gjerder, men man kan nyte stillheten og komforten som safari i privat naturreservat gir. Det er ikke lov med private kjøretøy. Alt skjer i regi av safarilodgene. Og Sabie sands er det området i Kruger med størst tetthet av leoparder og..egentlig alle dyr.

Krugerparken er stor! Den er på størrelse med Israel. Den er også forholdsvis flat og ligger på rundt 200 m.o.h. Det er derfor en voldsom landskapsforandring når man kjører fra Pretoria som ligger på 1400 m.o.h. Det er flott å kjøre ned fra det sentralafrikanske platået og mot lavlandet. Temperaturen stiger også drastisk.

I Sabie sands så vi alle de fem store (elefant, neshorn, leopard, bøffel og løve) + mye mer. Men det er spesielt én opplevelse som sitter igjen hos oss, men først litt bakgrunn.

PROSJEKT FOR Å REDDE NESHORNET

Et nytt prosjekt for å redde neshornene er nå startet. Antall neshorn som drepes hvert år er alarmerende og hvis ikke ting gjøres vil de helt forsvinne i vill tilstand etter hvert. 75 % av all neshorn i verden er i Sør-Afrika og landet opplever storstilt nedslakting pga. økt etterspørsel etter afrodisium i Øst-Asia. Siden skytingen startet for alvor i 2008 har 1600 neshorn blitt drept. Man har lenge diskutert løsninger for å få krypskytterne til å holde seg unna neshornet, og mest diskutert har vært å sprøyte inn en slags gift i neshornet. Alle forsøk har vært mislykkede - helt til nå!

Nå har man kommet fram til en rosa væske som er basert på det som farger pengesedler etter ran. Det er komplett umulig å få vekk. I denne væsken har man tilsatt en ufyselig parasitt som er meget helseskadelig for mennesker. Alt er imidlertid fullstendig ufarlig for neshornet. I Sabie sands-området har man som mål å sprøyte inn dette middelet i ALLE neshorn (noen hundre stk.). Hva skjer hvis en krypskytter tar et slikt neshorn? Jo, han vil oppdage at hornet er helt rosa inni. Når hornet blir malt opp og gjort klart som potensmiddel for asiatere vil man i Asia høre at tusenvis har blitt rammet av en forferdelig sykdom som følge av parasitten. Den er ikke dødelig, men man blir syk lenge. Altså, en motsatt effekt av det asiatene ønsker av hornet. Håpet er at man får sprøytet inn dette i alle neshorn. Det vil effektivt kunne sette en stopper for nedslaktingen av neshorn.

NESHORNDRAMATIKK

Vår safariguide Justin sa på begynnelsen av en morgensafari at han skulle komme med et tilbud mens vi tok morgenkaffen ved en innsjø. Under morgenkaffen sa han at man i dag skulle jakte neshorn for å sprøyte inn gift i hornet, og at vi gjerne kunne være med og observere hvis vi hadde lyst. Alle var ekstremt positive til dette! En som ikke var så positiv var en eldre safariguide vi traff på veien. Han hadde ikke noe tro på at det kunne være fornuftig å prøve å overvære denne jakten, da det vil være ekstremt liten sjanse for å komme fram i tide. Men vår guide Justin ville ikke høre på dette og var full av pågangsmot.

Så begynte jakten..

Da vi begynte å kjøre ut i bushen igjen fikk vi øye på et helikopter i det fjerne. I helikopteret er det en skarpskytter som har som oppgave å lokalisere dyret og skyte en bedøvelsespil i rompa på det. Guiden forklarte at vi for guds skyld ikke måtte være i nærheten av dyret etter at det ble skutt. Både bedøvelsen, helikopteret og sjokket gjør at neshornet vil løpe i full panikk og ødelegge alt i dens vei. Den vil være meget stresset! Men vi var allikevel interessert i å vite hvor neshornet ble skutt. Derfor fulgte vi helikopteret så godt vi kunne. Da vi så det i horisonten var det nok 2-3 kilometer unna. På grusveiene nærmet vi oss sakte, men sikkert.

Jeg holdt et godt øye med helikopteret og oppdaterte guiden vår om hvor det var. Etter hvert så vi at helikopteret begynte å sirkle rundt et spesifikt område. Det har funnet et neshorn! Vi kjører i retning av helikopteret, men prøver å holde en viss avstand. Etter hvert begynner helikopteret å nærme seg oss, og på et tidspunkt var det rett over oss. Hva skjer? Og så..plutselig ut av bushen kommer et rasende neshorn løpende mot oss med en svær bedøvelsespil i rompa. Guiden fikk panikk, men det var ikke noe plass til å snu. Han satte derfor bilen i revers og rygga så fort han kunne. Etter hvert kom vi ut av synet til neshornet. Og idet vi trodde vi var på trygg avstand så jeg plutselig neshornet rett foran oss bak et tre. Full panikk i bilen igjen, og guiden rygget frenetisk.

Men nå var neshornet ganske medtatt. Det hadde allerede løpt flere kilometer med bedøvelsespilen og middelet burde begynne å virke nå. Mens det sjanglet innover bushen kom en hær av veterinærer, parkvoktere osv. inn mot neshornet. De lagde en lasso og hold den i lufta slik at neshornet kunne løpe rett gjennom den. Det gjorde den. De bandt tauet fast til en Land cruiser. Allikevel klarte neshornet å dra med seg bilen og åtte mann som dro i tauet.

Etter hvert roet neshornet seg og la seg på bakken. Vi gikk av bilen og nærmet oss skapningen til fots. Vi så at den pustet tungt på bakken med et håndkle over øynene. Den ene veterinæren hadde funnet fram drillen og boret et dypt hull i hornet. Skuelystne begynte å samle seg rundt dyret. Ansatte på lodgene rundt kom. Dette var en begivenhet av de sjeldne og ingen ville la muligheten gå fra seg.

Neshornet fikk sprøytet i seg giften og duct-tape ble festet rundt hornet. Etter hvert måtte neshornet rulles rundt på den andre siden. Sterke karer samlet seg for å rulle det 2 tonn tunge dyret rundt. Jeg stilte meg opp, men bidro nok ikke avgjørende. Jeg fikk i hvert fall tatt på dyret!

Slik blir innsiden av hornet seendes ut etter at giften er sprøytet inn

Da det ble annonsert at dyret snart ville våkne gjorde vi rask retrett til vår safaribil, og kjørte vekk fra åstedet. Dette var en safariopplevelse av de helt sjeldne. Vi hadde fått en unik mulighet til å oppleve neshornbevaring på nært hold. Normalt koster det 22 000 rand (rundt 14 000 kroner) per person å få være med på slikt. Slike operasjoner er meget kostbare, og det kreves mye private donasjoner.

Resten av oppholdet i Sabie Sands gikk til å fordøye det som skjedde. Vi fikk vite etterpå at neshornet vi møtte tidligere samme dag hadde tatt livet av et annet neshorn. De hadde slåss på liv og død om territorium og "vårt" neshorn kom seirende ut av dette. Slike neshorndødsfall er selvsagt mye mer legitime enn de som skjer som følge av en rifle. Slik er dyreverden. Vi ble bl.a. fortalt at en løveflokk på seks hannløver egenhendig drepte mellom 70 og 100 løver i Kruger. Neshornet har imidlertid blitt et symbol på naturvern i Sør-Afrika. Håpet er nå at asiatene får en avsmak for neshornhorn.

BLYDE RIVER CANYON

Fra Krugerparken gikk turen til Blyde river canyon. Det er et fjellmassiv som ligger rett ved Krugerparken og som har verdens tredje største og dypeste canyon. De to største er Grand canyon i USA og Fish river canyon i Namibia. Men Blyde river canyon er i hvert fall blant de aller vakreste pga. all den grønne vegetasjonen og med utsikten til Krugerparken i bakgrunnen når man står på toppen. Blyde river canyon gir en av verdens flotteste utsikter. Det er utrolig hva Blyde-elven har klart å få til på tusener av år. I området vrimler det av bavianer og apekatter.

Flere safariturer skal det bli før Afrika-oppholdet tar slutt, men vil tro at lite slår neshornjakten.

Sør-Sudan - Afrikas nyeste land

Mange har sikkert spilt spillet Jakten på den forsvunne diamant. Spillet tar deg rundt omkring i Afrika, bl.a. til det mystiske Bahr el Ghazal – dypt inne i Afrika – langs et ukjent sted ved Nilen. Nå kom muligheten til å endelig dra dit..






Juba er en by jeg ikke visste altfor mye om før jeg dro. Jeg visste at det er et sted hvor veldig lite er på plass, at det er en by ved Nilen og at det er varmt der.

På flyet fra Nairobi så jeg Mount Kenya i det fjerne med sine spisse fjelltopper. Etter hvert som jeg fløy over Uganda og mot Sør-Sudan begynte landet under meg å bli lavere og lavere. Mesteparten av østlige og sørlige Afrika ligger på et platå som gjør temperaturen i hovedstader som Nairobi, Pretoria, Lilongwe, Lusaka, Kampala, Kigali osv. ganske behagelig. Dette er byer som har et perfekt klima. Juba derimot ligger på 500 m.o.h. og nede i en dal. Det er derfor beryktet for å være et varmt sted. Under mitt besøk gikk temperaturen opp til 39-40 grader. Juba er et flott syn fra luften slik den ligger ved Nilen. Fra bakken får man en følelse av å være i hjertet av Afrika.

LITT HISTORIE

Landet er som kjent verdens nyeste land. Landet har en meget brokete og turbulent historie. Siden britene ga Sudan uavhengighet i 1955 har det vært nesten konstant krig med Sør-Sudan (som da het Southern Sudan). Borgerkrigen tok først slutt da Southern Sudan fikk betydelig autonomi innenfor Sudan i 2005, og 9 Juli 2011 ble det et eget land. Problemene står virkelig i kø! Det er et av verdens mest underutviklede land. Alt må bygges opp fra grunnen av. Det meste de fikk av systemer og praksiser fra araberne i nord kvittet de seg med. Så det må ikke bare bygges grunnleggende ny fysisk infrastruktur, men også ny finansforvaltning, skolevesen, helsevesen osv.

Selv om alle snakker arabisk (mer utbredt enn engelsk) var det en voldsom aversjon mot araberne. Juba-massakren i 1992 var med på å stadfeste at det ikke var mulig for arabere og sørsudanesere å leve med hverandre. Riksrevisoren i Sør-Sudan har skrevet en fin bok om seg selv om hans nøkkelrolle i uavhengighetsbevegelsen i Sør-Sudan, SPLM. Han tjenestegjorde også i hæren SPLA. Han skildrer Juba-massakren hvor det sudanske militæret gikk amok i Juba. Riksrevisor var tett med John Garang, lederen for frigjøringsbevegelsen. Da Sør-Sudan fikk autonomi i 2005 ble John Garang president. Han døde imidlertid i en flyulykke 23 dager etter. Salva Kiir overtok som president, og har også blitt gjenvalgt i det frie Sør-Sudan. Umiddelbart kom man i konflikt med Sudan, og etter hvert stoppet man oljeproduksjonen (som også Sudan er helt avhengig av inntektene fra). Sør-Sudan fikk 98% av inntektene sine fra oljen.

 

INGEN OLJE, INGEN LØNN

 Produksjonen har fortsatt ikke startet, men etter avtalen med Sudan 12 Mars, inngått i Addis Ababa, er det håp om at produksjonen starter innen mars måned er omme. Hvis det drar ut mer, vil ting gå alvorlig galt med Sør-Sudan.

Sør-Sudan går gjennom tøffe tider etter stoppen i oljeproduksjonen januar 2012. Lønningene i staten er halvert og det er en bremsing av ekspansjonen av staten i ulike sfærer av samfunnet. Noe av konsekvensene av dette fikk jeg føle ved ankomst på flyplassen i Juba. Som ventet foregår det meste manuelt og det er et visst organisert kaos. I immigrasjonskontrollen opplevde min kollega fra Rwanda problemer. Som medlem av East African Community (Kenya, Tanzania, Uganda, Rwanda og Burundi) skal man bare behøve å betale 50 dollar for visum. Immigrasjonsmannen bak skranken hadde imidlertid bestemt seg for at Rwanda ikke tilhørte Øst-Afrika, men sørlige Afrika. Visumprisen hadde derfor steget til 100 dollar. Uten særlig midler tilgjengelig til å verifisere Rwandas regionale tilhørighet, ble prisen på 100 dollar derfor stående.

Oppførselen mot min ugandiske kollega var imidlertid enda frekkere, og hadde sitt utgangspunkt i manglende vaksinasjonskort. Er det én ting man trenger når man reiser rundt i Afrika så er det et gult vaksinasjonskort som beviser at man har blitt vaksinert mot gul feber. Flere land i Afrika prioriterer kampen mot den skumle gul feber-sykdommen, som transporteres gjennom mygg. Min kollega hadde imidlertid ikke med seg sitt kort og ble derfor svar skyldig da immigrasjonsoffiseren ba han vise det. For å bøte på manglende kort måtte han betale en avgift, men til hans store overraskelse gikk ikke pengene til å finansiere en sprøyteinjeksjon med vaksine. Han slapp inn i landet, men fikk ikke noen kvittering.

Lave lønninger avler opportunisme, spesielt innenfor et system hvor eksistensen av internkontroll er minimal.

LANDET

Sør-Sudan er et stort land, over dobbelt så stort som Norge. Det meste er ukultivert flatt land. Landet ligger lavt og er derfor veldig varmt. Under mitt besøk gikk gradestokken opp mot 40 grader. Det kan også bli veldig fuktig. Men om kvelden kjøles det ned betraktelig (til under 30) og det går an å oppholde seg ute. Man må imidlertid passe seg for myggen som gjerne har med seg malaria.

 

Det mange ganske sikkert ikke vet om Sør-Sudan er at det er vertskap for en av verdens største dyremigrasjoner, og i hvert fall Afrikas 2. største nest etter den i Serengeti-Masai Mara. Sør-øst i landet ved grensen til Etiopia vandrer det 1,3 millioner antiloper og derfor mange rovdyr som løver. Er også en betydelig elefantbestand. Det er fantastisk at dette har blitt bevart etter alle årene med uroligheter.

I Juba føles dyrelivet ganske nærværende. En ting som aldri slutter å forundre meg er hvorfor det er så mange rovfugler i Øst-Afrikas hovedstader. Man ser dem i Kampala og Nairobi, og kanskje i størst grad i Juba. Man ser ikke ørnene i sørlige Afrika. I Juba ser man hundrevis av ørner som svever oppover himmelen i spiralform. Ørneskrik høres hele tiden, og de gigantiske Maribou-storkene hviler seg i tretoppene. Jeg ble fortalt av de lokale at Nilen pleide å ha mye variert dyreliv, ikke minst krokodiller og pytonslanger. En gang var det en FN-soldat som hadde drikket seg full på byen og la seg ved elvebredden for å sove ut rusen. De fant han om morgenen med føttene stikkende ut av munnen til pytonslangen. Jeg fikk høre flere triks om hva man bør gjør om man er i ferd med å bli slukt av en pytonslange; alt fra å bruke en barberkniv til å slå på halen dens.

Ellers fanges mye nilabbor og tilapia i Nilen. Begge to er fantastisk god matfisk. Tilapia smaker best grillet, mens nilabbor passer best stekt i panna. Å se Nilen er et fantastisk syn, spesielt med tanke på historien og størrelsen. Er helt spesielt å tenke på at den renner ut i Middelhavet når man står midt i Afrika, som føles så uendelig langt unna Europa. I Juba sier dem at vannivået i Nilen har redusert drastisk ettersom det bygges flere og flere demninger. Sist gang jeg så Nilen var i Jinja i Uganda hvor jeg raftet. Her er det bygget dam. Da jeg var i Uganda fikk jeg inntrykket av at jeg var ved «Source of the Nile», men min kollega fra Rwanda bestred det på det sterkeste. Ifølge han er det en elv i fjellene i Rwanda som renner ut i Victoriasjøen, gjennom Victoriasjøen, og deretter til utløpet i Jinja. Det er noen enorme dimensjoner over elven. Et ønske er å kunne oppleve Nilen i Khartoum. Der møtes den hvite nilen (som renner gjennom Juba) og den blå nilen (som kommer fra det etiopiske høylandet.

Øl fra Nilen

JUBA

Juba er kjent for å ha både kjerreveier og elendige hoteller, men begge deler har bedret seg betraktelig. Landet har også fått et eget bryggeri; helt sentralt i en nasjonsbyggingsprosess. Det jobbes også med å få et nasjonalt statlig flyselskap, og er viktig for nasjonen selvsagt. Slike selskaper går imidlertid ofte en ublid skjebne i møte.

 

En by som vokser i voldsom fart! Nye bydeler popper opp og det bygges overalt. På bare noen få år har byen vokst med sikkert 50 %. Og det er i Juba det skjer i Øst-Afrika. Businessfolk fra Kenya, Rwanda, Uganda og Etiopia gjør stor business og kenyansk mafia er også aktiv. Det er en stor etterspørsel etter varer og tjenester og er mange ressurssterke folk som er dyktige til å fixe ting.

  

Noen ordentlige vannrørledninger er det ikke i Juba. Noen eritreere har derfor spesialisert seg på transport av vann fra Nilen. Overalt i byen ser man deres blå tankbiler. De parkerer nede ved elvebredden av Nilen og fyller lastebilen med slange. Deretter kjører de vannet til hoteller og sentrale vanndistribusjonspunkter. Strømtilgangen er også ikke helt adekvat. Juba drives i stor grad av dieselgeneratorer som sørger for strøm. Mange steder er strømmen av om dagen for å spare diesel. Man er uansett helt avhengig av aircondition i byen, og det merkes når strømmen er av.

Norge har stort nærvær i Juba. Norge har stått last og brast med Sør-Sudan siden Sudans uavhengighet, og Norsk Folkehjelp, Kirkens nødhjelp og andre organisasjoner er store her. Det har også ført til at Norge har en meget god anseelse i landet. Overalt i byen ser man skilt hvor det står «Norwegian People’s Aid». Norge bidrar ellers inn med kapasitetsbygging i hele sentralforvaltningen, inkludert riksrevisjonen.

 

Det blir spennende å se hvordan det går med Sør-Sudan. I tillegg til manglende inntekter sliter de også med mye intern rivalisering i landet. På samme måte som i Kenya er stammetilhørighet viktig for tildeling av maktposisjoner. Og om sikkerhetssituasjonen i landet bedrer seg kan kanskje turistnæringen blomstre. Der er det et enormt potensial!

  

Sikkert er det i hvert fall at det er få steder som er bedre å ta en sundowner ved Nilen enn i Juba. Når man nyter en White Bull og ser sola går ned over de endeløse slettene i Sør-Sudan, tenker man at det var godt å endelig komme til Bahr el Ghazal.