tirsdag 14. mai 2013

Paradisøya i Det indiske hav




 
 

Et ordtak på Mauritius er følgende: Først lagde Gud øya Mauritius. Deretter lagde han Himmelen med Mauritius som modell.

Mauritius er et land som vekker mange assosiasjoner hos mange. Det skal være det ultimate paradiset på jorda og et sted man kan nyte livet. Det stemmer i stor grad! Men Mauritius er så mye mer. Når det gjelder Mauritius som paradis kan man med en gang si at det ikke når Seychellene til knehøyden en gang. Seychellene er i en helt egen klasse. Men Mauritius har ting å by på som Seychellene ikke har.
 

NATUREN

Mauritius er ikke stor med sine 2000 kvadratkilometer. Vestfold fylke er litte grann større. Men med 1,3 millioner innbyggere er øya ganske befolket og nesten alt tilgjengelig land er kultivert. Det aller første som slår en med Mauritius er alle sukkerrørene som er plantet. Nederlenderne tok kontroll over øya i 1597 (men forlot den i 1710) og hadde da allerede tatt kontroll over Indonesia. På Indonesias øyer fant de sukkerrør som de importerte til Mauritius. På Mauritius er det endeløse sletter med sukkerrør. Resultatet er at Mauritius er en av verdens største sukkereksportører, og de lager også utmerket rom (med vanilje og kanelsmaker).

Sukkerrørene er såpass sterke at de takler fint de årlige syklonene som treffer øya mellom desember og mars. Mauritius ligger akkurat innenfor syklonbeltet i Det Indiske Havet, men det er Madagaskar og Mosambik som får den største smellen der. Gamle steinpiper ligger rundt på øya og minner om den gamle metoden for å foredle sukkerrørene. Nå skjer det i fabrikker.


Mauritius er omgitt av et enormt korallrev, verdens tredje største. Den ligger som en stripe 500 meter fra land og gjør at alle bølger bryter før de når land. Dermed er det utrolig fredelig og rolig å bade og svømme. Utenfor revet er havet mer vilt, og jeg var en dag der ute for å fiske etter stor fisk! Men mer om det lenger ned i innlegget..

Mauritius ble skapt som følge av et vulkanutbrudd 8 millioner år siden, og er dermed helt forskjellig fra Seychellene som består av granittøyer som er fjelltoppene av et sunket kontinent. Overalt på øya er det høye spisse fjell som minner om vulkanaktiviteten. Og vulkanstein er overalt. På øya Reunion (fransk oversjøisk territorium) som ligger ca. 20 mil i luftlinje fra Mauritius er det derimot en nesten 3000 meter høy vulkan som har utbrudd hvert år. Reunion er på størrelse med Mauritius og sies å være mer fransk enn Mauritius. Men om man liker natur er Reunion et mer selvfølgelig valg enn Mauritius, spesielt med all sin ekstremsport og stier (100 mil).

 

DODO

For rundt to millioner år siden dukket dodoen opp. Dodo var en fugl med komisk utseende som ikke kunne fly. Det var jo ikke noen naturlige fiender på Mauritius med ingen rovdyr, så den mistet likesågodt evnen til å fly. Dodoen vagget fornøyd rundt på øya ganske bekymringsløst - men faren lurte i horisonten. Nederlenderne kom etter hvert til øya. Da dodoene så nederlenderne løp de nysgjerrig ned til stranda for å undersøke de nyankomne. Nederlenderne gjengjeldte deres gjestfrihet med å fange så mange av dem de klarte og sikre seg fersk kjøtt på reisen østover mot Øst-Asia. Senere slo nederlenderne seg ned på øya og tok med seg rotter, slanger og andre skapninger. Disse gikk løs på eggene til dodoen - og dodoen selv ble gjerne fanget og grillet av menneskene.

Dodoens skjebne var beseglet. Rundt 1660 døde den siste dodoen. Men noe komplett skjellet e.l. hadde man ikke bevart av skapningen og hvordan den så ut ble dermed et mysterium. Den ble etter hvert en mytologisk skapning i Europa på linje med enhjørningen. Noen begynte å tvile på om den i det hele tatt eksisterte. Men på slutten av 1800-tallet ble et komplett skjelett av dodoen funnet. Og på bakgrunn av dette klarte man å rekonstruere en kopi av fuglen. Både skjelettet og rekonstruksjonen finnes på naturhistorisk museum i Port Louis. For min egen del var det en stor opplevelse å se skjelettet med egne øyne. Dodoen er en av de mest komiske, tragiske og berømte utdødde dyrene som har eksistert. Jeg har ellers hørt rykter om at noen prøver et Jurassic Park-aktig prosjekt hvor man skal bruke DNA fra dodo-skjelettet og gjenskape skapningene. Vi får se.

Dodoen er uansett det fremste ikonet på Mauritius og figurer på våpenskjoldet. ALT av suvenirer har bildet av dodoen på seg. Om fuglen er utdødd lever den i beste velgående som et ikon. Og mauritiere virker å ha tilgitt nederlenderne. Som de sier: "The Dutch killed the dodo. But in return they brought with them the rum". 


FOLKET
Om Sør-Afrika liker å kalle seg selv en "rainbow nation" er betegnelsen enda mer passende på Mauritius. Folket er en blanding av indere, kinesere, afrikanere og europeere. Men det er forbausende liten etnisk bevissthet og tilhørighet. Alle snakker kreolsk (en slags fransk) og er supervennlige og hyggelige. Folket er nesten på grensen til naive og dumsnille og er utrolig serviceinnstilte. På den måten er det en drøm å feriere på Mauritius, og Mauritius rangerer høyest i verden på steder hvor turister drar tilbake.

Men man kommer ikke bort fra at det er en veldig sterk indisk innflytelse på Mauritius, og ca. 70 % av befolkningen tror på hinduismen. Av den grunn ser man langs veien utallige små hindutempler og hellige bønnesteder med rødt flagg viftende. Inderne kom da slaveriet ble avskaffet i 1835. Britene trengte arbeidskraft og fikk skipet dem over. De ble etter hvert den dominerende folkegruppen også politisk. Blant mange av indisk og kinesisk avstamning er det en oppfatning om at inderne og kineserne er de arbeidsomme og disiplinerte, mens de av kreolsk bakgrunn (afrikansk/fransk) mest liker å nyte livet og spille gitar ved stranden. Livet på Mauritius hadde uansett vært kjedelig uten de med kreolsk bakgrunn (slik de man finner på Seychellene).
 
 
Morne Drabant - fjellet nederst til venstre

En digresjon som er blant de mest berømte på Mauritius er den som gjelder slavene ved Morne Drabant - fjellet Drabant. Fjellet er ca. 550 meter høyt og er en liten nasjonalpark. Det er det vestligste punktet på øya. Mens slaveriet var aktive på Mauritius var Morne Drabant et populært tilfluktssted for rømte slaver. Da muligheten bød seg flyktet de fra sine herrer som drev sukkerrørplantasjene. De gjemte seg høyt oppe i skogene som omgir Morne Drabant. I 1835 kom en gruppe engelske soldater mot fjellet. Slavene som hadde gjemt seg oppe i fjellet så soldatene nærme seg. Fylt av skrekk skjønte de at de ikke hadde noe sted å rømme. Av ren fatalisme valgte de alle å løpe over kanten av fjellet og kaste seg i døden. Soldatene skulle imidlertid bare overlevere et budskap til dem: Slaveriet var over. De var nå frie mennesker.

Frie mennesker er definitivt mauritiere. Mauritius er det eneste landet i Afrika som av Economist Intelligence Unit, regnes som "fullt demokrati". Landet er virkelig en modell for mange. Landet opplever også stor økonomisk vekst og har en stor IT-sektor. De endeløse sukkerrøråkrene må gradvis gi plass til fabrikker og teknologibedrifter.


PORT LOUIS

Port Louis er oppkalt etter den franske kongen, Ludvig 15. Byen ble en viktig havneby etter at britene kom, men mistet mye av sin betydning etter at Suezkanalen åpnet.

Port Louis minner faktisk ganske mye om Cape Town. Byen er omringet av høye fjell, det er en nylig utviklet Waterfront, det er Company gardens (rester av det franske handelskompaniets hovedkvarter) og det er en festning. Men der stopper likhetene. Når man er i de travle gatene føler man mer at man er i en asiatisk storby. Folk selger ting overalt og byens hovedmarked er virkelig et syn! Her selges alt mulig. Selve byen har ikke så mange attraksjoner, og kanskje den største er Waterfront-området. Havnen har blitt åpnet opp for mennesker slik at man kan nyte sjømat ved vannkanten eller shoppe i de mange fancy butikkene.

Port Louis er imidlertid ganske søvnig om kveldene. Det skyldes at størstedelen av befolkningen på Mauritius bor på sentralplatået (500-600 m.o.h.) som ligger sørøst for hovedstaden. Etter jobb rusher alle hjem og forlater Port Louis som en spøkelsesby. Port Louis kan bli ubehagelig varmt, mens temperaturen på sentralplatået gjerne er 5 grader kjøligere.

Men Port bør definitivt besøkes, og om det blir for varmt er det en håndfull interessante museer man kan kjøle seg ned i.
 






 
 

VERDT ET BESØK

Mauritius er definitivt verdt et besøk. Landet har ikke wow-faktoren og den usannsynlige skjønnheten som Seychellene har, men man har et mer variert tilbud. Det bittelille landet kryr av fascinerende naturattraksjoner, kulturelle attraksjoner og i havet kan man snorkle, dykke og gjøre all slags vannsport. Å gifte seg er relativt vanlig på Mauritius, og gjerne under vann.

Det jeg imidlertid gjorde var å dra på dypvannsfiske. Det er kanskje det heftigste man kan gjøre på øya. Man leier en fiskebåt med mannskap og drar ut på havet forbi korallrevene. Bak på båten er sju fiskestenger, med ulik slukstørrelser, festet. Det er bare å sitte og nyte utsikten og vente på at snøret begynner å løpe løpsk (stor fisk på kroken) eller at stanga begynner å bøye seg (små fisk på kroken). Det ultimate er å få en blue marlin - en diger fisk som ligner på sverdfisk. Rekorden er på over 600 kilo! Ellers er tunfisk, barakuda, haier og dorado heftig nok. Før jeg dro til Mauritius leste jeg Heyerdahls Kon Tiki-bok, og der beskrev han hvordan båten ble forfulgt av en gjeng doradoer. Skikkelig rovfisk. I løpet av fisketuren fikk vi to slike på kroken. Den største fikk vi beholde og den ble gitt til kokken på hotellet vårt. På kvelden ble det dermed servert nyfisket filetert dorado. Et av mine beste fiskemåltider.

 

Kvelden på Mauritius avsluttes gjerne med et glass hjemmelaget brunt rom med vaniljesmak. Med en solnedgang av de sjeldne og fuglene som bråker idet mørket senker seg føler man seg virkelig hensatt til paradis.

onsdag 1. mai 2013

Langhelg til Madagaskar


Jernbanestasjonen i Antananarivo

MADAGASKAR
Madagaskar er virkelig et spesielt sted. I Norge er landet mest kjent blant sjøfarere og misjonærer. For meg har landet alltid vært et mystisk sted med et utrolig dyreliv, fantastisk natur og en unik blanding av ulike kulturer. Landet er på mange måter veldig forskjellig fra resten av Afrika.

Fordelen med å bo i Pretoria er å kunne ta små weekendturer til destinasjoner som Antananarivo. Det er bare å sette seg på flyet og vips, etter tre timer, er man i en heeelt annen verden. Når man kjører fra flyplassen mot hovedstaden skjønner man veldig raskt at dette er en helt spesiell verden. Overalt er risåkre, små pittoreske landsbyer og et folkeliv av de sjeldne. Menneskene ser ut som de er fra Indonesia (noe de faktisk er). Man skulle heller trodd at man kjørte gjennom Sumatra eller Java.

Men dette er Madagaskar, verdens fjerde største øy, og verdens eldste øy. Øya har enorme dimensjoner, og med en blanding av regnskog, ørken, høylandsskap og en lang kyst er det et minikontinent i seg selv. Å utforske alt vil ta flere år. Vi valgte å fokusere på hovedstaden Antananarivo og omegn.


ANTANANARIVO - OGSÅ KALT TANA
Hovedstaden er plassert på 12 åser og omliggende sumplandskap. Husene er bygd tett i tett, og overalt er det bittesmå franske biler som snegler seg oppover de bratte trange brosteingatene. Hele byen er et eneste stort marked hvor stort og smått blir solgt langs fortauene. Som turist blir man fort selgernes midtpunkt. Å kjøre bil er et mareritt, pga. kjørekulturen, de trange gatene og all eksosen man inhalerer. Populært blant drosjesjåførene er 2CV citroen. De er strippet for det meste, og man får en følelse av at de skal bryte sammen hvert sekund. Spesielt på brosteinen kommer 2CVen til sin rett.

Antananarivo har i underkant av to millioner innbyggere, og er spredt over et stort område. Trafikken er utrolig treg da det langs alle utfartsveiene er et kontinuerlig marked med folk som selger ting langs fortauene. Når man kjører i byen blir man nesten litt sliten av å følge med på alt som skjer. Det er så utrolig mye fascinerende og rart å følge med på.

Byen har et ganske moderat klima, da den ligger på rundt 1200-1400 meter over havet. Nesten det samme som Pretoria. Det betyr at sommeren ikke blir fullt så varm, og vinteren noe kjølig. Det meste av skog rundt byen er hugget ned til fordel for rismarker.

Utsikt over byen

MADAGASKARS DYREVERDEN
Madagaskars historie er noe helt spesielt. Det begynte med at øya skilte seg fra India og Øst-Afrika da kontinentene skilte lag 65 millioner år siden. Fanget på øya var et dyreliv som skulle bli det mest artsrike i verden. 80 % av plantene på øya er bare fra Madagaskar, og det finnes hundrevis av pattedyrarter og krypdyr som bare har utviklet seg der. De mest berømte er lemurene. Det er en av de tidligste formene for primater, og av en eller annen grunn har de hatt en utrolig evolusjonær utvikling på Madagaskar. I dag eksisterer det 101 arter! To arter ble funnet i fjor, og det eksisterer sikkert flere arter som ennå ikke er identifisert. 8 arter er utdødd, spesielt pga. deres størrelse. Noen av dem var like store som mennesker. De fleste av de dagaktive artene er på størrelse med vanlige apekatter.

Lemurer er artige skapninger som hele tiden finner på sprell, er veldig akrobatiske og nysgjerrige. En art, "Dancing lemur", beveger seg ved å hoppe sidelengs. De spiser stort sett frukt og blader. Lemurene er de mest ikoniske i Madagaskar, og det fremste symbolet på behovet for å verne den unike og sårbare naturen på øya. Det er en voldsom avskoging og bare på østkysten av øya er skog av en viss størrelse bevart. Vest på øya, vokser mange av Afrikas kanskje mest ikoniske tre, baobabtreet. Treet ser ut som det er opp-ned med røtter som trekrone. De finnes i varme og lavtliggende strøk i Afrika. I Afrika er det to arter av disse. På Madagaskar er det 12 arter! Mest berømt er baobab-aleen i vest.


 
EN FASCINERENDE HISTORIE
De første menneskene som satte sine føtter på Madagaskar var indonesere. De kom for ca. 1500 år siden. Senere kom det afrikanere fra Øst-Afrika, før arabere, engelskmenn og til slutt franskmenn slo seg ned. Mange afrikanere ble også brukt som slaver. Indoneserne okkuperte innlandet som var godt egnet for risproduksjon, mens afrikanerne slo seg ned hovedsakelig langs kysten. Etter hvert blandet disse to befolkningene seg og man fikk en unik folkegruppe, madagassere, med et særegent utseende, språk og kultur. I dag kan man si at det eksisterer 18 folkegrupper, hvor merina-folket er det som har satt mest preg på øya. De er av hovedsakelig indonesisk avstamning.

Merinafolket lyktes i å samle øya på slutten av 1700-tallet og hovedstaden ble lagt til Antananarivo. En kongefamilie ble etablert, og det ble etter hvert bygget opp en religion rundt dem. De etablerte palasser på høyder som ble regnet som hellige, og man antok at de kongelige fikk et liv etter døden, og at man skulle tilbe dem som guder - ikke helt ulikt det man gjorde med faraoene i Egypt. Kongefamilien ble inspirert av både briter og franskmenn.

Først var oppfatningen den at man bare kunne bygge hus av tre, ikke av stein. Stein skulle bare brukes til gravplasser. Så kom Kong Radama som sa at det var ok å bygge av stein, og en skotsk arkitekt (James Cameron) fikk ansvaret for å bygge det flotteste bygget i Antananarivo - Rova. Rova er et slott på en høyde midt i byen med mange flotte historiske bygg rundt. Her holdt kongefamilien til, mens det var et annet hellig palass to mil utafor byen (med et annet Rova). Franskmennene fikk utover 1800-tallet kontroll på Madagaskar og etter en kort, men blodig krig, ble landet et fransk protektorat. Øya fikk etter dette et umiskjennelig fransk preg. Den siste dronningen fra Merinafolket, Ranavalona III, holdt til i den hellige åsen Ambohimanga. Her ble det bygd hus som passer en kongelig. Da vi var der fikk vi beskjed om å bare stige inn i palasset med høyre fot først. Da entrer man huset som en venn. Franskmennene var uansett ikke venner, og deporterte dronningen til Algerie. Kongehuset falt, og adelen forsvant.

Rova - det kongelige palasset i Antananarivo - designet av en skotsk arkitekt

 
Det var en bitteliten periode med britisk styre under 2. verdenskrig. Da Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland, var det det nazivennlige Vicy-regimet som kontrollerte Madagaskar. Britene fryktet at Madagaskar, og spesielt havnen Diego Suarez med den franske flåten skulle komme under japansk kontroll. Dermed gikk Storbritannia til angrep i 1942 på Frankrike ved å gå løs på Diego Suarez. Etter en serie sjøslag som varte flere måneder, kunne Storbritannia til slutt gå av med seieren. En av de første seirene for Storbritannia under 2. verdenskrig. Madagaskar ble senere gitt tilbake til De Gaulles Frankrike. Hvem skulle tro at Madagaskar skulle være åsted for en av 2. verdenskrigs største sjøslag?

Franskmennene styrte helt til 1960 hvor landet fikk sin uavhengighet. Etter dette ble det forsøk på sosialistisk styre og kollektivisme som fikk alvorlige følger for økonomien. En progressiv president Marc Ravalomanana tok over i 2002 etter demokratiske valg, og fikk blant annet fart på bevaring av landets natur. Han ble imidlertid avsatt gjennom et militærkupp i 2009, ledet av Tanas borgermester, den unge Andry Rajoelina. Dette kuppet har gjort at Madagaskar har blitt svartelistet verden over. Landet er suspendert fra Den Afrikanske Union, mistet mye bistandspenger og utenlandske investeringer har stoppet opp. Den sittende presidenten har endret grunnlov og annet lovverk for å sikre fortsatt styring av landet. Men etter mye press skal det nå i år avholdes presidentvalg og da har både tidligere og nåværende president lovet å ikke stille. Forhåpentligvis vil ting bli bedre for Madagaskar.
Det kongelige palasset utenfor hovedstaden - ligner nesten litt på Norsk Folkemuseum

 
TURIST I MADAGASKAR
Turismen har blitt skadelidende etter uroen som fulgte kuppet i 2009. Fortsatt er det imidlertid populært å besøke de flotte nasjonalparkene for å se lemurene. Vi nøyde oss med å besøke en liten park vest for Antananarivo hvor 9 forskjellige lemurarter løper fritt i en forholdsvis romslig skog. En fin måte å komme nær lemurene på om man har dårlig tid. Ellers er jo Madagaskar kjent for flotte strender og kyst. Det er spesielt i nord man bør dra da, og helst til øya Nosy Be. Det er Madagaskars svar på Mauritius med strandresorts, korallrev og krystallklart vann. Mens vi tok flyet fra Sør-Afrika var det mange sørafrikanere med fiskestenger som dro dit.

Ellers er det populært med elvesafari. Man padler gjennom elvene som renner ut i vestkysten. Det tar gjerne 4-5 dager og man får opplevd dyre- og plantelivet mens man padler fredelig i elven. I øst er det regnskog, og det er også området som blir verst rammet av de mange sykloner som rammer hvert år (mellom desember og mars). Da blir veiene ødelagt og å komme seg fram blir tilnærmet umulig.

I Antananarivo kan man nyte det franske kjøkken til en meget rimelig pris. Det er mange fantastiske restauranter som serverer det ypperste av hva det franske kjøkken kan by på. Spesialiteten virker å være foie gras - gåse/andelever. De kommer i mange varianter og smaker himmelsk! Man kan prøve å skylle dem ned med vin fra Madagaskar, men det blir ofte med den éne gangen. Madagaskar produserer litt vin i de sørlige områdene, men det kan ikke sammenlignes med vinen fra Frankrike og Sør-Afrika som er det man ellers får tak i. Da er imidlertid ølen bedre. Madagaskar kan skilte med flere ølmerker. Ellers er kaffen og teen god. Teen har gjerne vaniljesmak. Madagaskar er kjent for sin store produksjon av ulike krydder, deriblant vanilje. Man kan ikke forlate Madagaskar uten å ta med vaniljestenger.


Madagassisk vin

KULTUREN
Kulturen er en blanding av mye rart. Man skjønner raskt at man på Madagaskar lever sitt liv for å hedre de avdøde og den gudommelige kongefamilien. Tradisjonell religion er mer populær enn kristendommen, og det er mye overtro. Man skal for eksempel ikke peke på en gravplass med pekefingeren. Og det er vanlig å ofre dyr til ære for de avdøde. Ved Ambohimanga, det hellige palasset for kongefamilien utenfor byen, tar folk gjerne med dyr for å ofre dem på en svær sten utenfor porten til palasset. Fullt så hellig var imidlertid ikke behandlingen av palasset (Rova) i Antananarivo. I 1995 ble palasset og bygningene rundt påsatt, og en voldsom brann raste. Hele interiøret i palasset brant opp, og flere bygg rundt av tre ble til aske. Området skulle akkurat bli UNESCO-verdensarv, og rykter sier at myndighetene satte fyr på komplekset for å få de kortsiktige pengegevinstene UNESCO kunne tilby for å sørge for investeringene, og samtidig slippe de økonomiske forpliktelsene ved å holde det ved like. Et svært prosjekt ble imidlertid igangsatt nylig for å bygge opp komplekset og gjøre slottet om til et museum. Mange millioner euro ble spyttet inn, men ting gikk plutselig veldig sakte etter kuppet i 2009, og nå skjer det lite.
En spesiell skikk som må nevnes er behandlingen av guttebarn. Guttebarn regnes ikke som hankjønn før de har fått skåret av forhuden. Før det er de jenter. Forhuden skjæres av ved 2-7-årsalderen. Etter at forhuden blir skåret av skal den spises av bestefaren til gutten. Bestefaren skal spise forhuden sammen med bananer. Denne lite appetittlige tradisjonen blir praktisert av nær sagt alle. Omskjæring regnes som helt essensielt. Det er så viktig at om en gutt dør før han blir omskjæret, får han en grav som ligger et stykke utenfor familiegraven, da han regnes som uren.

Et mer positivt kulturelt uttrykk er den tradisjonelle musikken, Hira Gasy. Det er en musikk som praktiseres mest av de med afrikansk bakgrunn, og har sin opprinnelse i sørlige Madagaskar. Det er en fusjon av franske, kreolske og afrikanske rytmer. Det er utrolig fengende, og innebærer mye akrobatikk. Inget besøk til Madagaskar er komplett uten å overvære en Hira Gasy-konsert.

ET ALTERNATIV TIL PARIS
Det som er deilig med Antananarivo er muligheten til å gå rundt i gatene uten å tenke for mye på sikkerhet og andre bekymringer. Engelskmennene har brakt med seg en bra ting til Afrika, bl.a. styringssystemer, mens Frankrike kanskje har vært dårligere på det. Men franskmennene slår engelskmennene klart i å skape attraktive urbane miljøer, cafekultur, brede avenyer og fantastiske restauranter. Antananarivo er derfor en fin forandring fra livet i sørlige Afrika.

Madagassere er også et utrolig vennlig folk, og språkbarrieren virker ikke å være et problem. Selv om mitt ordforråd begrenser seg til "oui", "no" og "merci" var det mer enn nok for å gjøre seg forstått. Og alle taxiene i byen gjør det til en lek å komme seg fram. Er veldig sjarmerende å krype inn i en bitte liten 2CV som er ribbet for alt av utstyr, og hvor sjåføren har kjørt setet helt fram til frontruta for at jeg skal få plass. Ved et tilfelle begynte setet jeg satt på å dette nedover, og jeg fryktet at jeg skrapte rumpa på asfalten snart.

Neste gang turen går til Madagaskar blir det å oppleve naturen - den mest unike og fantastiske i verden.


Elvelandskap vest i Madagaskar

mandag 22. april 2013

Afrikas siste enevelde


PÅ VEI ØSTOVER TIL SWAZILAND

Swaziland ligger inneklemt mellom Sør-Afrika og Mosambik. Det er i utgangspunktet et ganske anonymt land, og de få ganger det kommer i avisene er når det handler om kongefamilien og den høye hiv-aids-raten (verdens høyeste 26% og også verdens fjerde laveste levealder). Det er også 2. minste land på Afrikas fastland (bare The Gambia er mindre).

Nå var det imidlertid på tide å få et annet inntrykk av landet som jeg visste altfor lite om. Og det til tross for at det ligger bare 3-4 timers kjøretur fra Pretoria. Fra Pretoria går turen først gjennom Sør-Afrikas høyland - endeløse bølgene åser med gress. Det kan bli kjedelig i lengden og eneste spenningsmoment er kyr i veien. Etterhvert nærmer man seg "The Escarpment". Det er sonen hvor det sentralafrikanske platået begynner å gå ned mot kysten. Denne prosessen begynner for alvor ved grensen mellom Sør-Afrika og Swaziland.

Grensekontrollen er det ikke mye å si på med vennlige immigrasjonsdamer. Veigrensen ved Mosambik skal visstnok være tøffere. Det fascinerende med Swaziland er at det går nedover hele tiden fra vest mot øst. Man kommer inn i landet i vest, like ved hovedstaden Mbabane. Hovedstaden ligger på høyde med Pretoria (1400 m.o.h.) og er omgitt av flotte fjell. Deretter går det nedover til den flotte dalen Ezulwini valley - det kulturelle og politiske hjertet av Swaziland. Ezulwini er nok på rundt 1000 m.o.h., og i enden av denne ligger den største byen Manzini, den økonomiske hovedstaden i Swaziland. Byen ligger på kanten av nok en dal, og man kommer ned til lovveld (nesten på havnivå). Dette er en svær varm og fruktbar dal som i øst grenser til Mozambik og Sør-Afrika. Her ligger de to flotteste nasjonalparkene til Swaziland. Denne dalen er en slags forlengelse av Rift Valley lenger nord i Afrika. Avstandene er uansett små i Swaziland. Det tok ca. en time å kjøre fra grensa i vest til man er midt i landet.

EZULWINI VALLEY
Mbabane ble ikke besøkt denne gangen, og det er kanskje like greit. Den har vist lite å by på. Ezulwini valley er imidlertid verdt et besøk. Her kan man besøke nasjonalmuseet, minnepark/museum om den legendariske kongen Sobhuza II, som regjerte i 61 år. Da Swaziland fikk sin uavhengighet fra britene i 1968, var det det eneste stedet i Afrika hvor de "naturlige" herskerne gjenopptok makten, slik de hadde hatt den før kolonistyret begynte. Swaziland hadde historisk hatt mye autonomi, men mistet dette da de havnet under boernes styre under den sørafrikanske republikk. Boerkrigen sørget imidlertid for at boerne mistet kontrollen over Swaziland, og den ble et britisk protektorat på linje med Lesotho. Museene i Ezulwini-dalen forteller mye om denne historien.
Det som imidlertid slår en med Swaziland er den utrolig rike kulturen. Både ved bryllup, begravelser og andre høytider er det et rikt sett med danser, sanger, tradisjoner og klesplagg. Swaziland er et land som bevisst har bevart veldig mye av opprinnelige kulturelle tilhørighet, og det går hånd i hånd med moderniteten. Ellers synes jeg både hus, våpen og dans minner mye om zulutradisjoner.

Det som imidlertid har en mer moderne schwung er "House on Fire". Det er en konsert, kultur- og kunstscene i Ezulwini valley som hvert år i mai eksploderer i en fargerik musikkfestival. Interiøret og eksteriøret minner mye om en Gaudi-bydel i Barcelona. Mens vi var der var det en jazzkveld som samlet hele expat-miljøet i Swaziland.











KONGEFAMILIEN
Swaziland styres av kongen Miswati II. Swaziland styrform ligger ganske nærme et enevelde, selv om det er noen maktbegrensninger. Miswati utpeker statsministeren og et antall parlamentarikere. Selv om mye makt er sentrert rundt kongen, nyter ordningen stor støtte hos en majoritet av befolkningen. En modererende ordning er at kongen skal styre i samarbeid med sin mor eller en tilsvarende kvinnelig erstatter. Slik gjør han det nå.

Kongefamilien står som sagt høyt i kurs, og profilbildet av kongen festes til tradisjonelle klesplagg og henges opp på vegger. På utsiden framstår imidlertid monarkiet som ganske sympatisk, og kongen har årlig en seremoni hvor han velger en ny kone.

Ellers har kongen sikret seg et palass som ligger i høylandet i Swaziland, ovenfor hovedstaden Mbabane. Her har han utsikt over hele kongeriket.


MKHAYA NATURRESERVAT

Sceneskiftet var drastisk fra eksperimentell jazz med expats den ene kvelden til Swazilands sagnomsuste Mkhaya naturreservat den neste dagen. Reservatet figurer ofte på topp 10-lister til Lonely Planet, Rough Guide etc. over hva man bør gjøre i sørlige Afrika. Det er sannsynligvis det beste stedet i Afrika for å komme nært neshorn. De tilbyr nemlig walking safari hvor man kommer nesten farlig nært neshornet. Da vi var på tur kom vi ca. 5-6 meter unna to neshorn - en mor med sitt barn. De ble nysgjerrige og kom ganske nærme oss, men guiden beordret oss til å stå musende stille. Guiden hadde ikke med noe rifle, men virket å ha full kontroll. Man må for all del ikke løpe. Det er mange eksempler på hvor folk får hetta og neshorn/elefant tramper i hjel de panikkslagne.

Mkhaya naturreservat har som oppgave å ta vare på de utrydningstruede dyrene i Swaziland. Mange mennesker på et lite sted har redusert habitatene for dyr drastisk. Derfor har dyr som sabelantilope, neshorn, elefanter, nyalaantilope osv. et fristed her. Landskapet er fantastisk hvor man ser høylandsplatået stige opp i det fjerne. Men det flotteste er å være på selve campen. Der er det ikke elektrisitet eller andre komfortgoder, men en unik stemning. Lite slår å ligge i senga med åpne vegger og høre på bushbabies hyle i natten og hyener ule i det fjerne. Elefanter hadde også nylig brutt seg innenfor gjerdene til campen, og det var mulig å støte på dem. De har tross alt støttenner.

 
FRAMTIDEN TIL SWAZILAND
Landet opplever svak økonomisk vekst, og er i stor grad avhengig av turisme. Sørafrikanere kommer for å spille casino i de eksklusive hotellene i Ezulwini valley, og det gjøres investeringer her og der. Men Swaziland har ikke så mange venner utenom Sør-Afrika. Siden Swaziland anerkjenner Taiwan, nyter de litt godt av deres støtte. Kongen er imidlertid ikke villig til å fire mye når det gjelder innføring av demokratiske rettigheter, og hiv-aidsproblematikken skaper enorme utfordringer.

Det positive er imidlertid at befolkningen er homogen, det er lite sosial uro og landet nyter godt av økonomisk vekst hos sine store naboer. Og turistpotensialet er definitivt der! Swaziland er som en miniatyr av sørlige Afrika, og infrastrukturen er god. Og landet er kanskje Afrikas beste i å ta vare på sine neshorn.

mandag 8. april 2013

Safari i Nordvest

Noen ganger skulle man jo ønske at AFROSAI-E lå i Cape Town og ikke i Pretoria. Cape Town er den flotteste byen i Afrika og har et tilbud innenfor uteliv, sjø, kultur og mat som Pretoria ikke kan matche. Og i tillegg er Cape Town en fantastisk hyggelig by som man også kan spasere rundt i. Men noen ganger er jeg mest glad for å bo i Pretoria, og det skyldes nærheten til villmarken og Sør-Afrikas beste safariopplevelser. Ikke bare er det utrolig mange naturreservater i selve byen, men det er også store parker i maks 3 timers kjøretur fra byen.
I helga gikk turen til Madikwe  naturreservat, som ligger i den litt anonyme North West province i Sør-Afrika. Den ligger rett inntil grensen til Botswana, og er ca. 10 mil nordvest for Pilanesberg nasjonalpark (omtalt i et annet blogginnlegg). Madikwe velger en annen profil enn Pilanesberg, og går samme vei som Sabie Sands. Det er en park med bare adgang for dem som har booket seg inn på en av de flotte lodgene i parken (ca 21 stykker av dem).Parken har alle de fem store og er særlig kjent for å ha mye villhunder. Jeg som aldri hadde sett villhunder var fast bestemt på at det skulle vi se. Og vi så dem på første safari!
Afrikanske villhunder er en av de mest fascinerende dyrene å se på safari. De er i konstant bevegelse, og er det dyret som har høyest suksessrate av alle rovdyrene. Det lykkes 9 av 10 ganger. Det skyldes at den kjører en utmattelsestaktikk. Den forfølger en impala eller kudu i flere timer, ja opptil flere dager til det er helt utkjørt. Men villhundene har ikke noe god overlevelsesrate. Det eksisterer bare rundt 3000-4000 av dem i Afrika. De krever enorme områder å boltre seg i og kommer fort i konflikt med mennesker. Og når de blir innelåst på naturreservater og nasjonalparker blir de et lett bytte for løvene. I Madikwe har man bevisst holdt løvebestanden nede for å sikre en levedyktig villhundbestand.

Neshornprosjektet med innsprøyting av gift i hornet var nevnt i forrige blogginnlegg. I Madikwe var man mer kritisk til dette prosjektet, da man mistenker at giften vil kunne ta livet av menneskene som spiser hornet. I tillegg er det usikkert hvordan neshornet påvirkes.
Men det er liten tvil om at man tar neshornproblematikken alvorlig i Madikwe. Alle safariguidene oppfordres til å ta regelmessig løgndetektortest for å vise at de ikke er "innsidere
I Swaziland (som neste blogginnlegg handler om) er praksisen "shoot to kill" med en gang man ser uvedkommende i parken. I Sør-Afrika blir man anholdt om man blir tatt med horn (men skutt om man bruker våpen), men blir bare geleidet ut om man vandrer i parken uten å ha skutt neshorn. Under vårt besøk i Madikwe var det kvelden i forveien hørt skudd i deler av parken. Som følge av det ble en CPU-enhet, en såkalt counter-poaching-unit sendt inn. Under vår safari var denne delen av parken off-limit.
Når man observerer dyr under safari, spesielt om man ser kattedyr som løve, geopard og leopard, så tipser guidene de andre guidene i parken via walkie talkie at de bør sette kursen mot dette området. Men ikke når man ser neshorn. Man vet at krypskytterne lytter til nettet. Og om guider tipser om at det er "general animals" å se et bestemt sted, så mistenker man umiddelbart at guiden er en innsider - en som bistår krypskytterne. Man holder helt kjeft om man ser neshorn. Unntaket er når man hilser på en annen guide fysisk mens man kjører forbi. Da kan man fortelle.
Madikwes plassering ved Botswana-grensen gjør at flyktninger fra nord (gjerne fra Zimbabwe) kan få seg en stygg overraskelse. Det ble sagt at en flyktning fra Zimbabwe ble offer for en løve da han ved en feiltakelse klatret over gjerdet og forflyttet seg gjennom Madikwe-naturreservat.

Madikwe er et fint alternativ til Pilanesberg. Vegetasjonen er ganske lik - en blanding av lave busker og accaciatrær. Forskjellen er at Pilanesberg er mer kupert og vakrere, mens solnedgangen er vakrere i Madikwe. Akkurat nå pågår det imidlertid et prosjekt for å etablere en korridor mellom de to parkene. Det vil koble parkene sammen og dyrene vil kunne migrere fritt. Man er travelt opptatt med å kjøpe opp land mellom de to parkene. Etter å ha kjørt mellom dem virker det som at det er realistisk. Området er veldig lite utviklet og benyttes bare av spredte kuer som beiter. Mye av området eies av lokale høvdinger. I Pilanesberg bodde jeg en gang på en lodge hvor høvdingen hadde gitt safariselskapet 99 års bruksrett til området. En del av kompensasjonen var imidlertid at han og hans familie kunne komme å få gratis safari og ha fri bar.
Om man får koblet de to parkene vil man få en park som kan måle seg med Krugerparken. Da vil Pretoria virkelig være en attraktiv by å bo i!

tirsdag 2. april 2013

Dramatisk neshornjakt i Krugerparken

TUR TIL KRUGER
Strengt talt gikk ikke turen til Krugerparken, men til Sabie sands (oppkalt etter elvene Sabie og Sands) Sabie sands er et stort privat naturreservat som er koblet til Krugerparken. Dvs. at man egentlig er i Krugerparken siden det ikke er noen gjerder, men man kan nyte stillheten og komforten som safari i privat naturreservat gir. Det er ikke lov med private kjøretøy. Alt skjer i regi av safarilodgene. Og Sabie sands er det området i Kruger med størst tetthet av leoparder og..egentlig alle dyr.
Krugerparken er stor! Den er på størrelse med Israel. Den er også forholdsvis flat og ligger på rundt 200 m.o.h. Det er derfor en voldsom landskapsforandring når man kjører fra Pretoria som ligger på 1400 m.o.h. Det er flott å kjøre ned fra det sentralafrikanske platået og mot lavlandet. Temperaturen stiger også drastisk.

I Sabie sands så vi alle de fem store (elefant, neshorn, leopard, bøffel og løve) + mye mer. Men det er spesielt én opplevelse som sitter igjen hos oss, men først litt bakgrunn.

PROSJEKT FOR Å REDDE NESHORNET
Et nytt prosjekt for å redde neshornene er nå startet. Antall neshorn som drepes hvert år er alarmerende og hvis ikke ting gjøres vil de helt forsvinne i vill tilstand etter hvert. 75 % av all neshorn i verden er i Sør-Afrika og landet opplever storstilt nedslakting pga. økt etterspørsel etter afrodisium i Øst-Asia. Siden skytingen startet for alvor i 2008 har 1600 neshorn blitt drept. Man har lenge diskutert løsninger for å få krypskytterne til å holde seg unna neshornet, og mest diskutert har vært å sprøyte inn en slags gift i neshornet. Alle forsøk har vært mislykkede - helt til nå!
Nå har man kommet fram til en rosa væske som er basert på det som farger pengesedler etter ran. Det er komplett umulig å få vekk. I denne væsken har man tilsatt en ufyselig parasitt som er meget helseskadelig for mennesker. Alt er imidlertid fullstendig ufarlig for neshornet. I Sabie sands-området har man som mål å sprøyte inn dette middelet i ALLE neshorn (noen hundre stk.). Hva skjer hvis en krypskytter tar et slikt neshorn? Jo, han vil oppdage at hornet er helt rosa inni. Når hornet blir malt opp og gjort klart som potensmiddel for asiatere vil man i Asia høre at tusenvis har blitt rammet av en forferdelig sykdom som følge av parasitten. Den er ikke dødelig, men man blir syk lenge. Altså, en motsatt effekt av det asiatene ønsker av hornet. Håpet er at man får sprøytet inn dette i alle neshorn. Det vil effektivt kunne sette en stopper for nedslaktingen av neshorn.

NESHORNDRAMATIKK
Vår safariguide Justin sa på begynnelsen av en morgensafari at han skulle komme med et tilbud mens vi tok morgenkaffen ved en innsjø. Under morgenkaffen sa han at man i dag skulle jakte neshorn for å sprøyte inn gift i hornet, og at vi gjerne kunne være med og observere hvis vi hadde lyst. Alle var ekstremt positive til dette! En som ikke var så positiv var en eldre safariguide vi traff på veien. Han hadde ikke noe tro på at det kunne være fornuftig å prøve å overvære denne jakten, da det vil være ekstremt liten sjanse for å komme fram i tide. Men vår guide Justin ville ikke høre på dette og var full av pågangsmot.
Så begynte jakten..
Da vi begynte å kjøre ut i bushen igjen fikk vi øye på et helikopter i det fjerne. I helikopteret er det en skarpskytter som har som oppgave å lokalisere dyret og skyte en bedøvelsespil i rompa på det. Guiden forklarte at vi for guds skyld ikke måtte være i nærheten av dyret etter at det ble skutt. Både bedøvelsen, helikopteret og sjokket gjør at neshornet vil løpe i full panikk og ødelegge alt i dens vei. Den vil være meget stresset! Men vi var allikevel interessert i å vite hvor neshornet ble skutt. Derfor fulgte vi helikopteret så godt vi kunne. Da vi så det i horisonten var det nok 2-3 kilometer unna. På grusveiene nærmet vi oss sakte, men sikkert.
Jeg holdt et godt øye med helikopteret og oppdaterte guiden vår om hvor det var. Etter hvert så vi at helikopteret begynte å sirkle rundt et spesifikt område. Det har funnet et neshorn! Vi kjører i retning av helikopteret, men prøver å holde en viss avstand. Etter hvert begynner helikopteret å nærme seg oss, og på et tidspunkt var det rett over oss. Hva skjer? Og så..plutselig ut av bushen kommer et rasende neshorn løpende mot oss med en svær bedøvelsespil i rompa. Guiden fikk panikk, men det var ikke noe plass til å snu. Han satte derfor bilen i revers og rygga så fort han kunne. Etter hvert kom vi ut av synet til neshornet. Og idet vi trodde vi var på trygg avstand så jeg plutselig neshornet rett foran oss bak et tre. Full panikk i bilen igjen, og guiden rygget frenetisk.
Men nå var neshornet ganske medtatt. Det hadde allerede løpt flere kilometer med bedøvelsespilen og middelet burde begynne å virke nå. Mens det sjanglet innover bushen kom en hær av veterinærer, parkvoktere osv. inn mot neshornet. De lagde en lasso og hold den i lufta slik at neshornet kunne løpe rett gjennom den. Det gjorde den. De bandt tauet fast til en Land cruiser. Allikevel klarte neshornet å dra med seg bilen og åtte mann som dro i tauet.
Etter hvert roet neshornet seg og la seg på bakken. Vi gikk av bilen og nærmet oss skapningen til fots. Vi så at den pustet tungt på bakken med et håndkle over øynene. Den ene veterinæren hadde funnet fram drillen og boret et dypt hull i hornet. Skuelystne begynte å samle seg rundt dyret. Ansatte på lodgene rundt kom. Dette var en begivenhet av de sjeldne og ingen ville la muligheten gå fra seg.
Neshornet fikk sprøytet i seg giften og duct-tape ble festet rundt hornet. Etter hvert måtte neshornet rulles rundt på den andre siden. Sterke karer samlet seg for å rulle det 2 tonn tunge dyret rundt. Jeg stilte meg opp, men bidro nok ikke avgjørende. Jeg fikk i hvert fall tatt på dyret!

Slik blir innsiden av hornet seendes ut etter at giften er sprøytet inn
Da det ble annonsert at dyret snart ville våkne gjorde vi rask retrett til vår safaribil, og kjørte vekk fra åstedet. Dette var en safariopplevelse av de helt sjeldne. Vi hadde fått en unik mulighet til å oppleve neshornbevaring på nært hold. Normalt koster det 22 000 rand (rundt 14 000 kroner) per person å få være med på slikt. Slike operasjoner er meget kostbare, og det kreves mye private donasjoner.
Resten av oppholdet i Sabie Sands gikk til å fordøye det som skjedde. Vi fikk vite etterpå at neshornet vi møtte tidligere samme dag hadde tatt livet av et annet neshorn. De hadde slåss på liv og død om territorium og "vårt" neshorn kom seirende ut av dette. Slike neshorndødsfall er selvsagt mye mer legitime enn de som skjer som følge av en rifle. Slik er dyreverden. Vi ble bl.a. fortalt at en løveflokk på seks hannløver egenhendig drepte mellom 70 og 100 løver i Kruger. Neshornet har imidlertid blitt et symbol på naturvern i Sør-Afrika. Håpet er nå at asiatene får en avsmak for neshornhorn.


BLYDE RIVER CANYON
Fra Krugerparken gikk turen til Blyde river canyon. Det er et fjellmassiv som ligger rett ved Krugerparken og som har verdens tredje største og dypeste canyon. De to største er Grand canyon i USA og Fish river canyon i Namibia. Men Blyde river canyon er i hvert fall blant de aller vakreste pga. all den grønne vegetasjonen og med utsikten til Krugerparken i bakgrunnen når man står på toppen. Blyde river canyon gir en av verdens flotteste utsikter. Det er utrolig hva Blyde-elven har klart å få til på tusener av år. I området vrimler det av bavianer og apekatter.












Flere safariturer skal det bli før Afrika-oppholdet tar slutt, men vil tro at lite slår neshornjakten.