mandag 3. juni 2013

Namibia




 
 
 
Turen gikk denne gangen til Namibia, en av de vakreste og mest særegne land i Afrika. Namibia er en av Afrikas siste villmarker. Landet er rundt 2,5 ganger så stort som Norge, men har halvparten av innbyggertallet. Landet fikk sin uavhengighet i 1990 og gikk fra å hete Sørvest-Afrika til Namibia. Namibia ble offisielt en tysk koloni etter Berlinkonferansen i 1884, og tyskerne satte sitt preg på landet helt til de mistet det til Sør-Afrika etter 1. verdenskrig. Det var først ved apartheids slutt at den svarte majoritetsbefolkningen kom i førersetet. Namibia er fortsatt veldig avhengig av Sør-Afrika og valutaen er bundet opp mot den sørafrikanske randen.

WINDHOEK
Første stopp var Windhoek. Her hadde jeg vært før, og et av de første blogginnleggene mine omhandlet denne byen. Den var fortsatt slik jeg husket den - en koselig liten afrikansk hovedstad hvor alt er sentrert rundt én hovedgate (Independence avenue). De første dagene ble brukt til akklimatisering til Namibia med bl.a. et besøk på et klassisk tysk slott i byen, Heinitzburg. Her får man servert god viltkjøtt (som er veldig populært i Namibia). Det mest eksotiske denne gangen ble sebrakjøtt!

Etter uavhengigheten har man gradvis jobbet med å endre gatenavnene i Windhoek fra gamle kolonihelter til namibiske frigjøringshelter og andre statsledere som støttet frigjøringsbevegelsen. Av den grunn har man Fidel Castro-gata, Robert Mugabe-gata, Olof Palme-gata og Laurent Kabila-gata. Namibia har i senere trukket et spesielt ventreautoritært regime særlig tett til brystet, nemlig Nord-Korea. Spesielle vennskapsbånd er knyttet mellom de to, selv om Nord-Korea ikke hjalp Namibia under frigjøringskampen. Som et tegn på Nord-Koreas støtte til Namibia har de skjenket en skulpturpark utenfor presidentpalasset, som forestiller mange av dyrene man finner i Namibia. En nordkoreansk skulptør fikk oppdraget, og resultatet ble deretter. Det er en heslig samling misformede dyr, laget av en mann som aldri sikkert har satt sin fot i Afrika. Men presidenten kan uansett nyte dette synet hver dag utenfor kontorvinduet sitt.

Hovedgata i Windhoek
 

Jeg hadde jo et blogginnlegg om Kinas innflytelse i Afrika. Jeg glemte å nevne at Kina også er høyst tilstedeværende i Namibia, hovedsakelig pga. de enorme uranressursene langs kysten. Som takk for gode handelsavtaler har kineserne bygget et nytt nasjonalmuseum - et pregløst glassbygg som egentlig ser ut som et hovedkontor til et stort firma. Ellers er diamanter Namibias store eksportartikkel. Men det forekommer ikke naturlig diamanter i Namibia, slik det gjør det i Botswana og Sør-Afrika. De har derimot blitt fraktet av Orangeelven fra Botswana og Sør-Afrika og ut i Atlanterhavet og blitt skylt opp langs kysten av sørlige Namibia. Det er derfor sørlige Namibiakysten er no-go-area! Man kan risikere å snuble over utallige diamanter der. Men mer om Namibiakysten lenger ned i innlegget.

Flyplassen til Windhoek ligger et godt stykke utenfor byen, 4-5 mil, og ligger midt i den ødeste bushen. Fra denne flyplassen begynte en fantastisk rundreise i mektige Namibia.

PÅ VEI TIL NAMIBIAØRKENEN - SOSSUSVLEI

Sossusvlei vekker assosiasjoner hos mange. Det er Namibias mest besøkte turistattraksjoner - der man ser flere hundre meter høye røde sanddyner og hvor det med mange års mellomrom plutselig gror grønt som følge av en elv fra høylandet som kræsjer i sanddynene. Fra Windhoek tok vi fireseters småfly som gjerne lot seg affisere av luftstrømmene over de mange fjelltoppene i landet. Spesielt artig var det når man flyr ned fra sentralplatået til lavlandet. Ved lavlandet begynner Namibiaørkenen. Fra lufta ser man utallige utørrede elver. Namibia opplever en av tidenes verste tørkeperiode nå. Mange av stedene vi besøkte hadde ikke fått en eneste regndråpe i hele året. Resultatet er katastrofalt for både bønder (med kveg) og ikke minst de ville dyrene i landet.


Lite vann i elva


Det mange forbinder med Namibia er den fantastiske Namibiaørkenen. Det er verdens eldste ørken (ca. 80 millioner år gammel) og strekker seg fra grensen til Sør-Afrika i sør, ved Orange-elva, til Angola-grensa i nord. 180 mil lang, og 15 mil bred. Den går langs hele kysten av Namibia.

Fra Windhoek tok vi et fireseters småfly til Namibiaørkenen. Etter hvert som vi dro fra Windhoek ble landskapet tørrere og tørrere. Det ble også mer kupert i det vi nærmet oss kanten av innlandsplatået. Plutselig går det rett ned og man er på 500 m.o.h., sammenlignet med 1600-1700 på innlandsplatået.

I det fjerne ser man de klassiske røde sanddynene. Mellom fjellene til innlandsplatået og sandynene er det en smal stripe med sletter strødd med små steiner. Steinene er runde og glatte, og er et minne om istiden som var for 250 millioner år siden. Her i Namibiaørkenen regner det nesten aldri. Sist år fikk man bare 30mm med regn. Store deler opplever å ikke få regn på årevis. Men det som forundrer en stort er at det allikevel vokser gresstuster, er spredte trær og ikke minst er store flokker med antiloper. Antiloper som springbok og oryx (også kalt gemsbok) trenger egentlig ikke vann. De har en unik metabolisme som gjør at de kan gå nesten et år uten vann, og får den væsken de trenger gjennom plantene de spiser.

Hvor kommer så den lille fuktigheten som skaper liv i Namibiaørkenen? Jo, den kommer i form av tåke fra Atlanterhavet. Tåken strekker seg inntil 15 mil innover i landet. Men det paradoksale er at selv om det er havet som skaper liv, er det også havet som har skapt denne ørkenen. Hvordan?

Alt starter med Orange-elven. Den har sin opprinnelse i Drakensbergfjellene som ligger øst i Sør-Afrika - nær det Indiske havet. Elven bringer med seg sedimenter, steiner og rød jord. Gjennom de voldsomme elvestrykene  (som også er populære for rafting) drar elva med seg masse jord og knust stein. Også jordmasse fra Kalahari i Botswana havner i elva. Elva renner så gjennom sørlige Namibia hvor den lager verdens 2. største canyon (etter Grand Canyon i USA), som heter Fish river canyon, og til slutt frakter elven jordmassene ut i Atlanterhavet. Men der tar ikke historien slutt.

Hvorfor er veskysten av sørlige Afrika så kald og tørr? Ørkenen brer seg helt ned til havet. Østlige sørlige Afrika derimot er tropisk og veldig fuktig. Det skyldes verdens kaldeste havstrøm, Benguela. Benguela-strømmen tar med seg kaldt vann fra Antarktis oppover langs Vest-Afrika-kysten. Av den grunn skjer det ikke noe fordampning av havvann, og dermed ingen skyer, og dermed ikke noe regn i Namibiaørkenen. Når Benguela-havstrømmen passerer elvemunningen til Orangeelva, tar den med seg de røde jordmassene som stammer helt fra Drakensbergfjellene i østlige Sør-Afrika. Havstrømmen plasserer disse jordmassene langs kysten av Namibiakysten. Kraftige vinder blåser sanden innover landet og dermed har enorme sanddyner blitt formet. Ørkenen er altså skapt av en elv og en kald havstrøm. Og dette har tatt 80 millioner år.

 
NAMIBIAS MEST BESØKTE TURISTATTRAKSJON

Sossusvlei er Namibias mest besøkte turistattraksjon og ligger innerst i en korridor på den østlige siden av ørkenen. En elv, Tsauchab rant tidligere fra innlandsplatået og ut i havet. Men sanddynene blokkerte etter hvert elva slik at vannet endte opp i Sossusvlei. Området er derfor mer frodig enn en ørken skulle tilsi, men det er fortsatt en ørken. I dette området har man de mest klassiske sanddynene, bl.a. sanddyne 45. Tyskerne var koloniherrer i Namibia en periode, og de er jo kjent for å være ordensmennesker. De har derfor nummerert alle sanddynene som går langs veien til Sossusvlei. Sanddyne 45 er åpent for publikum til å klatre opp. Det gjorde vi! Å klatre en sanddyne er hardere enn det ser ut pga. sanden. Det har også en tendens til å blåse masse sand langs ryggraden av sanddynen som man vandrer opp. Her er det ikke lurt å skifte kameralinse. Det beste er å klatre opp sanddynen under soloppgang. Lyset er noe av det mest fantastiske man kan forestille seg.

Vi slapp inn i området like før soloppgang. Sola dukker opp ved kanten av innlandsplatået og treffer sanddynene med sine solstråler. Plutselig endrer alt farge og man tittet på en sanddyne som er mørkerød på den ene siden og svart på den andre. Det er et spektakulært lysshow.

 

 

DAMARALAND

Damaraland ligger noen timers småflytur fra Sossusvlei. Det er et område preget av intens vulkansk aktivitet og fascinerende geologi. Det er også en ørken. Små vulkantopper dukker opp overalt. Bushmennene (San-folket) har satt sitt preg på området. San-folket ble jaget vekk fra kysten av Sør-Afrika av folkevandringer, opp til Damaraland, før derfra ble jaget dypt inn i Kalahariørkenen inn i Botswana. De fant et område som ikke var interessant for noen andre folkegrupper i Afrika, og gjennom unike kunnskaper om naturen klarte de å overleve i dette ugjestmilde landskapet.

Damaraland er virkelig et magisk sted. Kanskje det flotteste jeg har vært i. Selv om det nesten ikke faller regn der, temperaturen er mellom 30-50 grader året rundt og terrenget er fryktelig ulendt yrer det av liv der. Det mest spektakulære er ørkenelefantene. Rundt 200 av disse har tilpasset seg forholdene her og de går flere mil om dagen på jakt etter vann og mat. De kan klare seg 3-4 dager uten å drikke. Det er en mektig opplevelse å se dem på nært hold. De er også usedvanlig aggressive og folkevonde. De har nok ikke hatt så mange gode minner fra sine møter med landsbybeboere i regionen.

Damaraland er Afrikas siste ordentlige villmark. Her er det få mennesker og dyrene går helt fritt uten behov for å sette opp nasjonalparker og gjerder. Alt er åpent. De dyrene man ser er der fordi de lever der - ikke er kontrollert slik de i stor grad er i Sør-Afrika.





Ørkenelefantene i Damaraland


Noe av det mest fascinerende er å besøke noen av landsbyene i området. Folkene her ble egentlig deportert fra Sør-Afrika i 1974. De kom fra den lille landsbyen Riemvasmaak - like ved Namibia-grensen (ved byen Upington) i vestlige Sør-Afrika. Apartheidregimet følte av man i området trengte mer land for de hvite bøndene - i tillegg skulle man opprette en militærbase der. Man fikk derfor kommet med en historie om at folka der egentlig hørte hjemme i Namibia pga. språk og kultur. Mot sin vilje ble landsbybeboerne presset inn i lastebiler sammen med kveget sitt. De ble sluppet løs i villmarken - 150 mil fra det som var deres hjem. En av dem døde under overfarten og ble begravet på det som senere skulle bli kirkegården i området.

Riemvasmaakfolket, som hadde afrikaans som hovedspråk, klarte etter hvert å stable sammen et liv i Damaraland med geiter, sauer og noen esler. Da Namibia ble uavhengig i 1990 bestemte ca. halvparten seg for å reise tilbake til Riemvasmaak i Sør-Afrika. Men mange bestemte seg for å bli. De hadde blitt glad i sitt nye hjemsted. Da jeg snakket med dem sa de at de egentlig var fornøyd med livet. Jeg hadde kanskje forventet mer bitterhet over den påtvungne livstilen fra apartheidregimet. De var heller glade for uavhengigheten og stoltheten over å forme et nytt Namibia. For de som ble født etter 1974 var det lite lengsel å spore til Sør-Afrika. De drar også mange fordeler av de mange turistcampene i området. Wilderness safaris, det beste safariselskapet i Afrika, driver campene sine med maksimal innflytelse fra lokalområdet. De bruker arbeidskraft herfra og størstedelen av overskuddet tilfaller dem.

Nord for Damaraland har man Himba-folket - en av de mest berømte folkegruppene i Afrika. De er mest berømt for sine spesielle livsstil og bruk av rød leire i håret og på kroppen (de bruker aldri vann for å vaske seg) og at de tviholder på sin tradisjonelle livsstil. De holder til på begge sidene av grensen mellom Namibia og Angola i et meget ugjestmildt landskap. Vi fikk dessverre ikke besøkt dem denne gangen.

 

ETOSHA NASJONALPARK

Småflyet gikk så videre innover i landet hvor det var litt mer frodig. Vi stoppet ved Etosha nasjonalpark (22 000 kvadratkilometer -noe større enn Israel), en av de mest legendariske nasjonalparkene i Afrika. Dyrelivet her kan måle seg med det i Serengeti og Masai Mara. Tusenvis av sebraer og springbok dekker de enorme flatene. 1/3 av parken er dekket av en svær saltslette, og menneskeskapte vannhull (pumpet opp flere hundre meter under bakken) sørger for at dyrene hele tiden har drikkevann. Det trengs siden ikke noe regn har falt det siste året.

Opprinnelig var parken over 80 000 kvadratkilometer (ca. tre ganger Belgias størrelse), men over årene har den blitt gradvis redusert. Mopanetrær dekker store deler av parken. På mopanetrærne trives de berømte mopaneormene, som regnes som en delikatesse blant namibiere. Man presser først ut gørret av dem og lar dem tørke. Så kan de nytes med et glass kald Windhoek eller Taffel (de to nasjonalølene i Namibia).

Saltsletten i Etosha er fascinerende. Det er resultatet av en uttørret innsjø, og langs saltsletten kommer dyrene i tusentall for å spise næringsrik gress. Ellers foregår det meste av dyrelivet på de ulike vannhullene. Det beste er derfor å parkere bilen ved et av vannhullene og vente på at dyrene kommer til deg.








Namibia er et land som passer for de naturinteresserte og turismepotensialet er enormt.  Men med økt befolkning og behov for mer turismeinfrastruktur øker også presset på de veldig begrensede vannressursene og kraftressursene. Det er nesten ikke elektrisitet å produsere, og de største vannressursene ligger langs Caprivistripen. Alle som har sett på Afrikakartet lurer på hvorfor i all verden Namibia har en lang stripe med land som strekker seg helt til Zambia og Zimbabwe. Stripen tilhørte opprinnelig Botswana, som var et protektorat under Storbritannia. Tyskerne hadde egentlig gjort krav på Zanzibar utenfor Tanzania. Da man gjorde byttehandler under Berlinkonferansen ble man enig om at tyskerne kunne få en stripe med land, Caprivistripen, mens britene fikk Zanzibar. Tyskernes ambisjon med stripen var å få adgang dypt inn i Afrika og etter hvert linkes opp mot Tanzania, slik at tyskernes Afrikaherredømme strakk seg fra Atlanteren til Det Indiske Hav. Resultatet av 1.verdenskrig satte imidlertid en stopper for det.
 

 

Men gjennom Caprivistripen renner den vannrike Okavangoelva og man har et ønske om ta eierskap i dette vannet og omdirigere vannet til Windhoek og til kraftproduksjon. Dette vil ha enorme konsekvenser for jordas største mirakel: Okavangodeltaet. Men mer om dette i neste innlegg..
 

tirsdag 14. mai 2013

Paradisøya i Det indiske hav




 
 

Et ordtak på Mauritius er følgende: Først lagde Gud øya Mauritius. Deretter lagde han Himmelen med Mauritius som modell.

Mauritius er et land som vekker mange assosiasjoner hos mange. Det skal være det ultimate paradiset på jorda og et sted man kan nyte livet. Det stemmer i stor grad! Men Mauritius er så mye mer. Når det gjelder Mauritius som paradis kan man med en gang si at det ikke når Seychellene til knehøyden en gang. Seychellene er i en helt egen klasse. Men Mauritius har ting å by på som Seychellene ikke har.
 

NATUREN

Mauritius er ikke stor med sine 2000 kvadratkilometer. Vestfold fylke er litte grann større. Men med 1,3 millioner innbyggere er øya ganske befolket og nesten alt tilgjengelig land er kultivert. Det aller første som slår en med Mauritius er alle sukkerrørene som er plantet. Nederlenderne tok kontroll over øya i 1597 (men forlot den i 1710) og hadde da allerede tatt kontroll over Indonesia. På Indonesias øyer fant de sukkerrør som de importerte til Mauritius. På Mauritius er det endeløse sletter med sukkerrør. Resultatet er at Mauritius er en av verdens største sukkereksportører, og de lager også utmerket rom (med vanilje og kanelsmaker).

Sukkerrørene er såpass sterke at de takler fint de årlige syklonene som treffer øya mellom desember og mars. Mauritius ligger akkurat innenfor syklonbeltet i Det Indiske Havet, men det er Madagaskar og Mosambik som får den største smellen der. Gamle steinpiper ligger rundt på øya og minner om den gamle metoden for å foredle sukkerrørene. Nå skjer det i fabrikker.


Mauritius er omgitt av et enormt korallrev, verdens tredje største. Den ligger som en stripe 500 meter fra land og gjør at alle bølger bryter før de når land. Dermed er det utrolig fredelig og rolig å bade og svømme. Utenfor revet er havet mer vilt, og jeg var en dag der ute for å fiske etter stor fisk! Men mer om det lenger ned i innlegget..

Mauritius ble skapt som følge av et vulkanutbrudd 8 millioner år siden, og er dermed helt forskjellig fra Seychellene som består av granittøyer som er fjelltoppene av et sunket kontinent. Overalt på øya er det høye spisse fjell som minner om vulkanaktiviteten. Og vulkanstein er overalt. På øya Reunion (fransk oversjøisk territorium) som ligger ca. 20 mil i luftlinje fra Mauritius er det derimot en nesten 3000 meter høy vulkan som har utbrudd hvert år. Reunion er på størrelse med Mauritius og sies å være mer fransk enn Mauritius. Men om man liker natur er Reunion et mer selvfølgelig valg enn Mauritius, spesielt med all sin ekstremsport og stier (100 mil).

 

DODO

For rundt to millioner år siden dukket dodoen opp. Dodo var en fugl med komisk utseende som ikke kunne fly. Det var jo ikke noen naturlige fiender på Mauritius med ingen rovdyr, så den mistet likesågodt evnen til å fly. Dodoen vagget fornøyd rundt på øya ganske bekymringsløst - men faren lurte i horisonten. Nederlenderne kom etter hvert til øya. Da dodoene så nederlenderne løp de nysgjerrig ned til stranda for å undersøke de nyankomne. Nederlenderne gjengjeldte deres gjestfrihet med å fange så mange av dem de klarte og sikre seg fersk kjøtt på reisen østover mot Øst-Asia. Senere slo nederlenderne seg ned på øya og tok med seg rotter, slanger og andre skapninger. Disse gikk løs på eggene til dodoen - og dodoen selv ble gjerne fanget og grillet av menneskene.

Dodoens skjebne var beseglet. Rundt 1660 døde den siste dodoen. Men noe komplett skjellet e.l. hadde man ikke bevart av skapningen og hvordan den så ut ble dermed et mysterium. Den ble etter hvert en mytologisk skapning i Europa på linje med enhjørningen. Noen begynte å tvile på om den i det hele tatt eksisterte. Men på slutten av 1800-tallet ble et komplett skjelett av dodoen funnet. Og på bakgrunn av dette klarte man å rekonstruere en kopi av fuglen. Både skjelettet og rekonstruksjonen finnes på naturhistorisk museum i Port Louis. For min egen del var det en stor opplevelse å se skjelettet med egne øyne. Dodoen er en av de mest komiske, tragiske og berømte utdødde dyrene som har eksistert. Jeg har ellers hørt rykter om at noen prøver et Jurassic Park-aktig prosjekt hvor man skal bruke DNA fra dodo-skjelettet og gjenskape skapningene. Vi får se.

Dodoen er uansett det fremste ikonet på Mauritius og figurer på våpenskjoldet. ALT av suvenirer har bildet av dodoen på seg. Om fuglen er utdødd lever den i beste velgående som et ikon. Og mauritiere virker å ha tilgitt nederlenderne. Som de sier: "The Dutch killed the dodo. But in return they brought with them the rum". 


FOLKET
Om Sør-Afrika liker å kalle seg selv en "rainbow nation" er betegnelsen enda mer passende på Mauritius. Folket er en blanding av indere, kinesere, afrikanere og europeere. Men det er forbausende liten etnisk bevissthet og tilhørighet. Alle snakker kreolsk (en slags fransk) og er supervennlige og hyggelige. Folket er nesten på grensen til naive og dumsnille og er utrolig serviceinnstilte. På den måten er det en drøm å feriere på Mauritius, og Mauritius rangerer høyest i verden på steder hvor turister drar tilbake.

Men man kommer ikke bort fra at det er en veldig sterk indisk innflytelse på Mauritius, og ca. 70 % av befolkningen tror på hinduismen. Av den grunn ser man langs veien utallige små hindutempler og hellige bønnesteder med rødt flagg viftende. Inderne kom da slaveriet ble avskaffet i 1835. Britene trengte arbeidskraft og fikk skipet dem over. De ble etter hvert den dominerende folkegruppen også politisk. Blant mange av indisk og kinesisk avstamning er det en oppfatning om at inderne og kineserne er de arbeidsomme og disiplinerte, mens de av kreolsk bakgrunn (afrikansk/fransk) mest liker å nyte livet og spille gitar ved stranden. Livet på Mauritius hadde uansett vært kjedelig uten de med kreolsk bakgrunn (slik de man finner på Seychellene).
 
 
Morne Drabant - fjellet nederst til venstre

En digresjon som er blant de mest berømte på Mauritius er den som gjelder slavene ved Morne Drabant - fjellet Drabant. Fjellet er ca. 550 meter høyt og er en liten nasjonalpark. Det er det vestligste punktet på øya. Mens slaveriet var aktive på Mauritius var Morne Drabant et populært tilfluktssted for rømte slaver. Da muligheten bød seg flyktet de fra sine herrer som drev sukkerrørplantasjene. De gjemte seg høyt oppe i skogene som omgir Morne Drabant. I 1835 kom en gruppe engelske soldater mot fjellet. Slavene som hadde gjemt seg oppe i fjellet så soldatene nærme seg. Fylt av skrekk skjønte de at de ikke hadde noe sted å rømme. Av ren fatalisme valgte de alle å løpe over kanten av fjellet og kaste seg i døden. Soldatene skulle imidlertid bare overlevere et budskap til dem: Slaveriet var over. De var nå frie mennesker.

Frie mennesker er definitivt mauritiere. Mauritius er det eneste landet i Afrika som av Economist Intelligence Unit, regnes som "fullt demokrati". Landet er virkelig en modell for mange. Landet opplever også stor økonomisk vekst og har en stor IT-sektor. De endeløse sukkerrøråkrene må gradvis gi plass til fabrikker og teknologibedrifter.


PORT LOUIS

Port Louis er oppkalt etter den franske kongen, Ludvig 15. Byen ble en viktig havneby etter at britene kom, men mistet mye av sin betydning etter at Suezkanalen åpnet.

Port Louis minner faktisk ganske mye om Cape Town. Byen er omringet av høye fjell, det er en nylig utviklet Waterfront, det er Company gardens (rester av det franske handelskompaniets hovedkvarter) og det er en festning. Men der stopper likhetene. Når man er i de travle gatene føler man mer at man er i en asiatisk storby. Folk selger ting overalt og byens hovedmarked er virkelig et syn! Her selges alt mulig. Selve byen har ikke så mange attraksjoner, og kanskje den største er Waterfront-området. Havnen har blitt åpnet opp for mennesker slik at man kan nyte sjømat ved vannkanten eller shoppe i de mange fancy butikkene.

Port Louis er imidlertid ganske søvnig om kveldene. Det skyldes at størstedelen av befolkningen på Mauritius bor på sentralplatået (500-600 m.o.h.) som ligger sørøst for hovedstaden. Etter jobb rusher alle hjem og forlater Port Louis som en spøkelsesby. Port Louis kan bli ubehagelig varmt, mens temperaturen på sentralplatået gjerne er 5 grader kjøligere.

Men Port bør definitivt besøkes, og om det blir for varmt er det en håndfull interessante museer man kan kjøle seg ned i.
 






 
 

VERDT ET BESØK

Mauritius er definitivt verdt et besøk. Landet har ikke wow-faktoren og den usannsynlige skjønnheten som Seychellene har, men man har et mer variert tilbud. Det bittelille landet kryr av fascinerende naturattraksjoner, kulturelle attraksjoner og i havet kan man snorkle, dykke og gjøre all slags vannsport. Å gifte seg er relativt vanlig på Mauritius, og gjerne under vann.

Det jeg imidlertid gjorde var å dra på dypvannsfiske. Det er kanskje det heftigste man kan gjøre på øya. Man leier en fiskebåt med mannskap og drar ut på havet forbi korallrevene. Bak på båten er sju fiskestenger, med ulik slukstørrelser, festet. Det er bare å sitte og nyte utsikten og vente på at snøret begynner å løpe løpsk (stor fisk på kroken) eller at stanga begynner å bøye seg (små fisk på kroken). Det ultimate er å få en blue marlin - en diger fisk som ligner på sverdfisk. Rekorden er på over 600 kilo! Ellers er tunfisk, barakuda, haier og dorado heftig nok. Før jeg dro til Mauritius leste jeg Heyerdahls Kon Tiki-bok, og der beskrev han hvordan båten ble forfulgt av en gjeng doradoer. Skikkelig rovfisk. I løpet av fisketuren fikk vi to slike på kroken. Den største fikk vi beholde og den ble gitt til kokken på hotellet vårt. På kvelden ble det dermed servert nyfisket filetert dorado. Et av mine beste fiskemåltider.

 

Kvelden på Mauritius avsluttes gjerne med et glass hjemmelaget brunt rom med vaniljesmak. Med en solnedgang av de sjeldne og fuglene som bråker idet mørket senker seg føler man seg virkelig hensatt til paradis.

onsdag 1. mai 2013

Langhelg til Madagaskar


Jernbanestasjonen i Antananarivo

MADAGASKAR
Madagaskar er virkelig et spesielt sted. I Norge er landet mest kjent blant sjøfarere og misjonærer. For meg har landet alltid vært et mystisk sted med et utrolig dyreliv, fantastisk natur og en unik blanding av ulike kulturer. Landet er på mange måter veldig forskjellig fra resten av Afrika.

Fordelen med å bo i Pretoria er å kunne ta små weekendturer til destinasjoner som Antananarivo. Det er bare å sette seg på flyet og vips, etter tre timer, er man i en heeelt annen verden. Når man kjører fra flyplassen mot hovedstaden skjønner man veldig raskt at dette er en helt spesiell verden. Overalt er risåkre, små pittoreske landsbyer og et folkeliv av de sjeldne. Menneskene ser ut som de er fra Indonesia (noe de faktisk er). Man skulle heller trodd at man kjørte gjennom Sumatra eller Java.

Men dette er Madagaskar, verdens fjerde største øy, og verdens eldste øy. Øya har enorme dimensjoner, og med en blanding av regnskog, ørken, høylandsskap og en lang kyst er det et minikontinent i seg selv. Å utforske alt vil ta flere år. Vi valgte å fokusere på hovedstaden Antananarivo og omegn.


ANTANANARIVO - OGSÅ KALT TANA
Hovedstaden er plassert på 12 åser og omliggende sumplandskap. Husene er bygd tett i tett, og overalt er det bittesmå franske biler som snegler seg oppover de bratte trange brosteingatene. Hele byen er et eneste stort marked hvor stort og smått blir solgt langs fortauene. Som turist blir man fort selgernes midtpunkt. Å kjøre bil er et mareritt, pga. kjørekulturen, de trange gatene og all eksosen man inhalerer. Populært blant drosjesjåførene er 2CV citroen. De er strippet for det meste, og man får en følelse av at de skal bryte sammen hvert sekund. Spesielt på brosteinen kommer 2CVen til sin rett.

Antananarivo har i underkant av to millioner innbyggere, og er spredt over et stort område. Trafikken er utrolig treg da det langs alle utfartsveiene er et kontinuerlig marked med folk som selger ting langs fortauene. Når man kjører i byen blir man nesten litt sliten av å følge med på alt som skjer. Det er så utrolig mye fascinerende og rart å følge med på.

Byen har et ganske moderat klima, da den ligger på rundt 1200-1400 meter over havet. Nesten det samme som Pretoria. Det betyr at sommeren ikke blir fullt så varm, og vinteren noe kjølig. Det meste av skog rundt byen er hugget ned til fordel for rismarker.

Utsikt over byen

MADAGASKARS DYREVERDEN
Madagaskars historie er noe helt spesielt. Det begynte med at øya skilte seg fra India og Øst-Afrika da kontinentene skilte lag 65 millioner år siden. Fanget på øya var et dyreliv som skulle bli det mest artsrike i verden. 80 % av plantene på øya er bare fra Madagaskar, og det finnes hundrevis av pattedyrarter og krypdyr som bare har utviklet seg der. De mest berømte er lemurene. Det er en av de tidligste formene for primater, og av en eller annen grunn har de hatt en utrolig evolusjonær utvikling på Madagaskar. I dag eksisterer det 101 arter! To arter ble funnet i fjor, og det eksisterer sikkert flere arter som ennå ikke er identifisert. 8 arter er utdødd, spesielt pga. deres størrelse. Noen av dem var like store som mennesker. De fleste av de dagaktive artene er på størrelse med vanlige apekatter.

Lemurer er artige skapninger som hele tiden finner på sprell, er veldig akrobatiske og nysgjerrige. En art, "Dancing lemur", beveger seg ved å hoppe sidelengs. De spiser stort sett frukt og blader. Lemurene er de mest ikoniske i Madagaskar, og det fremste symbolet på behovet for å verne den unike og sårbare naturen på øya. Det er en voldsom avskoging og bare på østkysten av øya er skog av en viss størrelse bevart. Vest på øya, vokser mange av Afrikas kanskje mest ikoniske tre, baobabtreet. Treet ser ut som det er opp-ned med røtter som trekrone. De finnes i varme og lavtliggende strøk i Afrika. I Afrika er det to arter av disse. På Madagaskar er det 12 arter! Mest berømt er baobab-aleen i vest.


 
EN FASCINERENDE HISTORIE
De første menneskene som satte sine føtter på Madagaskar var indonesere. De kom for ca. 1500 år siden. Senere kom det afrikanere fra Øst-Afrika, før arabere, engelskmenn og til slutt franskmenn slo seg ned. Mange afrikanere ble også brukt som slaver. Indoneserne okkuperte innlandet som var godt egnet for risproduksjon, mens afrikanerne slo seg ned hovedsakelig langs kysten. Etter hvert blandet disse to befolkningene seg og man fikk en unik folkegruppe, madagassere, med et særegent utseende, språk og kultur. I dag kan man si at det eksisterer 18 folkegrupper, hvor merina-folket er det som har satt mest preg på øya. De er av hovedsakelig indonesisk avstamning.

Merinafolket lyktes i å samle øya på slutten av 1700-tallet og hovedstaden ble lagt til Antananarivo. En kongefamilie ble etablert, og det ble etter hvert bygget opp en religion rundt dem. De etablerte palasser på høyder som ble regnet som hellige, og man antok at de kongelige fikk et liv etter døden, og at man skulle tilbe dem som guder - ikke helt ulikt det man gjorde med faraoene i Egypt. Kongefamilien ble inspirert av både briter og franskmenn.

Først var oppfatningen den at man bare kunne bygge hus av tre, ikke av stein. Stein skulle bare brukes til gravplasser. Så kom Kong Radama som sa at det var ok å bygge av stein, og en skotsk arkitekt (James Cameron) fikk ansvaret for å bygge det flotteste bygget i Antananarivo - Rova. Rova er et slott på en høyde midt i byen med mange flotte historiske bygg rundt. Her holdt kongefamilien til, mens det var et annet hellig palass to mil utafor byen (med et annet Rova). Franskmennene fikk utover 1800-tallet kontroll på Madagaskar og etter en kort, men blodig krig, ble landet et fransk protektorat. Øya fikk etter dette et umiskjennelig fransk preg. Den siste dronningen fra Merinafolket, Ranavalona III, holdt til i den hellige åsen Ambohimanga. Her ble det bygd hus som passer en kongelig. Da vi var der fikk vi beskjed om å bare stige inn i palasset med høyre fot først. Da entrer man huset som en venn. Franskmennene var uansett ikke venner, og deporterte dronningen til Algerie. Kongehuset falt, og adelen forsvant.

Rova - det kongelige palasset i Antananarivo - designet av en skotsk arkitekt

 
Det var en bitteliten periode med britisk styre under 2. verdenskrig. Da Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland, var det det nazivennlige Vicy-regimet som kontrollerte Madagaskar. Britene fryktet at Madagaskar, og spesielt havnen Diego Suarez med den franske flåten skulle komme under japansk kontroll. Dermed gikk Storbritannia til angrep i 1942 på Frankrike ved å gå løs på Diego Suarez. Etter en serie sjøslag som varte flere måneder, kunne Storbritannia til slutt gå av med seieren. En av de første seirene for Storbritannia under 2. verdenskrig. Madagaskar ble senere gitt tilbake til De Gaulles Frankrike. Hvem skulle tro at Madagaskar skulle være åsted for en av 2. verdenskrigs største sjøslag?

Franskmennene styrte helt til 1960 hvor landet fikk sin uavhengighet. Etter dette ble det forsøk på sosialistisk styre og kollektivisme som fikk alvorlige følger for økonomien. En progressiv president Marc Ravalomanana tok over i 2002 etter demokratiske valg, og fikk blant annet fart på bevaring av landets natur. Han ble imidlertid avsatt gjennom et militærkupp i 2009, ledet av Tanas borgermester, den unge Andry Rajoelina. Dette kuppet har gjort at Madagaskar har blitt svartelistet verden over. Landet er suspendert fra Den Afrikanske Union, mistet mye bistandspenger og utenlandske investeringer har stoppet opp. Den sittende presidenten har endret grunnlov og annet lovverk for å sikre fortsatt styring av landet. Men etter mye press skal det nå i år avholdes presidentvalg og da har både tidligere og nåværende president lovet å ikke stille. Forhåpentligvis vil ting bli bedre for Madagaskar.
Det kongelige palasset utenfor hovedstaden - ligner nesten litt på Norsk Folkemuseum

 
TURIST I MADAGASKAR
Turismen har blitt skadelidende etter uroen som fulgte kuppet i 2009. Fortsatt er det imidlertid populært å besøke de flotte nasjonalparkene for å se lemurene. Vi nøyde oss med å besøke en liten park vest for Antananarivo hvor 9 forskjellige lemurarter løper fritt i en forholdsvis romslig skog. En fin måte å komme nær lemurene på om man har dårlig tid. Ellers er jo Madagaskar kjent for flotte strender og kyst. Det er spesielt i nord man bør dra da, og helst til øya Nosy Be. Det er Madagaskars svar på Mauritius med strandresorts, korallrev og krystallklart vann. Mens vi tok flyet fra Sør-Afrika var det mange sørafrikanere med fiskestenger som dro dit.

Ellers er det populært med elvesafari. Man padler gjennom elvene som renner ut i vestkysten. Det tar gjerne 4-5 dager og man får opplevd dyre- og plantelivet mens man padler fredelig i elven. I øst er det regnskog, og det er også området som blir verst rammet av de mange sykloner som rammer hvert år (mellom desember og mars). Da blir veiene ødelagt og å komme seg fram blir tilnærmet umulig.

I Antananarivo kan man nyte det franske kjøkken til en meget rimelig pris. Det er mange fantastiske restauranter som serverer det ypperste av hva det franske kjøkken kan by på. Spesialiteten virker å være foie gras - gåse/andelever. De kommer i mange varianter og smaker himmelsk! Man kan prøve å skylle dem ned med vin fra Madagaskar, men det blir ofte med den éne gangen. Madagaskar produserer litt vin i de sørlige områdene, men det kan ikke sammenlignes med vinen fra Frankrike og Sør-Afrika som er det man ellers får tak i. Da er imidlertid ølen bedre. Madagaskar kan skilte med flere ølmerker. Ellers er kaffen og teen god. Teen har gjerne vaniljesmak. Madagaskar er kjent for sin store produksjon av ulike krydder, deriblant vanilje. Man kan ikke forlate Madagaskar uten å ta med vaniljestenger.


Madagassisk vin

KULTUREN
Kulturen er en blanding av mye rart. Man skjønner raskt at man på Madagaskar lever sitt liv for å hedre de avdøde og den gudommelige kongefamilien. Tradisjonell religion er mer populær enn kristendommen, og det er mye overtro. Man skal for eksempel ikke peke på en gravplass med pekefingeren. Og det er vanlig å ofre dyr til ære for de avdøde. Ved Ambohimanga, det hellige palasset for kongefamilien utenfor byen, tar folk gjerne med dyr for å ofre dem på en svær sten utenfor porten til palasset. Fullt så hellig var imidlertid ikke behandlingen av palasset (Rova) i Antananarivo. I 1995 ble palasset og bygningene rundt påsatt, og en voldsom brann raste. Hele interiøret i palasset brant opp, og flere bygg rundt av tre ble til aske. Området skulle akkurat bli UNESCO-verdensarv, og rykter sier at myndighetene satte fyr på komplekset for å få de kortsiktige pengegevinstene UNESCO kunne tilby for å sørge for investeringene, og samtidig slippe de økonomiske forpliktelsene ved å holde det ved like. Et svært prosjekt ble imidlertid igangsatt nylig for å bygge opp komplekset og gjøre slottet om til et museum. Mange millioner euro ble spyttet inn, men ting gikk plutselig veldig sakte etter kuppet i 2009, og nå skjer det lite.
En spesiell skikk som må nevnes er behandlingen av guttebarn. Guttebarn regnes ikke som hankjønn før de har fått skåret av forhuden. Før det er de jenter. Forhuden skjæres av ved 2-7-årsalderen. Etter at forhuden blir skåret av skal den spises av bestefaren til gutten. Bestefaren skal spise forhuden sammen med bananer. Denne lite appetittlige tradisjonen blir praktisert av nær sagt alle. Omskjæring regnes som helt essensielt. Det er så viktig at om en gutt dør før han blir omskjæret, får han en grav som ligger et stykke utenfor familiegraven, da han regnes som uren.

Et mer positivt kulturelt uttrykk er den tradisjonelle musikken, Hira Gasy. Det er en musikk som praktiseres mest av de med afrikansk bakgrunn, og har sin opprinnelse i sørlige Madagaskar. Det er en fusjon av franske, kreolske og afrikanske rytmer. Det er utrolig fengende, og innebærer mye akrobatikk. Inget besøk til Madagaskar er komplett uten å overvære en Hira Gasy-konsert.

ET ALTERNATIV TIL PARIS
Det som er deilig med Antananarivo er muligheten til å gå rundt i gatene uten å tenke for mye på sikkerhet og andre bekymringer. Engelskmennene har brakt med seg en bra ting til Afrika, bl.a. styringssystemer, mens Frankrike kanskje har vært dårligere på det. Men franskmennene slår engelskmennene klart i å skape attraktive urbane miljøer, cafekultur, brede avenyer og fantastiske restauranter. Antananarivo er derfor en fin forandring fra livet i sørlige Afrika.

Madagassere er også et utrolig vennlig folk, og språkbarrieren virker ikke å være et problem. Selv om mitt ordforråd begrenser seg til "oui", "no" og "merci" var det mer enn nok for å gjøre seg forstått. Og alle taxiene i byen gjør det til en lek å komme seg fram. Er veldig sjarmerende å krype inn i en bitte liten 2CV som er ribbet for alt av utstyr, og hvor sjåføren har kjørt setet helt fram til frontruta for at jeg skal få plass. Ved et tilfelle begynte setet jeg satt på å dette nedover, og jeg fryktet at jeg skrapte rumpa på asfalten snart.

Neste gang turen går til Madagaskar blir det å oppleve naturen - den mest unike og fantastiske i verden.


Elvelandskap vest i Madagaskar

mandag 22. april 2013

Afrikas siste enevelde


PÅ VEI ØSTOVER TIL SWAZILAND

Swaziland ligger inneklemt mellom Sør-Afrika og Mosambik. Det er i utgangspunktet et ganske anonymt land, og de få ganger det kommer i avisene er når det handler om kongefamilien og den høye hiv-aids-raten (verdens høyeste 26% og også verdens fjerde laveste levealder). Det er også 2. minste land på Afrikas fastland (bare The Gambia er mindre).

Nå var det imidlertid på tide å få et annet inntrykk av landet som jeg visste altfor lite om. Og det til tross for at det ligger bare 3-4 timers kjøretur fra Pretoria. Fra Pretoria går turen først gjennom Sør-Afrikas høyland - endeløse bølgene åser med gress. Det kan bli kjedelig i lengden og eneste spenningsmoment er kyr i veien. Etterhvert nærmer man seg "The Escarpment". Det er sonen hvor det sentralafrikanske platået begynner å gå ned mot kysten. Denne prosessen begynner for alvor ved grensen mellom Sør-Afrika og Swaziland.

Grensekontrollen er det ikke mye å si på med vennlige immigrasjonsdamer. Veigrensen ved Mosambik skal visstnok være tøffere. Det fascinerende med Swaziland er at det går nedover hele tiden fra vest mot øst. Man kommer inn i landet i vest, like ved hovedstaden Mbabane. Hovedstaden ligger på høyde med Pretoria (1400 m.o.h.) og er omgitt av flotte fjell. Deretter går det nedover til den flotte dalen Ezulwini valley - det kulturelle og politiske hjertet av Swaziland. Ezulwini er nok på rundt 1000 m.o.h., og i enden av denne ligger den største byen Manzini, den økonomiske hovedstaden i Swaziland. Byen ligger på kanten av nok en dal, og man kommer ned til lovveld (nesten på havnivå). Dette er en svær varm og fruktbar dal som i øst grenser til Mozambik og Sør-Afrika. Her ligger de to flotteste nasjonalparkene til Swaziland. Denne dalen er en slags forlengelse av Rift Valley lenger nord i Afrika. Avstandene er uansett små i Swaziland. Det tok ca. en time å kjøre fra grensa i vest til man er midt i landet.

EZULWINI VALLEY
Mbabane ble ikke besøkt denne gangen, og det er kanskje like greit. Den har vist lite å by på. Ezulwini valley er imidlertid verdt et besøk. Her kan man besøke nasjonalmuseet, minnepark/museum om den legendariske kongen Sobhuza II, som regjerte i 61 år. Da Swaziland fikk sin uavhengighet fra britene i 1968, var det det eneste stedet i Afrika hvor de "naturlige" herskerne gjenopptok makten, slik de hadde hatt den før kolonistyret begynte. Swaziland hadde historisk hatt mye autonomi, men mistet dette da de havnet under boernes styre under den sørafrikanske republikk. Boerkrigen sørget imidlertid for at boerne mistet kontrollen over Swaziland, og den ble et britisk protektorat på linje med Lesotho. Museene i Ezulwini-dalen forteller mye om denne historien.
Det som imidlertid slår en med Swaziland er den utrolig rike kulturen. Både ved bryllup, begravelser og andre høytider er det et rikt sett med danser, sanger, tradisjoner og klesplagg. Swaziland er et land som bevisst har bevart veldig mye av opprinnelige kulturelle tilhørighet, og det går hånd i hånd med moderniteten. Ellers synes jeg både hus, våpen og dans minner mye om zulutradisjoner.

Det som imidlertid har en mer moderne schwung er "House on Fire". Det er en konsert, kultur- og kunstscene i Ezulwini valley som hvert år i mai eksploderer i en fargerik musikkfestival. Interiøret og eksteriøret minner mye om en Gaudi-bydel i Barcelona. Mens vi var der var det en jazzkveld som samlet hele expat-miljøet i Swaziland.











KONGEFAMILIEN
Swaziland styres av kongen Miswati II. Swaziland styrform ligger ganske nærme et enevelde, selv om det er noen maktbegrensninger. Miswati utpeker statsministeren og et antall parlamentarikere. Selv om mye makt er sentrert rundt kongen, nyter ordningen stor støtte hos en majoritet av befolkningen. En modererende ordning er at kongen skal styre i samarbeid med sin mor eller en tilsvarende kvinnelig erstatter. Slik gjør han det nå.

Kongefamilien står som sagt høyt i kurs, og profilbildet av kongen festes til tradisjonelle klesplagg og henges opp på vegger. På utsiden framstår imidlertid monarkiet som ganske sympatisk, og kongen har årlig en seremoni hvor han velger en ny kone.

Ellers har kongen sikret seg et palass som ligger i høylandet i Swaziland, ovenfor hovedstaden Mbabane. Her har han utsikt over hele kongeriket.


MKHAYA NATURRESERVAT

Sceneskiftet var drastisk fra eksperimentell jazz med expats den ene kvelden til Swazilands sagnomsuste Mkhaya naturreservat den neste dagen. Reservatet figurer ofte på topp 10-lister til Lonely Planet, Rough Guide etc. over hva man bør gjøre i sørlige Afrika. Det er sannsynligvis det beste stedet i Afrika for å komme nært neshorn. De tilbyr nemlig walking safari hvor man kommer nesten farlig nært neshornet. Da vi var på tur kom vi ca. 5-6 meter unna to neshorn - en mor med sitt barn. De ble nysgjerrige og kom ganske nærme oss, men guiden beordret oss til å stå musende stille. Guiden hadde ikke med noe rifle, men virket å ha full kontroll. Man må for all del ikke løpe. Det er mange eksempler på hvor folk får hetta og neshorn/elefant tramper i hjel de panikkslagne.

Mkhaya naturreservat har som oppgave å ta vare på de utrydningstruede dyrene i Swaziland. Mange mennesker på et lite sted har redusert habitatene for dyr drastisk. Derfor har dyr som sabelantilope, neshorn, elefanter, nyalaantilope osv. et fristed her. Landskapet er fantastisk hvor man ser høylandsplatået stige opp i det fjerne. Men det flotteste er å være på selve campen. Der er det ikke elektrisitet eller andre komfortgoder, men en unik stemning. Lite slår å ligge i senga med åpne vegger og høre på bushbabies hyle i natten og hyener ule i det fjerne. Elefanter hadde også nylig brutt seg innenfor gjerdene til campen, og det var mulig å støte på dem. De har tross alt støttenner.

 
FRAMTIDEN TIL SWAZILAND
Landet opplever svak økonomisk vekst, og er i stor grad avhengig av turisme. Sørafrikanere kommer for å spille casino i de eksklusive hotellene i Ezulwini valley, og det gjøres investeringer her og der. Men Swaziland har ikke så mange venner utenom Sør-Afrika. Siden Swaziland anerkjenner Taiwan, nyter de litt godt av deres støtte. Kongen er imidlertid ikke villig til å fire mye når det gjelder innføring av demokratiske rettigheter, og hiv-aidsproblematikken skaper enorme utfordringer.

Det positive er imidlertid at befolkningen er homogen, det er lite sosial uro og landet nyter godt av økonomisk vekst hos sine store naboer. Og turistpotensialet er definitivt der! Swaziland er som en miniatyr av sørlige Afrika, og infrastrukturen er god. Og landet er kanskje Afrikas beste i å ta vare på sine neshorn.

mandag 8. april 2013

Safari i Nordvest

Noen ganger skulle man jo ønske at AFROSAI-E lå i Cape Town og ikke i Pretoria. Cape Town er den flotteste byen i Afrika og har et tilbud innenfor uteliv, sjø, kultur og mat som Pretoria ikke kan matche. Og i tillegg er Cape Town en fantastisk hyggelig by som man også kan spasere rundt i. Men noen ganger er jeg mest glad for å bo i Pretoria, og det skyldes nærheten til villmarken og Sør-Afrikas beste safariopplevelser. Ikke bare er det utrolig mange naturreservater i selve byen, men det er også store parker i maks 3 timers kjøretur fra byen.
I helga gikk turen til Madikwe  naturreservat, som ligger i den litt anonyme North West province i Sør-Afrika. Den ligger rett inntil grensen til Botswana, og er ca. 10 mil nordvest for Pilanesberg nasjonalpark (omtalt i et annet blogginnlegg). Madikwe velger en annen profil enn Pilanesberg, og går samme vei som Sabie Sands. Det er en park med bare adgang for dem som har booket seg inn på en av de flotte lodgene i parken (ca 21 stykker av dem).Parken har alle de fem store og er særlig kjent for å ha mye villhunder. Jeg som aldri hadde sett villhunder var fast bestemt på at det skulle vi se. Og vi så dem på første safari!
Afrikanske villhunder er en av de mest fascinerende dyrene å se på safari. De er i konstant bevegelse, og er det dyret som har høyest suksessrate av alle rovdyrene. Det lykkes 9 av 10 ganger. Det skyldes at den kjører en utmattelsestaktikk. Den forfølger en impala eller kudu i flere timer, ja opptil flere dager til det er helt utkjørt. Men villhundene har ikke noe god overlevelsesrate. Det eksisterer bare rundt 3000-4000 av dem i Afrika. De krever enorme områder å boltre seg i og kommer fort i konflikt med mennesker. Og når de blir innelåst på naturreservater og nasjonalparker blir de et lett bytte for løvene. I Madikwe har man bevisst holdt løvebestanden nede for å sikre en levedyktig villhundbestand.

Neshornprosjektet med innsprøyting av gift i hornet var nevnt i forrige blogginnlegg. I Madikwe var man mer kritisk til dette prosjektet, da man mistenker at giften vil kunne ta livet av menneskene som spiser hornet. I tillegg er det usikkert hvordan neshornet påvirkes.
Men det er liten tvil om at man tar neshornproblematikken alvorlig i Madikwe. Alle safariguidene oppfordres til å ta regelmessig løgndetektortest for å vise at de ikke er "innsidere
I Swaziland (som neste blogginnlegg handler om) er praksisen "shoot to kill" med en gang man ser uvedkommende i parken. I Sør-Afrika blir man anholdt om man blir tatt med horn (men skutt om man bruker våpen), men blir bare geleidet ut om man vandrer i parken uten å ha skutt neshorn. Under vårt besøk i Madikwe var det kvelden i forveien hørt skudd i deler av parken. Som følge av det ble en CPU-enhet, en såkalt counter-poaching-unit sendt inn. Under vår safari var denne delen av parken off-limit.
Når man observerer dyr under safari, spesielt om man ser kattedyr som løve, geopard og leopard, så tipser guidene de andre guidene i parken via walkie talkie at de bør sette kursen mot dette området. Men ikke når man ser neshorn. Man vet at krypskytterne lytter til nettet. Og om guider tipser om at det er "general animals" å se et bestemt sted, så mistenker man umiddelbart at guiden er en innsider - en som bistår krypskytterne. Man holder helt kjeft om man ser neshorn. Unntaket er når man hilser på en annen guide fysisk mens man kjører forbi. Da kan man fortelle.
Madikwes plassering ved Botswana-grensen gjør at flyktninger fra nord (gjerne fra Zimbabwe) kan få seg en stygg overraskelse. Det ble sagt at en flyktning fra Zimbabwe ble offer for en løve da han ved en feiltakelse klatret over gjerdet og forflyttet seg gjennom Madikwe-naturreservat.

Madikwe er et fint alternativ til Pilanesberg. Vegetasjonen er ganske lik - en blanding av lave busker og accaciatrær. Forskjellen er at Pilanesberg er mer kupert og vakrere, mens solnedgangen er vakrere i Madikwe. Akkurat nå pågår det imidlertid et prosjekt for å etablere en korridor mellom de to parkene. Det vil koble parkene sammen og dyrene vil kunne migrere fritt. Man er travelt opptatt med å kjøpe opp land mellom de to parkene. Etter å ha kjørt mellom dem virker det som at det er realistisk. Området er veldig lite utviklet og benyttes bare av spredte kuer som beiter. Mye av området eies av lokale høvdinger. I Pilanesberg bodde jeg en gang på en lodge hvor høvdingen hadde gitt safariselskapet 99 års bruksrett til området. En del av kompensasjonen var imidlertid at han og hans familie kunne komme å få gratis safari og ha fri bar.
Om man får koblet de to parkene vil man få en park som kan måle seg med Krugerparken. Da vil Pretoria virkelig være en attraktiv by å bo i!