Turen gikk denne
gangen til Namibia, en av de vakreste og mest særegne land i Afrika. Namibia er
en av Afrikas siste villmarker. Landet er rundt 2,5 ganger så stort som Norge,
men har halvparten av innbyggertallet. Landet fikk sin uavhengighet i 1990 og
gikk fra å hete Sørvest-Afrika til Namibia. Namibia ble offisielt en tysk
koloni etter Berlinkonferansen i 1884, og tyskerne satte sitt preg på landet
helt til de mistet det til Sør-Afrika etter 1. verdenskrig. Det var først ved
apartheids slutt at den svarte majoritetsbefolkningen kom i førersetet. Namibia
er fortsatt veldig avhengig av Sør-Afrika og valutaen er bundet opp mot den
sørafrikanske randen.
WINDHOEK
Etter uavhengigheten
har man gradvis jobbet med å endre gatenavnene i Windhoek fra gamle
kolonihelter til namibiske frigjøringshelter og andre statsledere som støttet
frigjøringsbevegelsen. Av den grunn har man Fidel Castro-gata, Robert
Mugabe-gata, Olof Palme-gata og Laurent Kabila-gata. Namibia har i senere
trukket et spesielt ventreautoritært regime særlig tett til brystet, nemlig
Nord-Korea. Spesielle vennskapsbånd er knyttet mellom de to, selv om Nord-Korea
ikke hjalp Namibia under frigjøringskampen. Som et tegn på Nord-Koreas støtte
til Namibia har de skjenket en skulpturpark utenfor presidentpalasset, som
forestiller mange av dyrene man finner i Namibia. En nordkoreansk skulptør fikk
oppdraget, og resultatet ble deretter. Det er en heslig samling misformede dyr,
laget av en mann som aldri sikkert har satt sin fot i Afrika. Men presidenten
kan uansett nyte dette synet hver dag utenfor kontorvinduet sitt.

Hovedgata i Windhoek
Hovedgata i Windhoek
Jeg hadde jo et
blogginnlegg om Kinas innflytelse i Afrika. Jeg glemte å nevne at Kina også er
høyst tilstedeværende i Namibia, hovedsakelig pga. de enorme uranressursene
langs kysten. Som takk for gode handelsavtaler har kineserne bygget et nytt
nasjonalmuseum - et pregløst glassbygg som egentlig ser ut som et hovedkontor
til et stort firma. Ellers er diamanter Namibias store eksportartikkel. Men det
forekommer ikke naturlig diamanter i Namibia, slik det gjør det i Botswana og
Sør-Afrika. De har derimot blitt fraktet av Orangeelven fra Botswana og
Sør-Afrika og ut i Atlanterhavet og blitt skylt opp langs kysten av sørlige
Namibia. Det er derfor sørlige Namibiakysten er no-go-area! Man kan risikere å
snuble over utallige diamanter der. Men mer om Namibiakysten lenger ned i
innlegget.
Flyplassen til
Windhoek ligger et godt stykke utenfor byen, 4-5 mil, og ligger midt i den
ødeste bushen. Fra denne flyplassen begynte en fantastisk rundreise i mektige
Namibia.
PÅ VEI TIL
NAMIBIAØRKENEN - SOSSUSVLEI
Sossusvlei vekker
assosiasjoner hos mange. Det er Namibias mest besøkte turistattraksjoner - der
man ser flere hundre meter høye røde sanddyner og hvor det med mange års
mellomrom plutselig gror grønt som følge av en elv fra høylandet som kræsjer i
sanddynene. Fra Windhoek tok vi fireseters småfly som gjerne lot seg affisere
av luftstrømmene over de mange fjelltoppene i landet. Spesielt artig var det
når man flyr ned fra sentralplatået til lavlandet. Ved lavlandet begynner
Namibiaørkenen. Fra lufta ser man utallige utørrede elver. Namibia opplever en
av tidenes verste tørkeperiode nå. Mange av stedene vi besøkte hadde ikke fått
en eneste regndråpe i hele året. Resultatet er katastrofalt for både bønder
(med kveg) og ikke minst de ville dyrene i landet.

Lite vann i elva
Lite vann i elva
Fra Windhoek tok vi
et fireseters småfly til Namibiaørkenen. Etter hvert som vi dro fra Windhoek
ble landskapet tørrere og tørrere. Det ble også mer kupert i det vi nærmet oss
kanten av innlandsplatået. Plutselig går det rett ned og man er på 500 m.o.h.,
sammenlignet med 1600-1700 på innlandsplatået.
I det fjerne ser man
de klassiske røde sanddynene. Mellom fjellene til innlandsplatået og sandynene
er det en smal stripe med sletter strødd med små steiner. Steinene er runde og
glatte, og er et minne om istiden som var for 250 millioner år siden. Her i
Namibiaørkenen regner det nesten aldri. Sist år fikk man bare 30mm med regn.
Store deler opplever å ikke få regn på årevis. Men det som forundrer en stort
er at det allikevel vokser gresstuster, er spredte trær og ikke minst er store
flokker med antiloper. Antiloper som springbok og oryx (også kalt gemsbok)
trenger egentlig ikke vann. De har en unik metabolisme som gjør at de kan gå
nesten et år uten vann, og får den væsken de trenger gjennom plantene de
spiser.
Hvor kommer så den
lille fuktigheten som skaper liv i Namibiaørkenen? Jo, den kommer i form av
tåke fra Atlanterhavet. Tåken strekker seg inntil 15 mil innover i landet. Men
det paradoksale er at selv om det er havet som skaper liv, er det også havet
som har skapt denne ørkenen. Hvordan?
Hvorfor er veskysten
av sørlige Afrika så kald og tørr? Ørkenen brer seg helt ned til havet. Østlige
sørlige Afrika derimot er tropisk og veldig fuktig. Det skyldes verdens
kaldeste havstrøm, Benguela. Benguela-strømmen tar med seg kaldt vann fra
Antarktis oppover langs Vest-Afrika-kysten. Av den grunn skjer det ikke noe
fordampning av havvann, og dermed ingen skyer, og dermed ikke noe regn i
Namibiaørkenen. Når Benguela-havstrømmen passerer elvemunningen til Orangeelva,
tar den med seg de røde jordmassene som stammer helt fra Drakensbergfjellene i
østlige Sør-Afrika. Havstrømmen plasserer disse jordmassene langs kysten av
Namibiakysten. Kraftige vinder blåser sanden innover landet og dermed har
enorme sanddyner blitt formet. Ørkenen er altså skapt av en elv og en kald
havstrøm. Og dette har tatt 80 millioner år.
NAMIBIAS MEST BESØKTE
TURISTATTRAKSJON
Sossusvlei er
Namibias mest besøkte turistattraksjon og ligger innerst i en korridor på den
østlige siden av ørkenen. En elv, Tsauchab rant tidligere fra innlandsplatået
og ut i havet. Men sanddynene blokkerte etter hvert elva slik at vannet endte
opp i Sossusvlei. Området er derfor mer frodig enn en ørken skulle tilsi, men
det er fortsatt en ørken. I dette området har man de mest klassiske sanddynene,
bl.a. sanddyne 45. Tyskerne var koloniherrer i Namibia en periode, og de er jo
kjent for å være ordensmennesker. De har derfor nummerert alle sanddynene som
går langs veien til Sossusvlei. Sanddyne 45 er åpent for publikum til å klatre
opp. Det gjorde vi! Å klatre en sanddyne er hardere enn det ser ut pga. sanden.
Det har også en tendens til å blåse masse sand langs ryggraden av sanddynen som
man vandrer opp. Her er det ikke lurt å skifte kameralinse. Det beste er å
klatre opp sanddynen under soloppgang. Lyset er noe av det mest fantastiske man
kan forestille seg.
Vi slapp inn i
området like før soloppgang. Sola dukker opp ved kanten av innlandsplatået og
treffer sanddynene med sine solstråler. Plutselig endrer alt farge og man
tittet på en sanddyne som er mørkerød på den ene siden og svart på den andre.
Det er et spektakulært lysshow.
DAMARALAND
Damaraland ligger
noen timers småflytur fra Sossusvlei. Det er et område preget av intens
vulkansk aktivitet og fascinerende geologi. Det er også en ørken. Små
vulkantopper dukker opp overalt. Bushmennene (San-folket) har satt sitt preg på
området. San-folket ble jaget vekk fra kysten av Sør-Afrika av folkevandringer,
opp til Damaraland, før derfra ble jaget dypt inn i Kalahariørkenen inn i
Botswana. De fant et område som ikke var interessant for noen andre
folkegrupper i Afrika, og gjennom unike kunnskaper om naturen klarte de å
overleve i dette ugjestmilde landskapet.
Damaraland er
virkelig et magisk sted. Kanskje det flotteste jeg har vært i. Selv om det
nesten ikke faller regn der, temperaturen er mellom 30-50 grader året rundt og
terrenget er fryktelig ulendt yrer det av liv der. Det mest spektakulære er
ørkenelefantene. Rundt 200 av disse har tilpasset seg forholdene her og de går
flere mil om dagen på jakt etter vann og mat. De kan klare seg 3-4 dager uten å
drikke. Det er en mektig opplevelse å se dem på nært hold. De er også
usedvanlig aggressive og folkevonde. De har nok ikke hatt så mange gode minner
fra sine møter med landsbybeboere i regionen.
Damaraland er Afrikas
siste ordentlige villmark. Her er det få mennesker og dyrene går helt fritt
uten behov for å sette opp nasjonalparker og gjerder. Alt er åpent. De dyrene
man ser er der fordi de lever der - ikke er kontrollert slik de i stor grad er
i Sør-Afrika.
Ørkenelefantene i Damaraland
Noe av det mest fascinerende er å besøke noen av landsbyene i området. Folkene her ble egentlig deportert fra Sør-Afrika i 1974. De kom fra den lille landsbyen Riemvasmaak - like ved Namibia-grensen (ved byen Upington) i vestlige Sør-Afrika. Apartheidregimet følte av man i området trengte mer land for de hvite bøndene - i tillegg skulle man opprette en militærbase der. Man fikk derfor kommet med en historie om at folka der egentlig hørte hjemme i Namibia pga. språk og kultur. Mot sin vilje ble landsbybeboerne presset inn i lastebiler sammen med kveget sitt. De ble sluppet løs i villmarken - 150 mil fra det som var deres hjem. En av dem døde under overfarten og ble begravet på det som senere skulle bli kirkegården i området.
Nord for Damaraland
har man Himba-folket - en av de mest berømte folkegruppene i Afrika. De er mest
berømt for sine spesielle livsstil og bruk av rød leire i håret og på kroppen
(de bruker aldri vann for å vaske seg) og at de tviholder på sin tradisjonelle
livsstil. De holder til på begge sidene av grensen mellom Namibia og Angola i
et meget ugjestmildt landskap. Vi fikk dessverre ikke besøkt dem denne gangen.
ETOSHA NASJONALPARK
Namibia er et land
som passer for de naturinteresserte og turismepotensialet er enormt. Men med økt befolkning og behov for mer
turismeinfrastruktur øker også presset på de veldig begrensede vannressursene
og kraftressursene. Det er nesten ikke elektrisitet å produsere, og de største
vannressursene ligger langs Caprivistripen. Alle som har sett på Afrikakartet
lurer på hvorfor i all verden Namibia har en lang stripe med land som strekker
seg helt til Zambia og Zimbabwe. Stripen tilhørte opprinnelig Botswana, som var
et protektorat under Storbritannia. Tyskerne hadde egentlig gjort krav på
Zanzibar utenfor Tanzania. Da man gjorde byttehandler under Berlinkonferansen
ble man enig om at tyskerne kunne få en stripe med land, Caprivistripen, mens
britene fikk Zanzibar. Tyskernes ambisjon med stripen var å få adgang dypt inn
i Afrika og etter hvert linkes opp mot Tanzania, slik at tyskernes
Afrikaherredømme strakk seg fra Atlanteren til Det Indiske Hav. Resultatet av
1.verdenskrig satte imidlertid en stopper for det.



