Dramatisk neshornjakt i Krugerparken

TUR TIL KRUGER

Strengt talt gikk ikke turen til Krugerparken, men til Sabie sands (oppkalt etter elvene Sabie og Sands) Sabie sands er et stort privat naturreservat som er koblet til Krugerparken. Dvs. at man egentlig er i Krugerparken siden det ikke er noen gjerder, men man kan nyte stillheten og komforten som safari i privat naturreservat gir. Det er ikke lov med private kjøretøy. Alt skjer i regi av safarilodgene. Og Sabie sands er det området i Kruger med størst tetthet av leoparder og..egentlig alle dyr.

Krugerparken er stor! Den er på størrelse med Israel. Den er også forholdsvis flat og ligger på rundt 200 m.o.h. Det er derfor en voldsom landskapsforandring når man kjører fra Pretoria som ligger på 1400 m.o.h. Det er flott å kjøre ned fra det sentralafrikanske platået og mot lavlandet. Temperaturen stiger også drastisk.

I Sabie sands så vi alle de fem store (elefant, neshorn, leopard, bøffel og løve) + mye mer. Men det er spesielt én opplevelse som sitter igjen hos oss, men først litt bakgrunn.

PROSJEKT FOR Å REDDE NESHORNET

Et nytt prosjekt for å redde neshornene er nå startet. Antall neshorn som drepes hvert år er alarmerende og hvis ikke ting gjøres vil de helt forsvinne i vill tilstand etter hvert. 75 % av all neshorn i verden er i Sør-Afrika og landet opplever storstilt nedslakting pga. økt etterspørsel etter afrodisium i Øst-Asia. Siden skytingen startet for alvor i 2008 har 1600 neshorn blitt drept. Man har lenge diskutert løsninger for å få krypskytterne til å holde seg unna neshornet, og mest diskutert har vært å sprøyte inn en slags gift i neshornet. Alle forsøk har vært mislykkede - helt til nå!

Nå har man kommet fram til en rosa væske som er basert på det som farger pengesedler etter ran. Det er komplett umulig å få vekk. I denne væsken har man tilsatt en ufyselig parasitt som er meget helseskadelig for mennesker. Alt er imidlertid fullstendig ufarlig for neshornet. I Sabie sands-området har man som mål å sprøyte inn dette middelet i ALLE neshorn (noen hundre stk.). Hva skjer hvis en krypskytter tar et slikt neshorn? Jo, han vil oppdage at hornet er helt rosa inni. Når hornet blir malt opp og gjort klart som potensmiddel for asiatere vil man i Asia høre at tusenvis har blitt rammet av en forferdelig sykdom som følge av parasitten. Den er ikke dødelig, men man blir syk lenge. Altså, en motsatt effekt av det asiatene ønsker av hornet. Håpet er at man får sprøytet inn dette i alle neshorn. Det vil effektivt kunne sette en stopper for nedslaktingen av neshorn.

NESHORNDRAMATIKK

Vår safariguide Justin sa på begynnelsen av en morgensafari at han skulle komme med et tilbud mens vi tok morgenkaffen ved en innsjø. Under morgenkaffen sa han at man i dag skulle jakte neshorn for å sprøyte inn gift i hornet, og at vi gjerne kunne være med og observere hvis vi hadde lyst. Alle var ekstremt positive til dette! En som ikke var så positiv var en eldre safariguide vi traff på veien. Han hadde ikke noe tro på at det kunne være fornuftig å prøve å overvære denne jakten, da det vil være ekstremt liten sjanse for å komme fram i tide. Men vår guide Justin ville ikke høre på dette og var full av pågangsmot.

Så begynte jakten..

Da vi begynte å kjøre ut i bushen igjen fikk vi øye på et helikopter i det fjerne. I helikopteret er det en skarpskytter som har som oppgave å lokalisere dyret og skyte en bedøvelsespil i rompa på det. Guiden forklarte at vi for guds skyld ikke måtte være i nærheten av dyret etter at det ble skutt. Både bedøvelsen, helikopteret og sjokket gjør at neshornet vil løpe i full panikk og ødelegge alt i dens vei. Den vil være meget stresset! Men vi var allikevel interessert i å vite hvor neshornet ble skutt. Derfor fulgte vi helikopteret så godt vi kunne. Da vi så det i horisonten var det nok 2-3 kilometer unna. På grusveiene nærmet vi oss sakte, men sikkert.

Jeg holdt et godt øye med helikopteret og oppdaterte guiden vår om hvor det var. Etter hvert så vi at helikopteret begynte å sirkle rundt et spesifikt område. Det har funnet et neshorn! Vi kjører i retning av helikopteret, men prøver å holde en viss avstand. Etter hvert begynner helikopteret å nærme seg oss, og på et tidspunkt var det rett over oss. Hva skjer? Og så..plutselig ut av bushen kommer et rasende neshorn løpende mot oss med en svær bedøvelsespil i rompa. Guiden fikk panikk, men det var ikke noe plass til å snu. Han satte derfor bilen i revers og rygga så fort han kunne. Etter hvert kom vi ut av synet til neshornet. Og idet vi trodde vi var på trygg avstand så jeg plutselig neshornet rett foran oss bak et tre. Full panikk i bilen igjen, og guiden rygget frenetisk.

Men nå var neshornet ganske medtatt. Det hadde allerede løpt flere kilometer med bedøvelsespilen og middelet burde begynne å virke nå. Mens det sjanglet innover bushen kom en hær av veterinærer, parkvoktere osv. inn mot neshornet. De lagde en lasso og hold den i lufta slik at neshornet kunne løpe rett gjennom den. Det gjorde den. De bandt tauet fast til en Land cruiser. Allikevel klarte neshornet å dra med seg bilen og åtte mann som dro i tauet.

Etter hvert roet neshornet seg og la seg på bakken. Vi gikk av bilen og nærmet oss skapningen til fots. Vi så at den pustet tungt på bakken med et håndkle over øynene. Den ene veterinæren hadde funnet fram drillen og boret et dypt hull i hornet. Skuelystne begynte å samle seg rundt dyret. Ansatte på lodgene rundt kom. Dette var en begivenhet av de sjeldne og ingen ville la muligheten gå fra seg.

Neshornet fikk sprøytet i seg giften og duct-tape ble festet rundt hornet. Etter hvert måtte neshornet rulles rundt på den andre siden. Sterke karer samlet seg for å rulle det 2 tonn tunge dyret rundt. Jeg stilte meg opp, men bidro nok ikke avgjørende. Jeg fikk i hvert fall tatt på dyret!

Slik blir innsiden av hornet seendes ut etter at giften er sprøytet inn

Da det ble annonsert at dyret snart ville våkne gjorde vi rask retrett til vår safaribil, og kjørte vekk fra åstedet. Dette var en safariopplevelse av de helt sjeldne. Vi hadde fått en unik mulighet til å oppleve neshornbevaring på nært hold. Normalt koster det 22 000 rand (rundt 14 000 kroner) per person å få være med på slikt. Slike operasjoner er meget kostbare, og det kreves mye private donasjoner.

Resten av oppholdet i Sabie Sands gikk til å fordøye det som skjedde. Vi fikk vite etterpå at neshornet vi møtte tidligere samme dag hadde tatt livet av et annet neshorn. De hadde slåss på liv og død om territorium og "vårt" neshorn kom seirende ut av dette. Slike neshorndødsfall er selvsagt mye mer legitime enn de som skjer som følge av en rifle. Slik er dyreverden. Vi ble bl.a. fortalt at en løveflokk på seks hannløver egenhendig drepte mellom 70 og 100 løver i Kruger. Neshornet har imidlertid blitt et symbol på naturvern i Sør-Afrika. Håpet er nå at asiatene får en avsmak for neshornhorn.

BLYDE RIVER CANYON

Fra Krugerparken gikk turen til Blyde river canyon. Det er et fjellmassiv som ligger rett ved Krugerparken og som har verdens tredje største og dypeste canyon. De to største er Grand canyon i USA og Fish river canyon i Namibia. Men Blyde river canyon er i hvert fall blant de aller vakreste pga. all den grønne vegetasjonen og med utsikten til Krugerparken i bakgrunnen når man står på toppen. Blyde river canyon gir en av verdens flotteste utsikter. Det er utrolig hva Blyde-elven har klart å få til på tusener av år. I området vrimler det av bavianer og apekatter.

Flere safariturer skal det bli før Afrika-oppholdet tar slutt, men vil tro at lite slår neshornjakten.

Sør-Sudan - Afrikas nyeste land

Mange har sikkert spilt spillet Jakten på den forsvunne diamant. Spillet tar deg rundt omkring i Afrika, bl.a. til det mystiske Bahr el Ghazal – dypt inne i Afrika – langs et ukjent sted ved Nilen. Nå kom muligheten til å endelig dra dit..






Juba er en by jeg ikke visste altfor mye om før jeg dro. Jeg visste at det er et sted hvor veldig lite er på plass, at det er en by ved Nilen og at det er varmt der.

På flyet fra Nairobi så jeg Mount Kenya i det fjerne med sine spisse fjelltopper. Etter hvert som jeg fløy over Uganda og mot Sør-Sudan begynte landet under meg å bli lavere og lavere. Mesteparten av østlige og sørlige Afrika ligger på et platå som gjør temperaturen i hovedstader som Nairobi, Pretoria, Lilongwe, Lusaka, Kampala, Kigali osv. ganske behagelig. Dette er byer som har et perfekt klima. Juba derimot ligger på 500 m.o.h. og nede i en dal. Det er derfor beryktet for å være et varmt sted. Under mitt besøk gikk temperaturen opp til 39-40 grader. Juba er et flott syn fra luften slik den ligger ved Nilen. Fra bakken får man en følelse av å være i hjertet av Afrika.

LITT HISTORIE

Landet er som kjent verdens nyeste land. Landet har en meget brokete og turbulent historie. Siden britene ga Sudan uavhengighet i 1955 har det vært nesten konstant krig med Sør-Sudan (som da het Southern Sudan). Borgerkrigen tok først slutt da Southern Sudan fikk betydelig autonomi innenfor Sudan i 2005, og 9 Juli 2011 ble det et eget land. Problemene står virkelig i kø! Det er et av verdens mest underutviklede land. Alt må bygges opp fra grunnen av. Det meste de fikk av systemer og praksiser fra araberne i nord kvittet de seg med. Så det må ikke bare bygges grunnleggende ny fysisk infrastruktur, men også ny finansforvaltning, skolevesen, helsevesen osv.

Selv om alle snakker arabisk (mer utbredt enn engelsk) var det en voldsom aversjon mot araberne. Juba-massakren i 1992 var med på å stadfeste at det ikke var mulig for arabere og sørsudanesere å leve med hverandre. Riksrevisoren i Sør-Sudan har skrevet en fin bok om seg selv om hans nøkkelrolle i uavhengighetsbevegelsen i Sør-Sudan, SPLM. Han tjenestegjorde også i hæren SPLA. Han skildrer Juba-massakren hvor det sudanske militæret gikk amok i Juba. Riksrevisor var tett med John Garang, lederen for frigjøringsbevegelsen. Da Sør-Sudan fikk autonomi i 2005 ble John Garang president. Han døde imidlertid i en flyulykke 23 dager etter. Salva Kiir overtok som president, og har også blitt gjenvalgt i det frie Sør-Sudan. Umiddelbart kom man i konflikt med Sudan, og etter hvert stoppet man oljeproduksjonen (som også Sudan er helt avhengig av inntektene fra). Sør-Sudan fikk 98% av inntektene sine fra oljen.

 

INGEN OLJE, INGEN LØNN

 Produksjonen har fortsatt ikke startet, men etter avtalen med Sudan 12 Mars, inngått i Addis Ababa, er det håp om at produksjonen starter innen mars måned er omme. Hvis det drar ut mer, vil ting gå alvorlig galt med Sør-Sudan.

Sør-Sudan går gjennom tøffe tider etter stoppen i oljeproduksjonen januar 2012. Lønningene i staten er halvert og det er en bremsing av ekspansjonen av staten i ulike sfærer av samfunnet. Noe av konsekvensene av dette fikk jeg føle ved ankomst på flyplassen i Juba. Som ventet foregår det meste manuelt og det er et visst organisert kaos. I immigrasjonskontrollen opplevde min kollega fra Rwanda problemer. Som medlem av East African Community (Kenya, Tanzania, Uganda, Rwanda og Burundi) skal man bare behøve å betale 50 dollar for visum. Immigrasjonsmannen bak skranken hadde imidlertid bestemt seg for at Rwanda ikke tilhørte Øst-Afrika, men sørlige Afrika. Visumprisen hadde derfor steget til 100 dollar. Uten særlig midler tilgjengelig til å verifisere Rwandas regionale tilhørighet, ble prisen på 100 dollar derfor stående.

Oppførselen mot min ugandiske kollega var imidlertid enda frekkere, og hadde sitt utgangspunkt i manglende vaksinasjonskort. Er det én ting man trenger når man reiser rundt i Afrika så er det et gult vaksinasjonskort som beviser at man har blitt vaksinert mot gul feber. Flere land i Afrika prioriterer kampen mot den skumle gul feber-sykdommen, som transporteres gjennom mygg. Min kollega hadde imidlertid ikke med seg sitt kort og ble derfor svar skyldig da immigrasjonsoffiseren ba han vise det. For å bøte på manglende kort måtte han betale en avgift, men til hans store overraskelse gikk ikke pengene til å finansiere en sprøyteinjeksjon med vaksine. Han slapp inn i landet, men fikk ikke noen kvittering.

Lave lønninger avler opportunisme, spesielt innenfor et system hvor eksistensen av internkontroll er minimal.

LANDET

Sør-Sudan er et stort land, over dobbelt så stort som Norge. Det meste er ukultivert flatt land. Landet ligger lavt og er derfor veldig varmt. Under mitt besøk gikk gradestokken opp mot 40 grader. Det kan også bli veldig fuktig. Men om kvelden kjøles det ned betraktelig (til under 30) og det går an å oppholde seg ute. Man må imidlertid passe seg for myggen som gjerne har med seg malaria.

 

Det mange ganske sikkert ikke vet om Sør-Sudan er at det er vertskap for en av verdens største dyremigrasjoner, og i hvert fall Afrikas 2. største nest etter den i Serengeti-Masai Mara. Sør-øst i landet ved grensen til Etiopia vandrer det 1,3 millioner antiloper og derfor mange rovdyr som løver. Er også en betydelig elefantbestand. Det er fantastisk at dette har blitt bevart etter alle årene med uroligheter.

I Juba føles dyrelivet ganske nærværende. En ting som aldri slutter å forundre meg er hvorfor det er så mange rovfugler i Øst-Afrikas hovedstader. Man ser dem i Kampala og Nairobi, og kanskje i størst grad i Juba. Man ser ikke ørnene i sørlige Afrika. I Juba ser man hundrevis av ørner som svever oppover himmelen i spiralform. Ørneskrik høres hele tiden, og de gigantiske Maribou-storkene hviler seg i tretoppene. Jeg ble fortalt av de lokale at Nilen pleide å ha mye variert dyreliv, ikke minst krokodiller og pytonslanger. En gang var det en FN-soldat som hadde drikket seg full på byen og la seg ved elvebredden for å sove ut rusen. De fant han om morgenen med føttene stikkende ut av munnen til pytonslangen. Jeg fikk høre flere triks om hva man bør gjør om man er i ferd med å bli slukt av en pytonslange; alt fra å bruke en barberkniv til å slå på halen dens.

Ellers fanges mye nilabbor og tilapia i Nilen. Begge to er fantastisk god matfisk. Tilapia smaker best grillet, mens nilabbor passer best stekt i panna. Å se Nilen er et fantastisk syn, spesielt med tanke på historien og størrelsen. Er helt spesielt å tenke på at den renner ut i Middelhavet når man står midt i Afrika, som føles så uendelig langt unna Europa. I Juba sier dem at vannivået i Nilen har redusert drastisk ettersom det bygges flere og flere demninger. Sist gang jeg så Nilen var i Jinja i Uganda hvor jeg raftet. Her er det bygget dam. Da jeg var i Uganda fikk jeg inntrykket av at jeg var ved «Source of the Nile», men min kollega fra Rwanda bestred det på det sterkeste. Ifølge han er det en elv i fjellene i Rwanda som renner ut i Victoriasjøen, gjennom Victoriasjøen, og deretter til utløpet i Jinja. Det er noen enorme dimensjoner over elven. Et ønske er å kunne oppleve Nilen i Khartoum. Der møtes den hvite nilen (som renner gjennom Juba) og den blå nilen (som kommer fra det etiopiske høylandet.

Øl fra Nilen

JUBA

Juba er kjent for å ha både kjerreveier og elendige hoteller, men begge deler har bedret seg betraktelig. Landet har også fått et eget bryggeri; helt sentralt i en nasjonsbyggingsprosess. Det jobbes også med å få et nasjonalt statlig flyselskap, og er viktig for nasjonen selvsagt. Slike selskaper går imidlertid ofte en ublid skjebne i møte.

 

En by som vokser i voldsom fart! Nye bydeler popper opp og det bygges overalt. På bare noen få år har byen vokst med sikkert 50 %. Og det er i Juba det skjer i Øst-Afrika. Businessfolk fra Kenya, Rwanda, Uganda og Etiopia gjør stor business og kenyansk mafia er også aktiv. Det er en stor etterspørsel etter varer og tjenester og er mange ressurssterke folk som er dyktige til å fixe ting.

  

Noen ordentlige vannrørledninger er det ikke i Juba. Noen eritreere har derfor spesialisert seg på transport av vann fra Nilen. Overalt i byen ser man deres blå tankbiler. De parkerer nede ved elvebredden av Nilen og fyller lastebilen med slange. Deretter kjører de vannet til hoteller og sentrale vanndistribusjonspunkter. Strømtilgangen er også ikke helt adekvat. Juba drives i stor grad av dieselgeneratorer som sørger for strøm. Mange steder er strømmen av om dagen for å spare diesel. Man er uansett helt avhengig av aircondition i byen, og det merkes når strømmen er av.

Norge har stort nærvær i Juba. Norge har stått last og brast med Sør-Sudan siden Sudans uavhengighet, og Norsk Folkehjelp, Kirkens nødhjelp og andre organisasjoner er store her. Det har også ført til at Norge har en meget god anseelse i landet. Overalt i byen ser man skilt hvor det står «Norwegian People’s Aid». Norge bidrar ellers inn med kapasitetsbygging i hele sentralforvaltningen, inkludert riksrevisjonen.

 

Det blir spennende å se hvordan det går med Sør-Sudan. I tillegg til manglende inntekter sliter de også med mye intern rivalisering i landet. På samme måte som i Kenya er stammetilhørighet viktig for tildeling av maktposisjoner. Og om sikkerhetssituasjonen i landet bedrer seg kan kanskje turistnæringen blomstre. Der er det et enormt potensial!

  

Sikkert er det i hvert fall at det er få steder som er bedre å ta en sundowner ved Nilen enn i Juba. Når man nyter en White Bull og ser sola går ned over de endeløse slettene i Sør-Sudan, tenker man at det var godt å endelig komme til Bahr el Ghazal.

Livsnytertur i Western Cape

Jeg kan ikke tenke meg et land hvor man kan nyte livet mer enn i Sør-Afrika. Det ene øyeblikket står man med en gin tonic og beundrer solnedgangen i en nasjonalpark og det andre øyeblikket nyter man en 6-retters meny i en gammel vingård i vindistriktene. Western Cape er nok den regionen som appellerer mest til dem som ønsker å nyte livet til en billig penge. Det kryr av koselige billige gjestehus, og de små byene føles ganske trygge.

KALK BAY

20 min kjøring fra sentrum av Cape Town ligger den pittoreske havnebyen Kalk Bay. En bitteliten by langs veien som klamrer seg til land langs den svære bukta False Bay. Her er det koselige kafeer, gallerier og butikker med de forunderligste ting. Er til og med et haisenter dedikert til haiens ve og vel. Det som anbefales er å ta morgenkaffen i en ærverdig jernbanevogn ved jernbanen.

Kalk Bay har også et tidevannspool. Det er et inngjerdet område ved stranden. Ved høyvann fylles bassenget, og ved lavvann kan man bade i deilig saltvann. Noe av det beste i Kalk Bay er å ta en lunsj ved Harbour House. Den ligger akkurat overfor klippene ved havet og mens man tygger sjøkreps og tigerreker ser man bølgene slå inn og på den andre siden av False bay ser man de mektige fjellene som omkranser vindistriktene. Det er nesten som å se fjellene i Lofoten. Da vi spiste der så vi en svær flokk med delfiner som svømte forbi.

FRANSCHOEK

Franschoek er Sør-Afrikas mathovedstad. Det var her de franske hugenottene slo seg ned etter å ha blitt forfulgt i Europa. De etablerte det som på nederlandsk ble kalt "Det franske hjørnet". Franskmennene tok med seg vindyrkingskunnskapene og det franske kjøkkenet. Resultatet er at Franschoek i dag uten tvil er den vakreste vindalen i verden. Med høye fjell rundt dalen, og vinranker oppover åssidene, bygg som er bygget i Cape Dutch-stilen, så er man hensatt til en fantastisk verden.

Dilemmaet i steder som Franschoek er at man ønsker å delta på vinsmaking, men ofte er avhengig av bil. I Franschoek har man kommet opp med en genial oppfinnelse, nemlig vintrikken! Det er en trikk som går fra vingård til vingård. Den stopper på stasjoner hvor man blir tatt med på lasteplanet til en traktor med henger. Man blir sluppet av på en ærverdig vingård hvor man får prøve 5-6 ulike viner og får innføring i deres beskaffenhet.  Etterpå bærer det videre til neste vingård.

Franschoek er nok mest berømt for sine restauranter. Her har stjernekokkene valgt å slå seg ned og diske opp med de fantastiske retter. En 6-retters på en type Michelin-stjerne-restaurant koster ikke mer enn en helaften på Egon i Oslo. Men man må bestille veldig god tid i forveien. Det meste er fullbooket hver dag. Kokkene på restaurantene er så nøye på ting at de allierer seg med lokale keramikkverksted for å sikre seg at tallerkenene har den rette fasongen og dermed yter rettene rettferdighet. Når man tar en 6-retters eller fler, så har kokken og vinkelneren passet på at hver rett kobles til en spesifikk vin. Og de tar aldri feil! En vin som ikke ville ha smakt så godt alene kommer virkelig til sin rett når den blandes med den rette maten.

Selv om alt virker å være idyll i Sør-Afrikas vindistrikt må det nevnes at arbeidsforholdene for de ansatte på vingårdene, og i fruktindustrien, ikke er de beste. Etter omfattende streiker, og press fra fagforeninger, har arbeidsdepartementet i Sør-Afrika nå økt minstelønnen til 105 rand. Alle vingårdseiere og fruktprodusenter er forpliktet til å innføre dette. Disse sier imidlertid at dette betyr kroken på døra for driften eller masseoppsigelser. Man får inntrykk av at disse driver med veldig små marginer, siden minstelønnen bare tilsvarer 60-70 kroner per dag.

Protestene vil uansett fortsette, og man vil sette fyr på vinranker. Ting blir heller ikke bedre av at det kommer historier om at arbeiderne blir betalt i vin, noe som skaper alkoholisme og sosiale problemer. Sør-Afrika har kommet langt i å innføre etiske standarder på vin ved å forby alle former for tilsetningsstoffer og tilsetting av sukker for å kunstig få opp alkoholprosenten. Er bare å se etter sertifiseringsklistremerket på korken. Men de har en del å hente for å bedre både lønns- og arbeidsvilkår, og i Sør-Afrika har man tatt til orde for en boikott av sørafrikansk vin i utlandet. Sannheten er uansett er at vinindustrien ikke har problemer med å tiltrekke seg arbeidskraft gitt den enorme arbeidsløsheten i landet.

DEN FLOTTESTE DELEN AV GARDEN ROUTE

Forrige gang vi kjørte langs Garden route tok vi strekningen Port Elizabeth-Plettenberg Bay. Denne gangen tok vi strekningen Mossel Bay-Knysna som skal være enda vakrere, men kortere. Flyet gikk til George, den største byen i regionen. Byen i seg selv er ikke noe spesielt vakkert syn, bortsett fra en fabelaktig restaurant i det gamle rådhuset og det største jernbanemuseet i den sørlige halvkule. George er særlig populær blant nordmenn som skal på golfferie. I alle retninger er det skilt til golfresorts, og nordmenn lokkes også av at det er ganske trygt der også. Vi traff en gjeng nordmenn som merkelig nok ikke spilte golf, men fant på andre ting.

Temperaturen langs kysten av Garden route er ikke den varmeste. Det kan sammenlignes med klimaet i Vestlandet hvor man har milde vintre og ikke så veldig varme somre. Her ligger gjerne temperaturen på 20-25 grader. Men man skal ikke så langt inn i innlandet før temperaturen nærmer seg 40.

Vegetasjonen langs Garden route (og Kapphalvøya) er helt unik i verdenssammenheng ved at man har mange slags fynbos. Det er en slags mellomting av lyng og tre og det er rundt 2000 forskjellige arter av dem (!). Boerne kalte det fynbos, som betyr "fin tre". Men det er også mye urskog langs Garden route som har tropisk karakter. Mye av dette er vernet og det er flotte områder man kjører gjennom.  Og strendene er mektige! Spesielt når man kjører forbi byen Wilderness. Der strekker strendene seg så langt øyet kan se og bølgene fra Det indiske havet treffer badeturistene.

MOSSEL BAY

Helt i begynnelsen av Garden route har man Mossel Bay. Det er en av de mest populære feriebyene i Sør-Afrika. Stedet vrimler av gjestehus og vi bodde på den beste av dem! Det koster allikevel som et vandrerhjem i Norge.

Mossel Bay er nok mest kjent for to ting; at Bartolomeu Diaz satte sine føtter her og at man har Sør-Afrikas eldste postkontor. Diaz var den første europeer som seilte rundt Kapp det gode håp. Flere år før Vasco da Gama. Han ankret opp i Mossel Bay. Der møtte han en gjeng innfødte som ikke ønsket han velkommen, men kastet steiner mot han. En av dem på mannskapet fyrte løs med sin armbrøst og drepte en av de innfødte. Dette var sannsynligvis folk av sanfolket. Xhosa-folket (som Mandela tilhører) kom senere ned fra sitt hjemland i Eastern Cape.

På museet kan man se en replika av skipet Diaz brukte. Replikaen ble brukt av en gjeng portugisere for å feire 500-årsjubileet i 1988 og de seilte helt fra Portugal til Mossel Bay i skuta. Like ved museet er et postkontor som ble etablert tidlig på 1500-tallet og er i et tre. Man kan ikke ha vært i Mossel Bay uten å ha puttet postkort oppi denne.

KNYSNA
På veien til Knysna fra Mossel Bay kjører man forbi mange flotte strender. Her er det bare å kaste seg i det varme indiske havet, men bør ta forholdsregler mot sterke havstrømmer og haier. Knysna ligger ved en flott innsjø ved samme navn. Her kan man ta hoppe på en båt som tar deg ut til "portene" som leder til det indiske havet. En forrædersk åpning er eneste vei ut mot havet, og gjennom tidene har bare rundt 300 skip prøvd å krysse åpningen, og 60 av dem sank.

Knysna har en hyggelig waterfront med mange gode restauranter. Resten av byen er ikke det helt store..men én overnatting er byen verdt. Byens største attraksjon er Mitchell's brewery. Det er Sør-Afrikas første mikrobryggeri (1988). Fortsatt er produksjonen relativt begrenset, men de utgjør et flott alternativ til den ganske kjedelige lagerølen man får i Sør-Afrika. På bryggeriet er det omvisninger og smaksprøver. Ellers er østersen i Knysna verdt å prøve! Vill østers hvor man kjenner smaken fra havet.

 

 

Oppsummert er det områder i Western Cape som er noe av det mest fantastiske på jorda. Man får ikke følelsen av å være i Afrika, men heller ikke Europa. Det er en helt unik blanding av kultur, landskap, mat og mennesker. Garden route er veldig turistrettet, men naturen er fantastisk. I hver by (gjelder både Mossel Bay og Knysna) ser man imidlertid i det fjerne små townships/masse skur hvor arbeidskraften bor. Det er en påminnelse om at også i dette mest fredelige og koseligste hjørnet av Sør-Afrika er forskjellene ekstreme, og at alle ikke er der fordi de har sommerhus der.

Blant flodhester og krokodiller i Zululand

Forrige gang gikk turen til Saint Lucia i Karibia (fikk høre at det heter Karibia og ikke Karibien - på samme måte som man sier Spania og ikke Spanien). Nå gikk turen til Saint Lucia i Sør-Afrika, i nordlige KwaZulu-Natal - i hjertet av zuluenes hjemland.

  

KwaZulu-Natal (med unntak av Durban) er litt utenfor allfarvei, da det er hit sørafrikanere gjerne drar på ferie, mens utenlandske turister fokuserer på andre områder i Sør-Afrika. Og det er nok Sør-Afrikas mest varierte provins. Her er sørlige Afrikas høyeste fjellkjede, tropisk klima, fantastiske strender, storbyer, bushlandskap og mangfoldig kultur.

Richards Bay

Turen gikk til småbyen Richards Bay som er 20-30 mil nord for Durban. Her går bare et par propellfly om dagen fra Johannesburg. Richards Bay er en litt søvnig havneby med mange feriehus for folk fra Johannesburg. Byen har imidlertid en flott marina med restauranter som serverer god sjømat. Og byen er et flott utgangspunkt for utflukter nordover i provinsen. Og det er MYE å finne på. Det meste er lagt opp som self-catering og camping, slik sørafrikanerne vil ha det. Når man kommer til området Cape Vidal, en fantastisk strand ved Det Indiske Havet inne i iSimangaliso våtlandsområde, er det ingen restauranter eller fancy hoteller. Det er akkurat like enkelt slik sørafrikanere vil ha det. Det eneste de krever er at det er fasiliteter for å grille uante mengder kjøtt.

Cape Vidal - endeløs strand helt opp til Mosambik

iSimangaliso våtlandsområde er et av de vakreste områdene i Sør-Afrika. Den starter like nord for Richards Bay og dekker kysten og innlandet heeeelt opp til Mosambik. Både marinlivet, strendene, mangroveskogen og en del av landet er beskyttet. Perlen er Saint Lucia-innsjøen - Sør-Afrikas største innsjø. Her vrimler det av krokodiller og flodhester. Ingenting er bedre enn å beundre utsikten over innsjøen mens man hører flodhester skrike ut sine rop til hverandre. Neshorn, antiloper og bøfler går fritt rundt i våtmarksområdet. Innsjøen ligger bare noen få kilometer fra Det Indiske havet, men har blitt sperret av store sanddyner. Når man er der ser de ikke ut som sanddyner. De er dekket av tropisk vegetasjon, og det er som å være i skogen. Sanddynene er de høyeste i hele Afrika (de høyeste i verden ligger på Fraser Island i Australia).

Flodhestflokk ved mangroveskog

iSimangaliso-området og Saint Lucia-innsjøen har blitt erklært UNESCO verdensarvområde. Naturen er helt unik og veldig sårbar. Mens vi var der var dessverre innsjøen ganske brun, og det samme med elva som renner ut av den. Det skyldes mye oversvømmelser nylig fra åkre hvor sukkerrør dyrkes. Elvesafari på elva er et høydepunkt. Man passerer flere flokker med flodhester. De har mesteparten av kroppen under vann for å beskytte den sårbare huden mot sola. Om natta sluker de 90 kilo gress. De minste flodhestene er mest beskyttet - mot krokodillene. Krokodillene er det mange av, men da vi var der var det for varmt for dem å sole seg. Vi så flere av dem svømme i vannet. Flodhestene gjesper ofte (da er det om å gjøre å ta et bilde!), leker seg imellom og nyter livet.

Den store zulukongen Kong Shaka som herjet i området på begynnelsen av 1820-tallet hadde dette området som sin lekegrind. Han klarte å samle stammene og gjøre zuluriket til en av de mektigste i Afrika. Engelskmennene og boerne fikk føle det gjennom en rekke slag i de indre delene av nordlige KwaZulu-Natal. Kong Shaka var imidlertid ikke bare interessert i å krige, men også i å jakte. Han brukte området iMfolozi som sin private jaktarena.


Zuluhus

iMfolozi utgjør i dag en del av den store nasjonalparken Hlhluwe-Imfolozi. De to var tidligere to separate parker som ble bundet sammen gjennom en korridor. Parken er spesiell på mange måter. Det er den eldste nasjonalparken i Africa og har alle de fem store. Parken er nok mest kjent for sin rolle i å ta vare på det hvite neshornet. På 40-tallet ble nesten alt dyreliv i parken utryddet av hvite farmere som beskyldte viltdyrene for å spre tsetsefluen. Noen få neshorn overlevde. Neshorn holdt imidlertid på å bli utryddet i hele Afrika, og gjennom en massiv innsats satte man i gang et neshornprogram i parken. Man klarte etter hvert å øke bestanden til flere tusen, og neshorn ble eksportert til andre parker. I dag er Hluhluwe-iMfolozi den parken i Afrika med flest neshorn, både hvite og svarte. Men det er også den parken som opplever mest krypskyting av neshorn. Krypskyting av neshorn har tatt fullstendig av de siste årene, og blir bare verre og verre. Bare i år er over 100 neshorn i Hluhluwe-iMfolozi drept av krypskyttere. Det er utrolig dyrt å ha nødvendig sikring av dyrene, og det er mektige krefter i Kina, Vietnam og Thailand som står bak businessen. Etterspørselen er høy i Øst-Asia, og rett som det er blir asiater tatt i tollen i Sør-Afrika med neshorn verdt millioner av dollar. Fikk dessverre ikke sett noen neshorn mens vi var der, men de skal altså være der.

Til tross for sine utfordringer kan ingen ta fra Hluhluwe-iMfolozi sin naturskjønnhet. Det er en av de flotteste parkene i Sør-Afrika med sine åser, varierte og opprinnelige flora og den mektige Hluhluwe-elva som renner igjennom. Parken er mer naturskjønn enn Krugerparken som er for det meste flat. Men Kruger har imidlertid mer dyr..

Mens man kjører gjennom regionen ser man at det meste av jorda er satt av til ulike former for landbruk og skogbruk. Det kanskje klareste kjennemerket er de endeløse radene av eucalyptustrær (opprinnelig fra Australia). Enorme plantasjer som har millioner av trær er etablert. Eucalyptustrær er kjent for å være spesielt tørste og for å fortrenge andre arter rundt (akkurat som granen i Norge). Når trærne derfor hugges er det er svært brunt livløst område som står igjen. Trærne brukes til tømmer. Et problem er at trærne sprer seg utover treplantasjene til områder hvor de fortrenger andre trær. De ødelegger også for lokalsamfunn som er avhengig av dyrket jord og tilgang på vann. I tillegg blir det ganske kjedelig å kjøre gjennom landskapene også. Man kjører i lange korridorer med trerekker. Er nesten litt som å kjøre i skoglandskap i Sverige. Kontrasten er enorm når man kommer til parker som Hluhluwe-iMfolozi hvor man ser hvor flott landskapet kunne ha vært.

Lite er imidlertid bedre enn å nyte en gin tonic i solnedgangen med utsikt over Saint Lucia-innsjøen og med impalaer og nyalaer som gresser på plenen foran. Regionen er definitivt verdt et besøk.

Karibien og Saint Lucia

Normalt skal denne bloggen handle om Afrika, men innimellom ble det en tur til Saint Lucia som ligger sørøst i Karibien. Saint Lucia og de karibiske øyene er meget sterkt influert av Afrika og det på mange måter. Afrikanske slaver ble transportert over for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjer og på 1800-tallet som var det 10 afrikanske slaver per 1 europeer. Det er derfor naturlig at det var dem som skulle sette størst preg på øyene. Båndene til Afrika er klare gjennom rastafarikulturen hvor det er en romantisk drøm om å en gang kunne vende tilbake til moderkontinentet.

Mentaliteten hos folk i Saint Lucia minner mye om den i Det Indiske Havet, og spesielt Seychellene. Fra Afrika har troen på det overnaturlige blitt med over og heksekunst og voodoo praktiseres mange steder, og aller mest i Haiti. Mye av maten, spesielt rotgrønnsakene, har kommet over fra Afrika og det samme har musikken. Karibien framstår som en mer laidback form for Afrika, men med selvfølgelig masse impulser fra Europa, Latin-Amerika og USA. Det er en fantastisk blanding av ulike impulser og kulturer. Klimaet er perfekt, naturen vakker og menneskene vennlige.

KARIBIEN

Karibien er egentlig et sammensurium av små øystater som det er vanskelig å få oversikt over. I hvert fall for meg. Men jeg prøver mitt beste. Jeg har fokusert mest på de østlige og sørlige delene av Karibien.  Da spanjolene kom til Amerika fokuserte de mest på å underlegge seg de store øyene i nord, Kuba, Puerto Rico og Den dominikanske republikk. Nederland, Storbritannia og Frankrike endte opp med å slåss om de små øyene i øst. Fra øya Anguilla i nord til Trinidad og Tobago i sør kjempet de om øyene. Rent geografisk beveger man seg altså fra Anguilla. Like sør havner man til den lille øya (består av Sint Maarten som er nederlandsk og Saint-Martin som er fransk - quiztrivia: er det minste territorium som to stater deler). Deretter kommer man til St. Kitts and Nevis og Antigua and Barbuda henholdsvis sør og øst. Men sør for St. Kitts og Nevis kommer man til Montserrat som er interessant. Den er et oversjøisk territorium for Storbritannia.

Like sør for Montserrat kommer man til Guadalope. Den øya var den første jeg så fra flyet. Den ser ut som en svær sommerfugl fra lufta. Øya er fransk territorium. Like sør har man Dominica som er selvstendig. Den er den eneste av øystatene/territoriumene som IKKE har internasjonale flygninger. Man kan bare komme dit med båt. Det er et bevisst valg for å beskytte den flotte naturen på øya, og den lille urbefolkningen man har der. Turisme gjøres av de som virkelig ønsker å dra dit, og man tenker veldig økoturisme. Alle sier at øya er helt magisk og må besøkes av dem som verdsetter naturopplevelser. Jeg vurderte selv å ta en liten tur dit, men den ligger to øyer unna Saint Lucia, så var altså et stykke. Og ferjene går ikke så ofte dit.

Deretter har man Saint Lucia som det står mer om under. Det er den mest folkerike av de østliggende øyene (med unntak av Barbados). Under Saint Lucia har man St. Vincent og alle Grenadines-øyene. Deretter kommer man til Grenada som kalles "krydderøya" på grunn av sin dyrking av krydderplanter. Lengst sør har man Trinidad og Tobago - som ligger rett utenfor Venezuela-kysten. Øst for St. Vincent har man Barbados. Til forskjell fra Saint Lucia, Dominica, Martinique osv. er Barbados veldig flat, utviklet og ganske folksomt. Øya er vel mest berømt for at artisten Rihanna er derfra.

Det kan også nevnes at Danmark/Norge var ganske aktive i Karibien, men da lenger vest i det som nå er de amerikanske jomfruøyene (US Virgin Islands). Disse ble i gamle dager kalt "Danish West Indies" og ble i 1917 overført til USA. Mange danske navn eksisterer fortsatt som Mariendal, Frydendal, Mandahl, Lovenlund, Solberg, Amalie, Netjleberg osv. St. Thomas som er den største øyen i jomfruøyene er en av de viktigste hub-ene i Karibien. St. Thomas ligger like øst for Puerto Rico, som igjen ligger like øst for øya som Haiti og Den dominikanske republikk ligger på. Øyene ble gitt til USA i 1920.

SAINT LUCIA

Saint Lucia går for å være blant de beste øyene i Karibien. Menneskene er vennlige, naturen er vill og vakker, flotte strender, god infrastruktur for turister og man har den opprinnelige kreolske kulturen intakt. Også her er det kreolske i ferd med å forsvinne, men folk flest snakker kreolsk i det daglige. Kreolsk er en blanding av fransk, afrikanske språk og engelsk. Men det høres fransk ut.

Det som slår en med Saint Lucia er hvor mye landet ligner på Seychellene. Utseendemessig ser de like ut, de snakker likt, maten er ganske lik og til og med naturen og klimaet er ganske likt. Dette har skjedd helt uavhengig av hverandre. Seychellene og Saint Lucia har en veldig lik historie med kamp mellom Frankrike og Storbritannia om herredømme. De byttet 14 ganger om å eie Saint Lucia. Det var først under Napoleonskrigene at Storbritannia fikk Saint Lucia og Seychellene. Men da hadde allerede den franske kulturen og språket rukket å befeste seg.

Bananplantasje. Bananene eksporteres hovedsaklig til Storbritannia

Kvinnene er høyt representert i staten og er som regel de som tar høyere utdannelse. Gjerne i USA eller Canada. Saint Lucia har ganske generøse velferdsordninger og lav pensjonsalder. Men tidene er i ferd med å forandre seg. Turismen holder på å svikte helt nå. Men jeg var der var kanskje bare 1 av 10 hotellrom bebodd. Og dette skal være den travleste tiden på året. Resten av året kommer til å bli en katastrofe. Samme trend gjelder over hele Karibien, med mulig unntak av Barbados og Antigua. Saint Lucia har priset seg ut, og krisen i Europa og USA gjør at mange heller velger billigere reiser. I Saint Lucia er arbeidsledigheten på over 20 % og den stiger hele tiden.

Pitons med byen Soufriere

Saint Lucias mest kjente landemerke er Pitons. Det er to fjelltopper som stiger nærmere 800 meter opp. De er veldig ikoniske og ligger i et UNESCO verdensarvområdet. I området har man også Saint Lucias relativt aktive vulkan. Jeg gikk en tur hit i det enorme krateret. Her er det vanndammer hvor vannet bobler i en temperatur på 150 grader. Noen kilder dukker opp av bakken som man kan bade i. Lukten i området er imidlertid markant. En skikkelig svovellukt gjør at det føles ubehagelig.

Hovedstaden i Saint Lucia er Castries. Det er en ganske ubemerkelsesverdig by. Den har en fin kirke og noen hyggelige kvartaler. Byen Soufriere på sørvestkysten er koseligere. Her er det gamle trehus og koselige barer. Naturen på Saint Lucia er grønn, vill og vakker. Man får en regnskogfølelse, ganske lik den man får på Seychellene. Dyrelivet er ikke så mye å snakke om, men noen arter er endemiske, bl.a. en papegøye.

NATURKATASTROFER

Det er generelt mye som truer de Karibiske øyene for tiden. Alle har sjansen til å ende opp som Hellas med altfor store lån som de ikke klarer å betjene. Men det som får mest oppmerksomhet er de voldsomme orkanene som treffer regionen hvert år. I gamle dager gikk det lang tid mellom hver gang orkaner kom. Nå kommer de hvert år. Og hvert år er det minst én øy som blir rammet.

Den siste var orkanen Tomas som traff Saint Lucia i 2010. Det var en nivå 2 orkan og den bevegde seg sakte. Det betød at når den traff øya, så ble det liggende over øya i 24 timer. Den skapte enorme ødeleggelser og ekstrem flom. Skadene kan fortsatt ses rundt på øya. Fordi meteorologene ikke klarte å varsle orkanens ankomst var folk ikke forberedt. En jeg traff sa det slik: "Jeg dro fra jobb på fredag og ønsket dem god helg. Planen var å komme på jobb på mandag som vanlig". Men slik ble det ikke. På lørdagen begynte det å regne, og regnet stoppet ikke, slik det gjerne gjør på Saint Lucia. Det fortsatte og fortsatte og vinden ble kraftigere. Plutselig hadde de en orkan over seg. Absolutt alt var dekket av vann, hele strandlinjer forsvant og sanden blåst til sjøs, bananplantasjer ødelagt, veier ødelagt og alt stoppet. Øya var uten vann i en måned. Mange karakteriserer denne måneden som den verste i deres liv.

Noe av det verste var orkanen som traff i 1980 - orkanen Allen. Jeg ble fortalt at den tok mange liv og la hele øya i ruiner. Alt var et katastrofeområde. Det var da man første gang skjønte orkanfaren. Jeg hørte historier om folk som hadde blitt skadet i beinet og hvor vinden etterpå blåste så kraftig at den flerret opp såret og rev av hud. Orkanen satte en kjempestøkk i befolkningen og orkanfrykten har blitt et slags traume. Fortsatt går det kaldt nedover ryggen på folk i Saint Lucia når det begynner å regne og vinden tar seg opp. Folk har regnskrekk.

Karibien er en geologisk veldig aktiv region. Kontinentalplaten stanger mot den nordamerikanske og skaper masse seismisks aktivitet. Vi husker alle jordskjelvet i Haiti. Mange av øyene i Karibien er vulkanske øyer, og de fleste har aktive vulkaner. Bittelille Montserrat (britisk oversjøisk territorium) opplevde i 1990 et massivt vulkanutbrudd der, da vulkanen Soufriere Hills-vulkanen eksploderte. Som et resultat av dette har halve øya blitt avstengt for all besøk og utvikling. Øya var veldig liten i utgangspunktet. Jeg snakket med en som er fra Montserrat og vulkanutbruddet var utrolig dramatisk hvor folk måtte løpe for sine liv. I dag kan man bare se byene som ble begravd i aske (akkurat som Pompeii) på lang avstand med kikkert. Byen Plymouth som ble hardest rammet er idag enda mer utilgjengelig ennTsjernobyl. Storbritannia har sendt mye penger til gjenoppbygning. Og mange av beboerne ble evakuert til moderlandet.

8 kilometer nord for Grenada ligger det en undersjøisk vulkan som heter Kick 'em Jenny". Den utgjør den kanskje største trusselen i Karibien. Den er veldig aktiv og det sies at den kan ha utbrudd i nær framtid. Om den får utbrudd vil lava og aske og trykk tvinge seg til overflaten og skape en massiv tsunami. Siden de fleste lever langs kysten i Karibien vil følgene bli ødeleggende. Castries, Saint Lucias hovedstad, ligger faktisk under havnivå. Derfor har man gravd svære groper for å samle havvann, spesielt når det er storm.

TIL SLUTT
Karibien handler om å leve det gode liv. Det er et mekka for dem som liker å seile, og man har garantert fint vær og deilige temperaturer. Kulturen er helt unik og det er nettopp blandingen som er fascinerende. Spesielt på øyer som Saint Lucia. Martinique, Guadalope og andre franske øystater er mer franske i stilen, mens øyer som Montserrat og Antigua er veldig britiske. Øyene har uansett spesialisert seg i ulike væremåter og stil, så det er noe for enhver. Akkurat nå sliter øyene voldsomt med dårlig turiststrømning, så nå er tiden for å dra på tur dit. En ting man kan gjøre er øyhopping. Øyene er forbundet med ferjer og med litt planlegging går det fint.

Nå går imidlertid turen tilbake til Afrika - dit mange av Karibiens kulturelle uttrykk har sin opprinnelse. Neste blogginnlegg handler faktisk også om Saint Lucia, men da om Saint Lucia i nordøstlige Sør-Afrika ved grensen til Mosambik - et av de flotteste områdene i Sør-Afrika.