The Friendly City + Garden Route!

Et av de mest karakteristiske kjennetegnene ved Sør-Afrika er kystlinjen. Den må nesten være en av de vakreste i verden. Nesten hele innlandet består av et høyfjellsplatå på +/- 1200 meter. Platået slutter plutselig når den når det indiske havet og en flott fjellkjede går derfor langs hele kysten. Elver som går mot havet har skapt utrolig dype raviner. Det er en mektig opplevelse å kjøre i 120km over disse når vinden blåser slik at bilen klingrer seg til veien.

Kysten av Port Elizabeth

En av de flotteste delene av kysten er Garden route. Garden route starter i byen George i vest (ca. 30 mil øst for Cape Town) og ender i Port Elizabeth. Og det var til nettopp Port Elizabeth turen gikk denne gangen. Port Elizabeth kalles gjerne "the friendly city" - mye pga. den avslappede stemningen og en vennlig atmosfære. Port Elizabeth er Sør-Afrikas femte største by og tredje største havneby, med ca. 1,5 millioner innbyggere. Til forskjell fra mange av Sør-Afrikas store byer føles den og er ganske trygg å ferdes i uten at det står en sikkerhetsvakt på hvert hjørne. Byen ble grunnlagt av engelskmenn, og man hører generelt at engelsk i mye større grad er morsmålet enn afrikaans (som man hører overalt i Pretoria).

Port Elizabeth er bilhovedstaden i Sør-Afrika . Det er her nær sagt alle biler lages. Bilfabrikkene ligger strategisk til rett ved de enorme townshipene som ligger øst for byen. Mens man kjører langs townshipene er det et endeløst hav av små standardiserte hus. Og alle har solcellepanel på taket! Naturen er også nær townshipene. Like ved en township holdt jeg på å kjøre på en apekatt med en unge rundt livet.  

Langs stranden i Port Elizabeth (byen kalles gjerne PE av sørafrikanere flest) får man følelsen av å være i Florida med palmer, endeløse strender og mange folk som beveger seg. Forskjellen er at PE har et litt mer ustabilt klima. Ved ankomst PE var det som å ankomme Bergen en kald og regnfull høstdag. Neste dag var det derimot sol og 30 grader, men allikevel en del vind.

PE er en veldig vindfull by! Littegrann sør for PE ligger Jeffrey's bay. Det er surfehovedstaden i Sør-Afrika. På hvert gatehjørne selges det surfebrett og våtdrakter. Våtdrakter trengs da vannet i PE ikke alltid er spesielt varmt. Og bølgene er massive.

 

Langs Garden Route

Fortsetter man lenger sør for Jeffrey's bay er man godt i gang med å kjøre Garden route. Langs denne ruten er det flere pittoreske byer, utallige små parker og mye adrenalingivende aktiviteter. Dette er eldorado for de som liker ekstremsport. Sjømaten på de ulike restaurantene er meget god, spesielt kjemperekene. Når det gjelder sørafrikansk fisk er jeg ikke helt frelst ennå. De har den utrolig kjedelige fisken "hake". En fisk som derimot faller mer i smak er sole. Kingklip er heller ikke så verst.

 
Sole-fisk

Addo Elephant Park

Like ved byen Plettenberg har man friluftsparadiset Tsitsikamma. En svær nasjonalpark med utallige aktiviteter. Like utenfor nasjonalparken ligger Knysna-skogen. Dette er en skog hvor det levde elefanter unikt tilpasset livet ved kysten. De regjerte området i lange tider før de på 1900-tallet ble tatt av dage. I dag er det bare én elefant som er gjenlevende. Den vandrer ensomt rundt i skogen som den siste av Knysna-elefantene. Det er også den eneste elefanten i Sør-Afrika som vandrer fritt utenfor inngjerdet område.

Flere elefanter er det imidlertid i Addo elephant park som ligger 7-8 mil i innlandet fra Port Elizabeth. En fantastisk nasjonalpark som har en fauna man ikke finner i andre kjente parker i Sør-Afrika som Kruger og Pilanesberg. Så maaange elefanter! Her kan man også se de big 5.  For første gang kjørte vi selv inn i safariparken. Det er en egen dimensjon å kunne stoppe selv og det gir en egen frihetsfølelse å kunne kjøre hvor man vil i en park. Samtidig er det ingenting som slår guidet tur. Man lærer mye og det er enklere å konsentrere seg om animal spotting.

Port Elizabeth anbefales for de som vil kombinere vakker kyst, sjømat, flott natur, historie og safari.

Tilbake til Seychellene

Mahe

Ikke så mye har forandret seg siden jeg sist var i Seychellene. Men noe har endret seg. I vannet utenfor Victoria er man nå travel med å sette opp masse vindmøller. Dette er en generøs gave fra sjeiken i Abu Dhabi. Problemet er imidlertid at det blåser ganske beskjedent her på østsida av øya.

Engelskmannen Brendon Grimshaw ble dårligere siden sist. Grimshaw er han som eide en egen øy på Seychellene og skapte sitt eget paradis. Han skapte et fristed for ulike dyr og planter bl.a. kjempeskilpaddene. Han takket nei til milliardtilbud for å selge øya. Han har nå gått bort, og har etter eget ønske returnert til øya. Nå ligger han ved siden av de to piratgravene på øya.

En ting jeg har lært mer om denne gangen er alle spøkelseshistoriene. Jeg er selv en skeptiker på dette området, men må innrømme at det er veldig underholdende å høre alle historiene folka på Seychellene forteller til hverandre og barna sine. Det er generelt mye folklore og mystikk her, og mye stammer fra tiden med heksedoktorer. Og slike tanker kommer nok naturlig når man ser på naturen her som er trolsk, skog innhyllet i tåke og en isolasjon man føler på.Grimshaw har skrevet om mange av historiene i sin selvbiografi om hvordan han skapte øya han bodde på. Han hevdet at hver dag kl. 18.00 så dukket det opp en hund fra piratgravene og den gikk til kapellet. Og kl. 18.00 neste morgenen gikk den tilbake. Men det er ingen hunder på Moyenne-øya.

En annen historie involverer en gal heksedoktor som brukte et effektivt framkomstmiddel. For å komme fra Silouette-øya til hovedøya Mahe tok det gjerne 5-6 timer i båt. Han brukte imidlertid et palmeblad som underlag og surfet bortover vannet sittende på dette bladet. En skummel historie involverer en beryktet varulv på Mahe. En periode var det mange kuer og geiter som ble tatt av et mystisk rovdyr. Seychellene er kjemisk fri for rovdyr og angrepene kunne visstnok ikke stamme fra en hund. En vakker morgen gikk en dame i skogen og hun fikk øye på og luktet en ufyselig mann som hadde hår overalt i ansiktet, hoggtenner og som bevegde seg dyrisk. Hun besvimte umiddelbart.

TRE ØYER
Seychellene består av 115 øyer, og av disse bor flesteparten på tre av disse. Mahé (ca. 90 % av befolkningen), Praslin (5000 innb.) og La Digue. Denne gangen ble det tur til både Praslin og La Digue. Praslin har en av de flotteste strendene på Seychellene, Anse Lazio. Det var ved denne stranden at et par turister ble angrepet og drept av hai i fjor. Haien var sannsynligvis en ensom kar som hadde forvillet seg fra Sør-Afrika. På Praslin er det en dal som har den berømte kokosnøtten, Coco de Mer. Det er verdens største kokosnøtt, og formen til nøtten gjør den til et fruktbarhetssymbol. I verden vokser den bare på Praslin og en annen liten øy.

Coco de Mer

På La Digue finner man det som regnes som verdens vakreste strand, Anse source d'argent. På La Digue går livet sakte og biler er neste forbudt på øya. De lokale og turister må derfor sykle rundt og bli transportert i kjerrer dratt av okser. Fra La Digue er det en halvtime med båt til Praslin og fra Praslin er det en time med båt til Mahé.

 

Anse source d'argent

HVA MER?

Det meste har blitt sett på Seychellene nå. Det er ikke store landet. Samtidig vokser landet år for år ved at det fylles på med sand og stein for å bygge nytt land. Seychellene føles ikke som et land i Afrika, selv om det regnes blant de 54 landene. Seychellene har det karakteristiske røde jordsmonnet man finner over hele Afrika, Kina er tungt inne (bygger bl.a. Parlamentet og ny Høyesterettsbygning), demokratiet har fortsatt ikke konsolidert seg helt og nærheten til kontinentet merkes ved piratfaren. Seychellene kan gå i mange ulike retninger, men det som er sikkert er at det lille landet vil preges kraftig av stormaktenes innflytelse - av Abu Dhabi, India og Kina. Koloniarven fra England og Frankrike blir fjernere og fjernere. Det er ikke rart at alle vil sette sitt preg på Seychellene.

Gullkysten - Ghana

Kart over Ghana. På bildet ses bl.a. innsjøen Lake Volta, som er Afrikas største kunstige innsjø ved at elva Volta er demmet opp. Funfact: Burkina Faso het tidligere Øvre Volta.

Ghana går for å ha et av de mest vennlige folkeslagene i Afrika. De er ikke oppfarende, sier alltid hei på gaten og har det generelt fredelig og rolig. De hadde også et demokratisk skifte av presidentmakten for en kort tid tilbake, noe som tradisjonelt har vært en sjeldenhet i Afrika. Ghana ligger som en fredelig oase i en ganske urolig region.

Accra er en gammel by, og den ble først født da portugiserne slo seg ned her på 1500-tallet. Deretter kom britene og andre europeiske stormakter og bedrev utstrakt handel av gull. Enorme gullforekomster har blitt utvinnet her, og fremdeles er det den 2. viktigste eksportsvaren (etter kakao for sjokolade). 

Det som plager meg litt med Accra, og generelt mange av kystbyene i Afrika som ligger i nærheten av ekvator er den påtagende varmen. 30 grader føles gjerne som 40 grader når luftfuktigheten er høy. Ganske ubehagelig varme, og kan ikke sammenlignes med det fantastiske klimaet i Pretoria hvor det er tørt og fint. Men kveldene blir gjerne behagelige i Accra. Og ingen steder er det mer behagelig enn å sitte ved en strandrestaurant, nyte fantastisk og billig sjømat og oppleve at eneste form for belysning er måneskinnet.

Langs kysten av Ghana er det masse festninger. De ble etablert av europeerne som transittsteder for slaver. Slavehandelen nådde ekstreme proporsjoner i Ghana og tok etter hvert helt over for gullhandelen. Førstnevnte var langt mer lukrativ. Disse fortene/festningene er dessverre i ferd med å forfalle, mens noen av dem brukes operativt. Presidenten bor i Osu-festningen som danskene bygde, mens en annen festning fungerer som fengsel (forholdene der er nok ubenevnelige). Den mest kjente festningen er Cape Coast Castle et stykke vest for Accra.

Cape Coast Castle

Danskene har altså vært tilstedeværende i Ghana. Det samme har Norge siden vi var i union med dem. Her drev man med ulike typer handel, inkludert slavehandel. Danskene har satt såpass stor preg på Ghana at en bydel i Accra heter Christiansborg. Til og med kirkegården for ghanesere som falt under 2. verdenskrig heter "Christiansborg Cemetery".

Gateadresse i bydelen Christiansborg

Ghana har ikke så mange superattraksjoner. Allikevel er det et veldig turistvennlig land å være i. Bortsett fra at visumprosedyren er unødvendig komplisert og flyplassen overgår seg selv i antall checkpoints, så er Ghana først og fremst veldig trygt, vennlig og med god infrastruktur. En av attraksjonene er Lake Volta. Her har man demmet opp Volta-elven og skapt Afrikas største kunstige innsjø. Den er helt enorm og tar opp en betydelig del av Ghanas landareal. Den sikrer masse overskudd av strøm og vann. Nordlige Ghana har en del safariparker og mange ghanesere nevner at krokodillene der er ganske fredelige. Man kan til og med klappe dem, og ekstra moro skal det være å kaste levende høns til dem..

Maten er god i Ghana. Det var den også i Nigeria og Gambia. Mitt inntrykk er at maten er betydelig bedre i Vest-Afrika enn i Øst-Afrika og sørlige Afrika hvor man driver mest med grilling av kjøtt. I Vest-Afrika er det også mye mer spicy! Det er ingen grunn til å be om tabasco. Forklaringen for dette skal visstnok være at fiskere brukte chili og annet krydder for å bevare og smakstilsette fisken de spiste på havet. Det gjorde det lettere å spise og det bidro også til å sløve smaksløkene. Ellers fikk jeg vite at ølet guiness gjerne foretrekkes av kvinner - av ulike grunner. Mange av de samme ølmerkene kan finnes over hele Vest-Afrika. Det går mest i Star, Gulder, Harp, Club og Guiness. Unntaket er Gambia som har sitt eget Julbrew.

Ghana fikk sin uavhengighet i 1957 og satte i gang en frigjøringsbevegelse i hele Afrika hvor koloniherrenes lenker ble løst. Ghana var først ute og dette inngår også sterkt i historiefortellingen og mytologiseringen av Ghana. Overalt i Accra er det monumenter over uavhengigheten og de som var "founding fathers". Det går ikke upåaktet hen. De er også alle avmerket på sedlene. De store nasjonalheltene nå til dags er fotballspillerne. Mens jeg var i Accra traff jeg på en gjeng spanjoler som var talentspeidere fra Qatar-stiftelsen "Aspire", som rekrutterer unge idrettshåp. De velger to gutter fra hver region i Ghana, noe som betyr at det er mange som vil måtte gå skuffede hjem fra fotballauditionen.

Ellers ligger mye til rette for Ghana. De startet i fjor med å produsere olje, de utvinner fortsatt masse gull og er Afrikas neststørste eksportør av kakao (etter Elfenbenskysten). I tillegg ekspanderer turistnæringen kraftig. Strendene renses opp og gjøres tilgjengelige for turistnæringen. Men Ghanas viktigste fordel er dets rykte for å være et av de tryggeste og vennligste landene i Afrika.

Etiopia - "13 months of sunshine"

Etiopia er kanskje det mest mystiske landet i Afrika. Det er et land hvor hovedstaden ligger på 2500 m.o.h., hvor det er eldgamle kirker oppe i fjellene, hvor du har klostre på innsjøer med eldgamle skrifter og hvor paktens ark ligger. Det er her Afrika blir delt i to gjennom Rift Valley. Det var her rastafarikulturen oppstod, hvor dronningen av Sheba dro på tur til Israel og det er her den Blå Nilen starter. Og Etiopia er det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert (bare okkupert). Men i hjemlige trakter er Etiopia gjerne kjent for noe annet. Da jeg sa til en sørafrikaner at jeg skulle til Etiopia, lurte han med en gang på om det fortsatt var sultkatastrofe der. Jeg sa at det nok ikke er så ille nå lenger, da det har vært en voldsom økonomisk utvikling, Nilen blir demmet opp for irrigering, strømproduksjon og drikkevannsuttak. Da mente han at Etiopia burde bytte navn, da alle ellers i verden fortsatt vil forbinde Etiopia med nettopp sult og elendighet.  

Mange lada-drosjer i Addis. En arv fra kommunisttiden som preget Etiopia etter keisertiden.

Afrikas hovedstad

Men det er nettopp økonomisk vekst og en voksende rolle som regional stormakt, økonomisk, militært og diplomatisk. Addis Ababa er i ferd med å bli diplomathovedstaden i Afrika, forsterket av at den Afrikanske Union har sitt hovedsete her. Da jeg tok flyet opp til Addis fra Johannesburg, satt ca. halvparten av businessfolka på flyet med dokumenter som handlet om AU-konferanser, ulike papers, bistandsstrategier osv.

Det er for øyeblikket mye usikkerhet i Etiopia pga. statsminister Menes plutselige bortfall. Menes styrte Etiopia på samme måte som Kina ved å bygge sin legitimitet på høy økonomisk vekst og rivende utvikling, men med nådeløs undertrykking av opposisjonelle og media på den andre siden. Den politiske eliten består av Tigray-folkegruppen i nord. Denne folkegruppen hevder å ha historiske og genetiske forbindelser til Israel og semittene.

Selv om etiopiere er opptatt av at de er en helt unik nasjon i Afrika, har de til en viss grad rett i det. Å gå rundt i Addis Ababa er som å være i en blanding av Nord-Afrika, India og Sørlige Afrika. Noe av det første man legger merke til er den påtagelige fattigdommen. Mens man i mange andre afrikanske hovedsteder har et "ryddig" og regulert bysentrum, er det i Addis en stor mix av statlige bygninger, moderne forretningsbygg, bolighus (ofte blikkskur) og gjetere som fører geiter og esler rundt.

Bakvendtland

Å lese datoer og klokkeslett i Etiopia er ikke lett! Jeg har selv brent meg flere ganger. Etiopia bruker nemlig den julianske kalenderen, dvs. at de har konsekvent 30 dager hver måned. Det betyr at de får 5 dager mer i året enn det vi andre gjør gjennom den gregorianske kalenderen. Som et resultat feiret de 11. September nyttårsdag med overgang til 2005. Og de daterer alle rapporter, lover osv. med deres tidsregning. Som et resultat av at landet har 5 ekstra dager i året har de også 13 måneder (derav deres slagord i bloggtittelen).

Klokkeslettene er enda mer forvirrende. De starter nemlig klokkeregningen fra kl. 06.00 om morgenen. Dvs. at når klokka er ett (13.00), så mener de at klokka er sju. Flere offentlige ur viser dette klokkeformatet.

Kultur

Kaffe på Addis' mest berømte kaffebar, Tomoca

Både mat og drikke har i Etiopia et veldig rituelt og sosialt preg. Kaffe skal drikkes i fellesskap under en kaffeseremoni (man får tre kopper kaffe - hverken mer eller mindre) og mat spises ved injera. Injera er en slags pannekakelignende sak som skaper surt. Man bryter opp deler av den og grabber til seg kjøtt, grønnsaker eller saus. Alle spiser fra en felles tallerken. Maten kan kreve litt tilvenning, men etter hvert er det ganske godt. Etiopierne selv påstår at det ligner en del på indisk mat. Noe som også er viktig for etiopierne (i hvert fall de kristne) er ølbrygging og vinmaking (av honning). Til høytider brygges uante mengder øl. Da passer det bra at landets mest kjente ølmerket, St. Georges, er oppkalt etter en av deres viktigste helgener.

Det ble av ulike grunner ikke tid til sightseeing i Etiopia denne gangen. Mulighetene er imidlertid mange og naturen og historien er helt unik og ulikt det man finner i resten av verden. Og vil man handle suvenirer er rådet å handle skinnjakker, skinnvesker, skinnsko osv. Det er voldsomt mange kuer i landet. Utfordringen har vært å redusere antall kuer. Kuene i Etiopia er "afrikanske" i den forstand at de er tynne og ikke trenger å spise så mye. Nå er målet å redusere antall kuer og innføre vestlige kuer. Man kan produsere like mye melk med å redusere bestanden med en tiendedel og ha vestlige kuer. Men nok kusnakk..

 

Rastafari

Det mange ikke vet er at rastafarikulturen har en klar link til Etiopia. Den oppstod i Jamaica som en kultus rundt tidligere keiser Haile Selassie i Etiopia, som man antok var direkte avkommet fra Jesus. Rastafari er satt sammen av to etiopiske ord på amharic Ras og Tafari. Tafari var navnet til Selassie før han ble keiser og Ras var tittelen hans. Rastafarikulturen bygger også på det mytiske (og historiske) rundt Etiopia. Etiopias eldgamle hersker, Menelik den første som skal være sønnen av Kong Salomon og Dronningen av Sheba (i Etiopia mener man at kongedømmet Sheba lå i Etiopia, men ting kan tyde på at det lå i dagens Yemen).  Selassie skal sies å være i direkte avstamning til Menelik.

Paktens ark

 

Det som virkelig vekker fantasien er tanken på at paktens ark (The Ark of Covenant) ligger nord i Etiopia, i byen Aksum. Av alle spekulasjoner om hvor arken ligger, så er Aksum det kanskje mest sannsynlige. I paktens ark ble steintavlene med de 10 bud oppbevart. Den har visstnok vært på ulike steder i Etiopia, bl.a. på et kloster i en innsjø. Men nå er den altså i Aksum, en av Etiopias hellige byer. Her ligger den inne i en liten kirke. INGEN får lov til å gå inn i kirken, og han som vokter kirken er tvunget til å tilbringe hele sitt liv der. Så mye tyder på at paktens ark vil forbli en hemmelighet i uoverskuelig framtid..

Her ligger arken!!

Indiana Jones lokaliserte imidlertid arken et annet sted..

Magaliesbergfjellene

Magaliesbergfjellene er ikke akkurat den mest imponerende fjellkjeden. Det er også andre fjellkjeder i Sør-Afrika som er større og naturmessig flottere. Men Magaliesbergfjellene kan imidlertid skryte av å være en av verdens eldste fjellkjeder! Den starter langt vest i North West-province og fortsetter østover til den blir lavere og lavere til den slutter i Pretoria by. N1-motorveien, som går fra Cape Town til Zimbabwe, går gjennom det punktet hvor fjellene slutter.

Fjellene er som vakrest i grenseområdene mellom provinsene Gauteng (som huser Johannesburg og Pretoria) og North West-province. Her er det noen utrolig idylliske gårder og gjestehus som gir et velkomment avbrekk fra storbyen Pretoria. Her er det naturreservater hvor man kan se alle de fem store safaridyrene, mange muligheter for gåturer og mye spennende historie, bl.a. slagmarker fra Boerkrigen. Men rundt Magaliesbergfjellene ligger også Cradle of Humankind (se tidligere blogginnlegg) - et Unesco-vernet område med noen av verdens eldste menneskefossiler.

Selv om Magaliesbergfjellene er som lavest i Pretoria har de en viss innvirkning her. På den ene siden av fjellene hvor jeg bor er det betydelig kjøligere enn nord for fjellene (området heter Montana). Det er rart at det skal være en slik klimatisk forskjell, men slik er det. Frost kan forekomme i den sørlige delen av fjellkjeden, men aldri i den nordlige. Store deler av Magaliesbergfjellene er som nevnt oppført som naturreservater. Her kan man se "the big five", men like hyggelig er å ta en walking safari. Jeg gjorde en slik og fikk kontakt med redbuck (første gang jeg så), gemsbok (også første gang jeg så) gnu, giraffer, impalaer og sebraer.

Man sier at Magaliesbergfjellene er rundt 2 milliarder år gammelt. Man får ikke det inntrykket når man kjører langs fjellkjeden. Men det er et utrolig flott kulturlandskap med åkerlandskap, lokal bushlandskap og noen eucalyptustrær her og der (som er regnet for å være en pest og plage i Sør-Afrika). Det fineste området er kanskje rundt Hartbeespoortdammen. En svær innsjø som ble dannet i 1923 da dammen ble ferdig. Den sørger for drikkevann til Pretoria og det omfattende jordbruker rundt omkring. I innsjøen er det luksusbåter og flotte hoteller. Men bade er ikke å anbefale pga. høy algekonsentrasjon.

Guidebøkene sier at Gauteng ikke er den mest spennende regionen i Sør-Afrika og den minst naturskjønne. Jeg mener at man med fordel kunne ha brukt mer spalteplass på denne utrolig naturskjønne delen av Sør-Afrika som har en rekke attraksjoner. Og alt er lett tilgjengelig fra Pretoria eller Johannesburg.

The Pride of Africa

Kenya er et fascinerende land. Det er større enn Norge selv om det ikke ser slik ut på verdenskartet. Og det er overraskende lite av landet som har klassisk savannelandskap. Det er stort sett delen som grenser mot Tanzania. Mesteparten av landet, den nordlige delen som ligger mot Etiopia og Somalia, er semi-ørken og har få severdigheter (utenom Lake Turkana).

Kenya går for å være det klassiske afrikanske landet. Det var derfor på tide at jeg kom meg hit. Det stempelet er både fortjent og ufortjent. Landet har vært utrolig dyktige til å markedsføre seg selv, og landet har blitt markedsført gjennom en rekke forfattere. Et land som Tanzania har nok mer å by på når det gjelder safari og naturopplevelser, men Kenya ligger ikke langt bak. De har i hvert fall de mest spennende storbyene i regionen med Nairobi og Mombasa. Nairobi ble i sin tid etablert som en jernbanestasjon ved jernbanen mellom Uganda og Mombasa. Etter det har byen vokst i rekordfart.

Kenya er et land som forsøker å hele sårene etter det voldelige etterspillet av 2007-valget. Da kom stammemotsetningene i landet til synet og aggresjonen mot den dominerende stammen Kikuyu (stammen fra høylandet hvor marathonløperne kommer fra) fra de marginaliserte stammene var voldsom. Nå har de vedtatt en ny grunnlov som bl.a. gir alle folkegrupper lik rett til statlige arbeidsplasser og det er en ekstrem grad av åpenhet rundt strategiske beslutninger. F.eks. da ny riksrevisor ble innsatt i fjor, så ble intervjuene med riksrevisorkandidatene vist på tv for hele nasjonen. Men alle ambisiøse rettighetene (bl.a. rett til bolig) er dømt til å skuffe kenyanerne etter hvert, slik tilfellet har vært i Sør-Afrika da man fikk en veldig ambisiøs grunnlov. Unge kenyanerne gjør i hvert fall sitt for å skaffe seg solid utdanning. Befolkningen er en av de mest utdannede i Afrika, men det er håpløst få jobber.

Landet har mange andre bekymringer. Dets militære engasjement i Somalia har ført til at Al-shabab-militsen har gjennomført flere terroraksjoner. Den somaliske befolkningen opplever derfor å bli mistenkeliggjort. Pirater gjennomfører kidnappinger ved populære turistområder langs kysten som ved Lamu med den gamle swahilikulturen. Jeg blir imidlertid fortalt at det nå er helt trygt å ferdes i de områdene. Men turisme er en næring som er helt avhengig av omdømme, og Kenya har ikke det beste omdømmet nå. Arrene etter Al-Qaida-angrepet mot den amerikanske ambassaden i 1998 er også noe som ikke glemmes så lett. Sånn er det når landet ligger i en utsatt geografisk posisjon. Posisjonen gjør at Nairobi er basen for FN-operasjoner, og mange andre hjelpeorganisasjoners innsats, mot Somalia og Sør-Sudan.

Dessverre fikk jeg ikke sjanse til å oppleve Kenyas store turistattraksjoner under mitt besøk. Fikk imidlertid sett nasjonalmuseet som både er viet det rike dyrelivet i landet og de første fossilfunn av mennesker. Disse funnene er hovedsakelig gjort nord i Rift Valley, rundt Lake Turkana (som strekker seg inn i Etiopia). Har også fått smakt Kenyas gode svarte te. Te dyrkes stort sett i de vestlige delene av landet mot Victoriasjøen og står for 20-30 % av all eksport. Kenya har stort sett måttet lære seg å produsere sine egne eksportartikler, da det ikke har noen mineralressurser av betydning (til forskjell fra Tanzania som har masse).

Trafikken i Nairobi er legendarisk. Et underdimensjonert veinett må ta hensyn til den voksende biltrafikken. Og ALT skal igjennom sentrum. Er ikke snakk om å ha noe ytre ringvei. Det sammen problemet har man også i de andre østafrikanske hovedstedene med voldsom befolkningsøkning: Kampala, Dar Es Salaam og Kigali. Trafikkpolitiet har erstattet trafikklys, noe som kan være like greit. Da jeg var i Harare så bestemte bilene seg for å ikke stoppe for rødt lys, slik at biler fra sidegående retning ikke slapp til. I Nairobi gjør også trafikkpolitiet mye skade. Normalt bør man skifte tur hvert 2. minutt e.l. Her venter man 15.min før kryssende biler får lov til å kjøre noe som fører til at det tetter seg i mange kilometer. Ifølge min lokale sjåfør skyldes det at politiet "glemmer" å gi kryssende biler rett til å kjøre. De virker å være konstant glemsomme.

I Nairobi kryr det av rovfugler. På hvert hushjørne sitter det gjerne en ørn og leter etter mat i søppelkassa eller den jager småfugler når sola går ned.

Mens jeg var i Kenya var den store migrasjonen i ferd med å skje. Blant dyrene i Serengeti gikk det rykter om at regnet hadde kommet til Masai Mara (den nordlige delen av Serengetisletten) i Kenya. For å komme dit må de krysse den fryktede Mara-elven hvor krokodillene ligger klare. Klare er også hordene av turister som ønsker å få noen blinkskudd av hundretusener av gnuer, sebraer, elefanter osv. Til og med Nairobi nasjonalpark (ligger rett utafor byen, akkurat som Nordmarka i Oslo) opplever effekter av migrasjonen da den i disse dager oversvømmes av dyr. Korridorer er etablert av myndighetene for å sikre dyrene noenlunde fri passasje. Men disse er under sterkt press av menneskelig aktivitet. Salg av game meat (antilope-, sebra-, villsvinkjøtt osv.) er nå forbudt i Kenya for å hindre krypskytting. Fordelen med å bo i Sør-Afrika er imidlertid at dette er fullt ut tilgjengelig på restauranter. Her har de klart å sikre oppdrett av kudu, impala, springbok osv. på en bærekraftig måte. For Kenya er dets dyr dets store aktivum.

Slutt på eksotiske dyr på grillen (bortsett fra struts, krokodille og kamel)

Rift Valley

Rift Valley er Afrikas mest spesielle geologiske fenomen. Det var der menneskeheten oppstod, det er der man finner Afrikas store innsjøer, det er stedet hvor evolusjonen fortsatt finner sted og det er stedet der Afrika etter hvert vil bli delt i to.

Jeg har tilbragt mye av min tid i Afrika i Malawi. Der har jeg alltid vært utrolig fascinert over Malawis fremste kjennetegn er Malawisjøen, som ligger i en enorm dal øst i landet. Denne dalen begynner i Eritrea, går inn i Etiopia, går gjennom hele Kenya, hele Tanzania, hele Malawi og inn i Mosambik hvor den ender ved det Indiske havet. Egentlig går The Great Rift Valley helt opp til Jordan-dalen og opp til Syria, via Israel (Dødehavet og Genesaretsjøen ligger i Rift Valley). Tre tektoniske plater drar Afrika fra hverandre, Den nubiske (afrikanske) platen, Den indiske platen og Den arabiske platen.

Fjell og innsjøer

Skapelsen av Rift Valley har ført til intens geologisk aktivitet. Derfor er dalen omgitt av høye vulkanske fjell. Noen av disse fjellene er Kilimanjaro, Mt. Kenya og Mt. Meru. Disse fjellene er en del av East Rift Valley. Nord for Malawisjøen deler nemlig Rift Valley seg i to. En del går vestover og skaper Tanganyika-sjøen og Victoriasjøen, og heter West Rift Valley. Denne dalen grenser også til enorme fjell, mest tydelig i Uganda hvor man har en av Afrikas flotteste fjellkjeder, Rwenzori-fjellene (som har Afrikas tredje høyeste fjell, Mt. Stanley (5109 m.o.h.). I tåkeheimen i disse fjellene finner man også fjellgorillaene.

Mange av fjellene er fortsatt vulkansk aktive, bl.a. Ol Doinyo Lengai-vulkanen i Tanzania. I tillegg til de tre store afrikanske innsjøene, Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen har Rift Valley også skapt andre kjente innsjøer, f.eks. Magadiinnsjøen, Turkanainnsjøen og Nakuruinnsjøen i Kenya samt Manyarasjøen i Tanzania. Nakuruinnsjøen i Kenya er et kjent turistmål pga. sine utallige flamingoer som gjør innsjøen helt rosa. De lever på algene i sjøen. Algene blomstrer pga. varmen og sodabasen som skapes i vannet. Vannet er på ingen måte drikkbart.

Rift Valley skapte mennesket

Vulkanene rundt Rift Valley har jevnlig utbrudd. Her fraktes næringsrik masse opp fra jordens indre. Elver frakter disse massene til de ender ved Rift Valley. Her legges lag på lag med næringsrik jord. Resultatet er Afrikas mest fruktbare jord og en artsrikdom uten sidestykke. Dette har tiltrukket seg mange dyr, som menneskene har jaktet på.

Mennesket ble dannet i Rift Valley. Det er mange teorier på dette, men noen er at landskapstopologien som dalen skaper gjør at det er en fordel å gå oppreist. I tillegg samlet mange av dyrene som menneskene jaktet på seg rundt de store innsjøene. Den mest berømte er Savanne-teorien. Fjellene som dannes langs den østlige Rift Valley førte til at man stengte vekk mye av den fuktige luft som kommer fra det Indiske havet. Det som før var regnskog ble gradvis tørrere, og savannelandskap ble dannet. Her var det en klar fordel å være oppreist enn å ha fire bein. Uansett hvilken teori som stemmer, så er nesten alle linket til dannelsen av Rift Valley som en nøkkelfaktor for menneskelig evolusjon.

Min glede av Rift Valley

Victoria Falls

I den sørligste delen av Rift Valley der den treffer Zambezi-elva (tenk at dalen begynte helt i Syria!) ender dalen i en serie med forkastninger. Lower Zambezi-dalen er en av disse og deler Zambia og Mosambik. I tillegg har man en forkastning nord for Botswana som skapte dalen hvor Zambezielven renner.

Tidligere rant Kwandoelva fra Angolas sentrale platå inn i Botswana. Men Kwandoelva endret kurs ettersom forkastningen, hvor Caprivi-stripen (der Namibia sniker seg laaangt inn mellom Angola og Zambia i nord og Botswana i sør) ligger, utviklet seg og Kwandoelva gikk derfor inn i Zambezielva. Kwando sørget tidligere for å vanne en av Afrikas største innsjøer Makgadikgadi-innsjøen i sentrale Botswana. Nå har innsjøen tørket helt ut og blitt til en saltslette i Kalahariørkenen. Min glede av denne forkastningen kom i form av at Zambezielva økte i styrke og eroderte sandstenen i området hvor Victoria Falls er i dag. Det har skapt verdens største foss! Det er stedet hvor hard basaltstein møter porøs sandsten.

South Luangwa

En annen forkastning som dannes i området ved nedre Rift Valley er South Luangwa-dalen. Den ligger øst i Zambia og er en av Afrikas største rikdommer i form av dyreliv. South-Luangwa og North-Luangwa-nasjonalparker er noe av det flotteste man kan oppleve. Jeg fikk selv opplevd å se løver jakte sebra, leopard spise impalaer, bli jaget av elefanter og se små løveunger. Dalen er utrolig frodig og Luangwaelva sørger for at dyrene kan få drikkevann året rundt. Slike forkastninger som Luangwadalen går gjerne gjennom kontinentalplatået i sørlige Afrika som ligger på mellom 1000-1500m.o.h. og som sørger for et perfekt klima. Men i daler som Luangwa, hvor høyden går ned til 500-600 m.o.h. blir det betydelig varmere. Jeg var der i november og da var det nesten uutholdelig varmt. Samtidig var regntida på trappene, og det var på den tida insektene blomstret som mest. I safaribilen på kvelden (hvor insektene tiltrekkes av safaribilens lys) ble jeg konstant truffet i ansiktet av svære insekter. Og når det regnet søkte frosker og alskens larver og insekter ly på badet og i senga mi.

Ngorongoro-krateret i Tanzania

Dette krateret er nevnt i et annet blogginnlegg. Men kan nevnes at krateret ligger høyt oppe i et fjellmassiv. Dette fjellmassivet ble dannet av vulkaner ved Rift Valley. Like før man kommer til Ngorongoro er det et utsiktspunkt langs veien. Det er på den ene siden av Rift Valley. Man står og ser på baobabtrærne som klamrer seg til fjellsidene ned mot dalbunnen, på Manyakasjøen med sine flamingoer, fjellene i nord hvor fossilet av de første menneskene ble funnet og man ser sørover. Man ser sørover og tenker at denne dalen ikke tar slutt. Den fortsetter og fortsetter helt til den når Zambesielven og fortsetter til Mosambikkysten hvor den blir en del av det Indiske havet.

Utsikt over Manyakasjøen og Rift Valley i sørlig retning

Malawisjøen

Det ultimate høydepunktet i Rift Valley er imidlertid Malawisjøen. Rift Malawi har skapt verdens flotteste innsjø, Lake Malawi! Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere. Den har en fantastisk artsrikdom. Hør bare her: Malawiinnsjøen er den innsjøen i verden med flest fiskearter. Og her har vi hatt evolusjon på speed!

Det er mellom 850 og 1000 ulike fiskearter i Malawisjøen. For å sette det i perspektiv: Det er flere fiskearter i Malawisjøen enn i BÅDE Europa og Nord-Amerika til sammen. Det er særlig én art som setter sitt preg på Malwisjøen - ciklidene. Dette er en spesiell fiskeart og det er 300 ulike arter av denne fisken i sjøen. Den kommer i mange farger og fasonger og eksporteres bl.a. til Europa som akvariefisk. Har bl.a. besøkt et akvarieanlegg ved Malawisjøen hvor disse ble oppbevart, matet og testet for sykdommer. Det er en såkalt sekundær ferskvannsfisk (dvs. at de opprinnelig fantes i havet). Den mest populære matfisken i Malawi, chamboen, er også en ciklid. Suksessen til ciklidene ligger bl.a. i at fiskemoren tar vare på barna sine helt til de blir voksne nok til å utforske innsjøen på egen hånd.

I begynnelsen var det bare en håndfull ciklider som stammet fra elvene som renner ut/inn av de tre store innsjøene. Men da de ankom sjøene så skjedde det noe. I Tanganyika-sjøen, Victoriasjøen og Malawisjøen har denne arten utviklet seg med rekordfart. På bare noen få generasjoner kan arten endre seg drastisk. I Victoriasjøen har imidlertid antall arter blitt sterkt redusert pga. av at den glupske Nilenabboren. Fisken (som var populær bl.a. egypterne og romerne) ble introdusert for at den skulle spise mygglarveegg og dermed hindre malaria rundt innsjøen. Den glupske fisken står bak den største masseutryddelsen av virveldyr i moderne tid (tatt livet av hundrevis av arter av ciklider).

Livet kan virkelig nytes på den uvirkelig vakre og paradisiske øya, Mumbo Island som ligger midt i Malawisjøen. Her er ikke noe innlagt vann og elektrisitet, men allikevel en følelse av luksus. Her kan man ta på seg snorklingutstyr og beundre dyrelivet under vann. Her ser man de mest fargerike ciklider i et utrolig klart og varmt vann. Er man uheldig vil man imidlertid stange inn i en krokodille. Det unngikk jeg. Det jeg derimot beundret var de tallrike fiskeørnene som sirklet rundt øya. Om kvelden når det er helt mørkt er de eneste lysene man ser dem som fiskermenn bruker for å lokke til seg fisken.  

Et av de mest spesielle fenomenene i Malawisjøen er "Lake flies". Da jeg så dem trodde jeg først det var en stor brann som pågikk og at røyken bredte seg utover innsjøen. Men etterhvert begynte små fluer å fly rundt og det viste seg å være millarder av små fluer. Disse fluene er helt essensielle for både fisk og fugl i Malawisjøen. Dyrelivet i Malawisjøen er helt unikt.

Lake flies - en sky av fluer

Mørke skyer

Det er imidlertid mørke skyer som truer. Det viser seg nemlig at det sannsynligvis er store oljeforekomster under innsjøene i Rift Valley. I Uganda har man allerede begynt å planlegge utvinning av olje i Lake Albert (en nasjonalpark) som ligger ved grensen til Kongo. Lisenser er delt ut til de store selskapene. Kenya har også oppdaget olje under sine innsjøer. Og det samme sies om Malawisjøen hvor man planlegger oljeboring. Selv om olje hadde vært til stor hjelp for ressursfattige Malawi, håper jeg egentlig at man ikke finner noe. Malawisjøen er simpelthen for unik og vakker til å huse oljeplattformer og mottaksterminaler.

En ting er ihvertfall sikkert; uten Rift Valley hadde Afrika definitivt vært et kjedeligere kontinent.