mandag 22. april 2013

Afrikas siste enevelde


PÅ VEI ØSTOVER TIL SWAZILAND

Swaziland ligger inneklemt mellom Sør-Afrika og Mosambik. Det er i utgangspunktet et ganske anonymt land, og de få ganger det kommer i avisene er når det handler om kongefamilien og den høye hiv-aids-raten (verdens høyeste 26% og også verdens fjerde laveste levealder). Det er også 2. minste land på Afrikas fastland (bare The Gambia er mindre).

Nå var det imidlertid på tide å få et annet inntrykk av landet som jeg visste altfor lite om. Og det til tross for at det ligger bare 3-4 timers kjøretur fra Pretoria. Fra Pretoria går turen først gjennom Sør-Afrikas høyland - endeløse bølgene åser med gress. Det kan bli kjedelig i lengden og eneste spenningsmoment er kyr i veien. Etterhvert nærmer man seg "The Escarpment". Det er sonen hvor det sentralafrikanske platået begynner å gå ned mot kysten. Denne prosessen begynner for alvor ved grensen mellom Sør-Afrika og Swaziland.

Grensekontrollen er det ikke mye å si på med vennlige immigrasjonsdamer. Veigrensen ved Mosambik skal visstnok være tøffere. Det fascinerende med Swaziland er at det går nedover hele tiden fra vest mot øst. Man kommer inn i landet i vest, like ved hovedstaden Mbabane. Hovedstaden ligger på høyde med Pretoria (1400 m.o.h.) og er omgitt av flotte fjell. Deretter går det nedover til den flotte dalen Ezulwini valley - det kulturelle og politiske hjertet av Swaziland. Ezulwini er nok på rundt 1000 m.o.h., og i enden av denne ligger den største byen Manzini, den økonomiske hovedstaden i Swaziland. Byen ligger på kanten av nok en dal, og man kommer ned til lovveld (nesten på havnivå). Dette er en svær varm og fruktbar dal som i øst grenser til Mozambik og Sør-Afrika. Her ligger de to flotteste nasjonalparkene til Swaziland. Denne dalen er en slags forlengelse av Rift Valley lenger nord i Afrika. Avstandene er uansett små i Swaziland. Det tok ca. en time å kjøre fra grensa i vest til man er midt i landet.

EZULWINI VALLEY
Mbabane ble ikke besøkt denne gangen, og det er kanskje like greit. Den har vist lite å by på. Ezulwini valley er imidlertid verdt et besøk. Her kan man besøke nasjonalmuseet, minnepark/museum om den legendariske kongen Sobhuza II, som regjerte i 61 år. Da Swaziland fikk sin uavhengighet fra britene i 1968, var det det eneste stedet i Afrika hvor de "naturlige" herskerne gjenopptok makten, slik de hadde hatt den før kolonistyret begynte. Swaziland hadde historisk hatt mye autonomi, men mistet dette da de havnet under boernes styre under den sørafrikanske republikk. Boerkrigen sørget imidlertid for at boerne mistet kontrollen over Swaziland, og den ble et britisk protektorat på linje med Lesotho. Museene i Ezulwini-dalen forteller mye om denne historien.
Det som imidlertid slår en med Swaziland er den utrolig rike kulturen. Både ved bryllup, begravelser og andre høytider er det et rikt sett med danser, sanger, tradisjoner og klesplagg. Swaziland er et land som bevisst har bevart veldig mye av opprinnelige kulturelle tilhørighet, og det går hånd i hånd med moderniteten. Ellers synes jeg både hus, våpen og dans minner mye om zulutradisjoner.

Det som imidlertid har en mer moderne schwung er "House on Fire". Det er en konsert, kultur- og kunstscene i Ezulwini valley som hvert år i mai eksploderer i en fargerik musikkfestival. Interiøret og eksteriøret minner mye om en Gaudi-bydel i Barcelona. Mens vi var der var det en jazzkveld som samlet hele expat-miljøet i Swaziland.











KONGEFAMILIEN
Swaziland styres av kongen Miswati II. Swaziland styrform ligger ganske nærme et enevelde, selv om det er noen maktbegrensninger. Miswati utpeker statsministeren og et antall parlamentarikere. Selv om mye makt er sentrert rundt kongen, nyter ordningen stor støtte hos en majoritet av befolkningen. En modererende ordning er at kongen skal styre i samarbeid med sin mor eller en tilsvarende kvinnelig erstatter. Slik gjør han det nå.

Kongefamilien står som sagt høyt i kurs, og profilbildet av kongen festes til tradisjonelle klesplagg og henges opp på vegger. På utsiden framstår imidlertid monarkiet som ganske sympatisk, og kongen har årlig en seremoni hvor han velger en ny kone.

Ellers har kongen sikret seg et palass som ligger i høylandet i Swaziland, ovenfor hovedstaden Mbabane. Her har han utsikt over hele kongeriket.


MKHAYA NATURRESERVAT

Sceneskiftet var drastisk fra eksperimentell jazz med expats den ene kvelden til Swazilands sagnomsuste Mkhaya naturreservat den neste dagen. Reservatet figurer ofte på topp 10-lister til Lonely Planet, Rough Guide etc. over hva man bør gjøre i sørlige Afrika. Det er sannsynligvis det beste stedet i Afrika for å komme nært neshorn. De tilbyr nemlig walking safari hvor man kommer nesten farlig nært neshornet. Da vi var på tur kom vi ca. 5-6 meter unna to neshorn - en mor med sitt barn. De ble nysgjerrige og kom ganske nærme oss, men guiden beordret oss til å stå musende stille. Guiden hadde ikke med noe rifle, men virket å ha full kontroll. Man må for all del ikke løpe. Det er mange eksempler på hvor folk får hetta og neshorn/elefant tramper i hjel de panikkslagne.

Mkhaya naturreservat har som oppgave å ta vare på de utrydningstruede dyrene i Swaziland. Mange mennesker på et lite sted har redusert habitatene for dyr drastisk. Derfor har dyr som sabelantilope, neshorn, elefanter, nyalaantilope osv. et fristed her. Landskapet er fantastisk hvor man ser høylandsplatået stige opp i det fjerne. Men det flotteste er å være på selve campen. Der er det ikke elektrisitet eller andre komfortgoder, men en unik stemning. Lite slår å ligge i senga med åpne vegger og høre på bushbabies hyle i natten og hyener ule i det fjerne. Elefanter hadde også nylig brutt seg innenfor gjerdene til campen, og det var mulig å støte på dem. De har tross alt støttenner.

 
FRAMTIDEN TIL SWAZILAND
Landet opplever svak økonomisk vekst, og er i stor grad avhengig av turisme. Sørafrikanere kommer for å spille casino i de eksklusive hotellene i Ezulwini valley, og det gjøres investeringer her og der. Men Swaziland har ikke så mange venner utenom Sør-Afrika. Siden Swaziland anerkjenner Taiwan, nyter de litt godt av deres støtte. Kongen er imidlertid ikke villig til å fire mye når det gjelder innføring av demokratiske rettigheter, og hiv-aidsproblematikken skaper enorme utfordringer.

Det positive er imidlertid at befolkningen er homogen, det er lite sosial uro og landet nyter godt av økonomisk vekst hos sine store naboer. Og turistpotensialet er definitivt der! Swaziland er som en miniatyr av sørlige Afrika, og infrastrukturen er god. Og landet er kanskje Afrikas beste i å ta vare på sine neshorn.

mandag 8. april 2013

Safari i Nordvest

Noen ganger skulle man jo ønske at AFROSAI-E lå i Cape Town og ikke i Pretoria. Cape Town er den flotteste byen i Afrika og har et tilbud innenfor uteliv, sjø, kultur og mat som Pretoria ikke kan matche. Og i tillegg er Cape Town en fantastisk hyggelig by som man også kan spasere rundt i. Men noen ganger er jeg mest glad for å bo i Pretoria, og det skyldes nærheten til villmarken og Sør-Afrikas beste safariopplevelser. Ikke bare er det utrolig mange naturreservater i selve byen, men det er også store parker i maks 3 timers kjøretur fra byen.
I helga gikk turen til Madikwe  naturreservat, som ligger i den litt anonyme North West province i Sør-Afrika. Den ligger rett inntil grensen til Botswana, og er ca. 10 mil nordvest for Pilanesberg nasjonalpark (omtalt i et annet blogginnlegg). Madikwe velger en annen profil enn Pilanesberg, og går samme vei som Sabie Sands. Det er en park med bare adgang for dem som har booket seg inn på en av de flotte lodgene i parken (ca 21 stykker av dem).Parken har alle de fem store og er særlig kjent for å ha mye villhunder. Jeg som aldri hadde sett villhunder var fast bestemt på at det skulle vi se. Og vi så dem på første safari!
Afrikanske villhunder er en av de mest fascinerende dyrene å se på safari. De er i konstant bevegelse, og er det dyret som har høyest suksessrate av alle rovdyrene. Det lykkes 9 av 10 ganger. Det skyldes at den kjører en utmattelsestaktikk. Den forfølger en impala eller kudu i flere timer, ja opptil flere dager til det er helt utkjørt. Men villhundene har ikke noe god overlevelsesrate. Det eksisterer bare rundt 3000-4000 av dem i Afrika. De krever enorme områder å boltre seg i og kommer fort i konflikt med mennesker. Og når de blir innelåst på naturreservater og nasjonalparker blir de et lett bytte for løvene. I Madikwe har man bevisst holdt løvebestanden nede for å sikre en levedyktig villhundbestand.

Neshornprosjektet med innsprøyting av gift i hornet var nevnt i forrige blogginnlegg. I Madikwe var man mer kritisk til dette prosjektet, da man mistenker at giften vil kunne ta livet av menneskene som spiser hornet. I tillegg er det usikkert hvordan neshornet påvirkes.
Men det er liten tvil om at man tar neshornproblematikken alvorlig i Madikwe. Alle safariguidene oppfordres til å ta regelmessig løgndetektortest for å vise at de ikke er "innsidere
I Swaziland (som neste blogginnlegg handler om) er praksisen "shoot to kill" med en gang man ser uvedkommende i parken. I Sør-Afrika blir man anholdt om man blir tatt med horn (men skutt om man bruker våpen), men blir bare geleidet ut om man vandrer i parken uten å ha skutt neshorn. Under vårt besøk i Madikwe var det kvelden i forveien hørt skudd i deler av parken. Som følge av det ble en CPU-enhet, en såkalt counter-poaching-unit sendt inn. Under vår safari var denne delen av parken off-limit.
Når man observerer dyr under safari, spesielt om man ser kattedyr som løve, geopard og leopard, så tipser guidene de andre guidene i parken via walkie talkie at de bør sette kursen mot dette området. Men ikke når man ser neshorn. Man vet at krypskytterne lytter til nettet. Og om guider tipser om at det er "general animals" å se et bestemt sted, så mistenker man umiddelbart at guiden er en innsider - en som bistår krypskytterne. Man holder helt kjeft om man ser neshorn. Unntaket er når man hilser på en annen guide fysisk mens man kjører forbi. Da kan man fortelle.
Madikwes plassering ved Botswana-grensen gjør at flyktninger fra nord (gjerne fra Zimbabwe) kan få seg en stygg overraskelse. Det ble sagt at en flyktning fra Zimbabwe ble offer for en løve da han ved en feiltakelse klatret over gjerdet og forflyttet seg gjennom Madikwe-naturreservat.

Madikwe er et fint alternativ til Pilanesberg. Vegetasjonen er ganske lik - en blanding av lave busker og accaciatrær. Forskjellen er at Pilanesberg er mer kupert og vakrere, mens solnedgangen er vakrere i Madikwe. Akkurat nå pågår det imidlertid et prosjekt for å etablere en korridor mellom de to parkene. Det vil koble parkene sammen og dyrene vil kunne migrere fritt. Man er travelt opptatt med å kjøpe opp land mellom de to parkene. Etter å ha kjørt mellom dem virker det som at det er realistisk. Området er veldig lite utviklet og benyttes bare av spredte kuer som beiter. Mye av området eies av lokale høvdinger. I Pilanesberg bodde jeg en gang på en lodge hvor høvdingen hadde gitt safariselskapet 99 års bruksrett til området. En del av kompensasjonen var imidlertid at han og hans familie kunne komme å få gratis safari og ha fri bar.
Om man får koblet de to parkene vil man få en park som kan måle seg med Krugerparken. Da vil Pretoria virkelig være en attraktiv by å bo i!

tirsdag 2. april 2013

Dramatisk neshornjakt i Krugerparken

TUR TIL KRUGER
Strengt talt gikk ikke turen til Krugerparken, men til Sabie sands (oppkalt etter elvene Sabie og Sands) Sabie sands er et stort privat naturreservat som er koblet til Krugerparken. Dvs. at man egentlig er i Krugerparken siden det ikke er noen gjerder, men man kan nyte stillheten og komforten som safari i privat naturreservat gir. Det er ikke lov med private kjøretøy. Alt skjer i regi av safarilodgene. Og Sabie sands er det området i Kruger med størst tetthet av leoparder og..egentlig alle dyr.
Krugerparken er stor! Den er på størrelse med Israel. Den er også forholdsvis flat og ligger på rundt 200 m.o.h. Det er derfor en voldsom landskapsforandring når man kjører fra Pretoria som ligger på 1400 m.o.h. Det er flott å kjøre ned fra det sentralafrikanske platået og mot lavlandet. Temperaturen stiger også drastisk.

I Sabie sands så vi alle de fem store (elefant, neshorn, leopard, bøffel og løve) + mye mer. Men det er spesielt én opplevelse som sitter igjen hos oss, men først litt bakgrunn.

PROSJEKT FOR Å REDDE NESHORNET
Et nytt prosjekt for å redde neshornene er nå startet. Antall neshorn som drepes hvert år er alarmerende og hvis ikke ting gjøres vil de helt forsvinne i vill tilstand etter hvert. 75 % av all neshorn i verden er i Sør-Afrika og landet opplever storstilt nedslakting pga. økt etterspørsel etter afrodisium i Øst-Asia. Siden skytingen startet for alvor i 2008 har 1600 neshorn blitt drept. Man har lenge diskutert løsninger for å få krypskytterne til å holde seg unna neshornet, og mest diskutert har vært å sprøyte inn en slags gift i neshornet. Alle forsøk har vært mislykkede - helt til nå!
Nå har man kommet fram til en rosa væske som er basert på det som farger pengesedler etter ran. Det er komplett umulig å få vekk. I denne væsken har man tilsatt en ufyselig parasitt som er meget helseskadelig for mennesker. Alt er imidlertid fullstendig ufarlig for neshornet. I Sabie sands-området har man som mål å sprøyte inn dette middelet i ALLE neshorn (noen hundre stk.). Hva skjer hvis en krypskytter tar et slikt neshorn? Jo, han vil oppdage at hornet er helt rosa inni. Når hornet blir malt opp og gjort klart som potensmiddel for asiatere vil man i Asia høre at tusenvis har blitt rammet av en forferdelig sykdom som følge av parasitten. Den er ikke dødelig, men man blir syk lenge. Altså, en motsatt effekt av det asiatene ønsker av hornet. Håpet er at man får sprøytet inn dette i alle neshorn. Det vil effektivt kunne sette en stopper for nedslaktingen av neshorn.

NESHORNDRAMATIKK
Vår safariguide Justin sa på begynnelsen av en morgensafari at han skulle komme med et tilbud mens vi tok morgenkaffen ved en innsjø. Under morgenkaffen sa han at man i dag skulle jakte neshorn for å sprøyte inn gift i hornet, og at vi gjerne kunne være med og observere hvis vi hadde lyst. Alle var ekstremt positive til dette! En som ikke var så positiv var en eldre safariguide vi traff på veien. Han hadde ikke noe tro på at det kunne være fornuftig å prøve å overvære denne jakten, da det vil være ekstremt liten sjanse for å komme fram i tide. Men vår guide Justin ville ikke høre på dette og var full av pågangsmot.
Så begynte jakten..
Da vi begynte å kjøre ut i bushen igjen fikk vi øye på et helikopter i det fjerne. I helikopteret er det en skarpskytter som har som oppgave å lokalisere dyret og skyte en bedøvelsespil i rompa på det. Guiden forklarte at vi for guds skyld ikke måtte være i nærheten av dyret etter at det ble skutt. Både bedøvelsen, helikopteret og sjokket gjør at neshornet vil løpe i full panikk og ødelegge alt i dens vei. Den vil være meget stresset! Men vi var allikevel interessert i å vite hvor neshornet ble skutt. Derfor fulgte vi helikopteret så godt vi kunne. Da vi så det i horisonten var det nok 2-3 kilometer unna. På grusveiene nærmet vi oss sakte, men sikkert.
Jeg holdt et godt øye med helikopteret og oppdaterte guiden vår om hvor det var. Etter hvert så vi at helikopteret begynte å sirkle rundt et spesifikt område. Det har funnet et neshorn! Vi kjører i retning av helikopteret, men prøver å holde en viss avstand. Etter hvert begynner helikopteret å nærme seg oss, og på et tidspunkt var det rett over oss. Hva skjer? Og så..plutselig ut av bushen kommer et rasende neshorn løpende mot oss med en svær bedøvelsespil i rompa. Guiden fikk panikk, men det var ikke noe plass til å snu. Han satte derfor bilen i revers og rygga så fort han kunne. Etter hvert kom vi ut av synet til neshornet. Og idet vi trodde vi var på trygg avstand så jeg plutselig neshornet rett foran oss bak et tre. Full panikk i bilen igjen, og guiden rygget frenetisk.
Men nå var neshornet ganske medtatt. Det hadde allerede løpt flere kilometer med bedøvelsespilen og middelet burde begynne å virke nå. Mens det sjanglet innover bushen kom en hær av veterinærer, parkvoktere osv. inn mot neshornet. De lagde en lasso og hold den i lufta slik at neshornet kunne løpe rett gjennom den. Det gjorde den. De bandt tauet fast til en Land cruiser. Allikevel klarte neshornet å dra med seg bilen og åtte mann som dro i tauet.
Etter hvert roet neshornet seg og la seg på bakken. Vi gikk av bilen og nærmet oss skapningen til fots. Vi så at den pustet tungt på bakken med et håndkle over øynene. Den ene veterinæren hadde funnet fram drillen og boret et dypt hull i hornet. Skuelystne begynte å samle seg rundt dyret. Ansatte på lodgene rundt kom. Dette var en begivenhet av de sjeldne og ingen ville la muligheten gå fra seg.
Neshornet fikk sprøytet i seg giften og duct-tape ble festet rundt hornet. Etter hvert måtte neshornet rulles rundt på den andre siden. Sterke karer samlet seg for å rulle det 2 tonn tunge dyret rundt. Jeg stilte meg opp, men bidro nok ikke avgjørende. Jeg fikk i hvert fall tatt på dyret!

Slik blir innsiden av hornet seendes ut etter at giften er sprøytet inn
Da det ble annonsert at dyret snart ville våkne gjorde vi rask retrett til vår safaribil, og kjørte vekk fra åstedet. Dette var en safariopplevelse av de helt sjeldne. Vi hadde fått en unik mulighet til å oppleve neshornbevaring på nært hold. Normalt koster det 22 000 rand (rundt 14 000 kroner) per person å få være med på slikt. Slike operasjoner er meget kostbare, og det kreves mye private donasjoner.
Resten av oppholdet i Sabie Sands gikk til å fordøye det som skjedde. Vi fikk vite etterpå at neshornet vi møtte tidligere samme dag hadde tatt livet av et annet neshorn. De hadde slåss på liv og død om territorium og "vårt" neshorn kom seirende ut av dette. Slike neshorndødsfall er selvsagt mye mer legitime enn de som skjer som følge av en rifle. Slik er dyreverden. Vi ble bl.a. fortalt at en løveflokk på seks hannløver egenhendig drepte mellom 70 og 100 løver i Kruger. Neshornet har imidlertid blitt et symbol på naturvern i Sør-Afrika. Håpet er nå at asiatene får en avsmak for neshornhorn.


BLYDE RIVER CANYON
Fra Krugerparken gikk turen til Blyde river canyon. Det er et fjellmassiv som ligger rett ved Krugerparken og som har verdens tredje største og dypeste canyon. De to største er Grand canyon i USA og Fish river canyon i Namibia. Men Blyde river canyon er i hvert fall blant de aller vakreste pga. all den grønne vegetasjonen og med utsikten til Krugerparken i bakgrunnen når man står på toppen. Blyde river canyon gir en av verdens flotteste utsikter. Det er utrolig hva Blyde-elven har klart å få til på tusener av år. I området vrimler det av bavianer og apekatter.












Flere safariturer skal det bli før Afrika-oppholdet tar slutt, men vil tro at lite slår neshornjakten.

mandag 18. mars 2013

Sør-Sudan - Afrikas nyeste land


Mange har sikkert spilt spillet Jakten på den forsvunne diamant. Spillet tar deg rundt omkring i Afrika, bl.a. til det mystiske Bahr el Ghazal – dypt inne i Afrika – langs et ukjent sted ved Nilen. Nå kom muligheten til å endelig dra dit..






Juba er en by jeg ikke visste altfor mye om før jeg dro. Jeg visste at det er et sted hvor veldig lite er på plass, at det er en by ved Nilen og at det er varmt der.

På flyet fra Nairobi så jeg Mount Kenya i det fjerne med sine spisse fjelltopper. Etter hvert som jeg fløy over Uganda og mot Sør-Sudan begynte landet under meg å bli lavere og lavere. Mesteparten av østlige og sørlige Afrika ligger på et platå som gjør temperaturen i hovedstader som Nairobi, Pretoria, Lilongwe, Lusaka, Kampala, Kigali osv. ganske behagelig. Dette er byer som har et perfekt klima. Juba derimot ligger på 500 m.o.h. og nede i en dal. Det er derfor beryktet for å være et varmt sted. Under mitt besøk gikk temperaturen opp til 39-40 grader. Juba er et flott syn fra luften slik den ligger ved Nilen. Fra bakken får man en følelse av å være i hjertet av Afrika.

LITT HISTORIE
Landet er som kjent verdens nyeste land. Landet har en meget brokete og turbulent historie. Siden britene ga Sudan uavhengighet i 1955 har det vært nesten konstant krig med Sør-Sudan (som da het Southern Sudan). Borgerkrigen tok først slutt da Southern Sudan fikk betydelig autonomi innenfor Sudan i 2005, og 9 Juli 2011 ble det et eget land. Problemene står virkelig i kø! Det er et av verdens mest underutviklede land. Alt må bygges opp fra grunnen av. Det meste de fikk av systemer og praksiser fra araberne i nord kvittet de seg med. Så det må ikke bare bygges grunnleggende ny fysisk infrastruktur, men også ny finansforvaltning, skolevesen, helsevesen osv.

Selv om alle snakker arabisk (mer utbredt enn engelsk) var det en voldsom aversjon mot araberne. Juba-massakren i 1992 var med på å stadfeste at det ikke var mulig for arabere og sørsudanesere å leve med hverandre. Riksrevisoren i Sør-Sudan har skrevet en fin bok om seg selv om hans nøkkelrolle i uavhengighetsbevegelsen i Sør-Sudan, SPLM. Han tjenestegjorde også i hæren SPLA. Han skildrer Juba-massakren hvor det sudanske militæret gikk amok i Juba. Riksrevisor var tett med John Garang, lederen for frigjøringsbevegelsen. Da Sør-Sudan fikk autonomi i 2005 ble John Garang president. Han døde imidlertid i en flyulykke 23 dager etter. Salva Kiir overtok som president, og har også blitt gjenvalgt i det frie Sør-Sudan. Umiddelbart kom man i konflikt med Sudan, og etter hvert stoppet man oljeproduksjonen (som også Sudan er helt avhengig av inntektene fra). Sør-Sudan fikk 98% av inntektene sine fra oljen.

 

INGEN OLJE, INGEN LØNN
 Produksjonen har fortsatt ikke startet, men etter avtalen med Sudan 12 Mars, inngått i Addis Ababa, er det håp om at produksjonen starter innen mars måned er omme. Hvis det drar ut mer, vil ting gå alvorlig galt med Sør-Sudan.

Sør-Sudan går gjennom tøffe tider etter stoppen i oljeproduksjonen januar 2012. Lønningene i staten er halvert og det er en bremsing av ekspansjonen av staten i ulike sfærer av samfunnet. Noe av konsekvensene av dette fikk jeg føle ved ankomst på flyplassen i Juba. Som ventet foregår det meste manuelt og det er et visst organisert kaos. I immigrasjonskontrollen opplevde min kollega fra Rwanda problemer. Som medlem av East African Community (Kenya, Tanzania, Uganda, Rwanda og Burundi) skal man bare behøve å betale 50 dollar for visum. Immigrasjonsmannen bak skranken hadde imidlertid bestemt seg for at Rwanda ikke tilhørte Øst-Afrika, men sørlige Afrika. Visumprisen hadde derfor steget til 100 dollar. Uten særlig midler tilgjengelig til å verifisere Rwandas regionale tilhørighet, ble prisen på 100 dollar derfor stående.
Oppførselen mot min ugandiske kollega var imidlertid enda frekkere, og hadde sitt utgangspunkt i manglende vaksinasjonskort. Er det én ting man trenger når man reiser rundt i Afrika så er det et gult vaksinasjonskort som beviser at man har blitt vaksinert mot gul feber. Flere land i Afrika prioriterer kampen mot den skumle gul feber-sykdommen, som transporteres gjennom mygg. Min kollega hadde imidlertid ikke med seg sitt kort og ble derfor svar skyldig da immigrasjonsoffiseren ba han vise det. For å bøte på manglende kort måtte han betale en avgift, men til hans store overraskelse gikk ikke pengene til å finansiere en sprøyteinjeksjon med vaksine. Han slapp inn i landet, men fikk ikke noen kvittering.
Lave lønninger avler opportunisme, spesielt innenfor et system hvor eksistensen av internkontroll er minimal.

LANDET
Sør-Sudan er et stort land, over dobbelt så stort som Norge. Det meste er ukultivert flatt land. Landet ligger lavt og er derfor veldig varmt. Under mitt besøk gikk gradestokken opp mot 40 grader. Det kan også bli veldig fuktig. Men om kvelden kjøles det ned betraktelig (til under 30) og det går an å oppholde seg ute. Man må imidlertid passe seg for myggen som gjerne har med seg malaria.
 
Det mange ganske sikkert ikke vet om Sør-Sudan er at det er vertskap for en av verdens største dyremigrasjoner, og i hvert fall Afrikas 2. største nest etter den i Serengeti-Masai Mara. Sør-øst i landet ved grensen til Etiopia vandrer det 1,3 millioner antiloper og derfor mange rovdyr som løver. Er også en betydelig elefantbestand. Det er fantastisk at dette har blitt bevart etter alle årene med uroligheter.

I Juba føles dyrelivet ganske nærværende. En ting som aldri slutter å forundre meg er hvorfor det er så mange rovfugler i Øst-Afrikas hovedstader. Man ser dem i Kampala og Nairobi, og kanskje i størst grad i Juba. Man ser ikke ørnene i sørlige Afrika. I Juba ser man hundrevis av ørner som svever oppover himmelen i spiralform. Ørneskrik høres hele tiden, og de gigantiske Maribou-storkene hviler seg i tretoppene. Jeg ble fortalt av de lokale at Nilen pleide å ha mye variert dyreliv, ikke minst krokodiller og pytonslanger. En gang var det en FN-soldat som hadde drikket seg full på byen og la seg ved elvebredden for å sove ut rusen. De fant han om morgenen med føttene stikkende ut av munnen til pytonslangen. Jeg fikk høre flere triks om hva man bør gjør om man er i ferd med å bli slukt av en pytonslange; alt fra å bruke en barberkniv til å slå på halen dens.

Ellers fanges mye nilabbor og tilapia i Nilen. Begge to er fantastisk god matfisk. Tilapia smaker best grillet, mens nilabbor passer best stekt i panna. Å se Nilen er et fantastisk syn, spesielt med tanke på historien og størrelsen. Er helt spesielt å tenke på at den renner ut i Middelhavet når man står midt i Afrika, som føles så uendelig langt unna Europa. I Juba sier dem at vannivået i Nilen har redusert drastisk ettersom det bygges flere og flere demninger. Sist gang jeg så Nilen var i Jinja i Uganda hvor jeg raftet. Her er det bygget dam. Da jeg var i Uganda fikk jeg inntrykket av at jeg var ved «Source of the Nile», men min kollega fra Rwanda bestred det på det sterkeste. Ifølge han er det en elv i fjellene i Rwanda som renner ut i Victoriasjøen, gjennom Victoriasjøen, og deretter til utløpet i Jinja. Det er noen enorme dimensjoner over elven. Et ønske er å kunne oppleve Nilen i Khartoum. Der møtes den hvite nilen (som renner gjennom Juba) og den blå nilen (som kommer fra det etiopiske høylandet.

Øl fra Nilen

JUBA
Juba er kjent for å ha både kjerreveier og elendige hoteller, men begge deler har bedret seg betraktelig. Landet har også fått et eget bryggeri; helt sentralt i en nasjonsbyggingsprosess. Det jobbes også med å få et nasjonalt statlig flyselskap, og er viktig for nasjonen selvsagt. Slike selskaper går imidlertid ofte en ublid skjebne i møte.
 
En by som vokser i voldsom fart! Nye bydeler popper opp og det bygges overalt. På bare noen få år har byen vokst med sikkert 50 %. Og det er i Juba det skjer i Øst-Afrika. Businessfolk fra Kenya, Rwanda, Uganda og Etiopia gjør stor business og kenyansk mafia er også aktiv. Det er en stor etterspørsel etter varer og tjenester og er mange ressurssterke folk som er dyktige til å fixe ting.
  

Noen ordentlige vannrørledninger er det ikke i Juba. Noen eritreere har derfor spesialisert seg på transport av vann fra Nilen. Overalt i byen ser man deres blå tankbiler. De parkerer nede ved elvebredden av Nilen og fyller lastebilen med slange. Deretter kjører de vannet til hoteller og sentrale vanndistribusjonspunkter. Strømtilgangen er også ikke helt adekvat. Juba drives i stor grad av dieselgeneratorer som sørger for strøm. Mange steder er strømmen av om dagen for å spare diesel. Man er uansett helt avhengig av aircondition i byen, og det merkes når strømmen er av.

Norge har stort nærvær i Juba. Norge har stått last og brast med Sør-Sudan siden Sudans uavhengighet, og Norsk Folkehjelp, Kirkens nødhjelp og andre organisasjoner er store her. Det har også ført til at Norge har en meget god anseelse i landet. Overalt i byen ser man skilt hvor det står «Norwegian People’s Aid». Norge bidrar ellers inn med kapasitetsbygging i hele sentralforvaltningen, inkludert riksrevisjonen.
 
Det blir spennende å se hvordan det går med Sør-Sudan. I tillegg til manglende inntekter sliter de også med mye intern rivalisering i landet. På samme måte som i Kenya er stammetilhørighet viktig for tildeling av maktposisjoner. Og om sikkerhetssituasjonen i landet bedrer seg kan kanskje turistnæringen blomstre. Der er det et enormt potensial!
  




Sikkert er det i hvert fall at det er få steder som er bedre å ta en sundowner ved Nilen enn i Juba. Når man nyter en White Bull og ser sola går ned over de endeløse slettene i Sør-Sudan, tenker man at det var godt å endelig komme til Bahr el Ghazal.

fredag 8. mars 2013

Livsnytertur i Western Cape

Jeg kan ikke tenke meg et land hvor man kan nyte livet mer enn i Sør-Afrika. Det ene øyeblikket står man med en gin tonic og beundrer solnedgangen i en nasjonalpark og det andre øyeblikket nyter man en 6-retters meny i en gammel vingård i vindistriktene. Western Cape er nok den regionen som appellerer mest til dem som ønsker å nyte livet til en billig penge. Det kryr av koselige billige gjestehus, og de små byene føles ganske trygge.

KALK BAY
20 min kjøring fra sentrum av Cape Town ligger den pittoreske havnebyen Kalk Bay. En bitteliten by langs veien som klamrer seg til land langs den svære bukta False Bay. Her er det koselige kafeer, gallerier og butikker med de forunderligste ting. Er til og med et haisenter dedikert til haiens ve og vel. Det som anbefales er å ta morgenkaffen i en ærverdig jernbanevogn ved jernbanen.
Kalk Bay har også et tidevannspool. Det er et inngjerdet område ved stranden. Ved høyvann fylles bassenget, og ved lavvann kan man bade i deilig saltvann. Noe av det beste i Kalk Bay er å ta en lunsj ved Harbour House. Den ligger akkurat overfor klippene ved havet og mens man tygger sjøkreps og tigerreker ser man bølgene slå inn og på den andre siden av False bay ser man de mektige fjellene som omkranser vindistriktene. Det er nesten som å se fjellene i Lofoten. Da vi spiste der så vi en svær flokk med delfiner som svømte forbi.

FRANSCHOEK
Franschoek er Sør-Afrikas mathovedstad. Det var her de franske hugenottene slo seg ned etter å ha blitt forfulgt i Europa. De etablerte det som på nederlandsk ble kalt "Det franske hjørnet". Franskmennene tok med seg vindyrkingskunnskapene og det franske kjøkkenet. Resultatet er at Franschoek i dag uten tvil er den vakreste vindalen i verden. Med høye fjell rundt dalen, og vinranker oppover åssidene, bygg som er bygget i Cape Dutch-stilen, så er man hensatt til en fantastisk verden.
Dilemmaet i steder som Franschoek er at man ønsker å delta på vinsmaking, men ofte er avhengig av bil. I Franschoek har man kommet opp med en genial oppfinnelse, nemlig vintrikken! Det er en trikk som går fra vingård til vingård. Den stopper på stasjoner hvor man blir tatt med på lasteplanet til en traktor med henger. Man blir sluppet av på en ærverdig vingård hvor man får prøve 5-6 ulike viner og får innføring i deres beskaffenhet.  Etterpå bærer det videre til neste vingård.
Franschoek er nok mest berømt for sine restauranter. Her har stjernekokkene valgt å slå seg ned og diske opp med de fantastiske retter. En 6-retters på en type Michelin-stjerne-restaurant koster ikke mer enn en helaften på Egon i Oslo. Men man må bestille veldig god tid i forveien. Det meste er fullbooket hver dag. Kokkene på restaurantene er så nøye på ting at de allierer seg med lokale keramikkverksted for å sikre seg at tallerkenene har den rette fasongen og dermed yter rettene rettferdighet. Når man tar en 6-retters eller fler, så har kokken og vinkelneren passet på at hver rett kobles til en spesifikk vin. Og de tar aldri feil! En vin som ikke ville ha smakt så godt alene kommer virkelig til sin rett når den blandes med den rette maten.
Selv om alt virker å være idyll i Sør-Afrikas vindistrikt må det nevnes at arbeidsforholdene for de ansatte på vingårdene, og i fruktindustrien, ikke er de beste. Etter omfattende streiker, og press fra fagforeninger, har arbeidsdepartementet i Sør-Afrika nå økt minstelønnen til 105 rand. Alle vingårdseiere og fruktprodusenter er forpliktet til å innføre dette. Disse sier imidlertid at dette betyr kroken på døra for driften eller masseoppsigelser. Man får inntrykk av at disse driver med veldig små marginer, siden minstelønnen bare tilsvarer 60-70 kroner per dag.
Protestene vil uansett fortsette, og man vil sette fyr på vinranker. Ting blir heller ikke bedre av at det kommer historier om at arbeiderne blir betalt i vin, noe som skaper alkoholisme og sosiale problemer. Sør-Afrika har kommet langt i å innføre etiske standarder på vin ved å forby alle former for tilsetningsstoffer og tilsetting av sukker for å kunstig få opp alkoholprosenten. Er bare å se etter sertifiseringsklistremerket på korken. Men de har en del å hente for å bedre både lønns- og arbeidsvilkår, og i Sør-Afrika har man tatt til orde for en boikott av sørafrikansk vin i utlandet. Sannheten er uansett er at vinindustrien ikke har problemer med å tiltrekke seg arbeidskraft gitt den enorme arbeidsløsheten i landet.

DEN FLOTTESTE DELEN AV GARDEN ROUTE
Forrige gang vi kjørte langs Garden route tok vi strekningen Port Elizabeth-Plettenberg Bay. Denne gangen tok vi strekningen Mossel Bay-Knysna som skal være enda vakrere, men kortere. Flyet gikk til George, den største byen i regionen. Byen i seg selv er ikke noe spesielt vakkert syn, bortsett fra en fabelaktig restaurant i det gamle rådhuset og det største jernbanemuseet i den sørlige halvkule. George er særlig populær blant nordmenn som skal på golfferie. I alle retninger er det skilt til golfresorts, og nordmenn lokkes også av at det er ganske trygt der også. Vi traff en gjeng nordmenn som merkelig nok ikke spilte golf, men fant på andre ting.
Temperaturen langs kysten av Garden route er ikke den varmeste. Det kan sammenlignes med klimaet i Vestlandet hvor man har milde vintre og ikke så veldig varme somre. Her ligger gjerne temperaturen på 20-25 grader. Men man skal ikke så langt inn i innlandet før temperaturen nærmer seg 40.
Vegetasjonen langs Garden route (og Kapphalvøya) er helt unik i verdenssammenheng ved at man har mange slags fynbos. Det er en slags mellomting av lyng og tre og det er rundt 2000 forskjellige arter av dem (!). Boerne kalte det fynbos, som betyr "fin tre". Men det er også mye urskog langs Garden route som har tropisk karakter. Mye av dette er vernet og det er flotte områder man kjører gjennom.  Og strendene er mektige! Spesielt når man kjører forbi byen Wilderness. Der strekker strendene seg så langt øyet kan se og bølgene fra Det indiske havet treffer badeturistene.

MOSSEL BAY
Helt i begynnelsen av Garden route har man Mossel Bay. Det er en av de mest populære feriebyene i Sør-Afrika. Stedet vrimler av gjestehus og vi bodde på den beste av dem! Det koster allikevel som et vandrerhjem i Norge.
Mossel Bay er nok mest kjent for to ting; at Bartolomeu Diaz satte sine føtter her og at man har Sør-Afrikas eldste postkontor. Diaz var den første europeer som seilte rundt Kapp det gode håp. Flere år før Vasco da Gama. Han ankret opp i Mossel Bay. Der møtte han en gjeng innfødte som ikke ønsket han velkommen, men kastet steiner mot han. En av dem på mannskapet fyrte løs med sin armbrøst og drepte en av de innfødte. Dette var sannsynligvis folk av sanfolket. Xhosa-folket (som Mandela tilhører) kom senere ned fra sitt hjemland i Eastern Cape.
På museet kan man se en replika av skipet Diaz brukte. Replikaen ble brukt av en gjeng portugisere for å feire 500-årsjubileet i 1988 og de seilte helt fra Portugal til Mossel Bay i skuta. Like ved museet er et postkontor som ble etablert tidlig på 1500-tallet og er i et tre. Man kan ikke ha vært i Mossel Bay uten å ha puttet postkort oppi denne.

KNYSNA
På veien til Knysna fra Mossel Bay kjører man forbi mange flotte strender. Her er det bare å kaste seg i det varme indiske havet, men bør ta forholdsregler mot sterke havstrømmer og haier. Knysna ligger ved en flott innsjø ved samme navn. Her kan man ta hoppe på en båt som tar deg ut til "portene" som leder til det indiske havet. En forrædersk åpning er eneste vei ut mot havet, og gjennom tidene har bare rundt 300 skip prøvd å krysse åpningen, og 60 av dem sank.
Knysna har en hyggelig waterfront med mange gode restauranter. Resten av byen er ikke det helt store..men én overnatting er byen verdt. Byens største attraksjon er Mitchell's brewery. Det er Sør-Afrikas første mikrobryggeri (1988). Fortsatt er produksjonen relativt begrenset, men de utgjør et flott alternativ til den ganske kjedelige lagerølen man får i Sør-Afrika. På bryggeriet er det omvisninger og smaksprøver. Ellers er østersen i Knysna verdt å prøve! Vill østers hvor man kjenner smaken fra havet.

 

 

Oppsummert er det områder i Western Cape som er noe av det mest fantastiske på jorda. Man får ikke følelsen av å være i Afrika, men heller ikke Europa. Det er en helt unik blanding av kultur, landskap, mat og mennesker. Garden route er veldig turistrettet, men naturen er fantastisk. I hver by (gjelder både Mossel Bay og Knysna) ser man imidlertid i det fjerne små townships/masse skur hvor arbeidskraften bor. Det er en påminnelse om at også i dette mest fredelige og koseligste hjørnet av Sør-Afrika er forskjellene ekstreme, og at alle ikke er der fordi de har sommerhus der.

lørdag 16. februar 2013

Blant flodhester og krokodiller i Zululand

Forrige gang gikk turen til Saint Lucia i Karibia (fikk høre at det heter Karibia og ikke Karibien - på samme måte som man sier Spania og ikke Spanien). Nå gikk turen til Saint Lucia i Sør-Afrika, i nordlige KwaZulu-Natal - i hjertet av zuluenes hjemland.

  
KwaZulu-Natal (med unntak av Durban) er litt utenfor allfarvei, da det er hit sørafrikanere gjerne drar på ferie, mens utenlandske turister fokuserer på andre områder i Sør-Afrika. Og det er nok Sør-Afrikas mest varierte provins. Her er sørlige Afrikas høyeste fjellkjede, tropisk klima, fantastiske strender, storbyer, bushlandskap og mangfoldig kultur.


Richards Bay

Turen gikk til småbyen Richards Bay som er 20-30 mil nord for Durban. Her går bare et par propellfly om dagen fra Johannesburg. Richards Bay er en litt søvnig havneby med mange feriehus for folk fra Johannesburg. Byen har imidlertid en flott marina med restauranter som serverer god sjømat. Og byen er et flott utgangspunkt for utflukter nordover i provinsen. Og det er MYE å finne på. Det meste er lagt opp som self-catering og camping, slik sørafrikanerne vil ha det. Når man kommer til området Cape Vidal, en fantastisk strand ved Det Indiske Havet inne i iSimangaliso våtlandsområde, er det ingen restauranter eller fancy hoteller. Det er akkurat like enkelt slik sørafrikanere vil ha det. Det eneste de krever er at det er fasiliteter for å grille uante mengder kjøtt.



Cape Vidal - endeløs strand helt opp til Mosambik

iSimangaliso våtlandsområde er et av de vakreste områdene i Sør-Afrika. Den starter like nord for Richards Bay og dekker kysten og innlandet heeeelt opp til Mosambik. Både marinlivet, strendene, mangroveskogen og en del av landet er beskyttet. Perlen er Saint Lucia-innsjøen - Sør-Afrikas største innsjø. Her vrimler det av krokodiller og flodhester. Ingenting er bedre enn å beundre utsikten over innsjøen mens man hører flodhester skrike ut sine rop til hverandre. Neshorn, antiloper og bøfler går fritt rundt i våtmarksområdet. Innsjøen ligger bare noen få kilometer fra Det Indiske havet, men har blitt sperret av store sanddyner. Når man er der ser de ikke ut som sanddyner. De er dekket av tropisk vegetasjon, og det er som å være i skogen. Sanddynene er de høyeste i hele Afrika (de høyeste i verden ligger på Fraser Island i Australia).


Flodhestflokk ved mangroveskog

iSimangaliso-området og Saint Lucia-innsjøen har blitt erklært UNESCO verdensarvområde. Naturen er helt unik og veldig sårbar. Mens vi var der var dessverre innsjøen ganske brun, og det samme med elva som renner ut av den. Det skyldes mye oversvømmelser nylig fra åkre hvor sukkerrør dyrkes. Elvesafari på elva er et høydepunkt. Man passerer flere flokker med flodhester. De har mesteparten av kroppen under vann for å beskytte den sårbare huden mot sola. Om natta sluker de 90 kilo gress. De minste flodhestene er mest beskyttet - mot krokodillene. Krokodillene er det mange av, men da vi var der var det for varmt for dem å sole seg. Vi så flere av dem svømme i vannet. Flodhestene gjesper ofte (da er det om å gjøre å ta et bilde!), leker seg imellom og nyter livet.

Den store zulukongen Kong Shaka som herjet i området på begynnelsen av 1820-tallet hadde dette området som sin lekegrind. Han klarte å samle stammene og gjøre zuluriket til en av de mektigste i Afrika. Engelskmennene og boerne fikk føle det gjennom en rekke slag i de indre delene av nordlige KwaZulu-Natal. Kong Shaka var imidlertid ikke bare interessert i å krige, men også i å jakte. Han brukte området iMfolozi som sin private jaktarena.


Zuluhus

iMfolozi utgjør i dag en del av den store nasjonalparken Hlhluwe-Imfolozi. De to var tidligere to separate parker som ble bundet sammen gjennom en korridor. Parken er spesiell på mange måter. Det er den eldste nasjonalparken i Africa og har alle de fem store. Parken er nok mest kjent for sin rolle i å ta vare på det hvite neshornet. På 40-tallet ble nesten alt dyreliv i parken utryddet av hvite farmere som beskyldte viltdyrene for å spre tsetsefluen. Noen få neshorn overlevde. Neshorn holdt imidlertid på å bli utryddet i hele Afrika, og gjennom en massiv innsats satte man i gang et neshornprogram i parken. Man klarte etter hvert å øke bestanden til flere tusen, og neshorn ble eksportert til andre parker. I dag er Hluhluwe-iMfolozi den parken i Afrika med flest neshorn, både hvite og svarte. Men det er også den parken som opplever mest krypskyting av neshorn. Krypskyting av neshorn har tatt fullstendig av de siste årene, og blir bare verre og verre. Bare i år er over 100 neshorn i Hluhluwe-iMfolozi drept av krypskyttere. Det er utrolig dyrt å ha nødvendig sikring av dyrene, og det er mektige krefter i Kina, Vietnam og Thailand som står bak businessen. Etterspørselen er høy i Øst-Asia, og rett som det er blir asiater tatt i tollen i Sør-Afrika med neshorn verdt millioner av dollar. Fikk dessverre ikke sett noen neshorn mens vi var der, men de skal altså være der.

Til tross for sine utfordringer kan ingen ta fra Hluhluwe-iMfolozi sin naturskjønnhet. Det er en av de flotteste parkene i Sør-Afrika med sine åser, varierte og opprinnelige flora og den mektige Hluhluwe-elva som renner igjennom. Parken er mer naturskjønn enn Krugerparken som er for det meste flat. Men Kruger har imidlertid mer dyr..

Mens man kjører gjennom regionen ser man at det meste av jorda er satt av til ulike former for landbruk og skogbruk. Det kanskje klareste kjennemerket er de endeløse radene av eucalyptustrær (opprinnelig fra Australia). Enorme plantasjer som har millioner av trær er etablert. Eucalyptustrær er kjent for å være spesielt tørste og for å fortrenge andre arter rundt (akkurat som granen i Norge). Når trærne derfor hugges er det er svært brunt livløst område som står igjen. Trærne brukes til tømmer. Et problem er at trærne sprer seg utover treplantasjene til områder hvor de fortrenger andre trær. De ødelegger også for lokalsamfunn som er avhengig av dyrket jord og tilgang på vann. I tillegg blir det ganske kjedelig å kjøre gjennom landskapene også. Man kjører i lange korridorer med trerekker. Er nesten litt som å kjøre i skoglandskap i Sverige. Kontrasten er enorm når man kommer til parker som Hluhluwe-iMfolozi hvor man ser hvor flott landskapet kunne ha vært.

Lite er imidlertid bedre enn å nyte en gin tonic i solnedgangen med utsikt over Saint Lucia-innsjøen og med impalaer og nyalaer som gresser på plenen foran. Regionen er definitivt verdt et besøk.