Mosambik - Lisboa i Afrika!

Mosambik var et av de mest borgerkrigsherjede landene i verden. Kommunistbevegelsen Frelimo kjempet mot de kontrarevolusjonære i Renamo. Sistnevnte var i realiteten et instrument som ble styrt, og etter hvert fullfinansiert, av apartheidregimet i Sør-Afrika. De støttet en terrorbevegelse som tok livet av hundretusener av mennesker. Etter freden i 1992 har begge de to grupperingene etablert seg som et topartisystem, men med Frelimo som det styrende partiet.

Kontrasten til dagens Mosambik er enorm. Selv om landet sliter med fattigdom og periodevise katastrofer som følge av tørke/flom (den verste var i 2000 og man sliter fortsatt med ettervirkningene), er det først og fremst optimismen og veksten som kjennetegner landet. Landet har en voldsom økonomisk vekst, turismen vokser - om ikke til nivået på 1960-tallet hvor "alle" dro til Mosambik. Landet profitterer stort på sine havner, sine mineralressurser, sine paradisiske endeløse strender og sine nylig oppdagede gassressurser i nord. Landet er nok det landet i Afrika med størst potensial for safariturisme med noen enorme uoppdagede nasjonalparker.

 

MAPUTO

Maputo må jo være den flotteste og koseligste hovedstaden i Afrika sør for Sahara. Den har et veldig sør-europeisk preg med brede avenyer, utekafeer, isbarer, koselige grønnsaksmarkeder og hvite koselige hus med små hager. Byen minner først og fremst om Lisboa. Den har kopiert mange av Lisboas kjennemerker, ikke minst den flotte mosaikken med blå maling på veggene og brostein i et sinnrikt mønster. Det dukker også opp flotte koloniale hus her og der, rikt dekorert og i portugisisk stil. Togstasjonen ble av Time magazine kåret til en av de ti vakreste i verden.

I motsetning til mange andre afrikanske hovedsteder føles det helt riktig å ta en lang gåtur der og observere bylivet. Mentaliteten føles mer middelhavsk enn afrikansk. Sikkerheten er heller ikke noe stort problem på dagen, selv om noen områder skal unngås. Om kvelden bør man ta drosje.

Kommunistgater

Noe av det første som slår en når man leser bykartet er den utilslørte hyllesten til mange kommunistiske ledere og tenkere. Hovedgatene i byen er dedikert Mao Tse Tung, Ho chi Min, Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin osv. Det skyldes nok det styrende partiet, Frelimo, sin kommunistiske grunnideologi. Frelimo forlot imidlertid sine marxistiske dogmer i 1990 og aksepterte et demokratisk Mosambik. Som i mange andre afrikanske hovedsteder er gatene også oppkalt etter de første afrikanske lederne etter kolonistyret som Robert Mugabe (Zimbabwe) og Kenneth Kaunda (Zambia). Veldig få av disse lederne klarte å forvalte optimismen og de positive ideene som ble født med frigjøringen fra kolonistyret.

(Sjø)Maten

En av hovedgrunnene til å besøke Maputo og Mosambik er maten. Den er himmelsk! Mosambik har fått det beste av to verdener. De har fått importert det portugisiske kjøkkenet, som først og fremst forbindes med god sjømat, og rikelig tilgang på svære reker, hummere, blekksprut og fisk. Dette skaper festmåltider som ville ha kostet minst det tidobbelte i Norge. Man nyter noe av den samme nærheten til indiske havet i Pretoria (hvor det er mange portugisiske restauranter), men i Mosambik oppleves det enda sterkere. Og man får mye mat til en billig penge.

 

Byen er ikke bare en skjønnhet. Det er også en del stalinistiske byggverk, og mest kjent er de høye boligblokkene som dominerer Maputo skyline. Selv om man ikke merker det når man er i byen, bor visstnok 80% av innbyggerne i det som defineres som slum. Veksten er allikevel ekstrem med rundt 9% i året. Det ses også med nye hoteller som dukker opp overalt og en nye og moderne flyplass. Flyplassen er imidlertid bygd av kineserne; selvsagt med kinesiske arbeidere.

 

Så fremtiden ser lys ut for Maputo. Byen led mye på 70-tallet gjennom Zimbabwes og Sør-Afrikas forsøk på å destabilisere byen og landet fordi Mosambik huset disse lands frigjøringsbevegelser. Nå brukes midler på å pusse opp de flotte koloniale byggene i byen. Mange sørafrikanere sier at det er lite å gjøre i Mosambik. Jeg er uenig. For de som verdsetter søreuropeiske byer man kan vandre formålsløst er Maputo er kjærkomment storbyavbrekk i regionen.

Og det er trist å måtte forlate byen og dra tilbake til innlandet, som føles uendelig langt unna kysten. Man kan si det som Bob Dylan:

"And when it's time for leaving Mozambique
To say goodbye to sand and sea
You turn around to take a final peek
And you see why it's so unique to be
Among the lovely people living free
Upon the beach of sunny Mozambique."

- Bob Dylan, Desire (album), Mozambique (låt)