Victoria Falls

I 1855 padlet David Livingstone langs Zambezi-elven. Han hadde akkurat utforsket Chobe-elven i nordlige Botswana. Mens han padler merker han at elven blir bredere. Øyer dannes og strømmen blir kraftigere. Og så..i det fjerne ser han et bredt skyteppe i horisonten som vokser og vokser helt til det faller ned som regn. Mens han nærmer seg hører han en tiltagende buldring. Akkurat som konstant torden. Livingstone skjønner at det dreier seg om et enormt fossefall og setter kursen mot en øy som ligger akkurat ved kanten av fjellskrenten. Han lander på det som senere blir døpt "Livingstone Island". Fra øya kan han gå helt fram til stupet og får se, som første europeer, et av klodens mektigste syn: Victoria Falls.

Victoria Falls er verdens største fossefall, er 1,6 kilometer i bredde og har et fall på over 100 meter. Rundt 536 millioner liter vann faller ned i minuttet mens det er på sitt høyeste. Jeg besøkte fallene mens det var på sitt heftigste; regntiden er over og Zambezi-elven bugnet av vann. I tillegg var det knallblå himmel og sola skapte utallige regnbuer i vannspruten. Victoria Falls kalles på det lokale språket Mosi-oa-Tunya, som betyr "the smoke that thunders". Zambias nasjonaløl heter følgelig Mosi! Ganske godt.

Victoria Falls ligger akkurat mellom grensa mellom Zambia og Zimbabwe. I gamle dager dro de fleste turistene til byen Victoria Falls i Zimbabwe, men all uroen i Zimbabwe har ført til at Livingstone i Zambia nå mottar den største turiststrømmen. Mange hoteller og hosteller har dukket opp, og det florerer av turoperatører. Men det evige spørsmålet er: Hvor er det best å se fallene? Fra Zambia-siden eller Zimbabwe-siden? Begge sidene har sin sjarm, men jeg tror Zimbabwe-siden går av med seieren.

Zambia-siden er den desidert våteste. For å komme til utsiktspunktene må man over en hengebro som går parallelt med fallene. Der tar det ca. to sekunder før man er klissvåt. Men i den afrikanske solen gjør det ikke så mye å få en konstant kalddusj, og det mest fornuftige plagget er badebukse. Man tørker fort. En annen flott opplevelse ved Zambia-siden er muligheten til å komme veldig nær elva. Man har muligheten til å dyppe beina i elva like ved der den renner over kanten.

Det er litt mer tiltak å oppleve fallene fra Zimbabwe-siden. Man må gjennom et par grensepasseringer, og det koster litt mer å komme inn i selve parken (Victoria Falls inngår i en nasjonalpark både i Zambia og Zimbabwe). Selv om turistene er færre er turistinfrastrukturen bedre på Zimbabwesiden. Fordelen er at man står ganske alene på utsiktspunktene og nyte utsikten i ro og mak. Zimbabwe har den beste utsikten, og Zimbabwe okkuperer også rundt 3/4 av grensen mot fallene, noe som gjør at man kan beundre dem i forskjellige vinkler. Man får også et bedre perspektiv av størrelsen på fallene derfra.

Mellom de to lands grenser er en svær bro fra 1905. Her er det gangvei, toglinje og bilvei. Mest kjent er nok broa for sine strikkhopp, blant annet det famøse strikkhoppet av en australsk jente i fjor (http://www.youtube.com/watch?v=9YcrdB5e9Cc&feature=fvst). Fra broa har man best utsikt til regnbuene som fallene skaper, bl.a. et sted hvor det pleier å være tre regnbuer på en gang.

Broa som forbinder Zambia og Zimbabwe. I det fjerne ses det erverdige Victoria Falls hotel i Zimbabwe.

Den enorme fossen skaper et konstant regnvær i området rundt fallene. Det gjør at området alltid er grønt og frodig. Plantene som vokser her krever store mengder vann og finnes ikke andre steder i Zambia og Zimbabwe. Fallene ligger også midt i en nasjonalpark hvor det bl.a. er bøfler og elefanter. Fallene kan oppleves fra helikopter

CHOBE NASJONALPARK

Et populært gjøremål fra Livingstone er å dra på dagstur til Chobe nasjonalpark i Botswana. Chobe er en av de mest berømte i Afrika og er kjent for å ha usedvanlig mange elefanter. Og den skuffet ikke! Ved bare en times kjøring, og elvekryssing av Zambezi, så er man der. Grensepasseringen til Botswana er den eneste hvor jeg har opplevd rensing av sko. Det skyldes at man ikke vil ha munn- og klovsyke inn i landet fra Zambia. Et av Botswanas største aktivum er biffkjøttet deres, og det vernes sterkt.

Ved dagstur til Chobe tar man elvesafari og game drive i bil. Antallet elefanter er helt utrolig og deres herjinger i skogen (de er glad i å spise bark, og frustrerte hannelefanter pleier å rive trær) er synlige. Eneste "skuffelse" var når en krokodille var en meter unna fra å hogge tak i en bavian som spiste vannliljeblader ved elva, men bavianen valgte klokelig å forlate elvebanken i grevens tid. Chobe -elva utgjør grensa mellom Botswana og Namibia. Uheldigvis har ikke Namibia passet på å bevare sin del av elva, og har tillatt at lokalbefolkningen driver med husdyrhold her. Dette gjør at elefantene og de andre dyrene kan migrere til Angola og Zimbabwe, men er forhindret til å gå inn i Namibia.

Tilbake i Livingstone er høydepunktet å ta en sundowner (som i mitt tilfelle alltid er gin&tonic) med utsikt til fallene 300m unna, med Zambezi-elva rennende rett foran deg og med sola som går hastig ned og skaper et fantastisk fargespill på himmelen. Hvis det er ett sted i verden man må til er det Vic Falls.