Første møte med Nigeria
I det flyet beveger seg over Lagos ser man en enorm metropol bre seg utover – hustak så langt man kan se og endeløse bilkøer. Vi skulle til Abuja, men måtte via Lagos flyplass, en av verdens mest beryktede flyplasser. Ryktet har imidlertid bedret seg en del i løpet av de siste årene. Men vi fikk en forsmak på Nigeria i det vi ventet på bagasjen ved bagasjebåndet. Bare to bagasjebånd ble brukt for den internasjonale flyplassen, rommet var helt stappa med mennesker og det var ubeskrivelig varmt og klamt pga. den høye luftfuktigheten. Bagasjefolka lempet på bagasjen til flyet som kom etter vårt, slik at bagasjebåndet var helt fult med bagasje, mens ingen passasjerer var der for å hente det. Som et resultat begynte bagasjebåndet å tette seg til helt til det klumpet seg helt i svingene. Båndet fikk etter hvert nok og sluttet å gå, men ut fra hullet kom det stadig nye forsyninger med bagasje slik at det samla seg en svær haug med kofferter ved utløpet. Folk ble etter hvert helt ville av raseri og ropte og skrek mot den stakkars mannen som hadde bagasjebåndansvar. Han ga etter hvert opp og bare gikk.
Abuja
The National Mosque. Finnes også en svær katedral i byen, men den ser ikke så fin ut.
Vi kom oss etter hvert til hovedstaden Abuja. Abuja er en fascinerende by. Det er en gjennomført planlagt og konstruert by, på linje med Brasilia i Brasil, som ble bygd på 80-tallet. Byen er i stor grad bare tiltenkt å huse offentlige tjenestemenn, slik at man finner alle departementer, direktorater og ikke minst de statlige oljeselskapene her. Som et resultat er bykjernen ganske øde om kvelden, i sterk kontrast til Lagos. Sistnevnte er det økonomiske sentrum i Nigeria og kanskje etter hvert i hele Afrika. De to byene kunne nesten ikke vært mer forskjellige. Mens man har mange bekymringer i Lagos, har Abuja en stor bekymring, terroristtrusselen. Angrepet mot FN-bygningen i sommer har satt dype spor her og man merker at folk er engstelige. Sikkerhetsoppbudet er enormt. Allikevel føler man seg ikke uttrygg.
Spenninger
Nigeria har veldig mange konfliktlinjer: Nord-sør, muslimer-kristne, underutviklet-utviklet. Alle disse er overlappende. De to mest utrygge områdene er i nordøst i statene Borno, Yobe og Adamawa, hvor ekstremistorganisasjonen Boko Haram har sitt kjerneområde. Nesten ukentlig leser man om aksjoner de gjennomfører mot myndigheter i de nordøstlige statene. Navnet betyr ”Western education is sinful” og de har som mål å innføre sharialovgivning i hele landet. Mange nordlige stater har allerede anerkjent sharialovgivning slik de har hatt det i mange århundrer. Det har resultert i bruk av straffemetoder som er over grensen til det barbariske.
I sørøst har man Niger-deltaet – hvor all oljen og gassen kommer. Dette er et vepsebol uten sidestykke og oljeselskapet Shell har sitt svare strev for å holde produksjonen i gang, da lokale grupperinger hogger løs på oljerørledninger. Området er derfor ekstremt forurenset. Misnøyen skyldes bl.a. at mange av statene (36 til sammen) føler at de får for lite av oljekaka. Det meste går inn i den sentrale statskassa og til korrupsjon. Korrupsjonen er ekstrem i Nigeria, og forskjeller mellom rik og fattig er blant de høyeste i verden. Den nye presidenten, Goodluck Jonathan, har satt i gang et omfattende reformprogram. Riksrevisjonen i landet kan bli et viktig ledd i denne prosessen.
Folket
Man hører mye rart om Nigeria og nigerianere før man kommer dit. Og nesten utelukkende negativt. Afrikanere utenfor Nigeria har ofte et slikt negativt inntrykk. De opplever at nigerianere er uhøflige, sjefete, brå, sure og at de føler seg bedre enn alle andre. – det stikk motsatte av det man forbinder med afrikanere fra f.eks. Malawi eller Tanzania. Jeg fant imidlertid ut at det ikke er så svart/hvitt. Nigerianere flest er veldig trivelige og servicevennlige. Når man har omgått dem en viss tid blir man vant til den litt brå framferden deres. Nigerianere er på en måte Europas svar på italienere. De kan ha veldig kort lunte og de kommuniserer gjerne ved å skrike og rope til hverandre. Men det meste er glemt etter utbruddet.
Nigerianere er det mest guinessdrikkende folkeslaget i verden! Og guinessen man får er ikke for pyser. Den har en styrke på 7,5 prosent og kommer i 0,6l-flasker. Det kan være at de bruker den for å nøytralisere den sterke maten. Til forskjell fra det jeg er vant til i sørlige Afrika er nesten all mat veldig sterk. Det gjaldt også catfishen jeg fikk servert en kveld. Catfish er noe jeg normalt ikke har vurdert å spise. Den lever på gjørmebunnen i elver og innsjøer og regnes ikke som noen delikatesse pga. det gjørmete kjøttet. En kveld satt vi ute på en lokal tradisjonell utepub, og fra den lokale elva fanget man catfish. Fisken ble slengt på grillen og servert barkundene. Vi bestemte oss for å prøvesmake, og brukte hendene til å få i oss herligheten. Og det var ikke så verst. Var ikke veldig fast i fisken, men ikke så dårlig som sitt rykte.
Grillet catfish
Mat og drikke ble også et tema da vi besøkte kontrollkomiteen i parlamentet. Mens vi snakket med formannen og hans medparlamentarikere i møterommet fikk vi servert øl og noen nøtter. Nøttene hadde ca. samme smak som hvis man prøver å tygge klassiske paracetamoltabletter. Alt ble foreviget av tv-kameraer. Et innslag fra møtet skulle angivelig bli sendt på en av de store tv-kanalene de nærmeste dagene.
Hjemturen
Oppholdet i Abuja hadde vært en drøm. Vi ble tatt veldig godt vare på og Abuja har et perfekt klima på vinteren (rundt 32 grader og tørr luft). Fikk også lært en hel del om Nigeria, et av de mest fascinerende landene i Afrika å studere som statsviter.
Eventyret begynte da vi skulle dra hjem igjen. Uheldigvis hadde vi booket Air Nigeria fra Abuja til Lagos. Flyselskapet er kjent for å være totalt uforutsigbart og ikke informere om noen ting. Når de innser at en flyavgang har for få passasjerer kansellerer de den slik at passasjerene kan brukes til å fylle opp neste fly. Og det skjedde med oss. Vi ble kraftig forsinket til Lagos, og da vi landet var det bare 45.min til flyet til Jo’burg gikk. Først måtte bagasjen hentes på innenlandsterminalen, og deretter måtte man kjøre i ca. 15 min. for å komme til den internasjonale terminalen. Vi hev oss inn i en skranglete minibuss og sjåføren satte klampen i bånn. I en avsindig fart satte minibussen kurs mot neste mål, og man følte at den var i ferd med å krenge i svingene. Har bare opplevd lignende kjøring med taxi i Albania. Men da vi kom fram var innsjekkingen stengt. Neste fly gikk ikke før om et døgn. Vi måtte derfor begi oss ut i Lagos by night for å finne et sted å sove. Det fant vi. Lagos var omtrent slik man forestilte byen – ekstremt overbefolket, stillestående trafikk, kommersiell aktivitet overalt og en veldig ubehagelig varme. Men det var en opplevelse.
Hotellet vi bodde på i Lagos var ok, spesielt med tanke på det man har hørt om hotellstandarden i byen. Det hadde et svømmebasseng som var nesten like langt som et olympisk basseng. Er også eneste sted jeg har bodd hvor det står en dj og mikser og spiller øredøvende R’n’B-musikk om formiddagen til ære for et par stykker som svømte fram og tilbake.
Da vi skulle gjøre et nytt forsøk på å komme hjem ble vi assistert av en superkristen pastor, som er broren til en av våre kontaktpersoner i riksrevisjonen. Under ventetiden på flyplassen fikk vi en innføring i hvordan kristendommen trues av en nyvekkelse av trolldom og heksekunst. Troen på det overnaturlige er sterk hos nesten alle afrikanere, men er særlig sterk i Nigeria. Han har fått et kall om å bedrive et personlig korstog mot heksekunst og festivaler hvor man dyrker det verdslige. Vi fikk hver vår bok som han hadde skrevet og ønsket han lykke til med arbeidet.

Mitt inntrykk av Nigeria er mye mer balansert etter turen, og jeg får lyst til å dra tilbake. Det er noen fantastiske byer å besøke med ruiner fra eldgamle sivilisasjoner (bl.a. Benin-kongedømmet). En revisor tilbød seg å arrangere en rundtur; hans søster jobbet i marinen og kunne rekvirere to soldater til å passe på reisefølget mens man kjørte rundt i landet. Om ikke annet kan jeg i hvert fall tenke meg tilbake til Abuja. Nigerianere setter virkelig pris på at folk kommer (selv om visumreglene kommuniserer noe annet). De spør deg hele tiden hva du synes om landet deres og de er fullstendig klar over at det er mye dårlig PR, noe de synes er urettferdig. Et land med over 150 millioner innbyggere er ikke endimensjonalt. Det vises blant annet i et lovende avkastningsgarantigivende investeringsprosjekt jeg har forpliktet meg til å støtte..et såkalt 419-prosjekt.