lørdag 31. mars 2012

Montecasino


Sør-Afrika har ikke koselige gamlebyer med brostein, trange gågater og bytorg hvor man kan nyte kaffen. Da må man heller til land som Frankrike og Italia. Men man har imidlertid kompensert for dette, og nå eksisterer det flere underholdningssentre/kjøpesentre som gir deg følelsen av å være hensatt til en italiensk middelalderby. Det fremste eksempelet er Montecasino i Johannesburg. Navnet er et slags ordspill over den italienske middelalderbyen Monte Cassino (med det berømte klosteret som ble ødelagt under WW2). Montecasino tilbyr selvsagt gambling.

Først parkerer man i bymuren, som er et slags parkeringshus. Utenfra ser Montecasino faktisk ut som en italiensk middelalderby. Byggesteinene er behandlet slik at det skal se 500 år gammelt ut og det er imponerende kirketårn og palasser. Alt dette kan jeg akseptere, selv om det er i overkant ”kitschy” og falskt. Det er først når man går inn i komplekset at det begynner virkelig å skurre. Plutselig er man på en slags italiensk piazza med fontene, koselige uterestauranter og cypress-trær . Men løfter man blikket så er det tak med påmalt blå himmel, skyer og et slags solnedganglys. Folk flest som går rundt ser ikke ut til å reagere på dette. De synes det er greit. Og til en viss grad skjønner jeg dem. Det er sikkert, familievennlig og man kan leve litt europeisk. Men for en europeer som meg føles det helt feil.

Sjekk taket! Her trenger man ikke paraply

Lignende opplegg er det på Emperor’s Palace som ligger ved Johannesburg flyplass: en svær overbygd kunstig gamleby som inneholder ganske flotte restauranter, kasinoer og trendy butikker. Sun City har også et lignende tema.

Montecasino virker imidlertid å være det nye og største tilskuddet. Det ligger ved den ”nye” bydelen Sandton i Johannesburg. Sandton er på en måte Afrikas økonomiske sentrum, og har mange av finansinstitusjonene som tidligere lå i Johannesburg sentrum. Kontrasten fra Montecasino og resten av Johannesburg er imidlertid enorm.  Like før man kommer til Montecasino kjører man forbi Diepsloot. Diepsloot er en såkalt ”informal settlement” – et sted hvor folk setter opp skur uten tillatelse, og hvor vann, kloakk og elektrisitet er mangelvare. I Diepsloot bor hundretusener av mennesker, mange illegale innvandrere. Diepsloot var egentlig en såkalt transit-leir for folk som skulle bli flyttet til andre områder i 1995, men mange slo seg ned her. Ca. halvparten av befolkningen her er arbeidsløse. Området fikk oppmerksomhet da den britiske stuntjournalisten Louis Theroux dro til Johannesburg for å undersøke lovløsheten som råder her.

Diepsloot

Johannesburg er virkelig kontrastenes by, og Montecasino er en slags eden for velstående sørafrikanere som kan føle sikkerhet og drømme seg bort. Det er imidlertid prosjekter på gang for å ”ta tilbake” deler av Johannesburg sentrum. Man arrangerer markeder og har etablerer gågater. Sentrum i Cape Town har for eksempel blitt full av natteliv og det føles ikke like utrygt lenger. Etter hvert får man håpe at sørafrikanere etter hvert forlater de falske kulissene de omgir seg med i Montecasino og omgås hverandre i de ekte kulissene de sørafrikanske storbyene har å tilby.




Johannesburg sentrum

lørdag 10. mars 2012

Cradle of Humankind

Sør-Afrika har flere Unesco-listede verdensarvsteder. Et av de mest spesielle er et svært område som kalles "Cradle of Human Kind". Området ligner på alt annet i Gauteng-regionen, endeløse gressletter, åkre, åser og et eucalyptus-tre her og der. Men under bakken lurer en helt fantastisk verden! Bakken består av porøs kalkstein som, godt hjulpet av regnvann, har skapt et enormt underjordisk grottesystem. I disse grottene kan man finne skjeletter fra de første menneskene på kloden, primitive steinredskaper og andre bevis for menneskelig tilstedeværelse. Stedet ligger ca. 6 mil unna der jeg bor i Pretoria.
Dette er landskapet i Cradle of Humankind. Enkelte steder ser man små inngjerdede områder hvor
det er hull i bakken som fører rett ned i grottene. Gjerdene sikrer derfor både dyrevelferd og at vi
får biffen på tallerkenen.

Det var arkeologene Raymond Dart og Robert Broom som startet utgravningene og gjorde området kjent. Sterkfontein-grottene er de grottene med flest skjelettfunn. Funnene er så omfattende at utgravningene pågår fremdeles i dag, 66 år etter. Bare i Sterkfontein har man funnet 1/3 av ALLE fossile menneskeskjeletter noen gang funnet. Mange av dem er rundt 3,5 millioner år gamle. "Mennesker" som er datert så gamle lignet mer på aper da de levde stort sett i trærne. Men de hadde klare menneskelige trekk, blant tennene og hjernestørrelse. Det unike er at man stadig finner nye skjelett fra 2 millioner år siden, 1 million år siden osv. slik at man kan studere menneskeevolusjonen i et lite begrenset område.

En underjordisk innsjø i grotten. Ingen vet hvor dyp den er. På 80-tallet dykket en gjeng studenter ned for å sjekke dybden. De kom så dypt at målebåndet ikke rakk lenger. Fordi en av studentene omkom under operasjonen, har det aldri vært noen nye forsøk. Innsjøen sies å strekke seg 10 mil innover..

I tillegg til Sterkfontein-grottene har man Maropeng-besøkssenteret som er rettet mot turister. Et veldig flott museum, ca. én mil fra Sterkfontein, som er viet menneskets evolusjon.

Turen inn i Sterkfontein-grottene begynner ved stedet hvor italienske gullgravere på slutten av 1800-tallet oppdaget noen hull i bakken. Sulten på gull sprengte de seg nedover de trange hulåpningene. I stedet for gull endte de opp med å utvinne kalkstein, noe som innebar at de skar ned stalaktittene og stalagmittene.  De var uvitende om at i enkelte hulrom i grottene lå flere millioner gamle menneskefossiler. Disse ble først oppdaget på 1930-tallet. Funnene i Sterkfontein-grottene var i sin tid kontroversielt da de ga bevis for at mennesket stammet fra Afrika. På slutten av 1930-tallet var ikke denne teorien stueren i alle miljøer.
Det mest berømte menneskeskjelettet tilhører hun som har blitt kalt "Mrs. Ples" (tilhører arten australopithecus africanus). En dag for 2 millioner år siden hoppet hun fra tre til tre før hun glapp taket og ramlet ned i et av de åpne kalksteinhullene på bakken. Hun ramlet ca. 4-5m ned i Sterkfontein-grotten. Og der har hun vært siden før hun ble oppdaget i 1947. Fra å være en apelignende menneske med enkle behov, som å finne mat eller holde seg unna rovdyr, har hun i dag oppnådd en annen berømmelse. I 2004 kom hun på 95. plass over de største sørafrikanere gjennom tidene, og har også blitt stemt fram som den mest sexy sørafrikaneren av mannfolkbladet FHM. Nå kan man beundre skallen hennes ved Maropeng.
 Mrs. Ples falt ned et slikt hull.




Og her har vi skallen hennes!

fredag 2. mars 2012

Togtur til Durban






Forrige helg gikk turen til Durban. Durban er en av de største byene i Sør-Afrika og ligger ved Det indiske havet. Det betyr at det har behagelige temperaturer året rundt med frodig vegetasjon.
Durban har blitt kjent i det siste først og fremst pga. to ting. I forbindelse med arrangering av fotball-VM i 2010 ble store deler av byen pusset opp. Den mange kilometerlange strandpromenaden ble gjort mer attraktiv og strandpoliti ble utplassert. Svære moderne leilighetskomplekser ved havna har dukket opp. Og Durban skyline domineres av den fantastiske fotballstadionen, Moses Mabhida stadium, som har en over 100m høy bue på toppen. Durban har også nylig fått oppmerksomhet ved å være vertskap for COP 17-møtet, klimaendringstoppmøtet som arrangeres hvert år. Generelt investerer Sør-Afrika mye i store arrangementer for tida. Verdenskongressen for riksrevisjoner ble lagt til Johannesburg i 2010, og nå snakker man om å ha sommer-OL i Sør-Afrika. Men lysten på å arrangere det er ikke nødvendigvis så stor etter den økonomiske bakrusen etter fotball-VM.

For å komme oss til Durban tok vi toget. Det tar ca. 14 timer (fly tar 1 time) og standarden er upåklagelig! Man har en privat kupé, egen flott restaurantvogn, dusjfasiliteter osv. Er også ganske trygt. Lignende togturer går til Cape Town og også til Victoria Falls i Zimbabwe. Hvis man går skikkelig bananas tar man togturen Cape Town-Kairo; det tar ca. én måned og koster rundt 200 000 kroner.
På den siste delen av turen til Durban går det nedover. Fra sentralplatået på rundt 1500m skal man ned på havnivå. Man kjører ned frodige åser og flotte jordbruksområder. Når man nærmer seg kysten er det slutt på det tørre behagelige klimaet i innlandet, og det blir mer fuktig.
Durban er den byen, utenom India, med flest indere. De indiske nabolagene er en av hovedattraksjonene i byen. Ellers har ikke byen noen superattraksjoner som jeg har fått med meg. Barna vil sette veldig pris på uShaka, en opplevelsespark med svært vannland, akvarium, haidykking, delfin- og selshow osv. Ellers er det strendene og den behagelige sommertemperaturen (også om vinteren) som trekker turister dit.

Durban har Afrikas største havn. Her er ses "innkjørselen" til havna. Øverst til høyre ses et kontrolltårn for båttrafikken. Istedet for båter som loser de svære tankskipene inn, så er det helikoptre som tar seg av den jobben.
Durban kan brukes som utgangspunkt for å sjekke ut den berømte Zulu-kulturen i Sør-Afrika. I regionen er det mange kulturlandsbyer hvor man får kjøpt håndverk og få innblikk i den fascinerende zulukulturen. Innover i Kwazulu-Natal, provinsen hvor Durban ligger i, kan man utforske mange berømte slagmarker fra både Zulu-krigene og Boerkrigene. Winston Churchill ble tatt til krigsfange her i sin tid. Nord for Durban kan man sjekke ut byen byen (Pietermaritzburg) hvor Mahatma Gandhi i sin tid ble kastet av toget fordi han var inder.
Det er som sagt strendene og klimaet som trekker folk til Durban. Langs kysten av Durban er det imidlertid mange haier, noe som gjør at man tenker seg om to ganger før man dypper tåa i vannet. Hainett har imidlertid blitt plassert ved strendene i Durban slik at man kan bade uforstyrret. Mens man bader kan man observere de enorme lasteskipene som går inn og ut av Port Natal, bukta hvor Durban-havna ligger. Én gang i året kan man være vitne til et av verdens mest spektakulære naturfenomen rett utenfor kysten av Durban. Da er det tid for den store sardinvandringen langs kysten av Sør-Afrika. De fortsetter opp til Mosambik-kysten. I kjølvannet av millioner av sardiner følger tusener av delfiner og haier. En jeg snakket med som eier en leilighet ved stranda i Durban sa at han satt på verandaen sin med vinglasset og var vitne til at hundrevis av delfiner sirklet rundt en svær stim med sardiner og slo til.
 



mandag 6. februar 2012

Seychellene del 2

Her kommer del 2 om Seychellene.

Utenlandsk innflytelse
Rike arabere kjøper opp Seychellene. Sjeiken av Abu Dabi har bygd et enormt palass på toppen av fjellkjeden på øya. Han tar visstnok helikopter opp dit. Sjeiken viste sin generøsitet ved å bygge sentralsykehuset på Seychellene – alt av egen lomme. Rike arabere markerer seg veldig for tiden og kjøper og masse strandtomter for å bygge store hoteller. Mange av de lokale føler seg marginalisert, og man frykter at områder som tidligere var åpne for allmennheten blir lukket. Pengene rår. I et så utrolig lite samfunn kan man få gjort en del om man kommer utenfra med milliarder. De tre store arabiske flyselskapene har etablert seg her, Qatar Airways, Emirates og Etihad. Dette har bl.a. bidratt til at det statlige flyselskapet Air Seychelles (som jeg tok fra Johannesburg - de bruker avdanka Boeing-fly fra det nå konkursrammede ungarske flyselskapet Malev) sliter for tiden, og har lagt ned alle sine direkteflyvninger til Europa. Tidligere kunne man ta fly med dette selskapet fra Gatwick, Frankfurt og Paris. Seychellianere fykter at det samme skjer med landet som med Mauritius. Der var det en periode hvor kreolere var i flertall og de ”danset og hadde det hyggelig”. Plutselig hadde det blitt så mange indere at de tok over alle de viktige posisjonene i landet, og de med kreolsk bakgrunn måtte jobbe i sukkerplantasjene. Man frykter det samme i Seychellene. Og man tror at indere, arabere osv. tar for mye over. Derfor er det mange som flytter fra Seychellene. Rundt 80 000 Seychellianere har flyttet ut. Mange spøker, halvalvorlig, om at rike arabere også prøver å omvende den katolske befolkningen til islam. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at det er lett for en styrtrik sjeik å kjøpe seg innflytelse i en miniputtstat som Seychellene. De forente arabiske emirater har blant annet etablert en militær marinebase her.
Palasset til sjeiken av Abu Dabi.


Tysk krigsskip som fyller på drivstoff og proviant                                              Pirater
Politiet er ganske avslappet her. De går gjerne rundt, ganske overvektige, som politmester Bastian. En dag var jeg vitne til at en mannlig turist ble robbet sin mobiltelefon av en ung fyr. Tyven bare gikk rolig bort fra ”offeret”. Rett i nærheten var to politidamer som så hele hendelsen. Maktesløse måtte de se på at raneren gikk rolig bort, mens ransofferet ropte ut sin fortvilelse til politidamene om at de måtte gjøre noe. Ifølge mine kollegaer i riksrevisjonen her er det behagelig å komme i fengsel her på Seychellene. Jeg vet ikke om det gjelder også for de rundt 70 somaliske piratene som er fengslet i Seychellene. Seychellene har, ved
hjelp av støtte fra EU, sagt seg villig til å huse disse og føre rettssak mot dem. Pirater som blir sendt tilbake til Somalia gjenopptar gjerne piratgjerningen. Flere pirater har blitt tatt opptil to-tre ganger. En utleveringsavtale er nå inngått med Somaliland om fengsling av pirater som har fått dom. Mange marinefartøy fra Europa (som bl.a. Norge) har sin base her på Seychellene. Øygruppen er helt avhengig av utenlandsk bistand for å patruljere et havområde som er 1500 mil fra den ene enden til den andre. I tillegg går hovedruten for lasteskip fra Asia til Europa nord for Seychellene. Flere fiskere har blitt tatt til fange av piratene, og myndighetene har måttet punge ut klekkelige løsesummer for disse. Per i dag er det to fiskere som sitter fanget med en løsepengesum på ca. 1 million dollar for hver.


Dyrelivet
Dyrene er veldig vennlige her på Seychellene. Fuglene blant annet er utrolig tamme og kan spise av hånden din mens de flakser. Menneskene kom til Seychellene først på 1700-tallet, og den sene ankomsten har ført til at mange dyrearter har overlevd. Seychellene har mange dyr som bare finnes her. På Mauritius derimot, hvor menneskene kom før, har nesten alt av opprinnelig dyrearter blitt utryddet. Et av de mest spesielle dyrene på Seychellene er verdens minste frosk. Man skal være heldig hvis man ser den. En turinteressert kollega i riksrevisjonen her sa at han bare har sett den én gang. Den er visstnok på størrelse med en fingertupp. Overalt på øya ser man svære flaggermus som svever på vindene som treffer øya. Mange av dem blir fanget av de lokale og slengt på grillen.
Flaggermus

Ei heller fiskene har noe særlig naturlig redsel for mennesker og man kan komme veldig nære dem når man dykker blant de svære korallrevene. Visse tider av året kan man observere den mystiske hvalhaien. I juli/august i fjor fikk Seychellene negativ publisitet pga. haiangrep. To turister ble drept på øya Praslin. Det var det første angrepene siden 1960-tallet. Forklaringen er trolig at vannet i Seychellene var uvanlig kaldt da, noe som tiltrakk haier fra Sør-Afrika. Lignende angrep ble rapportert i Reunion og Mauritius i den perioden. Men siden den tid har roen senket seg over strendene. Men det betyr ikke at seychellere ikke har glemt det. Nesten alle jeg har snakket med sier at de ikke tør å bade pga. haiangrepene. Angrepene satte et skikkelig støkk i befolkningen. Jeg har i hvert fall trosset ”faren” og kastet meg uti.





Å leve i paradis
Som nevnt er Seychellene gode på land reclaim – dvs. at øyene ekspanderer ved at man fyller på med steiner og korallsand. Enorme halvøyer og øyer har blitt skapt på den måten. Prosjektene blir ledet av nederlandske firmaer, som er verdensledende innenfor denne teknologien. Det nye parlamentet til Seychellene ligger på en slik øy. Et av de mest ambisiøse prosjektene er Eden island. En øy har blitt skapt for å huse rikmannsfolk, bl.a. David Beckham og Oprah Winfrey. Et sørafrikansk firma står bak dette. Leilighetene er svindyre, og det er ikke spesielt mye å finne på der. Eneste fornuftige ting er å anskaffe en yacht.



Luksusbåter i havna på Eden Island
Et av statens enorme husprosjekter. Her ses den kunstige Perseverance Island. Husene gis bort gratis til de trengende.

Det nye parlamentet. Ligger også på Perseverance Island. Alle representantene, utenom én,
tilhører det styrende partiet.

En som derimot ikke har sansen for luksuslivet, men allikevel har en hel øy for seg selv er Brandon Grimshaw. Det er en 85 år gammel brite som anskaffet øya Moyenne på 60-tallet for 10 000 pund. Øya må være verdt det hundredobbelte i dag. Han har tilbakeført opprinnelig vegetasjon på øya og tar godt vare på kjempeskilpaddene som vandrer bekymringsløst rundt. På øyene rundt bygges enorme 5-stjernes luksushoteller, og strender privatiseres. Grimshaw har motstått alle forsøk på å selge øya, men innser at eventyret snart tar slutt med sin høye alder. Han har derfor gått med på å overgi øya til miljøverndepartementet med krav om at øya skal forbli et tropisk paradis for allmennheten og skilpadder.

Fremtiden til Seychellene er usikker. Selv om det mye som taler for øygruppen er det flere bekymringer som stor sårbarhet for konjunkturer i verdensøkonomien (pga. avhengigheten til turisme), frykten for pirater, klimaendringer, storstilt privatisering – som henger sammen med press på sårbar natur, tiltagende korrupsjon og demografiske endringer. Samtidig kommer man ikke bort fra at Seychellene er det desidert mest velstående landet i Afrika (per innbygger) og befolkningen nyter livet her. Øygruppen vil fortsatt være et av de fremste paradisene på jorda. Anbefaler alle å dra dit!


lørdag 28. januar 2012

Seychellene del 1

Seychellene..ordet frambringer mange flotte assosiasjoner. Det forbindes gjerne med paradis, kritthvite strender, turkist vann, palmer i alle fasonger og den fascinerende kreolske kulturen. Og alt stemmer!

FAKTA OG GEOGRAFI
Jeg landet i Seychellene sent på kvelden. Det var ikke først da jeg åpnet vinduslukene neste morgen at jeg forstod at jeg hadde ankommet et ganske spesielt sted. Jeg holder til på Mahe island, som er den største øya på Seychellene (men fortsatt ganske liten). Seychellene er delt inn i to øygrupper. I nord har man granittøyene, hvor de tre største er Mahe, Praslin og La Digue (med verdens flotteste strand). De er de eneste granittøyene i verden som ligger for seg selv. Granittøyene på Seychellene er de siste restene av et svært kontinent som strekker seg fra Madagaskar til India. Bare fjelltoppene dukker opp over overflaten. I sør, flere hundre mil unna, ligger korallatollene som huser hundretusenvis av kjempeskilpadder, hvor Aldabra-atollen er den største med over to mil i lengde (verdens største koralløy). Hit kommer man imidlertid bare med  yacht eller spesialfly. Her er imidlertid risikoen for somalisk piratbesøk til stede.


Seychellene er oppkalt etter den franske kongen Ludvig 15s finansminister. Landet har drøye 80 000 innbyggere. Alt taler for Seychellene. Øyene ligger utenfor cyklonbeltet, noe som betyr at det aldri er sterk vind her. Og temperaturen her er meget stabil. Det blir aldri kaldere enn 24 grader, selv på natta på den ”kaldeste” tiden av året. Og havet har en temperatur rundt 25-28 grader året rundt. Det at Seychellene ligger så isolert har ført til at det ikke eksisterer noen farlige dyr her og ingen tropiske sykdommer.

Victoria by
90 % av befolkningen bor på Mahe island, og rundt halvparten av disse bor i hovedstaden Victoria. Victoria er en ganske søvnig koloniby på rundt 30 000 innbyggere. Ved havna ligger tunfiskfabrikken hvor mye av tunfisk-på-boks som sendes til Europa bearbeides. Seychellene får mesteparten av inntektene sine fra fiske, med turisme på andre plass. Når man går langs gata i Victoria skjønner man at det er et utrolig multikulturelt samfunn. Språket er kreolsk som er en blanding av fransk, swahili og engelsk. Og indere, franskmenn, engelskmenn og afrikanere har blandet seg mye gjennom tidene. Når man ber folk fortelle om anene sine har de ofte en oldemor fra India, en bestefar fra Frankrike og en mormor med afrikansk avstamning. Hovedattraksjonen er en liten versjon av klokketårnet Bing Ben i en rundkjøring.

SAMFUNN
Seychellene er et veldig rart sted. Ved å jobbe i riksrevisjonen her har jeg fått ta del i mange sosiale ritualer og blitt kjent med skikker og tradisjoner. Selv om landet har under 100 000 innb. har de framdyrket noen spesielle sosiale mønstre. Et av de mest påfallende er kjønnsrollemønstrene. Hvis noen land kan kalles patriarkalske kan Seychellene kalles matriarkalsk. Her er kvinnene definitivt det sterke kjønn. Satt på spissen er det slik at menn tidlig får smaken for det late liv og ikke tar seg utdanning. Mange setter heller pris på å stelle hagen, kanskje fiske litt og passe på barna. Kvinnen derimot tar seg utdanning, gjerne i England (generøse stipender gis fra staten, men man er forpliktet til å jobbe syv år i Seychellene etterpå). Kvinner er overrepresentert i de fleste serviceyrker samt også i byråkratiet, inkludert riksrevisjonen. Har blitt kjent med en kenyaner som jobber her, og han sa at seychelliske menn har en oppfatning om at ”office work is for women”. Kvinner er derfor dem som bærer den økonomiske byrden i husholdningen. Mennene følger barna til skolen og gjør maten klar når kona kommer hjem.

Men at det er ofte mer sannsynlig at det er samboeren som kommer hjem enn kona. Giftemål er ganske sjeldent, selv om det er et overveiende katolsk samfunn. Og de som gifter seg har en veldig stor sjanse for å skilles. Mange velger derfor å leve sammen hele livet uten at de føler noe særlig giftepress.

Det paradoksale er imidlertid at kvinner gjerne får barn veldig tidlig her. Mange får det mens de går på videregående. Men staten gir god økonomisk støtte til disse unge mødrene. Staten subsidierer også mye annet som kollektivtransport og til og med gass til matlaging. Ikke rart at landet sliter med en kjempegjeld, noe som har ført til at IMF har et samarbeid med staten for å sikre en mer bærekraftig økonomisk politikk. Allikevel fortsetter staten med et kostbart boligprosjekt som innebærer at alle skal ha rett til bolig. Svære øyer utenfor Victoria har blitt konstruert i Dubai-stil. Gjennom å fylle på med sand og stein har man dannet øyer på mange kvadratkilometer og reist leilighetskomplekser. Prosjektene er positive i den forstand at de tar vekk noe av presset på den sårbare naturen på den ”ordentlige” øya.

LOKAL FESTKULTUR
Ellers må jeg fortelle om de lokale bryggene her. Det er to lokale ølsorter, Seybrew og Eku. Synes førstnevnte er best. De to nytes gjerne av lokalbefolkningen på stranden. Hvis man virkelig vil leve som en seychellianer må man gjøre følgende: Kjøp en kasse med øl, ta med musikkanlegg, grillmat, grill, venner og familie og kjør til en nærliggende strand. Men festingen foregår ikke på selve stranda, men på parkeringsplassen som ligger ved stranda. Her rigger man musikkanlegget i bagasjerommet og spretter ølflaskene. Jeg var med på et slikt opplegg etter jobb en kveld. Det hadde sin sjarm å stå å diskutere politikk, fotball og verdensproblemer med en kald øl, snacks og med utsikt til Det indiske havet og øyene. Det som dermed ikke har sin sjarm er det lokale brygget, Calou (også kalt bare ”toddy”). Dette er en palmevin som lages av blomsten på palmen; blomsten som senere skal bli til kokosnøtt. Saften trekkes ut og gjæres. Deretter får man et ganske potent brygg som virkelig går i sikringsskapet. Jeg klarte å få i meg noen slurker før det var stopp. Noe av det verste jeg har smakt.


Dette var del 1 om Seychellene. Et nytt blogginnlegg kommer snart, og da om arabisk invasjon, natur og dyr, verdens mest avslappede politi, pirater, haier og en lokal robinson crusoe. Om denne lille øygruppen er det et uttømmelig materiale å ta av.

onsdag 18. januar 2012

På vei til jobb

Dagen begynner nesten som i  Norge. Man står opp og lager matpakke. Jeg  fryktet det sørafrikanske "brødet" på forhånd, men det er faktisk ikke så verst. Det sørafrikanske brødmerket Sasko lager utmerkede brød, som faktisk smaker hjemmelaget. Skulle gjerne ha hatt det i Norge. Men nok om brød..




I kjellern finner jeg bilen min. Før jeg kommer meg ut av leilighetskomplekset må jeg åpne gitteret, som er inngangsporten og vinker farvel til vakten. Veien til jobb er ikke spesielt lang, rundt 3-4 km, og tar ca. 10.min å kjøre. Men man kan se mye rart på veien. Siden det er et ambassadestrøk er det biler fra vaktselskapene (som f.eks. Armed Response) linet opp langs veien. Og man kjører forbi bussholdeplassene der folk venter på de gule bussene, som ligner på amerikanske skolebusser.
Pretoria er en by med mange bakker, og de er bratte! På vei til jobb går det opp og ned; og mens man kjører nedover, med utsikt over downtown Pretoria kiler det i magen.
Når jeg nærmer meg jobben, kjører jeg inn i et område som heter Brooklyn. Det er et ganske velstående område i Pretoria med mange nye kontorlokaler, kjøpesentre og restauranter. Her står flere sikkerhetsvakter langs veien og passer på. Men området føles ikke spesielt utrygt med avenyer med utallige jacranda-trær. Til slutt ses mursteinbygningen den sørafrikanske riksrevisjonen holder til, og bilen parkeres trygt i parkeringskjelleren.
 
Deretter tilbringes dagen i det åpne kontorlandskapet.







tirsdag 6. desember 2011

Nigeria

Første møte med Nigeria
I det flyet beveger seg over Lagos ser man en enorm metropol bre seg utover – hustak så langt man kan se og endeløse bilkøer. Vi skulle til Abuja, men måtte via Lagos flyplass, en av verdens mest beryktede flyplasser. Ryktet har imidlertid bedret seg en del i løpet av de siste årene. Men vi fikk en forsmak på Nigeria i det vi ventet på bagasjen ved bagasjebåndet. Bare to bagasjebånd ble brukt for den internasjonale flyplassen, rommet var helt stappa med mennesker og det var ubeskrivelig varmt og klamt pga. den høye luftfuktigheten. Bagasjefolka lempet på bagasjen til flyet som kom etter vårt, slik at bagasjebåndet var helt fult med bagasje, mens ingen passasjerer var der for å hente det. Som et resultat begynte bagasjebåndet å tette seg til helt til det klumpet seg helt i svingene. Båndet fikk etter hvert nok og sluttet å gå, men ut fra hullet kom det stadig nye forsyninger med bagasje slik at det samla seg en svær haug med kofferter ved utløpet. Folk ble etter hvert helt ville av raseri og ropte og skrek mot den stakkars mannen som hadde bagasjebåndansvar. Han ga etter hvert opp og bare gikk.

Abuja
The National Mosque. Finnes også en svær katedral i byen, men den ser ikke så fin ut.

Vi kom oss etter hvert til hovedstaden Abuja. Abuja er en fascinerende by.  Det er en gjennomført planlagt og konstruert by, på linje med Brasilia i Brasil, som ble bygd på 80-tallet. Byen er i stor grad bare tiltenkt å huse offentlige tjenestemenn, slik at man finner alle departementer, direktorater og ikke minst de statlige oljeselskapene her. Som et resultat er bykjernen ganske øde om kvelden, i sterk kontrast til Lagos. Sistnevnte er det økonomiske sentrum i Nigeria og kanskje etter hvert i hele Afrika. De to byene kunne nesten ikke vært mer forskjellige. Mens man har mange bekymringer i Lagos, har Abuja en stor bekymring, terroristtrusselen. Angrepet mot FN-bygningen i sommer har satt dype spor her og man merker at folk er engstelige. Sikkerhetsoppbudet er enormt. Allikevel føler man seg ikke uttrygg.

Spenninger
Nigeria har veldig mange konfliktlinjer: Nord-sør, muslimer-kristne, underutviklet-utviklet. Alle disse er overlappende. De to mest utrygge områdene er i nordøst i statene Borno, Yobe og Adamawa, hvor ekstremistorganisasjonen Boko Haram har sitt kjerneområde. Nesten ukentlig leser man om aksjoner de gjennomfører mot myndigheter i de nordøstlige statene. Navnet betyr ”Western education is sinful” og de har som mål å innføre sharialovgivning i hele landet. Mange nordlige stater har allerede anerkjent sharialovgivning slik de har hatt det i mange århundrer. Det har resultert i bruk av straffemetoder som er over grensen til det barbariske.
I sørøst har man Niger-deltaet – hvor all oljen og gassen kommer. Dette er et vepsebol uten sidestykke og oljeselskapet Shell har sitt svare strev for å holde produksjonen i gang, da lokale grupperinger hogger løs på oljerørledninger. Området er derfor ekstremt forurenset. Misnøyen skyldes bl.a. at mange av statene (36 til sammen) føler at de får for lite av oljekaka. Det meste går inn i den sentrale statskassa og til korrupsjon. Korrupsjonen er ekstrem i Nigeria, og forskjeller mellom rik og fattig er blant de høyeste i verden. Den nye presidenten, Goodluck Jonathan, har satt i gang et omfattende reformprogram. Riksrevisjonen i landet kan bli et viktig ledd i denne prosessen.

Folket
Man hører mye rart om Nigeria og nigerianere før man kommer dit. Og nesten utelukkende negativt. Afrikanere utenfor Nigeria har ofte et slikt negativt inntrykk. De opplever at nigerianere er uhøflige, sjefete, brå, sure og at de føler seg bedre enn alle andre. – det stikk motsatte av det man forbinder med afrikanere fra f.eks. Malawi eller Tanzania. Jeg fant imidlertid ut at det ikke er så svart/hvitt. Nigerianere flest er veldig trivelige og servicevennlige. Når man har omgått dem en viss tid blir man vant til den litt brå framferden deres. Nigerianere er på en måte Europas svar på italienere. De kan ha veldig kort lunte og de kommuniserer gjerne ved å skrike og rope til hverandre. Men det meste er glemt etter utbruddet.
Nigerianere er det mest guinessdrikkende folkeslaget i verden! Og guinessen man får er ikke for pyser. Den har en styrke på 7,5 prosent og kommer i 0,6l-flasker. Det kan være at de bruker den for å nøytralisere den sterke maten. Til forskjell fra det jeg er vant til i sørlige Afrika er nesten all mat veldig sterk. Det gjaldt også catfishen jeg fikk servert en kveld. Catfish er noe jeg normalt ikke har vurdert å spise. Den lever på gjørmebunnen i elver og innsjøer og regnes ikke som noen delikatesse pga. det gjørmete kjøttet. En kveld satt vi ute på en lokal tradisjonell utepub, og fra den lokale elva fanget man catfish. Fisken ble slengt på grillen og servert barkundene. Vi bestemte oss for å prøvesmake, og brukte hendene til å få i oss herligheten. Og det var ikke så verst. Var ikke veldig fast i fisken, men ikke så dårlig som sitt rykte.
Grillet catfish

Mat og drikke ble også et tema da vi besøkte kontrollkomiteen i parlamentet. Mens vi snakket med formannen og hans medparlamentarikere i møterommet fikk vi servert øl og noen nøtter. Nøttene hadde ca. samme smak som hvis man prøver å tygge klassiske paracetamoltabletter. Alt ble foreviget av tv-kameraer. Et innslag fra møtet skulle angivelig bli sendt på en av de store tv-kanalene de nærmeste dagene.

Hjemturen
Oppholdet i Abuja hadde vært en drøm. Vi ble tatt veldig godt vare på og Abuja har et perfekt klima på vinteren (rundt 32 grader og tørr luft). Fikk også lært en hel del om Nigeria, et av de mest fascinerende landene i Afrika å studere som statsviter.
Eventyret begynte da vi skulle dra hjem igjen. Uheldigvis hadde vi booket Air Nigeria fra Abuja til Lagos. Flyselskapet er kjent for å være totalt uforutsigbart og ikke informere om noen ting. Når de innser at en flyavgang har for få passasjerer kansellerer de den slik at passasjerene kan brukes til å fylle opp neste fly. Og det skjedde med oss. Vi ble kraftig forsinket til Lagos, og da vi landet var det bare 45.min til flyet til Jo’burg gikk. Først måtte bagasjen hentes på innenlandsterminalen, og deretter måtte man kjøre i ca. 15 min. for å komme til den internasjonale terminalen. Vi hev oss inn i en skranglete minibuss og sjåføren satte klampen i bånn. I en avsindig fart satte minibussen kurs mot neste mål, og man følte at den var i ferd med å krenge i svingene. Har bare opplevd lignende kjøring med taxi i Albania. Men da vi kom fram var innsjekkingen stengt. Neste fly gikk ikke før om et døgn. Vi måtte derfor begi oss ut i Lagos by night for å finne et sted å sove. Det fant vi. Lagos var omtrent slik man forestilte byen – ekstremt overbefolket, stillestående trafikk, kommersiell aktivitet overalt og en veldig ubehagelig varme. Men det var en opplevelse.
Hotellet vi bodde på i Lagos var ok, spesielt med tanke på det man har hørt om hotellstandarden i byen. Det hadde et svømmebasseng som var nesten like langt som et olympisk basseng. Er også eneste sted jeg har bodd hvor det står en dj og mikser og spiller øredøvende R’n’B-musikk om formiddagen til ære for et par stykker som svømte fram og tilbake.
Da vi skulle gjøre et nytt forsøk på å komme hjem ble vi assistert av en superkristen pastor, som er broren til en av våre kontaktpersoner i riksrevisjonen. Under ventetiden på flyplassen fikk vi en innføring i hvordan kristendommen trues av en nyvekkelse av trolldom og heksekunst. Troen på det overnaturlige er sterk hos nesten alle afrikanere, men er særlig sterk i Nigeria. Han har fått et kall om å bedrive et personlig korstog mot heksekunst og festivaler hvor man dyrker det verdslige. Vi fikk hver vår bok som han hadde skrevet og ønsket han lykke til med arbeidet. 

Mitt inntrykk av Nigeria er mye mer balansert etter turen, og jeg får lyst til å dra tilbake. Det er noen fantastiske byer å besøke med ruiner fra eldgamle sivilisasjoner (bl.a. Benin-kongedømmet). En revisor tilbød seg å arrangere en rundtur; hans søster jobbet i marinen og kunne rekvirere to soldater til å passe på reisefølget mens man kjørte rundt i landet. Om ikke annet kan jeg i hvert fall tenke meg tilbake til Abuja. Nigerianere setter virkelig pris på at folk kommer (selv om visumreglene kommuniserer noe annet). De spør deg hele tiden hva du synes om landet deres og de er fullstendig klar over at det er mye dårlig PR, noe de synes er urettferdig. Et land med over 150 millioner innbyggere er ikke endimensjonalt. Det vises blant annet i et lovende avkastningsgarantigivende investeringsprosjekt jeg har forpliktet meg til å støtte..et såkalt 419-prosjekt.