mandag 3. september 2012

Magaliesbergfjellene




Magaliesbergfjellene er ikke akkurat den mest imponerende fjellkjeden. Det er også andre fjellkjeder i Sør-Afrika som er større og naturmessig flottere. Men Magaliesbergfjellene kan imidlertid skryte av å være en av verdens eldste fjellkjeder! Den starter langt vest i North West-province og fortsetter østover til den blir lavere og lavere til den slutter i Pretoria by. N1-motorveien, som går fra Cape Town til Zimbabwe, går gjennom det punktet hvor fjellene slutter.
Fjellene er som vakrest i grenseområdene mellom provinsene Gauteng (som huser Johannesburg og Pretoria) og North West-province. Her er det noen utrolig idylliske gårder og gjestehus som gir et velkomment avbrekk fra storbyen Pretoria. Her er det naturreservater hvor man kan se alle de fem store safaridyrene, mange muligheter for gåturer og mye spennende historie, bl.a. slagmarker fra Boerkrigen. Men rundt Magaliesbergfjellene ligger også Cradle of Humankind (se tidligere blogginnlegg) - et Unesco-vernet område med noen av verdens eldste menneskefossiler.
Selv om Magaliesbergfjellene er som lavest i Pretoria har de en viss innvirkning her. På den ene siden av fjellene hvor jeg bor er det betydelig kjøligere enn nord for fjellene (området heter Montana). Det er rart at det skal være en slik klimatisk forskjell, men slik er det. Frost kan forekomme i den sørlige delen av fjellkjeden, men aldri i den nordlige. Store deler av Magaliesbergfjellene er som nevnt oppført som naturreservater. Her kan man se "the big five", men like hyggelig er å ta en walking safari. Jeg gjorde en slik og fikk kontakt med redbuck (første gang jeg så), gemsbok (også første gang jeg så) gnu, giraffer, impalaer og sebraer.
Man sier at Magaliesbergfjellene er rundt 2 milliarder år gammelt. Man får ikke det inntrykket når man kjører langs fjellkjeden. Men det er et utrolig flott kulturlandskap med åkerlandskap, lokal bushlandskap og noen eucalyptustrær her og der (som er regnet for å være en pest og plage i Sør-Afrika). Det fineste området er kanskje rundt Hartbeespoortdammen. En svær innsjø som ble dannet i 1923 da dammen ble ferdig. Den sørger for drikkevann til Pretoria og det omfattende jordbruker rundt omkring. I innsjøen er det luksusbåter og flotte hoteller. Men bade er ikke å anbefale pga. høy algekonsentrasjon.
Guidebøkene sier at Gauteng ikke er den mest spennende regionen i Sør-Afrika og den minst naturskjønne. Jeg mener at man med fordel kunne ha brukt mer spalteplass på denne utrolig naturskjønne delen av Sør-Afrika som har en rekke attraksjoner. Og alt er lett tilgjengelig fra Pretoria eller Johannesburg.

tirsdag 21. august 2012

The Pride of Africa

Kenya er et fascinerende land. Det er større enn Norge selv om det ikke ser slik ut på verdenskartet. Og det er overraskende lite av landet som har klassisk savannelandskap. Det er stort sett delen som grenser mot Tanzania. Mesteparten av landet, den nordlige delen som ligger mot Etiopia og Somalia, er semi-ørken og har få severdigheter (utenom Lake Turkana).

Kenya går for å være det klassiske afrikanske landet. Det var derfor på tide at jeg kom meg hit. Det stempelet er både fortjent og ufortjent. Landet har vært utrolig dyktige til å markedsføre seg selv, og landet har blitt markedsført gjennom en rekke forfattere. Et land som Tanzania har nok mer å by på når det gjelder safari og naturopplevelser, men Kenya ligger ikke langt bak. De har i hvert fall de mest spennende storbyene i regionen med Nairobi og Mombasa. Nairobi ble i sin tid etablert som en jernbanestasjon ved jernbanen mellom Uganda og Mombasa. Etter det har byen vokst i rekordfart.
Kenya er et land som forsøker å hele sårene etter det voldelige etterspillet av 2007-valget. Da kom stammemotsetningene i landet til synet og aggresjonen mot den dominerende stammen Kikuyu (stammen fra høylandet hvor marathonløperne kommer fra) fra de marginaliserte stammene var voldsom. Nå har de vedtatt en ny grunnlov som bl.a. gir alle folkegrupper lik rett til statlige arbeidsplasser og det er en ekstrem grad av åpenhet rundt strategiske beslutninger. F.eks. da ny riksrevisor ble innsatt i fjor, så ble intervjuene med riksrevisorkandidatene vist på tv for hele nasjonen. Men alle ambisiøse rettighetene (bl.a. rett til bolig) er dømt til å skuffe kenyanerne etter hvert, slik tilfellet har vært i Sør-Afrika da man fikk en veldig ambisiøs grunnlov. Unge kenyanerne gjør i hvert fall sitt for å skaffe seg solid utdanning. Befolkningen er en av de mest utdannede i Afrika, men det er håpløst få jobber.
Landet har mange andre bekymringer. Dets militære engasjement i Somalia har ført til at Al-shabab-militsen har gjennomført flere terroraksjoner. Den somaliske befolkningen opplever derfor å bli mistenkeliggjort. Pirater gjennomfører kidnappinger ved populære turistområder langs kysten som ved Lamu med den gamle swahilikulturen. Jeg blir imidlertid fortalt at det nå er helt trygt å ferdes i de områdene. Men turisme er en næring som er helt avhengig av omdømme, og Kenya har ikke det beste omdømmet nå. Arrene etter Al-Qaida-angrepet mot den amerikanske ambassaden i 1998 er også noe som ikke glemmes så lett. Sånn er det når landet ligger i en utsatt geografisk posisjon. Posisjonen gjør at Nairobi er basen for FN-operasjoner, og mange andre hjelpeorganisasjoners innsats, mot Somalia og Sør-Sudan.
Dessverre fikk jeg ikke sjanse til å oppleve Kenyas store turistattraksjoner under mitt besøk. Fikk imidlertid sett nasjonalmuseet som både er viet det rike dyrelivet i landet og de første fossilfunn av mennesker. Disse funnene er hovedsakelig gjort nord i Rift Valley, rundt Lake Turkana (som strekker seg inn i Etiopia). Har også fått smakt Kenyas gode svarte te. Te dyrkes stort sett i de vestlige delene av landet mot Victoriasjøen og står for 20-30 % av all eksport. Kenya har stort sett måttet lære seg å produsere sine egne eksportartikler, da det ikke har noen mineralressurser av betydning (til forskjell fra Tanzania som har masse).
Trafikken i Nairobi er legendarisk. Et underdimensjonert veinett må ta hensyn til den voksende biltrafikken. Og ALT skal igjennom sentrum. Er ikke snakk om å ha noe ytre ringvei. Det sammen problemet har man også i de andre østafrikanske hovedstedene med voldsom befolkningsøkning: Kampala, Dar Es Salaam og Kigali. Trafikkpolitiet har erstattet trafikklys, noe som kan være like greit. Da jeg var i Harare så bestemte bilene seg for å ikke stoppe for rødt lys, slik at biler fra sidegående retning ikke slapp til. I Nairobi gjør også trafikkpolitiet mye skade. Normalt bør man skifte tur hvert 2. minutt e.l. Her venter man 15.min før kryssende biler får lov til å kjøre noe som fører til at det tetter seg i mange kilometer. Ifølge min lokale sjåfør skyldes det at politiet "glemmer" å gi kryssende biler rett til å kjøre. De virker å være konstant glemsomme.
I Nairobi kryr det av rovfugler. På hvert hushjørne sitter det gjerne en ørn og leter etter mat i søppelkassa eller den jager småfugler når sola går ned.
Mens jeg var i Kenya var den store migrasjonen i ferd med å skje. Blant dyrene i Serengeti gikk det rykter om at regnet hadde kommet til Masai Mara (den nordlige delen av Serengetisletten) i Kenya. For å komme dit må de krysse den fryktede Mara-elven hvor krokodillene ligger klare. Klare er også hordene av turister som ønsker å få noen blinkskudd av hundretusener av gnuer, sebraer, elefanter osv. Til og med Nairobi nasjonalpark (ligger rett utafor byen, akkurat som Nordmarka i Oslo) opplever effekter av migrasjonen da den i disse dager oversvømmes av dyr. Korridorer er etablert av myndighetene for å sikre dyrene noenlunde fri passasje. Men disse er under sterkt press av menneskelig aktivitet. Salg av game meat (antilope-, sebra-, villsvinkjøtt osv.) er nå forbudt i Kenya for å hindre krypskytting. Fordelen med å bo i Sør-Afrika er imidlertid at dette er fullt ut tilgjengelig på restauranter. Her har de klart å sikre oppdrett av kudu, impala, springbok osv. på en bærekraftig måte. For Kenya er dets dyr dets store aktivum.
Slutt på eksotiske dyr på grillen (bortsett fra struts, krokodille og kamel)

søndag 24. juni 2012

Rift Valley



Rift Valley er Afrikas mest spesielle geologiske fenomen. Det var der menneskeheten oppstod, det er der man finner Afrikas store innsjøer, det er stedet hvor evolusjonen fortsatt finner sted og det er stedet der Afrika etter hvert vil bli delt i to.
Jeg har tilbragt mye av min tid i Afrika i Malawi. Der har jeg alltid vært utrolig fascinert over Malawis fremste kjennetegn er Malawisjøen, som ligger i en enorm dal øst i landet. Denne dalen begynner i Eritrea, går inn i Etiopia, går gjennom hele Kenya, hele Tanzania, hele Malawi og inn i Mosambik hvor den ender ved det Indiske havet. Egentlig går The Great Rift Valley helt opp til Jordan-dalen og opp til Syria, via Israel (Dødehavet og Genesaretsjøen ligger i Rift Valley). Tre tektoniske plater drar Afrika fra hverandre, Den nubiske (afrikanske) platen, Den indiske platen og Den arabiske platen.

Fjell og innsjøer
Skapelsen av Rift Valley har ført til intens geologisk aktivitet. Derfor er dalen omgitt av høye vulkanske fjell. Noen av disse fjellene er Kilimanjaro, Mt. Kenya og Mt. Meru. Disse fjellene er en del av East Rift Valley. Nord for Malawisjøen deler nemlig Rift Valley seg i to. En del går vestover og skaper Tanganyika-sjøen og Victoriasjøen, og heter West Rift Valley. Denne dalen grenser også til enorme fjell, mest tydelig i Uganda hvor man har en av Afrikas flotteste fjellkjeder, Rwenzori-fjellene (som har Afrikas tredje høyeste fjell, Mt. Stanley (5109 m.o.h.). I tåkeheimen i disse fjellene finner man også fjellgorillaene.
Mange av fjellene er fortsatt vulkansk aktive, bl.a. Ol Doinyo Lengai-vulkanen i Tanzania. I tillegg til de tre store afrikanske innsjøene, Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen har Rift Valley også skapt andre kjente innsjøer, f.eks. Magadiinnsjøen, Turkanainnsjøen og Nakuruinnsjøen i Kenya samt Manyarasjøen i Tanzania. Nakuruinnsjøen i Kenya er et kjent turistmål pga. sine utallige flamingoer som gjør innsjøen helt rosa. De lever på algene i sjøen. Algene blomstrer pga. varmen og sodabasen som skapes i vannet. Vannet er på ingen måte drikkbart.

Rift Valley skapte mennesket
Vulkanene rundt Rift Valley har jevnlig utbrudd. Her fraktes næringsrik masse opp fra jordens indre. Elver frakter disse massene til de ender ved Rift Valley. Her legges lag på lag med næringsrik jord. Resultatet er Afrikas mest fruktbare jord og en artsrikdom uten sidestykke. Dette har tiltrukket seg mange dyr, som menneskene har jaktet på.
Mennesket ble dannet i Rift Valley. Det er mange teorier på dette, men noen er at landskapstopologien som dalen skaper gjør at det er en fordel å gå oppreist. I tillegg samlet mange av dyrene som menneskene jaktet på seg rundt de store innsjøene. Den mest berømte er Savanne-teorien. Fjellene som dannes langs den østlige Rift Valley førte til at man stengte vekk mye av den fuktige luft som kommer fra det Indiske havet. Det som før var regnskog ble gradvis tørrere, og savannelandskap ble dannet. Her var det en klar fordel å være oppreist enn å ha fire bein. Uansett hvilken teori som stemmer, så er nesten alle linket til dannelsen av Rift Valley som en nøkkelfaktor for menneskelig evolusjon.

Min glede av Rift Valley

Victoria Falls
I den sørligste delen av Rift Valley der den treffer Zambezi-elva (tenk at dalen begynte helt i Syria!) ender dalen i en serie med forkastninger. Lower Zambezi-dalen er en av disse og deler Zambia og Mosambik. I tillegg har man en forkastning nord for Botswana som skapte dalen hvor Zambezielven renner.

Tidligere rant Kwandoelva fra Angolas sentrale platå inn i Botswana. Men Kwandoelva endret kurs ettersom forkastningen, hvor Caprivi-stripen (der Namibia sniker seg laaangt inn mellom Angola og Zambia i nord og Botswana i sør) ligger, utviklet seg og Kwandoelva gikk derfor inn i Zambezielva. Kwando sørget tidligere for å vanne en av Afrikas største innsjøer Makgadikgadi-innsjøen i sentrale Botswana. Nå har innsjøen tørket helt ut og blitt til en saltslette i Kalahariørkenen. Min glede av denne forkastningen kom i form av at Zambezielva økte i styrke og eroderte sandstenen i området hvor Victoria Falls er i dag. Det har skapt verdens største foss! Det er stedet hvor hard basaltstein møter porøs sandsten.

South Luangwa
En annen forkastning som dannes i området ved nedre Rift Valley er South Luangwa-dalen. Den ligger øst i Zambia og er en av Afrikas største rikdommer i form av dyreliv. South-Luangwa og North-Luangwa-nasjonalparker er noe av det flotteste man kan oppleve. Jeg fikk selv opplevd å se løver jakte sebra, leopard spise impalaer, bli jaget av elefanter og se små løveunger. Dalen er utrolig frodig og Luangwaelva sørger for at dyrene kan få drikkevann året rundt. Slike forkastninger som Luangwadalen går gjerne gjennom kontinentalplatået i sørlige Afrika som ligger på mellom 1000-1500m.o.h. og som sørger for et perfekt klima. Men i daler som Luangwa, hvor høyden går ned til 500-600 m.o.h. blir det betydelig varmere. Jeg var der i november og da var det nesten uutholdelig varmt. Samtidig var regntida på trappene, og det var på den tida insektene blomstret som mest. I safaribilen på kvelden (hvor insektene tiltrekkes av safaribilens lys) ble jeg konstant truffet i ansiktet av svære insekter. Og når det regnet søkte frosker og alskens larver og insekter ly på badet og i senga mi.

Ngorongoro-krateret i Tanzania
Dette krateret er nevnt i et annet blogginnlegg. Men kan nevnes at krateret ligger høyt oppe i et fjellmassiv. Dette fjellmassivet ble dannet av vulkaner ved Rift Valley. Like før man kommer til Ngorongoro er det et utsiktspunkt langs veien. Det er på den ene siden av Rift Valley. Man står og ser på baobabtrærne som klamrer seg til fjellsidene ned mot dalbunnen, på Manyakasjøen med sine flamingoer, fjellene i nord hvor fossilet av de første menneskene ble funnet og man ser sørover. Man ser sørover og tenker at denne dalen ikke tar slutt. Den fortsetter og fortsetter helt til den når Zambesielven og fortsetter til Mosambikkysten hvor den blir en del av det Indiske havet.

Utsikt over Manyakasjøen og Rift Valley i sørlig retning


Malawisjøen
Det ultimate høydepunktet i Rift Valley er imidlertid Malawisjøen. Rift Malawi har skapt verdens flotteste innsjø, Lake Malawi! Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere. Den har en fantastisk artsrikdom. Hør bare her: Malawiinnsjøen er den innsjøen i verden med flest fiskearter. Og her har vi hatt evolusjon på speed!
Det er mellom 850 og 1000 ulike fiskearter i Malawisjøen. For å sette det i perspektiv: Det er flere fiskearter i Malawisjøen enn i BÅDE Europa og Nord-Amerika til sammen. Det er særlig én art som setter sitt preg på Malwisjøen - ciklidene. Dette er en spesiell fiskeart og det er 300 ulike arter av denne fisken i sjøen. Den kommer i mange farger og fasonger og eksporteres bl.a. til Europa som akvariefisk. Har bl.a. besøkt et akvarieanlegg ved Malawisjøen hvor disse ble oppbevart, matet og testet for sykdommer. Det er en såkalt sekundær ferskvannsfisk (dvs. at de opprinnelig fantes i havet). Den mest populære matfisken i Malawi, chamboen, er også en ciklid. Suksessen til ciklidene ligger bl.a. i at fiskemoren tar vare på barna sine helt til de blir voksne nok til å utforske innsjøen på egen hånd.
I begynnelsen var det bare en håndfull ciklider som stammet fra elvene som renner ut/inn av de tre store innsjøene. Men da de ankom sjøene så skjedde det noe. I Tanganyika-sjøen, Victoriasjøen og Malawisjøen har denne arten utviklet seg med rekordfart. På bare noen få generasjoner kan arten endre seg drastisk. I Victoriasjøen har imidlertid antall arter blitt sterkt redusert pga. av at den glupske Nilenabboren. Fisken (som var populær bl.a. egypterne og romerne) ble introdusert for at den skulle spise mygglarveegg og dermed hindre malaria rundt innsjøen. Den glupske fisken står bak den største masseutryddelsen av virveldyr i moderne tid (tatt livet av hundrevis av arter av ciklider).
Livet kan virkelig nytes på den uvirkelig vakre og paradisiske øya, Mumbo Island som ligger midt i Malawisjøen. Her er ikke noe innlagt vann og elektrisitet, men allikevel en følelse av luksus. Her kan man ta på seg snorklingutstyr og beundre dyrelivet under vann. Her ser man de mest fargerike ciklider i et utrolig klart og varmt vann. Er man uheldig vil man imidlertid stange inn i en krokodille. Det unngikk jeg. Det jeg derimot beundret var de tallrike fiskeørnene som sirklet rundt øya. Om kvelden når det er helt mørkt er de eneste lysene man ser dem som fiskermenn bruker for å lokke til seg fisken.  
Et av de mest spesielle fenomenene i Malawisjøen er "Lake flies". Da jeg så dem trodde jeg først det var en stor brann som pågikk og at røyken bredte seg utover innsjøen. Men etterhvert begynte små fluer å fly rundt og det viste seg å være millarder av små fluer. Disse fluene er helt essensielle for både fisk og fugl i Malawisjøen. Dyrelivet i Malawisjøen er helt unikt.
Lake flies - en sky av fluer

Mørke skyer
Det er imidlertid mørke skyer som truer. Det viser seg nemlig at det sannsynligvis er store oljeforekomster under innsjøene i Rift Valley. I Uganda har man allerede begynt å planlegge utvinning av olje i Lake Albert (en nasjonalpark) som ligger ved grensen til Kongo. Lisenser er delt ut til de store selskapene. Kenya har også oppdaget olje under sine innsjøer. Og det samme sies om Malawisjøen hvor man planlegger oljeboring. Selv om olje hadde vært til stor hjelp for ressursfattige Malawi, håper jeg egentlig at man ikke finner noe. Malawisjøen er simpelthen for unik og vakker til å huse oljeplattformer og mottaksterminaler.

En ting er ihvertfall sikkert; uten Rift Valley hadde Afrika definitivt vært et kjedeligere kontinent.

lørdag 9. juni 2012

Safari i Pilanesberg

Struts i Pilanesberg

Mange opplever det slik at de har hatt en jobbuke i Johannesburg og Pretoria og tenker at de burde jo oppleve litt safari mens de er her. Så tenker man at Krugerparken høres veldig langt og dyrt unna. Hva skal man gjøre da? Jo, man drar til Pilanesberg nasjonalpark, i overkommelig avstand fra nevnte byer.
Pilanesberg nasjonalpark er som mange nasjonalparker i Sør-Afrika ikke "ekte" i den forstand at det alltid har vært bebodd av ville dyr, men heller av mennesker og av kveg. I 1979 bestemte man seg for å ta tilbake villmarken, menneskene ble omplassert og alt spor av menneskelig tilstedeværelse ble visket vekk. Opprinnelig vegetasjon fikk lov til å gro fritt igjen, mange tusen dyr ble fraktet inn fra andre steder. I dag er det lite som tyder på at det har vært noe annet enn villmark i parken. Hvorfor gjorde man dette? Det skyldes at Pilanesberg er en av de aller mest spesielle geologiske områder i verden.
Parken er omringet av fire konsentriske ringer/fjellkjeder. Dette ble skapt av at en enorm vulkan imploderte, i stedet for eksploderte. Det sprengte innover og skapte en gigantisk trykkbølge som skapte høye permanente bølger i landskapet rundt. Slike geologiske formasjoner har man bare to andre steder i verden, på Grønland og i Russland. Pilanesberg er det eneste stedet med slik geologi hvor det er vegetasjon som vokser.
I parken finner man alle de store pattedyrene, inkludert "the big five". Et av dyrene man ofte sliter med å få se i Afrika, fordi de er så få, er neshorn. I Pilanesberg skal man være veldig uheldig om man går glipp av noen av disse. Vi så mange!
Etter min mening er parkens største aktivum dens fantastiske natur. Både soloppgang og solnedgang skaper fantastisk lys og landskap innimellom åsene. Om kvelden arrangerer gjerne lodgene en tradisjonell bush braai hvor man spiser vilt kjøtt (som kudu og springbok). Springbok er en av de store attraksjonene her. Den ligner på impalaen, men er noe mindre og både hunner og hanner har horn. Den er ikke å få sett så mange andre steder i Afrika, men her er den i stort antall. Sør-Afrikas store stolthet, det nasjonale rugbylaget, heter nettopp "Springboks".
For de med andre interesser enn safari betyr det mye at Pilanesberg ligger rett ved Sun city. Sun city er Sør-Afrikas svar på Las Vegas og er i utgangspunktet et sted som appellerer mer til sørafrikanere enn europeere. Byen tiltrekker en del internasjonale artister og er et greit utgangspunkt for Pilanesberg. Men best opplevelse får man ved å sove over på en safari lodge.
Pilanesberg nasjonalpark vokser nesten hele tiden. Stadig er det nye områder som legges til parken. Det største prosjektet er å forbinde parken med Madikwe game reserve som ligger rett ved grensa til Botswana. Pilanesberg blir nok ikke like stor som enorme Kruger, men er fortsatt en veldig attraktiv park, og viktig med tanke på å bevare neshornbestanden. Vi ble fortalt at om 15-20 år er antageligvis verdens ville neshorn utryddet. Dra nå før det er for sent!
 
Hvitt neshorn

onsdag 16. mai 2012

Mosambik - Lisboa i Afrika!





Mosambik var et av de mest borgerkrigsherjede landene i verden. Kommunistbevegelsen Frelimo kjempet mot de kontrarevolusjonære i Renamo. Sistnevnte var i realiteten et instrument som ble styrt, og etter hvert fullfinansiert, av apartheidregimet i Sør-Afrika. De støttet en terrorbevegelse som tok livet av hundretusener av mennesker. Etter freden i 1992 har begge de to grupperingene etablert seg som et topartisystem, men med Frelimo som det styrende partiet.
Kontrasten til dagens Mosambik er enorm. Selv om landet sliter med fattigdom og periodevise katastrofer som følge av tørke/flom (den verste var i 2000 og man sliter fortsatt med ettervirkningene), er det først og fremst optimismen og veksten som kjennetegner landet. Landet har en voldsom økonomisk vekst, turismen vokser - om ikke til nivået på 1960-tallet hvor "alle" dro til Mosambik. Landet profitterer stort på sine havner, sine mineralressurser, sine paradisiske endeløse strender og sine nylig oppdagede gassressurser i nord. Landet er nok det landet i Afrika med størst potensial for safariturisme med noen enorme uoppdagede nasjonalparker.
 
MAPUTO
Maputo må jo være den flotteste og koseligste hovedstaden i Afrika sør for Sahara. Den har et veldig sør-europeisk preg med brede avenyer, utekafeer, isbarer, koselige grønnsaksmarkeder og hvite koselige hus med små hager. Byen minner først og fremst om Lisboa. Den har kopiert mange av Lisboas kjennemerker, ikke minst den flotte mosaikken med blå maling på veggene og brostein i et sinnrikt mønster. Det dukker også opp flotte koloniale hus her og der, rikt dekorert og i portugisisk stil. Togstasjonen ble av Time magazine kåret til en av de ti vakreste i verden.
I motsetning til mange andre afrikanske hovedsteder føles det helt riktig å ta en lang gåtur der og observere bylivet. Mentaliteten føles mer middelhavsk enn afrikansk. Sikkerheten er heller ikke noe stort problem på dagen, selv om noen områder skal unngås. Om kvelden bør man ta drosje.

Kommunistgater
Noe av det første som slår en når man leser bykartet er den utilslørte hyllesten til mange kommunistiske ledere og tenkere. Hovedgatene i byen er dedikert Mao Tse Tung, Ho chi Min, Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin osv. Det skyldes nok det styrende partiet, Frelimo, sin kommunistiske grunnideologi. Frelimo forlot imidlertid sine marxistiske dogmer i 1990 og aksepterte et demokratisk Mosambik. Som i mange andre afrikanske hovedsteder er gatene også oppkalt etter de første afrikanske lederne etter kolonistyret som Robert Mugabe (Zimbabwe) og Kenneth Kaunda (Zambia). Veldig få av disse lederne klarte å forvalte optimismen og de positive ideene som ble født med frigjøringen fra kolonistyret.

(Sjø)Maten
En av hovedgrunnene til å besøke Maputo og Mosambik er maten. Den er himmelsk! Mosambik har fått det beste av to verdener. De har fått importert det portugisiske kjøkkenet, som først og fremst forbindes med god sjømat, og rikelig tilgang på svære reker, hummere, blekksprut og fisk. Dette skaper festmåltider som ville ha kostet minst det tidobbelte i Norge. Man nyter noe av den samme nærheten til indiske havet i Pretoria (hvor det er mange portugisiske restauranter), men i Mosambik oppleves det enda sterkere. Og man får mye mat til en billig penge.
 
Byen er ikke bare en skjønnhet. Det er også en del stalinistiske byggverk, og mest kjent er de høye boligblokkene som dominerer Maputo skyline. Selv om man ikke merker det når man er i byen, bor visstnok 80% av innbyggerne i det som defineres som slum. Veksten er allikevel ekstrem med rundt 9% i året. Det ses også med nye hoteller som dukker opp overalt og en nye og moderne flyplass. Flyplassen er imidlertid bygd av kineserne; selvsagt med kinesiske arbeidere.
 
Så fremtiden ser lys ut for Maputo. Byen led mye på 70-tallet gjennom Zimbabwes og Sør-Afrikas forsøk på å destabilisere byen og landet fordi Mosambik huset disse lands frigjøringsbevegelser. Nå brukes midler på å pusse opp de flotte koloniale byggene i byen. Mange sørafrikanere sier at det er lite å gjøre i Mosambik. Jeg er uenig. For de som verdsetter søreuropeiske byer man kan vandre formålsløst er Maputo er kjærkomment storbyavbrekk i regionen.
Og det er trist å måtte forlate byen og dra tilbake til innlandet, som føles uendelig langt unna kysten. Man kan si det som Bob Dylan:
"And when it's time for leaving Mozambique
To say goodbye to sand and sea
You turn around to take a final peek
And you see why it's so unique to be
Among the lovely people living free
Upon the beach of sunny Mozambique."
- Bob Dylan, Desire (album), Mozambique (låt)

søndag 6. mai 2012

Victoria Falls



I 1855 padlet David Livingstone langs Zambezi-elven. Han hadde akkurat utforsket Chobe-elven i nordlige Botswana. Mens han padler merker han at elven blir bredere. Øyer dannes og strømmen blir kraftigere. Og så..i det fjerne ser han et bredt skyteppe i horisonten som vokser og vokser helt til det faller ned som regn. Mens han nærmer seg hører han en tiltagende buldring. Akkurat som konstant torden. Livingstone skjønner at det dreier seg om et enormt fossefall og setter kursen mot en øy som ligger akkurat ved kanten av fjellskrenten. Han lander på det som senere blir døpt "Livingstone Island". Fra øya kan han gå helt fram til stupet og får se, som første europeer, et av klodens mektigste syn: Victoria Falls.

Victoria Falls er verdens største fossefall, er 1,6 kilometer i bredde og har et fall på over 100 meter. Rundt 536 millioner liter vann faller ned i minuttet mens det er på sitt høyeste. Jeg besøkte fallene mens det var på sitt heftigste; regntiden er over og Zambezi-elven bugnet av vann. I tillegg var det knallblå himmel og sola skapte utallige regnbuer i vannspruten. Victoria Falls kalles på det lokale språket Mosi-oa-Tunya, som betyr "the smoke that thunders". Zambias nasjonaløl heter følgelig Mosi! Ganske godt.


Victoria Falls ligger akkurat mellom grensa mellom Zambia og Zimbabwe. I gamle dager dro de fleste turistene til byen Victoria Falls i Zimbabwe, men all uroen i Zimbabwe har ført til at Livingstone i Zambia nå mottar den største turiststrømmen. Mange hoteller og hosteller har dukket opp, og det florerer av turoperatører. Men det evige spørsmålet er: Hvor er det best å se fallene? Fra Zambia-siden eller Zimbabwe-siden? Begge sidene har sin sjarm, men jeg tror Zimbabwe-siden går av med seieren.

Zambia-siden er den desidert våteste. For å komme til utsiktspunktene må man over en hengebro som går parallelt med fallene. Der tar det ca. to sekunder før man er klissvåt. Men i den afrikanske solen gjør det ikke så mye å få en konstant kalddusj, og det mest fornuftige plagget er badebukse. Man tørker fort. En annen flott opplevelse ved Zambia-siden er muligheten til å komme veldig nær elva. Man har muligheten til å dyppe beina i elva like ved der den renner over kanten.

Det er litt mer tiltak å oppleve fallene fra Zimbabwe-siden. Man må gjennom et par grensepasseringer, og det koster litt mer å komme inn i selve parken (Victoria Falls inngår i en nasjonalpark både i Zambia og Zimbabwe). Selv om turistene er færre er turistinfrastrukturen bedre på Zimbabwesiden. Fordelen er at man står ganske alene på utsiktspunktene og nyte utsikten i ro og mak. Zimbabwe har den beste utsikten, og Zimbabwe okkuperer også rundt 3/4 av grensen mot fallene, noe som gjør at man kan beundre dem i forskjellige vinkler. Man får også et bedre perspektiv av størrelsen på fallene derfra.

Mellom de to lands grenser er en svær bro fra 1905. Her er det gangvei, toglinje og bilvei. Mest kjent er nok broa for sine strikkhopp, blant annet det famøse strikkhoppet av en australsk jente i fjor (http://www.youtube.com/watch?v=9YcrdB5e9Cc&feature=fvst). Fra broa har man best utsikt til regnbuene som fallene skaper, bl.a. et sted hvor det pleier å være tre regnbuer på en gang.
Broa som forbinder Zambia og Zimbabwe. I det fjerne ses det erverdige Victoria Falls hotel i Zimbabwe.

Den enorme fossen skaper et konstant regnvær i området rundt fallene. Det gjør at området alltid er grønt og frodig. Plantene som vokser her krever store mengder vann og finnes ikke andre steder i Zambia og Zimbabwe. Fallene ligger også midt i en nasjonalpark hvor det bl.a. er bøfler og elefanter. Fallene kan oppleves fra helikopter

CHOBE NASJONALPARK
Et populært gjøremål fra Livingstone er å dra på dagstur til Chobe nasjonalpark i Botswana. Chobe er en av de mest berømte i Afrika og er kjent for å ha usedvanlig mange elefanter. Og den skuffet ikke! Ved bare en times kjøring, og elvekryssing av Zambezi, så er man der. Grensepasseringen til Botswana er den eneste hvor jeg har opplevd rensing av sko. Det skyldes at man ikke vil ha munn- og klovsyke inn i landet fra Zambia. Et av Botswanas største aktivum er biffkjøttet deres, og det vernes sterkt.

Ved dagstur til Chobe tar man elvesafari og game drive i bil. Antallet elefanter er helt utrolig og deres herjinger i skogen (de er glad i å spise bark, og frustrerte hannelefanter pleier å rive trær) er synlige. Eneste "skuffelse" var når en krokodille var en meter unna fra å hogge tak i en bavian som spiste vannliljeblader ved elva, men bavianen valgte klokelig å forlate elvebanken i grevens tid. Chobe -elva utgjør grensa mellom Botswana og Namibia. Uheldigvis har ikke Namibia passet på å bevare sin del av elva, og har tillatt at lokalbefolkningen driver med husdyrhold her. Dette gjør at elefantene og de andre dyrene kan migrere til Angola og Zimbabwe, men er forhindret til å gå inn i Namibia.


Tilbake i Livingstone er høydepunktet å ta en sundowner (som i mitt tilfelle alltid er gin&tonic) med utsikt til fallene 300m unna, med Zambezi-elva rennende rett foran deg og med sola som går hastig ned og skaper et fantastisk fargespill på himmelen. Hvis det er ett sted i verden man må til er det Vic Falls.

mandag 23. april 2012

Tanzania

TANZANIA
Tanzania er et land som har alt av attraksjoner og alt det Afrika har å by på. Landet har en fantastisk kystlinje, Zanzibar, et stort antall nasjonalparker (15 stk.) inkludert Serengeti, Kilimanjaro og mange andre høye fjell, rift valley går gjennom landet, en av de mest særegne afrikanske stammene Masaaiene okkuperer store områder og landet grenser til Afrikas tre store innsjøer (Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen). Tanzania må sies å være drømmedestinasjonen for en turist i Afrika.

Tyskerne har satt et visst preg på det store landet gjennom jernbane og annen infrastruktur, men ble tvunget til å overlate landet til britene etter første verdenskrig. I Malawisjøen foregikk bl.a. det første sjøslaget under første verdenskrig, med tysk tap. Fortsatt ser man spor etter tyskerne ved at store deler av befolkningen har tyskklingende fornavn.

Tanzanias økonomi er stort sett basert på jordbruk, men nå har store gassfunn i Det indiske hav gitt nye muligheter (og bekymringer). En kuriositet er imidlertid utvinningen av tanzanite – en spesiell edelsten som bare finnes i Tanzania, og som er sjeldnere enn diamanter. Da jeg var på flyplassen i Dar es Salaam ble en kineser anholdt for å smugle noen slike steiner.

Jeg har imidlertid bare sett en brøkdel av Tanzania, først og fremst i nord mot grensen til Kenya.

ARUSHA
Arusha er utgangspunktet for de store safariturene i Tanzania. Det ligger på ca. 1500m og har 400 000 innb. I 1952 var det imidlertid bare 8000 innb., så det har vært en voldsom utvikling godt hjulpet av turismen, kaffe- og teproduksjon og utvinning av tanzanite. Området rundt Arusha har i eldre tider vært preget av intens vulkansk aktivitet. Kilimanjaro, ca. 11 mil fra byen er den største av disse. Men rett ved byen ligger Tanzanias 2. høyeste (og Afrikas 5. høyeste) fjell, Mount Meru (ca. 4500 m.o.h.). Uansett hvor man er i byen er det vanskelig å ikke legge merke til dette fjellet som tårner opp. Skyer samler seg rundt fjellet som sikrer et frodig miljø.


Arusha er også et populært konferansested, ved at man slipper å være i det ubehagelige varme og ganske luftfuktige Dar es Salaam. Jeg har imidlertid ikke skjønt hvorfor byen brukes som utgangspunkt for safariturer, da det er en betydelig avstand på over 30 mil til Serengeti (noe mindre til Ngorongoro-krateret). Men veiene til Serengeti og Ngorongoro-krateret virker å bli utbedret noe som reduserer reisetiden.

MASAAIENE
Man kan ikke snakke om Arusha og området rundt uten å komme innpå masaaiene. Det er en særegen afrikansk stamme som har insistert på å bevare sin kultur og skikker. Det typiske bildet av masaaier er at de er høye, slanke, har rød kappe og bærer et spyd. Og sannheten er ikke så langt fra dette. De bor i tradisjonelle jordhytter og bruker dagen på å gjete dyrene (hovedsakelig kuer, men også geiter, sauer og esler). Man får imidlertid inntrykk av at de ikke lever helt i pakt med naturen. Et stort problem er overbeite og svære områder er preget av erosjon og rådrift av jorden. Resultatet er at den fruktbare jorden bryter sammen og man får stygge områder hvor vannet bryter ned overflaten. Man ser store arr i landskapet, og slik kan man ikke holde på altfor lenge. Minner nesten om allmenningens tragedie, ved at man eier jorda i fellesskap og ikke har klare incentiver til å tenke bevaring. Samtidig mener mange hjelpeorganisasjoner at man kan lære mye av masaiene da de evner å leve i pakt med naturen i ørkenlignende områder. I tillegg er de utrolig gjestfrie og turister er gjerne velkomne i hyttene deres. Patriarken i familien kan gjerne ha mange koner basert på hvor velstående han er. En velstående masai i Tanzania er sagt å ha rundt 24 koner.
 

Masaiene med kveg i Ngorongorokrateret

   
Utsalgssted for masaihåndverk

Det er jo mye fascinerende med masaiene. Først og fremst hvordan de lever sammen med de ville dyrene. I Ngorongoro-krateret har de rett til å la dyrene sine beite (selv om dette er fryktelig omstridt) sammen med elefanter, gnuer, løver etc. Masaiene har klart å få til en slags felles forståelse med løvene om at de ikke skal prøve seg på de forsvarsløse kuene. Tradisjonen er nemlig den at hvis løvene tar en ku (eller en masai), så hevner stammen seg ved å ta livet av alle løvene i familien. Løvene virker derfor å frykte masaiene. Noen hevder at det er en naturlig forklaring for dette ved at masaiene smører noe i håret som avstøter løver. Ellers spiller løver en viktig rolle i diverse ritualer. Unge mannlige masaitenåringer må gå gjennom forskjellige ritualer for å bli voksen og gifteferdig. Som i mange stammesamfunn i Afrika, er det vanlig med omskjæring. Men i tillegg har det vært en forventning om at de skal ut på en jaktreise med spydet og ta livet av en hannløve. Da har man vist sine ferdigheter i kamp. I dag kalles slike skikker ”poaching”….

Masaiene har uansett satt kraftige spor i Tanzania og Kenya. Gjennom folkevandringer har de brutalt drevet andre folkeslag avgårde, har stått imot slaveri og har som prinsipp og ikke spise (men de kan drepe) ville dyr. Er sikkert mye man kan lære av masaienes stahet om å bevare sin levemåte. Men etter å ha observert masaiene i Tanzania, så er det i hvert fall én ting ingen av dem kan være foruten: mobiltelefon.


TUR TIL NGORONGORO-KRATERET
Ngorongoro-krateret er et av de store naturunderverkene i verden. Krateret ligger i høylandet i Ngorongoro-distriktet og er forbunder med Serengeti-sletten. Ngorongoro betyr egentlig bare ”krater krater”. Ngorongo-krateret var opprinnelig en svær vulkan. For mange millioner år siden var det et voldsomt utbrudd som sprengte i stykker hele vulkanen. Restene ble blåst bort mot der hvor Serengeti-sletten ligger. Serengeti er et enormt flatt område som inkluderer Serengeti-nasjonalpark og Masai Mara-nasjonalpark i Kenya. Det vulkanske materialet er utrolig rikt på mineraler som jern, og vegetasjonen i  Serengeti er dermed uvanlig næringsrikt. Av den grunn kan den avle et avsindig antall pattedyr, som resulterer i den årlige migrasjonen av 2,5 millioner dyr (gnu, sebraer, elefanter osv.).

Ngorongoro-krateret er på ca. 2 mil i både lengde og bredde og er ca. 600 meter dypt (ligger på rundt 1900 m.o.h.). For å komme dit fra Arusha må man kjøre gjennom ”masai heartland” før man kjører ned i Rift valley (går fra Etiopa til Mosambik – bloggartikkel om denne dalen kommer en gang senere). Her kjører man forbi Lake Manyara, en av mange innsjøer i Rift valley. Et stykke oppi dalen, i Ngorongoro-distriktet, finner man Olduvai-grotten. Her har man funnet de ELDSTE menneskefossiler noensinne, og det anses å være menneskehetens opprinnelse. Men denne gangen var det dyr jeg var ute etter, så vi kjørte opp fra Rift valley og inn i Ngorongoro-høylandet. Man kjører opp til rundt 2400 m.o.h. før man kommer til kanten av Ngorongoro-krateret. Det er et fantastisk syn å se utover det enorme krateret med svære flokker av gnuer og bøfler. Og innimellom ser man neshorn (black rhinos), elefanter, strutser, hyener, geoparder og løver. En svær innsjø ligger midt i krateret og der har tusenvis av flamingoer slått seg ned.

Å tre inn i Ngorongoro-krateret er som å oppleve Arthur Conan Doyle (S. Holmes-forfatteren) sin bok "The Lost World" hvor en gjeng oppdagere finner en skjult verden dypt inne i Amazonas-jungelen med bl.a. dinosaurer. Forskjellen her er at Ngorongoro-krateret er en av de mest besøkte safaristedene i Afrika. Heldigvis var jeg der i lavsesongen. Juni-august bør nok unngås. Krateret har den største tetthet av rovdyr i Afrika. Lodgene/hotellene ligger langs kanten av krateret. Der kan man sitte på terrassen med kikkerten og studere dyrene nedi krateret.

Neste gang håper jeg å få dratt til Serengeti. Foreløpig er det den ultimate safariparken i Afrika.


 Serengetisletten i det fjerne. Fra Ngorongoro-krateret er det en kontinuerlig nasjonalpark gjennom Serengeti og inn i Kenya og Masai Mara-nasjonalparken.