onsdag 28. november 2012

Mat og drikke i Pretoria


Selv om Sør-Afrika er kjent som et mat-mekka, har ikke Pretoria det samme ryktet. De ultimate kulinariske opplevelsene får man hvis man reiser til Cape Town og området rundt. Spesielt i Franschoek, som ble grunnlagt av franske hugenotter, vrimler det av Michelin-stjerne-restauranter. Her koster en 10-retters det samme som en helaften på Egon i Oslo. Og maten er bedre.

I Pretoria er man derimot i boerland. Men boerne er allikevel ikke mindre sofistikerte enn sine landsmenn lenger sørvest. Det er først og fremst fra disse jeg har blitt introdusert for mat og drikke. Mye av maten er inspirert fra boernes nederlandske forgjengere, blant annet det de kaller "rusk". Det er en firkanten avlang hard kjeks. Den kommer i mange forskjellige smaker, men alle har til felles at de skal dyppes i kaffen slik at den blir myk og behagelig å spise. Noen tar til og med og blander den ut i kaffen!

BRAAI
Boerne er først og fremst glad i å grille. Grillparty kalles braai her, og det er noe annet en engangsgrill i Sofienbergparken. Her går man vitenskapelig til verks. Man går først til anskaffelse av trekubber og benytter en steingrill. Braaien begynner med at man tenner på veden. Veden brenner helt til den blir til glødende kull. Først da kan man legge på kjøttet. Dette tar gjerne 2-3 timer, og imens drikker man øl og vin. Formen blir derfor fin når man er klar for å spise. Kjøttet/biffen kan legges i forskjellige høyder, alt ettersom man vil ha medium rare, medium, well done etc. Akkurat dette overlates gjerne best til en dreven braai-master. Resultatet blir fantastisk! Jeg er helt overbevist om at den beste biffen i verden får man i Sør-Afrika. Glem Argentina.

Samtidig som braai er hyggelig, er det to tradisjoner som jeg helt ikke skjønner og som jeg kanskje ville ha forandret.

1) Vente til alt er grillet. En ting jeg liker med å grille i Norge er at man gjerne griller i flere etapper. Med kjøttet slenger man på noen ventepølser, og sistnevnte fortæres mens kjøttet blir stekt. På den måten blir man ikke sulten så lenge. Og når ting er ferdigstekt legger man det på en "varmehylle" i grillen. Men her er tradisjonen at ALT må være ferdiggrillet før man serverer maten. Det som dermed er ferdig først blir dermed kaldt før den tykkeste biffen er gjennomstekt. Det er derfor en blanding av kald og varm grillmat man får.

Boerpølse
2) Smør på pølsebrødet. I Sør-Afrika har man en veldig god pølse som heter "boerpølse". Den er laget av biffkjøtt og finner man den rette slakteren har man en fantastisk pølse. Den kan også være veldig dårlig hvis den kjøpes på en billigforretning, og er gjerne da laget av ubestemmelig materiale fra kua. Som i Norge har man ketsjup (kalles tomatsaus her) og sennep til pølsa. Men brødet skal ikke varmes. Det jeg derimot reagerer på er at man smører pølsebrødene med et tykt lag meierismør. Smaken forringes kraftig! Jeg pleier derfor å be om å få usmørede pølsebrød hvis det er noen slike igjen. Denne tradisjonen er synd, da det på kjøpesentrene på lørdager lukter grilla boerpølser på parkeringsplassen lang vei. Fristelsen er derfor stor til å ta et mellommåltid, men skuffelsen er stor når man ser at alle pølsebrødene er ferdigsmurte..

Som et apropos kan det nevnes at man ikke skal legge hva som helst på grillen. Her er det ikke plass til grønnsaker i aluminiumsfolie. På grillen skal det være rødt kjøtt. En gang jeg var på braai hadde braai-ansvarlig lagt på kylling på grillen. Da maten skulle serveres fikk jeg vite at kyllingen var definert i kategorien "grønnsaker".


RESTAURANTTILBUDET
Restauranttilbudet er bra i Pretoria! Som sagt får man noen fantastiske biffer her og i alle fasonger og størrelser. De som er virkelig modige kan sette tennene i en kilo biff (på den lokale restauranten). Det som virkelig er godt er når man får viltkjøtt. I nærområdet kan man finne restauranter som serverer biff fra kudu, springbok, gnu, eland og struts. I tillegg har man krokodillekjøtt, men er ikke så begeistret for den. Viltkjøttet er som sagt veldig velsmakende og mange av antilope- og gaselleartene er ikke så lette å få tak i utenfor Sør-Afrika. I land som Kenya og Tanzania er det nå forbudt mange steder å selge slikt viltkjøtt, men i Sør-Afrika - som har utallige viltfarmer - kan man servere viltmat på en bærekraftig måte.

Restaurantene har kvalitetsvin som koster en tiendedel av det det gjør i Norge og øl er billig. På restaurantene kan de mye om vinen og man velger selvfølgelig sørafrikansk. Vinen i Sør-Afrika er fantastisk god. Ølen er ikke så gæærn, ,men kanskje litt kjedelig. Det foregår en del spennende på mikronbryggeriområdet, men resultatet av dette er ikke så lett tilgjengelig. Man må ofte til matmarkeder i Johannesburg for å få dette. I Pretoria får man nesten bare de masseproduserte ølmerkene Castle, Black Label og Hansa. I tillegg har man import fra Namibia hvor man får Windhoek og Taffel. Alt dette er relativt standard lagertyper.


BILTONG
Men det store høydepunktet er biltongen! Det er tørket kjøtt som kommer i ulike varianter. Det kan minne om biff jerkey fra USA, men det er mye bedre. Biltongen kan enten være fersk (kjøttet kommer i biter i en myk variant), hard (i lange harde strimler) eller som tynne pølser (ligner på ølpølser). Det nytes best med en kald øl eller under en sundowner på en safaritur.

Spesielt godt er biltongen som kommer fra vilkjøtt. I Sør-Afrika har man flere egne spesialiserte forretninger som selger biltong. Her får man også kjøpt kjøttkuttemaskin om man ønsker å lage det selv i stua.



Oppsummert er Sør-Afrika et av verdens store matmekkaer. Og i Pretoria skal man lete lenge etter en dårlig restaurant. Servicen er alltid upåklagelig, ofte fordi de som serverer ikke får noe lønn. De er helt avhengig av tips. Tilbudet er også mangfoldig da det er mange etniske grupper som har slått seg ned i området her, spesielt grekere og italienere. I tillegg har man en stor indisk kontingent og kineserne blir fler og fler.

Saken er at jeg kommer til å savne å kunne bestille en biff til 70 kroner som er av prima kvalitet, og i stedet nøye meg med biffsnadder i Norge..








torsdag 8. november 2012

Liberia - landet til de frie slaver





Liberia har en interessant historie. Da britene skulle plassere frie amerikanske slaver i Afrika valgte de området som i dag utgjør Liberia. De ble plassert på Providence Island i 1822. Øya ligger inne i en lagune i Monrovia og er et slags åpent musem. Navnet Monrovia kommer fra tidligere president James Monroe som var en sterk tilhenger som sterkt støttet koloniseringen av Liberia. Liberia har egentlig en vakker historie med frie slaver som vant sin frihet og som ville starte noe nytt i Afrika - hvor deres forfedre kom fra. Men det ble ikke helt slik...amerika-liberianerne tok etter hvert fullstendig kontroll over den nye staten, og annekterte store deler av Monrovia som bare de kunne bo i. Deres bygninger lignet faktisk på bygninger man fant i sørstatene. Marginaliseringen av de lokale, uten slavebakgrunn fra USA, skapte massiv misnøye. Alle presidenter fram til 1980 var fra denne lille gruppen som ankom Liberia i 1822.

Liberias første president, Joseph Jenkins Roberts. Født som fri slave i Virginia i 1809 og dro til Liberia i 1829 hvor han slo seg ned som forretningsmann.

Da borgerkrigen brøt ut i 1989 dro mange av amerika-liberianerne til statene. Det var de som hadde ressurser til å komme seg vekk fra infernoet som ventet. I dag begynner mange av dem å komme tilbake. De er sterkt influert av det amerikanske samfunnet og de snakker kav amerikansk! De begynner å okkupere nøkkelstillinger i staten, og bringer inn mange friske ideer, samtidig som det fortsatte å sementere skillet mellom amerika-liberianerne og afrika-liberianerne.
Til høyre på bildet er lille Providence island hvor de første frie
slavene kom i land i 1822

Liberia var et meget borgerkrigsherjet land. Charles Taylor terroriserte landsbygda på 80-tallet før han gjorde forsøk på kupp i 1989. Han regjerte landet fram til 2003 før presset på han ble for stort og han søkte eksil i Nigeria. Det er kulehull i mange av bygningene, og tidligere landemerker i Monrovia står utplyndret og ødelagt. Et av disse er Ducor Palace Hotel. Dette var det eldste hotellet i Liberia (bygd i 1950) og står på det høyeste punktet i byen. Utsikten er fabelaktig. Alt av verdier har imidlertid blitt plyndret og bygget smuldrer opp. Det forhindret meg dog ikke i å ta en tur til toppen av bygget hvor man får Monrovias beste utsikt.

Ducor-hotellet ble stengt i 1989 like før Charles Taylor begynte opprøret. Kuppet startet den første borgerkrigen i Liberia, og hotellet ble hardt skadet under denne tiden. Den ble beskutt og bebodd av folk fra de nærliggende slumområdene. Først i 2007 tok Justisdepartementet ansvar og kastet ut folka. Nå blir det bevoktet av en vakt (som også har familien sin gående rundt der).


Ducor-hotellet ruver i bylandskapet 




Det er ikke bare bygningene her som har arr, men menneskene har også tydelige arr. Det er vanlig å se menn med avhogde armer og ben. På bare ett gatehjørne så jeg rundt 10 menn som alle sto på krykker. Dette skyldes bl.a. landminer og en brutal inngripen overfor sivilbefolkningen. Borgerkrigen her var ekstrem og brutaliteten nesten uten sidestykke. Den første borgerkrigen varte fra 1989 til 1996 og over 200 000 mennesker ble drept. Taylor ble faktisk valgt i "frie valg" i 1997, men sannsynligvis fordi ingen andre turte å ikke stemme på han.

HISTORISK SVEIP OVER BORGERKRIGEN
Den tidligere presidenten, Samuel Doe, var en skikkelig skurk som kom til makten etter et kupp i 1980. At Doe tok makten var dog i begynnelsen ikke så upopulært. Han var den første afrikaner som regjerte Liberia. Før det hadde alle presidenter stammet fra de opprinnelige frie slavene som ankom Liberia på 1820-tallet. Han fikk derfor massiv støtte i begynnelsen og var på statsbesøk i USA flere ganger. I 1989 var det flere frigjøringsbevegelser (de spredte imidlertid ikke så mye frihet rundt i landet) som sto i kø for å kaste Doe fra makten. Prince Johnson kom først til Monrovia og fikk Doe henrettet i 1990. Han ble grundig torturert og henrettet for åpent kamera. Klippet ble vist på nyhetene verden rundt. Imens hadde Taylor kommet inn i landet fra Elfensbenskysten og gjennom harde kamper med Does hær ble østlige Liberia helt ødelagt av krig, voldtekter og ødeleggelse. Taylor tok etter hvert kontroll over mesteparten av landet. Taylor var faktisk en del av Does regime, men måtte gå pga. korrupsjonsanklager. Han samlet sammen en hær av stammer (folk som følte seg marginalisert av Does styre) i Elfenbenskysten og gikk etter hvert til angrep.

Mellom Charles Taylor og Prince Johnson raste borgerkrigen. Taylor hadde partiet NPFL mens Johnson hadde partiet IGNU. I tillegg hadde man Does gamle tilhengere. Disse tre partene, pluss flere andre parter, skapte en forferdelig situasjon. Uten at jeg skal gå inn på detaljene, kan man si at man prøvde koalisjonsregjeringer, ECOWAS (foreningen av vestafrikanske stater) var inne og det var drøssevis av fredsavtaler. Hele 10 stykker ble inngått i omliggende hovedstader fra 1990 til 1995. Men i 1996 ble alt brutt og en stygg krig mellom Taylors NPFL og ULIMO (Does gamle tilhengere) brøt ut og mesteparten av Monrovia by ble ødelagt her.

Taylor ble valgt med lovnad om at mye av volden skulle gi seg. Og den ga seg noe, men ikke helt. Taylor begynte etter hvert å konsentrere seg om nabolandene og støtte geriljabevegelser her. Det var nettopp hans støtte til geriljabevegelser i Sierra Leone som gjorde han fortjent til hans dom hos domstolen i Haag.  Han støttet opprørsbevegelsen RUF, hvor han forsynte dem med våpen og han fikk bloddiamanter tilbake. Han støttet også bevegelsen i å utføre kidnappinger, tortur og lemlestelse av sivilbefolkningen og ikke minst i at de etablerte en stor hær av barnesoldater. Dommen i Haag sier klart at Taylor styrte denne bevegelsen direkte. Da var det ikke rart at Sierra Leone til gjengjeld ga den liberianske opprørsbevegelsen fritt leide i Sierra Leone for å styrte Taylor, noe som bidro til den andre liberianske borgerkrigen. Under 1997-valget gikk Taylor faktisk til valg med slagordet "He killed my ma, he killed my pa, but I will vote for him". For de som har sett filmen "Lord of war" (med Nicholas Cage), som delvis handler om våpensalg til afrikanske krigsherrer, så sies det at en av de gale krigsherrene i filmen, Andre Babtiste, i stor grad var basert på Charles Taylor.

Krigsforbryteren Charles Taylor




Den andre liberianske borgerkrig begynte i 1999 og kulminerte med beleiringen av Monrovia i 2003 av opprørsgruppen LURD (sterkt støttet av Guinea). De gjorde opprør mot en upopulær president og gikk hardt til verks med å bombe Monrovia sønder og sammen, uten å ta hensyn til menneskeliv. I ettertid har Taylor også blitt gitt mye av skylden for de høye dødstallene i 2003-beleiringen. Taylor pakket etter hvert sakene
og søkte tilflukt i Nigeria, og Monrovia ble kontrollert av amerikanske styrker og ECOWAS-styrker. ENDELIG kom freden til Liberia. Ca. 15 år med konstant borgerkrig hadde ødelagt det en gang lovende landet, og borgerkrigen spredte seg til hele regionen. Vest-Afrika fikk ikke nyte den framgangen det fortjente pga. av denne massive konflikten.

Jeg snakket med flere som hadde opplevd borgerkrigen, både i Liberia og Sierra Leone. Det var spesielt interessant å få innsikt i hvordan riksrevisjonen drev mens det fortsatt er krig. I riksrevisjonen i Sierra Leone var det til en viss grad business as usual i hovedstaden Freetown (byen ble i større grad enn landsbygda forskånet for krigshandlinger). En dag var det imidlertid aktuelt med et feltbesøk i de rurale områdene. Det var i disse områdene borgerkrigen raste. Revisoren jeg snakket med fikk beskjed om at det måtte gjøres, men følte seg ikke tilpass. Familien var bekymret. Fra sentralt hold ble han imidlertid gitt en vakt på reisen. Det var en tenåringsgutt med kalasjnikov. Han fulgte med på hele turen og det han så på landsbygda var et skrekkelig syn. Fortsatt er det mange hundretusener av mennesker som er intern fordrevne og ikke tør å dra hjem til sine landsbyer.

Mange liberianere har et blandet syn på rettsprosessen mot Taylor. Selv om mange idag tar avstand fra hans gjerninger, mener man at det er et liberiansk anliggende. Kritikken føyer seg inn i kritikken mot vestlige lands domsprosesser mot afrikanske krigsforbrytere, gjerne tidligere presidenter. Spørsmålet er hvorfor man hele tiden går for afrikanske ledere, mens forbrytelser i Midøsten, av USA og andre blir ignorert.

LIBERIA IDAG
Monrovia har kommet seg kraftig siden krigen. Selv om det er mye synlig fattigdom og slumområder. Man får inntrykket av at små virksomheter dukker opp overalt og det er et utrolig liv i byen. Mye av businessen i byen er styrt av libanesere. I tillegg til å importere mye av varene til Liberia er de store på eiendom. Libaneserne eier mye av bygningsmassen her, og tjener masse penger på å leie og lease disse ut til vestlige organisasjoner, FN og EU. Libaneserne er også en mektig innvandrergruppe i Sierra Leone og Guinea. Men av en eller annen grunn er det tilnærmet umulig for dem å få statsborgerskap i Liberia, mens i de andre nabolandene er det enklere.

Hva libaneserne ikke eier er imidlertid hotellet jeg skrev om tidligere i dette innlegget. Det forfalne Ducor-hotellet så i 2008 gode sjanser til å gjenvinne sin tidligere glans. Da sa Gaddafi at han var villig til å lease hotellet og sette i gang en storstilt rehabilitering. Arbeidet hadde begynt så smått i 2010, med masse forsinkelser, men ble selvfølgelig helt stoppet da Gaddafi tok kvelden i 2011.

 
Bilene her må nesten kommenteres.  Flesteparten av de er bruktbiler fra Europa. Og på mange av bilene er klistremerkene fortsatt på. Jeg så bl.a. en tidligere tysk bil med elgmerke på. Den tidligere bileieren hadde sikkert vært på ferietur i Norge. Har ellers sett biler med finsk flagg, nederlandsk flagg. Ellers ligner drosjene her veldig på drosjene i New York, med en viktig detalj. Man bruker bare Nissan Sunny. De er imidlertid malt gule slik at de er gjenkjennelige. En annen ting man legger merke til, i hvert fall på en søndag, er hvor mange kirker det er i byen. Det er gjerne en kirke på hvert kvartal. Det er evangeliske kirker, presbyterianere, metodister osv. Når man kjører bil med åpent vindu hører man plutselig høystemt sang når man kjører forbi en bygning.


















LIBERIA - ET SHIPPINGLAND
Et område Liberia nyter suksess er shipping. Omkring 10-15 prosent av verdens handelsflåte er registrert i Liberia. For mange rederier er det greit å registrere skipene i et annet land for å slippe diverse kostnader og reguleringer. Noen land har spesialisert seg på å sørge for "frie havner" for verdens handelsflåte, deriblant Liberia, Panama og Marshalløyene. Ulempen med denne ordningen er selvsagt at mange av shipsrederne er kriminelle og kan komme unna med mye ved å søke tilflukt i land med lite reguleringer som Liberia. Selv om Liberia kan være stolte av å ha en av verdens største handelsflåter (på papiret), så slår det også tilbake på dem selv. Disse selskapene er gjerne selskaper som driver utstrakt overfiske og annen miljøkriminalitet som de ønsker å slippe unna med. Jeg snakket med en drosjesjåfør som sa at fiskeprisene har steget drastisk i det siste. Kysten av Vest-Afrika regnes for den delen av verden hvor ulovlig fiske bedrives i størst grad. Trålere kjører ned fra Europa og tømmer havet for fisk. Kona til drosjesjåføren drar til fiskemarkedet hver mandag for å sikre seg middag for uken, og hun kan fortelle at tilbudet blir mindre og prisene blir høyere for en befolkning som er lutfattig i utgangspunktet. Fisk er ofte den eneste proteinkilden, da kjøtt er altfor dyrt.

FRAMTIDENS LIBERIA
Liberia er definitivt et land i endring. Man ligger fortsatt langt bak Sierra Leone som har en bedre turistinfrastruktur og er mye tryggere generelt. Demokratiet i Liberia har ennå ikke konsolidert seg og nå opplever man en sterk tilførsel av liberianere med amerikansk bakgrunn. Mange av dem har politiske ambisjoner. I tillegg er det en rekke internasjonale selskaper inne for å jobbe med gruveindustrien og petroleumsindustrien. Utvinning av jern er den største industrien, men man har i tillegg gull og diamanter. Utfordringen er å sørge for at inntektene fra disse næringene tilfaller den liberianske befolkningen. Korrupsjonsnivået i Liberia er blant de høyeste i hele Afrika.

På den andre siden er Liberia et foregangsland for styrking av kvinners rettigheter. Overalt er det plakater som oppfordrer til respekt for kvinner, og landet har ikke minst Afrikas første kvinnelige president, Ellen Sirleaf Johnson. Hun fikk som kjent fredsprisen i fjor. Ellen har lenge vært en kjent figur i liberiansk politikk og stilte i 1997 til valg mot Charles Taylor. Det valget tapte hun, og ble etterpå en støttespiller for Taylor noe hun har blitt kritisert for. Hun gjorde noe opp for dette da hun presset Nigeria til å utlevere Taylor til domstolen i Haag.
 
En artig detalj er at utenfor inngangen til kontoret hennes står det konsekvent fire kvinnelige militære soldater - tungt bevæpnet. Ellers er sikkerhetsnivået generelt høyt, og man frykter fortsatt at volden kan blusse opp igjen.

Når man flyr fra Liberia ser man hvor tynt befolket landet er. Så langt øyet kan se er det grønn regnskog. Etter hvert flyr man over megabyene Abidjan i Elfenbenskysten, Accra i Ghana og ikke minst Lagos i Nigeria. Vest-Afrika virker å ha en voldsom urbanisering, og den eksisterer også i Liberia hvor 1 av 3 innbyggere bor i Monrovia.

Da jeg dro var alle opptatt av at Obama hadde vunnet USA-valget. Dette er noe som gleder nær sagt alle afrikanere, ikke minst i Kenya der jeg leste dagens aviser under mellomlandingen. Liberia håper på enda sterkere bånd til USA. Mens afrikanere i land som Kenya, Sierra Leone, Malawi og Zimbabwe tradisjonelt har studert i England, har liberianerne alltid dratt til USA og fått ideene derfra. Nå vender de tilbake i hopetall til Liberia med håp om en bedre fremtid, så blir det spennende å se hvor mottakelig Liberia er for å bli en "51. stat".

tirsdag 30. oktober 2012

The Friendly City + Garden Route!

Et av de mest karakteristiske kjennetegnene ved Sør-Afrika er kystlinjen. Den må nesten være en av de vakreste i verden. Nesten hele innlandet består av et høyfjellsplatå på +/- 1200 meter. Platået slutter plutselig når den når det indiske havet og en flott fjellkjede går derfor langs hele kysten. Elver som går mot havet har skapt utrolig dype raviner. Det er en mektig opplevelse å kjøre i 120km over disse når vinden blåser slik at bilen klingrer seg til veien.



Kysten av Port Elizabeth

En av de flotteste delene av kysten er Garden route. Garden route starter i byen George i vest (ca. 30 mil øst for Cape Town) og ender i Port Elizabeth. Og det var til nettopp Port Elizabeth turen gikk denne gangen. Port Elizabeth kalles gjerne "the friendly city" - mye pga. den avslappede stemningen og en vennlig atmosfære. Port Elizabeth er Sør-Afrikas femte største by og tredje største havneby, med ca. 1,5 millioner innbyggere. Til forskjell fra mange av Sør-Afrikas store byer føles den og er ganske trygg å ferdes i uten at det står en sikkerhetsvakt på hvert hjørne. Byen ble grunnlagt av engelskmenn, og man hører generelt at engelsk i mye større grad er morsmålet enn afrikaans (som man hører overalt i Pretoria).

Port Elizabeth er bilhovedstaden i Sør-Afrika . Det er her nær sagt alle biler lages. Bilfabrikkene ligger strategisk til rett ved de enorme townshipene som ligger øst for byen. Mens man kjører langs townshipene er det et endeløst hav av små standardiserte hus. Og alle har solcellepanel på taket! Naturen er også nær townshipene. Like ved en township holdt jeg på å kjøre på en apekatt med en unge rundt livet.  

Langs stranden i Port Elizabeth (byen kalles gjerne PE av sørafrikanere flest) får man følelsen av å være i Florida med palmer, endeløse strender og mange folk som beveger seg. Forskjellen er at PE har et litt mer ustabilt klima. Ved ankomst PE var det som å ankomme Bergen en kald og regnfull høstdag. Neste dag var det derimot sol og 30 grader, men allikevel en del vind.
PE er en veldig vindfull by! Littegrann sør for PE ligger Jeffrey's bay. Det er surfehovedstaden i Sør-Afrika. På hvert gatehjørne selges det surfebrett og våtdrakter. Våtdrakter trengs da vannet i PE ikke alltid er spesielt varmt. Og bølgene er massive.
 

Langs Garden Route
Fortsetter man lenger sør for Jeffrey's bay er man godt i gang med å kjøre Garden route. Langs denne ruten er det flere pittoreske byer, utallige små parker og mye adrenalingivende aktiviteter. Dette er eldorado for de som liker ekstremsport. Sjømaten på de ulike restaurantene er meget god, spesielt kjemperekene. Når det gjelder sørafrikansk fisk er jeg ikke helt frelst ennå. De har den utrolig kjedelige fisken "hake". En fisk som derimot faller mer i smak er sole. Kingklip er heller ikke så verst.

 
Sole-fisk


Addo Elephant Park

Like ved byen Plettenberg har man friluftsparadiset Tsitsikamma. En svær nasjonalpark med utallige aktiviteter. Like utenfor nasjonalparken ligger Knysna-skogen. Dette er en skog hvor det levde elefanter unikt tilpasset livet ved kysten. De regjerte området i lange tider før de på 1900-tallet ble tatt av dage. I dag er det bare én elefant som er gjenlevende. Den vandrer ensomt rundt i skogen som den siste av Knysna-elefantene. Det er også den eneste elefanten i Sør-Afrika som vandrer fritt utenfor inngjerdet område.

Flere elefanter er det imidlertid i Addo elephant park som ligger 7-8 mil i innlandet fra Port Elizabeth. En fantastisk nasjonalpark som har en fauna man ikke finner i andre kjente parker i Sør-Afrika som Kruger og Pilanesberg. Så maaange elefanter! Her kan man også se de big 5.  For første gang kjørte vi selv inn i safariparken. Det er en egen dimensjon å kunne stoppe selv og det gir en egen frihetsfølelse å kunne kjøre hvor man vil i en park. Samtidig er det ingenting som slår guidet tur. Man lærer mye og det er enklere å konsentrere seg om animal spotting.


Port Elizabeth anbefales for de som vil kombinere vakker kyst, sjømat, flott natur, historie og safari.

tirsdag 23. oktober 2012

Tilbake til Seychellene


Mahe

Ikke så mye har forandret seg siden jeg sist var i Seychellene. Men noe har endret seg. I vannet utenfor Victoria er man nå travel med å sette opp masse vindmøller. Dette er en generøs gave fra sjeiken i Abu Dhabi. Problemet er imidlertid at det blåser ganske beskjedent her på østsida av øya.
Engelskmannen Brendon Grimshaw ble dårligere siden sist. Grimshaw er han som eide en egen øy på Seychellene og skapte sitt eget paradis. Han skapte et fristed for ulike dyr og planter bl.a. kjempeskilpaddene. Han takket nei til milliardtilbud for å selge øya. Han har nå gått bort, og har etter eget ønske returnert til øya. Nå ligger han ved siden av de to piratgravene på øya.
En ting jeg har lært mer om denne gangen er alle spøkelseshistoriene. Jeg er selv en skeptiker på dette området, men må innrømme at det er veldig underholdende å høre alle historiene folka på Seychellene forteller til hverandre og barna sine. Det er generelt mye folklore og mystikk her, og mye stammer fra tiden med heksedoktorer. Og slike tanker kommer nok naturlig når man ser på naturen her som er trolsk, skog innhyllet i tåke og en isolasjon man føler på.Grimshaw har skrevet om mange av historiene i sin selvbiografi om hvordan han skapte øya han bodde på. Han hevdet at hver dag kl. 18.00 så dukket det opp en hund fra piratgravene og den gikk til kapellet. Og kl. 18.00 neste morgenen gikk den tilbake. Men det er ingen hunder på Moyenne-øya.
En annen historie involverer en gal heksedoktor som brukte et effektivt framkomstmiddel. For å komme fra Silouette-øya til hovedøya Mahe tok det gjerne 5-6 timer i båt. Han brukte imidlertid et palmeblad som underlag og surfet bortover vannet sittende på dette bladet. En skummel historie involverer en beryktet varulv på Mahe. En periode var det mange kuer og geiter som ble tatt av et mystisk rovdyr. Seychellene er kjemisk fri for rovdyr og angrepene kunne visstnok ikke stamme fra en hund. En vakker morgen gikk en dame i skogen og hun fikk øye på og luktet en ufyselig mann som hadde hår overalt i ansiktet, hoggtenner og som bevegde seg dyrisk. Hun besvimte umiddelbart.

TRE ØYER
Seychellene består av 115 øyer, og av disse bor flesteparten på tre av disse. Mahé (ca. 90 % av befolkningen), Praslin (5000 innb.) og La Digue. Denne gangen ble det tur til både Praslin og La Digue. Praslin har en av de flotteste strendene på Seychellene, Anse Lazio. Det var ved denne stranden at et par turister ble angrepet og drept av hai i fjor. Haien var sannsynligvis en ensom kar som hadde forvillet seg fra Sør-Afrika. På Praslin er det en dal som har den berømte kokosnøtten, Coco de Mer. Det er verdens største kokosnøtt, og formen til nøtten gjør den til et fruktbarhetssymbol. I verden vokser den bare på Praslin og en annen liten øy.
Coco de Mer
På La Digue finner man det som regnes som verdens vakreste strand, Anse source d'argent. På La Digue går livet sakte og biler er neste forbudt på øya. De lokale og turister må derfor sykle rundt og bli transportert i kjerrer dratt av okser. Fra La Digue er det en halvtime med båt til Praslin og fra Praslin er det en time med båt til Mahé.
 
Anse source d'argent
HVA MER?
Det meste har blitt sett på Seychellene nå. Det er ikke store landet. Samtidig vokser landet år for år ved at det fylles på med sand og stein for å bygge nytt land. Seychellene føles ikke som et land i Afrika, selv om det regnes blant de 54 landene. Seychellene har det karakteristiske røde jordsmonnet man finner over hele Afrika, Kina er tungt inne (bygger bl.a. Parlamentet og ny Høyesterettsbygning), demokratiet har fortsatt ikke konsolidert seg helt og nærheten til kontinentet merkes ved piratfaren. Seychellene kan gå i mange ulike retninger, men det som er sikkert er at det lille landet vil preges kraftig av stormaktenes innflytelse - av Abu Dhabi, India og Kina. Koloniarven fra England og Frankrike blir fjernere og fjernere. Det er ikke rart at alle vil sette sitt preg på Seychellene.

lørdag 6. oktober 2012

Gullkysten - Ghana

Kart over Ghana. På bildet ses bl.a. innsjøen Lake Volta, som er Afrikas største kunstige innsjø ved at elva Volta er demmet opp. Funfact: Burkina Faso het tidligere Øvre Volta.
Ghana går for å ha et av de mest vennlige folkeslagene i Afrika. De er ikke oppfarende, sier alltid hei på gaten og har det generelt fredelig og rolig. De hadde også et demokratisk skifte av presidentmakten for en kort tid tilbake, noe som tradisjonelt har vært en sjeldenhet i Afrika. Ghana ligger som en fredelig oase i en ganske urolig region.
Accra er en gammel by, og den ble først født da portugiserne slo seg ned her på 1500-tallet. Deretter kom britene og andre europeiske stormakter og bedrev utstrakt handel av gull. Enorme gullforekomster har blitt utvinnet her, og fremdeles er det den 2. viktigste eksportsvaren (etter kakao for sjokolade). 
Det som plager meg litt med Accra, og generelt mange av kystbyene i Afrika som ligger i nærheten av ekvator er den påtagende varmen. 30 grader føles gjerne som 40 grader når luftfuktigheten er høy. Ganske ubehagelig varme, og kan ikke sammenlignes med det fantastiske klimaet i Pretoria hvor det er tørt og fint. Men kveldene blir gjerne behagelige i Accra. Og ingen steder er det mer behagelig enn å sitte ved en strandrestaurant, nyte fantastisk og billig sjømat og oppleve at eneste form for belysning er måneskinnet.
Langs kysten av Ghana er det masse festninger. De ble etablert av europeerne som transittsteder for slaver. Slavehandelen nådde ekstreme proporsjoner i Ghana og tok etter hvert helt over for gullhandelen. Førstnevnte var langt mer lukrativ. Disse fortene/festningene er dessverre i ferd med å forfalle, mens noen av dem brukes operativt. Presidenten bor i Osu-festningen som danskene bygde, mens en annen festning fungerer som fengsel (forholdene der er nok ubenevnelige). Den mest kjente festningen er Cape Coast Castle et stykke vest for Accra.
Cape Coast Castle
Danskene har altså vært tilstedeværende i Ghana. Det samme har Norge siden vi var i union med dem. Her drev man med ulike typer handel, inkludert slavehandel. Danskene har satt såpass stor preg på Ghana at en bydel i Accra heter Christiansborg. Til og med kirkegården for ghanesere som falt under 2. verdenskrig heter "Christiansborg Cemetery".
Gateadresse i bydelen Christiansborg
Ghana har ikke så mange superattraksjoner. Allikevel er det et veldig turistvennlig land å være i. Bortsett fra at visumprosedyren er unødvendig komplisert og flyplassen overgår seg selv i antall checkpoints, så er Ghana først og fremst veldig trygt, vennlig og med god infrastruktur. En av attraksjonene er Lake Volta. Her har man demmet opp Volta-elven og skapt Afrikas største kunstige innsjø. Den er helt enorm og tar opp en betydelig del av Ghanas landareal. Den sikrer masse overskudd av strøm og vann. Nordlige Ghana har en del safariparker og mange ghanesere nevner at krokodillene der er ganske fredelige. Man kan til og med klappe dem, og ekstra moro skal det være å kaste levende høns til dem..
Maten er god i Ghana. Det var den også i Nigeria og Gambia. Mitt inntrykk er at maten er betydelig bedre i Vest-Afrika enn i Øst-Afrika og sørlige Afrika hvor man driver mest med grilling av kjøtt. I Vest-Afrika er det også mye mer spicy! Det er ingen grunn til å be om tabasco. Forklaringen for dette skal visstnok være at fiskere brukte chili og annet krydder for å bevare og smakstilsette fisken de spiste på havet. Det gjorde det lettere å spise og det bidro også til å sløve smaksløkene. Ellers fikk jeg vite at ølet guiness gjerne foretrekkes av kvinner - av ulike grunner. Mange av de samme ølmerkene kan finnes over hele Vest-Afrika. Det går mest i Star, Gulder, Harp, Club og Guiness. Unntaket er Gambia som har sitt eget Julbrew.
Ghana fikk sin uavhengighet i 1957 og satte i gang en frigjøringsbevegelse i hele Afrika hvor koloniherrenes lenker ble løst. Ghana var først ute og dette inngår også sterkt i historiefortellingen og mytologiseringen av Ghana. Overalt i Accra er det monumenter over uavhengigheten og de som var "founding fathers". Det går ikke upåaktet hen. De er også alle avmerket på sedlene. De store nasjonalheltene nå til dags er fotballspillerne. Mens jeg var i Accra traff jeg på en gjeng spanjoler som var talentspeidere fra Qatar-stiftelsen "Aspire", som rekrutterer unge idrettshåp. De velger to gutter fra hver region i Ghana, noe som betyr at det er mange som vil måtte gå skuffede hjem fra fotballauditionen.

Ellers ligger mye til rette for Ghana. De startet i fjor med å produsere olje, de utvinner fortsatt masse gull og er Afrikas neststørste eksportør av kakao (etter Elfenbenskysten). I tillegg ekspanderer turistnæringen kraftig. Strendene renses opp og gjøres tilgjengelige for turistnæringen. Men Ghanas viktigste fordel er dets rykte for å være et av de tryggeste og vennligste landene i Afrika.







tirsdag 18. september 2012

Etiopia - "13 months of sunshine"



Etiopia er kanskje det mest mystiske landet i Afrika. Det er et land hvor hovedstaden ligger på 2500 m.o.h., hvor det er eldgamle kirker oppe i fjellene, hvor du har klostre på innsjøer med eldgamle skrifter og hvor paktens ark ligger. Det er her Afrika blir delt i to gjennom Rift Valley. Det var her rastafarikulturen oppstod, hvor dronningen av Sheba dro på tur til Israel og det er her den Blå Nilen starter. Og Etiopia er det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert (bare okkupert). Men i hjemlige trakter er Etiopia gjerne kjent for noe annet. Da jeg sa til en sørafrikaner at jeg skulle til Etiopia, lurte han med en gang på om det fortsatt var sultkatastrofe der. Jeg sa at det nok ikke er så ille nå lenger, da det har vært en voldsom økonomisk utvikling, Nilen blir demmet opp for irrigering, strømproduksjon og drikkevannsuttak. Da mente han at Etiopia burde bytte navn, da alle ellers i verden fortsatt vil forbinde Etiopia med nettopp sult og elendighet.  
Mange lada-drosjer i Addis. En arv fra kommunisttiden som preget Etiopia etter keisertiden.

Afrikas hovedstad
Men det er nettopp økonomisk vekst og en voksende rolle som regional stormakt, økonomisk, militært og diplomatisk. Addis Ababa er i ferd med å bli diplomathovedstaden i Afrika, forsterket av at den Afrikanske Union har sitt hovedsete her. Da jeg tok flyet opp til Addis fra Johannesburg, satt ca. halvparten av businessfolka på flyet med dokumenter som handlet om AU-konferanser, ulike papers, bistandsstrategier osv.
Det er for øyeblikket mye usikkerhet i Etiopia pga. statsminister Menes plutselige bortfall. Menes styrte Etiopia på samme måte som Kina ved å bygge sin legitimitet på høy økonomisk vekst og rivende utvikling, men med nådeløs undertrykking av opposisjonelle og media på den andre siden. Den politiske eliten består av Tigray-folkegruppen i nord. Denne folkegruppen hevder å ha historiske og genetiske forbindelser til Israel og semittene.
Selv om etiopiere er opptatt av at de er en helt unik nasjon i Afrika, har de til en viss grad rett i det. Å gå rundt i Addis Ababa er som å være i en blanding av Nord-Afrika, India og Sørlige Afrika. Noe av det første man legger merke til er den påtagelige fattigdommen. Mens man i mange andre afrikanske hovedsteder har et "ryddig" og regulert bysentrum, er det i Addis en stor mix av statlige bygninger, moderne forretningsbygg, bolighus (ofte blikkskur) og gjetere som fører geiter og esler rundt.

Bakvendtland
Å lese datoer og klokkeslett i Etiopia er ikke lett! Jeg har selv brent meg flere ganger. Etiopia bruker nemlig den julianske kalenderen, dvs. at de har konsekvent 30 dager hver måned. Det betyr at de får 5 dager mer i året enn det vi andre gjør gjennom den gregorianske kalenderen. Som et resultat feiret de 11. September nyttårsdag med overgang til 2005. Og de daterer alle rapporter, lover osv. med deres tidsregning. Som et resultat av at landet har 5 ekstra dager i året har de også 13 måneder (derav deres slagord i bloggtittelen).
Klokkeslettene er enda mer forvirrende. De starter nemlig klokkeregningen fra kl. 06.00 om morgenen. Dvs. at når klokka er ett (13.00), så mener de at klokka er sju. Flere offentlige ur viser dette klokkeformatet.

Kultur
Kaffe på Addis' mest berømte kaffebar, Tomoca

Både mat og drikke har i Etiopia et veldig rituelt og sosialt preg. Kaffe skal drikkes i fellesskap under en kaffeseremoni (man får tre kopper kaffe - hverken mer eller mindre) og mat spises ved injera. Injera er en slags pannekakelignende sak som skaper surt. Man bryter opp deler av den og grabber til seg kjøtt, grønnsaker eller saus. Alle spiser fra en felles tallerken. Maten kan kreve litt tilvenning, men etter hvert er det ganske godt. Etiopierne selv påstår at det ligner en del på indisk mat. Noe som også er viktig for etiopierne (i hvert fall de kristne) er ølbrygging og vinmaking (av honning). Til høytider brygges uante mengder øl. Da passer det bra at landets mest kjente ølmerket, St. Georges, er oppkalt etter en av deres viktigste helgener.

Det ble av ulike grunner ikke tid til sightseeing i Etiopia denne gangen. Mulighetene er imidlertid mange og naturen og historien er helt unik og ulikt det man finner i resten av verden. Og vil man handle suvenirer er rådet å handle skinnjakker, skinnvesker, skinnsko osv. Det er voldsomt mange kuer i landet. Utfordringen har vært å redusere antall kuer. Kuene i Etiopia er "afrikanske" i den forstand at de er tynne og ikke trenger å spise så mye. Nå er målet å redusere antall kuer og innføre vestlige kuer. Man kan produsere like mye melk med å redusere bestanden med en tiendedel og ha vestlige kuer. Men nok kusnakk..
 
Rastafari
Det mange ikke vet er at rastafarikulturen har en klar link til Etiopia. Den oppstod i Jamaica som en kultus rundt tidligere keiser Haile Selassie i Etiopia, som man antok var direkte avkommet fra Jesus. Rastafari er satt sammen av to etiopiske ord på amharic Ras og Tafari. Tafari var navnet til Selassie før han ble keiser og Ras var tittelen hans. Rastafarikulturen bygger også på det mytiske (og historiske) rundt Etiopia. Etiopias eldgamle hersker, Menelik den første som skal være sønnen av Kong Salomon og Dronningen av Sheba (i Etiopia mener man at kongedømmet Sheba lå i Etiopia, men ting kan tyde på at det lå i dagens Yemen).  Selassie skal sies å være i direkte avstamning til Menelik.

Paktens ark

 













Det som virkelig vekker fantasien er tanken på at paktens ark (The Ark of Covenant) ligger nord i Etiopia, i byen Aksum. Av alle spekulasjoner om hvor arken ligger, så er Aksum det kanskje mest sannsynlige. I paktens ark ble steintavlene med de 10 bud oppbevart. Den har visstnok vært på ulike steder i Etiopia, bl.a. på et kloster i en innsjø. Men nå er den altså i Aksum, en av Etiopias hellige byer. Her ligger den inne i en liten kirke. INGEN får lov til å gå inn i kirken, og han som vokter kirken er tvunget til å tilbringe hele sitt liv der. Så mye tyder på at paktens ark vil forbli en hemmelighet i uoverskuelig framtid..
















Her ligger arken!!






Indiana Jones lokaliserte imidlertid arken et annet sted..

mandag 3. september 2012

Magaliesbergfjellene




Magaliesbergfjellene er ikke akkurat den mest imponerende fjellkjeden. Det er også andre fjellkjeder i Sør-Afrika som er større og naturmessig flottere. Men Magaliesbergfjellene kan imidlertid skryte av å være en av verdens eldste fjellkjeder! Den starter langt vest i North West-province og fortsetter østover til den blir lavere og lavere til den slutter i Pretoria by. N1-motorveien, som går fra Cape Town til Zimbabwe, går gjennom det punktet hvor fjellene slutter.
Fjellene er som vakrest i grenseområdene mellom provinsene Gauteng (som huser Johannesburg og Pretoria) og North West-province. Her er det noen utrolig idylliske gårder og gjestehus som gir et velkomment avbrekk fra storbyen Pretoria. Her er det naturreservater hvor man kan se alle de fem store safaridyrene, mange muligheter for gåturer og mye spennende historie, bl.a. slagmarker fra Boerkrigen. Men rundt Magaliesbergfjellene ligger også Cradle of Humankind (se tidligere blogginnlegg) - et Unesco-vernet område med noen av verdens eldste menneskefossiler.
Selv om Magaliesbergfjellene er som lavest i Pretoria har de en viss innvirkning her. På den ene siden av fjellene hvor jeg bor er det betydelig kjøligere enn nord for fjellene (området heter Montana). Det er rart at det skal være en slik klimatisk forskjell, men slik er det. Frost kan forekomme i den sørlige delen av fjellkjeden, men aldri i den nordlige. Store deler av Magaliesbergfjellene er som nevnt oppført som naturreservater. Her kan man se "the big five", men like hyggelig er å ta en walking safari. Jeg gjorde en slik og fikk kontakt med redbuck (første gang jeg så), gemsbok (også første gang jeg så) gnu, giraffer, impalaer og sebraer.
Man sier at Magaliesbergfjellene er rundt 2 milliarder år gammelt. Man får ikke det inntrykket når man kjører langs fjellkjeden. Men det er et utrolig flott kulturlandskap med åkerlandskap, lokal bushlandskap og noen eucalyptustrær her og der (som er regnet for å være en pest og plage i Sør-Afrika). Det fineste området er kanskje rundt Hartbeespoortdammen. En svær innsjø som ble dannet i 1923 da dammen ble ferdig. Den sørger for drikkevann til Pretoria og det omfattende jordbruker rundt omkring. I innsjøen er det luksusbåter og flotte hoteller. Men bade er ikke å anbefale pga. høy algekonsentrasjon.
Guidebøkene sier at Gauteng ikke er den mest spennende regionen i Sør-Afrika og den minst naturskjønne. Jeg mener at man med fordel kunne ha brukt mer spalteplass på denne utrolig naturskjønne delen av Sør-Afrika som har en rekke attraksjoner. Og alt er lett tilgjengelig fra Pretoria eller Johannesburg.