Sport i Sør-Afrika

 

 

Sør-Afrika er en av de mest sportsinteresserte landene i verden. Et eksempel på dette er kanalpakken min på kabel-tv. Her får jeg tilgang til rundt 12 sportskanaler. Selv ikke en 3. divisjonskamp mellom Ranheim og Stokmarknes slipper unna visning her. Sport er så viktig her at folk tar på landslagsdrakter på jobb på fredagen. Mye av grunnen er nok at sport er en samlende kraft i et land med fortsatt dype skillelinjer og mistro.

I all hovedsak er det tre sportsgrener som utmerker seg: Rugby, fotball og cricket.

RUGBY

Hver storby har sitt rugbylag, og i Pretoria er det Blue Bulls som gjelder. De spiller på Lofthus stadion - en stadion de også deler med fotballaget Mamelodi Sundowns. Rugby var i høyeste grad de hvites sport under apartheid og landslaget, Springboks (oppkalt etter Sør-Afrikas nasjonaldyr). Da apartheid tok slutt og Mandela ble president var det mange som mente at man måtte døpe om Springboks. For de som har sett filmen Invictus av Clint Eastwood, kommer det fram at Mandela ønsket å bevare Springboks. Gjennom en pakt med lagets kaptein la de en plan for å la laget vinne alle sørafrikaneres hjerter og bidra forsoning. Timingen var utmerket da VM i rugby ble arrangert i Sør-Afrika i 1995. Springboks klarte å vinne hele VM, noe som var sensasjonelt.

I dag går alle med Springboks-t-skjorter og Zuma engasjerte seg sterkt i deres innsats under fjorårets VM (ble bare semifinaleplass da).

De beste lagene i Sør-Afrika, Australia og New Zealand spiller sammen i en slags Mesterliga. Jeg var vitne til noen av disse kampene da Blue Bulls møtte motstand fra Australia. Å være på rugbykamp er en egen opplevelse, og minner mye om tilsvarende sportsbegivenheter i USA. Det er veldig hyggelig, mye grilling og camping før kampen og fri flyt av øl. Men veldig familievennlig og ikke noe hatstemning slik man finner det på mange fotballkamper i Europa.

Om man er på rugbykamp i Pretoria er stemningen veldig uformell. Det runger boerpop over høytalleren. Det er artister som synger på afrikaans og musikken er sterkt inspirert av ompamusikk fra Tyskland og Nederland. Jeg synes det er ganske enerverende, men man kommer ikke unna populariteten deres her.  En av de mest kjente er Kurt Darrens "Kaptein Span de Seile" (www.youtube.com/watch?v=oLlIlJPTMkw)

FOTBALL

Fotball er den største sporten i Sør-Afrika. Mens rugby har vært de hvites sport, har fotball alltid vært de svartes sport. Sør-Afrika er fortsatt stolt av fotball-VM i 2010. Uten problemer klarte landet å arrangere verdens største idrettsarrangement. I tillegg til at noen av verdens flotteste stadioner ble bygget, var det også en massiv utbygging av infrastrukturen, og spesielt veinettet.

Landslaget heter Bafana bafana. Laget har de siste årene vært ganske utskjelt da de ikke har klart å kvalifisere seg til Afrikamesterskapet, og de innfridde ikke forventningene i fotball-VM. Trenere kommer og går hele tiden, og nå er det den nåværende treneren, Gordon Igesund (tredje generasjons norsk innvandrer), som sitter usikkert. Det kan skje at Sør-Afrika blir slått ut av Etiopia (!) i gruppespillet. Mange skjønner ikke hvorfor Sør-Afrika med sine ressurser og mange spillere gjør det så dårlig med landslaget.

Sør-Afrika har en av verdens mest legendariske fotballderbyer med Orlando Pirates mot Kaiser Chiefs. Begge lagene er fra Soweto, i Johannesburg. Kaiser Chiefs spiller på Soccer City - det fantastiske stadionet som ble bygget til fotball-vm og der finalen gikk. Når det er fotballderby fylles stadionet til randen og hele nasjonen ser på. Også i andre land i Afrika er dette viktige kamper. Seriemesterskapet går gjerne enten til Kaiser Chiefs eller Orlando Pirates. Men i min "hjemby" Pretoria er det Mamelodi Sundowns som gjelder. Jeg har vært på fotballkamper med dem her i byen og på Soccer City. Fellestrekk er en veldig god stemning på stadion og en intens vuvuzelalyd. Alle blåser i det bråkete hornet og ørepropper bør medbringes for de som er litt sar for lyd.

Stadionene fra fotball-VM brukes i høyeste grad, og spesielt de som ble bygget i Cape Town og Durban er vakre. Et fotballstadion ble også bygget i den anonyme og pregløse lille gruvebyen Rustenburg. Det skyldes imidlertid en rik høvding som har skaffet mye penger fra gruveselskapene for deres utvinning av platina på hans land. Hans stadion ble også brukt til Afrikamesterskapet i år. Til store protester fra Cape Town ble den byen utelatt som vertsby. Noen spekulerer i at det skyldes at ANCs opposisjonsparti, Democratic Alliance, styrer Cape Town, og provinsen Western Cape.

CRICKET
Cricket er den tredje store sporten. Her er det større grad av innslag fra flere folkegrupper, og naturlig nok er de av indisk avstamning veldig interessert. Landslaget kalles Proteas, og jeg har inntrykk av at det meste handler om landslaget og ikke klubblagene. De som er på landslaget har nesten ikke tid til å spille på klubbnivå, da det er så mange kamper.

Reglene i cricket tar det litt tid å lære seg, men er ikke så komplisert når man har sett et par kamper. Kampene kan vare i flere dager, én dag eller 3-4 timer. Vi så en av de sistnevnte. Landslagene drar rundt til tidligere engelske kolonier og spiller gjerne flere kamper i samme slengen. Det er en arv fra gamle dager. Når f.eks. det engelske cricketlandslaget seilte til Australia er det ikke noe poeng i å bare spille én kamp, men man gjorde gjerne unna flere kamper når man først var der. Reisingen tok mye tid.

Cricketspillere har gjerne på kritthvite heldekkende klær og hatt med bred brem. Det skyldes at kampene gjerne går på dagen og i flere timer under den afrikanske solen. Ved stadionet i Pretoria er det på den ene siden en svær gresslette hvor tilskuerne setter opp campingstolene og fyrer på grillen. Med så lange kamper er det greit å sitte behagelig og sprette noen pils i ny og ne.

 

LØPING

Selv om løping kanskje ikke er blant de tre store berømte sportene, er det det som trekker mest folk i Sør-Afrika. Utrolig mange folk er involvert i konkurranseløping, mer eller mindre seriøst. Løpene går gjerne gjennom sentrum av byer og gjennom townships. Det er en fin måte å åpne opp byrom som ellers ikke er så tilgjengelige. Løping i Sør-Afrika er befriende upretensiøst. Folk fra alle sosiale lag gjør det, og det å gjøre en maraton blir betraktet som ganske hverdagslig.

Det er mange tøffe løp, bl.a. Two oceans - en 5,6 mil langt løp som runder Kapp det gode håp utenfor Cape Town. Men det mest legendariske er ultramaratonet Comrades. Comrades går fra Durban til Pietermaritzburg (hvor Gandhi bodde) - som ligger øst i Sør-Afrika i KwaZulu-Natal. Løpet er 8,9 mil langt og det er ca. 1200 meters stigning mellom Durban og mål. Bare de aller beste kan delta (man må ha fullført en vanlig maraton på under 5 timer) og man må fullføre Comrades innen 12 timer om man ønsker å passere målstreken og få medalje. En slik medalje er noe av det mest eksklusive man kan få innen løpeverden.

Comrades startet i 1921 og har blitt avholdt hvert år med unntak av 2. verdenskrig. Jeg nøyde meg med å se løpet på tv i godstolen. Det er egentlig som å se på Vasaloppet. Det er en over 12-timers sending med folkefest, intervjuer av dødsslitne løpere og man følger kampen om seieren. Det mest underholdende er å følge med når klokka slår 12 timer. Da stenges målområdet umiddelbart. Stakkars løpere som har slitt seg gjennom 11 og 59 minutter kreker seg mot målstreken, men opplever å bli avstengt helt i siste sekund. Det er utrolig brutalt, men en regel er en regel.

En årlig tradisjon med Comrades er Unogwaja Challenge. I 1933 ønsket en av Sør-Afrikas beste løpere, Phil Masterton-Smith å delta i Comrades. Han bodde i Cape Town, men hadde ikke råd til togbilletten til Pietermaritzburg. Han valgte derfor å sykle hele veien til Pietermariztburg. Det tok han 10 dager å sykle den 170 mil lange turen. Og dagen etter at han ankom byen løp han Comrades og ble nr. 10! Hvert år er det en gruppe syklister/løpere som gjentar denne bragden for å samle inn penger til veldedige formål. 10 dager før Comrades sykler de fra Cape Town og løper Comrades etter at de har kommet fram. Når det gjelder Phil Masterton-Smith døde han i et bombeangrep i byen Tobruk, øst i Libya i 1942. Men den tradisjonen han startet lever altså videre i beste velgående.  

I årets Comrades løp en av mine venner fra den norske ambassen, Sondre. Han løp på en meget respektabel tid! Se artikkelen om bragden her:
http://www.norway.org.za/News_and_events/Latest-news/Norwegian-diplomat-in-Comrades/

Stedet med verdens største diamant

Verdens største diamant ble funnet ca. tre mil fra Pretoria i byen Cullinan. Et diamanteventyr begynte her på slutten av 1800-tallet. Man fant Cullinan 1, også kalt "The Great Star of Africa". Flere diamanter, alle innenfor top 10 av tidenes største diamanter, har senere blitt funnet her. Og diamanteventyret fortsetter med fortsatt drift, og slagghaugen vokser og vokser i høyden.

Cullinan er en av de mange perlene som omgir Pretoria. For å komme dit kjører man forbi Pretorias dårlige samvittighet, den enorme townshipen Mamelodi med drøye 250 000 innbyggere. Mamelodi er oppkalt etter kallenavnet på Paul Kruger, gitt av de svarte fordi han var flink til å plystre - Melodienes mor. I det Mamelodi glir vekk fra netthinnen ser man plutselig en enorm struktur tårne opp i åsen. Det er Premier diamond mine i Cullinan. Man ser også slagghaugen som tårner i hvert fall 100 meter opp i været. Det er restene av et enormt hull som bare blir dypere og dypere som følge av diamantgravingen.

Cullinan ble etablert bare pga. diamantindustrien. Selv om det fortsatt er storstilt utvinning av diamanter har byen blitt godt bevart for turisme. Bygningene ser like ut som da de ble bygd og koselige gjestehus og kafeer ligger langs hovedgaten. Hovedgaten ender i et stort gjerde. På andre siden av gjerdet ligger det enorme komplekset til diamantgruven. Det arrangeres masse turer hvor man kan gå ned i gruvene og besøke andre kulturelle severdigheter. Et populært tilbud er å ta damptoget fra Pretoria til Cullinan. Og man kan ikke minst kjøpe diamanter i Cullinan! Og vi snakker altså ikke om blodiamanter fra et borgerkrigsherjet land, men diamanter som er gravd opp i nabolaget.

En slik diamant var The Great Star of Africa. Den ble kjøpt opp av Transval-staten, boernes stat i nordlige Sør-Afrika - før samlingen av alle statene. Den ble gitt som en gave til Kong Edward av Storbritannia. Å frakte den til Storbritannia var en risikabel affære, da den vil tiltrekke seg kjeltringer under overfarten. Storbritannia satte derfor agenter til å beskytte lasten under overfarten. Men dette var bare et lokkemiddel. I virkeligheten ble diamanten sendt som en vanlig postforsending for å ikke vekke for mye oppsikt. Transporten gikk greit og vel framme i Storbritannia ble det satt i gang en voldsom operasjon for å dele diamanten opp i mindre biter. Den var så enorm at den var ubrukelig for å plasseres i kroner og septer. Den ble etter hvert delt opp i ni biter etter en omstendelig skjærejobb. Nå er de alle plassert i Storbritannias kronjuveler. Da jeg var i Tower of London for et par år siden så jeg dem utstilt. De er et imponerende syn. Nå fikk jeg også sett jorda de stammer fra.

KRIGSFANGER

Verden er full av utrolige historier. Og de forekommer gjerne der man minst skulle tro at de fantes. Denne startet med at Sør-Afrika bestemte seg for å være på de alliertes siden under 2. verdenskrig. Dette skjedde til stor forargelse og protest blant boerne i Sør-Afrika. Mange identifiserte seg med tyskerne, spesielt med tanke på at tyskerne lett ble kooptert av afrikaanerkulturen og at de hadde sterk innflytelse i Namibia. Nå ble det allikevel slik at Sør-Afrika først og fremst kom i krig med italienerne og særlig i Afrika - i det som da ble kalt Abyssinia - dagens Etiopia. Sør-Afrika tok et enormt antall italienske soldater til fange der. 63 000 ble fraktet til Sør-Afrika og ble plassert i en leir utenfor Cullinan som heter Zonderwater (betyr landet uten vann).

Krigsfangene ble behandlet relativt bra. Mange av dem fikk utdannelse der og de kunne i stor grad vandre fritt i området og arbeide på farmene rundt. 20 teatre ble etablert i campen og rundt 1000 av italienerne jobbet som skuespillere, produsenter osv. Mange fikk også brukt sine kunstneriske talent og malte enorme vakre veggmalerier/fresker. Disse er i mer eller mindre grad bevart den dag i dag. 263 av krigsfangene døde under oppholdet i Zonderwater og en egen krigskirkegård er tilegnet dem. I dag setter italienerne sitt preg på Sør-Afrika med utallige italienske restauranter av meget høy kvalitet. Restauranten i Pretoria ratet høyest på Tripadvisor er en italiensk restaurant.

Cullinan er altså et av de mange stedene i Sør-Afrika som er mer populært blant Sør-Afrikanere enn utenlandske turister. Å dra dit er som å dra tilbake i tid - en tid da man begynte å innse hvor enorme rikdommer som skjulte seg under bakken i sørlige Afrika. Selv om Kimberley er den mest kjente diamantbyen i Sør-Afrika, byen hvor Cecil Rhodes bygde opp sin rikdom - nok til å kjøpe opp hele regionen! - er det Cullinan som er spesiell. Hvorfor? Av verdens ti største diamanter funnet, tar Cullinan-diamantene de første ni plassene.

 

Okavangodeltaet

 

 

Okavangodeltaet er verdens største mirakler. Mirakelet skjer i Kalahariørkenen. Tenk deg en livløs ørken som plutselig våkner til liv når en elv plutselig bestemmer seg for å dumpe alt vannet der. Her oppstår den største tetthet av dyreliv i hele Afrika.

VERDENS STØRSTE INNLANDSDELTA

Okavangodeltaet ligger nord i Botswana. Botswana er i underkant av dobbelt så stort som Norge og er et veldig flatt land. Nesten alt land ligger på +- 1000 m.o.h. 70 % av landet består av Kalahariørkenen. Det er en utrolig komplisert og omstendelig forklaring på hvordan Kalahariørkenen og Okavangodeltaet ble skapt. Kort fortalt ble Kalahariørkenen skapt ved at elver som rant innenlands (og ikke mot kysten slik elver gjerne gjør) la fra seg mange sedimenter av finkornet stein (sand). Dette akkumulerte seg til et område på 900 000 kvadratkilometer (tre ganger Norges størrelse) og dekker deler av følgende land: Demokratiske Republikken Kongo (DRC), Namibia, Angola, Zambia, Botswana, Sør-Afrika og Zimbabwe. Botswana er størst preget. Okavangoelven har sin opprinnelse i høylandet i Angola. Dette området får mye regn! Elven renner sørover gjennom Angola, gjennom Caprivistripen i Namibia og inn i Botswana. Her støter den på den vestligste delen av den afrikanske riftdalen (Rift valley). Elven blir dermed fanget! Og whoops, så forsvinner den bare i Kalahariørkenen. Ufattelige mengder vann dekker et svært område på samme måte som en hånd. Sett at du strekker ut alle fingrene. Armen er elven og når den begynner å stoppe danner den småelver som er fingrene før det hele tar slutt.

Dyrene elsker å være i Okavangodeltaet. Et problem i størstedelen av Afrika er det skarpe skillet mellom tørketid og regntid. I sørlige Afrika er det tørt og kjølig om vinteren og vått og varmt om sommeren (området rundt Cape Town er unntaket hvor klimaet minner mer om Middelhavet). Det er egentlig bare to sesonger. I Okavangodeltaet kommer regner i november/desember når behovet for regn er størst og varmen er som sterkest. Det regner til februar/mars og en laaang tørketid begynner. Men i mai skjer det noe rart. Plutselig dukker en svær elv opp i deltaet. Regnet som falt i januar har tatt veien hele veien ned til Botswana. Når dyrene trenger vann som mest oversvømmes et enormt områder.

Mens vi var i Okavangodeltaet så vi at deltaet bokstavelig talt var i ferd med å fylles opp. Vi kunne se hvordan vanne rant sakte som en elv utover tørre områder.

DYRELIVET

Vi var vitne til et utrolig dyreliv. Jeg er som kjent helt hekta på safari og er glad i å "spotte" dyrene som det heter. Det betyr å holde konstant utkikk i bushen, trær, savanner etter dyr. Sjeldent har dette vært mer moro enn i Okavangodeltaet. Jeg er spesielt glad i å spotte fugler, og i Afrika har man noen helt fantastiske fugler. Den vakreste er kanskje lilac-breasted roller. Den er ikke bare en fabelaktig fugl, men den har også en spesiell adferd hvor navnet kommer fra. De mannlige fuglene prøver å imponere hunnkjønnet ved å fly opp i luften og stupe ned i en slags spiral. Jeg har bare sett denne leken mens jeg var i Liwonde-nasjonalpark i Malawi.

Et klassisk syn er å se på en flokk antiloper som løper i firsprang over vannet i deltaen. Dette var vi vitne til på en mokorobåt. En mokoro er en kajakklignende sak som er mye smalere og man sitter nærmere vannet. Den skal egentlig hugges ut av en trestamme og styres av en mann med lang stokk - ikke ulikt gondolene i Venezia. Nå er imidlertid trestammene byttet ut med fiberglass for å minske hugsten av trær.

Man kan ikke være i Okavangodeltaet uten å ha sittet i en mokoro. Man kan virkelig studere livet i vannet. Vannet er ikke mer enn en halvmeter dypt, men her bugner det av fisk og andre dyr. Morsomt er å studere de store grasstråene som står opp fra vannet. Her kan man få øye på frosker. De klamrer seg fast til gresstrået og håper på å ikke bli oppdaget av fuglene. Når mørker senker seg tør de endelig å lage lyder, og hele deltaet fylles opp i en kakofoni av froskelyder.

Ellers er Okavangodeltaet, i likhet med Chobe nasjonalpark i Nordlige Botswana og Hwange nasjonalpark i Zimbabwe, kjent for sine tallrike elefanter. Man ser elefanter absolutt hele tiden. Ikke minst når man ankommer området med småfly ser man grå dotter rundt omkring på bakken. Mens man sitter i safaribilen oppdager man plutselig en svær elefant rundt neste sving. Selv om de ikke er fullt så aggressive som ørkenelefantene i Namibia sier de ifra.

 

BOTSWANA - EN SUKSESSHISTORIE

At dyrelivet i Okavangodeltaet har blitt bevart skyldes en meget god styring fra Botswanas myndigheter. Botswana har vært så heldige å ha hatt ledere med integritet og klokskap. Etter uavhengigheten i 1964 valgte man de meget populære høvdingen Seretse Khama som president. Han hadde levd i et slags selvpåført eksil i England, mye pga. sitt ekteskap med den hvite britiske kvinnen Ruth Williams. Dette vakte enorm oppsikt hos hans egen stamme, og også apartheidregimet i Sør-Afrika reagerte sterkt. De mente at dette ødela deres politikk for å skape raseharmoni gjennom segregering. De truet med å ødelegge hele økonomien til Botswana. Men da han kom som president sto Khama på sitt og nektet å forlate Ruth. Hun ble etter hvert Botswanas landsmoder og Khama skapte seg en flott arv gjennom fornuftig styring av landet. Hans sønn styrer nå landet, og har bærekraftig turismevekst på hovedagendaen.

I våpenskjoldet til Botswana ser man en sebra. Den symboliserer det svarte og hvite i harmoni - en referanse til ekteskapet mellom Seretse og Ruth. At landet har klart seg bra er imponerende da lite infrastruktur og styringssystemer var investert av britene. De var simpelthen et protektorat, noe som betyr at de var beskyttet mot invasjon fra andre land. Lesotho og Swaziland hadde samme status. Den største inntektskilden er diamanter og tidligere var det kveg som var den 2. største inntektskilden. Men nå er kvegeksport overtatt av turisme. Turismen vokser og vokser, men på et bærekraftig nivå. Man må betale ganske heftig for å bo greit i Okavangodeltaet, men belønningen er et uberørt område med omfattende deltakelse fra lokalsamfunnene.

Hele 40 % av Botswana er bevart gjennom nasjonalparker og naturreservater, og Okavangodeltaet er selve juvelen. Men dette er nå truet av Namibias skrikende mangel på både vann og energi. Siden Okavangoelven renner gjennom Caprivistripen har Namibia all rett til å endre elveløpet slik at det renner inn i landet - i hvert fall lage en kanal. Og i høyfjellene i Angola begynner bøndene etter hvert å utnytte elven til jorbruk, etter at de var jaget vekk derfra under den lange borgerkrigen. Alt dette vil kunne føre til betydelig mindre vannføring til Deltaet. Løsningen vil kunne være at Botswana kompenserer Namibia og Angola for å ikke utnytte elveressursen.

En lignende problemstilling har man med Egypt og landene lenger ned i Nilen som ønsker å bygge dammer. Egypt er rasende på Etiopia som bygger den gigantiske Renessansedammen på den Blå Nilen, og har nærmest truet med flyangrep og bombeaksjoner. Sør-Sudan vurderer å bygge dammer (Norge har allerede hjulpet dem med en dam i Nimule - ved Uganda-grensa). Men Egypt kan måtte betale dem for å ikke utnytte ressursene. På samme måte har Ecuador bedt land som Norge om å betale dem for å ikke utnytte de store oljeressursene påvist i Orienteregnskogen - verdens mest artsrike regnskog.

Men det finnes suksesshistorier i Afrika. I Okavangodeltaet kan de mange titusener av elefanter vandre gjennom korridorer til Angola, til Zambezielven i Zambia og inn i Hwange nasjonalpark i Zimbabwe. De kan migrere alt ut fra regntid og tilgjengelighet på vann og mat. Alle landene tjener på dette, og elefantbefolkningen blomstrer. I Okavangodeltaet blomstrer i hvert fall turistindustrien og jeg anbefaler alle å ta en tur dit. Men det er ikke for de med flyskrekk. Eneste måte å komme seg inn på er med småfly…

 

 

Frosker

 

Morgenkaffe på safari

 

Trærne i Okavangodeltaet tilbyr ypperlig habitat for leoparder

 

Solnedgang over Deltaet

 

Namibia

 

 

 

Turen gikk denne gangen til Namibia, en av de vakreste og mest særegne land i Afrika. Namibia er en av Afrikas siste villmarker. Landet er rundt 2,5 ganger så stort som Norge, men har halvparten av innbyggertallet. Landet fikk sin uavhengighet i 1990 og gikk fra å hete Sørvest-Afrika til Namibia. Namibia ble offisielt en tysk koloni etter Berlinkonferansen i 1884, og tyskerne satte sitt preg på landet helt til de mistet det til Sør-Afrika etter 1. verdenskrig. Det var først ved apartheids slutt at den svarte majoritetsbefolkningen kom i førersetet. Namibia er fortsatt veldig avhengig av Sør-Afrika og valutaen er bundet opp mot den sørafrikanske randen.

WINDHOEK

Første stopp var Windhoek. Her hadde jeg vært før, og et av de første blogginnleggene mine omhandlet denne byen. Den var fortsatt slik jeg husket den - en koselig liten afrikansk hovedstad hvor alt er sentrert rundt én hovedgate (Independence avenue). De første dagene ble brukt til akklimatisering til Namibia med bl.a. et besøk på et klassisk tysk slott i byen, Heinitzburg. Her får man servert god viltkjøtt (som er veldig populært i Namibia). Det mest eksotiske denne gangen ble sebrakjøtt!

Etter uavhengigheten har man gradvis jobbet med å endre gatenavnene i Windhoek fra gamle kolonihelter til namibiske frigjøringshelter og andre statsledere som støttet frigjøringsbevegelsen. Av den grunn har man Fidel Castro-gata, Robert Mugabe-gata, Olof Palme-gata og Laurent Kabila-gata. Namibia har i senere trukket et spesielt ventreautoritært regime særlig tett til brystet, nemlig Nord-Korea. Spesielle vennskapsbånd er knyttet mellom de to, selv om Nord-Korea ikke hjalp Namibia under frigjøringskampen. Som et tegn på Nord-Koreas støtte til Namibia har de skjenket en skulpturpark utenfor presidentpalasset, som forestiller mange av dyrene man finner i Namibia. En nordkoreansk skulptør fikk oppdraget, og resultatet ble deretter. Det er en heslig samling misformede dyr, laget av en mann som aldri sikkert har satt sin fot i Afrika. Men presidenten kan uansett nyte dette synet hver dag utenfor kontorvinduet sitt.

Hovedgata i Windhoek
 

Jeg hadde jo et blogginnlegg om Kinas innflytelse i Afrika. Jeg glemte å nevne at Kina også er høyst tilstedeværende i Namibia, hovedsakelig pga. de enorme uranressursene langs kysten. Som takk for gode handelsavtaler har kineserne bygget et nytt nasjonalmuseum - et pregløst glassbygg som egentlig ser ut som et hovedkontor til et stort firma. Ellers er diamanter Namibias store eksportartikkel. Men det forekommer ikke naturlig diamanter i Namibia, slik det gjør det i Botswana og Sør-Afrika. De har derimot blitt fraktet av Orangeelven fra Botswana og Sør-Afrika og ut i Atlanterhavet og blitt skylt opp langs kysten av sørlige Namibia. Det er derfor sørlige Namibiakysten er no-go-area! Man kan risikere å snuble over utallige diamanter der. Men mer om Namibiakysten lenger ned i innlegget.

Flyplassen til Windhoek ligger et godt stykke utenfor byen, 4-5 mil, og ligger midt i den ødeste bushen. Fra denne flyplassen begynte en fantastisk rundreise i mektige Namibia.

PÅ VEI TIL NAMIBIAØRKENEN - SOSSUSVLEI

Sossusvlei vekker assosiasjoner hos mange. Det er Namibias mest besøkte turistattraksjoner - der man ser flere hundre meter høye røde sanddyner og hvor det med mange års mellomrom plutselig gror grønt som følge av en elv fra høylandet som kræsjer i sanddynene. Fra Windhoek tok vi fireseters småfly som gjerne lot seg affisere av luftstrømmene over de mange fjelltoppene i landet. Spesielt artig var det når man flyr ned fra sentralplatået til lavlandet. Ved lavlandet begynner Namibiaørkenen. Fra lufta ser man utallige utørrede elver. Namibia opplever en av tidenes verste tørkeperiode nå. Mange av stedene vi besøkte hadde ikke fått en eneste regndråpe i hele året. Resultatet er katastrofalt for både bønder (med kveg) og ikke minst de ville dyrene i landet.


Lite vann i elva

Det mange forbinder med Namibia er den fantastiske Namibiaørkenen. Det er verdens eldste ørken (ca. 80 millioner år gammel) og strekker seg fra grensen til Sør-Afrika i sør, ved Orange-elva, til Angola-grensa i nord. 180 mil lang, og 15 mil bred. Den går langs hele kysten av Namibia.

Fra Windhoek tok vi et fireseters småfly til Namibiaørkenen. Etter hvert som vi dro fra Windhoek ble landskapet tørrere og tørrere. Det ble også mer kupert i det vi nærmet oss kanten av innlandsplatået. Plutselig går det rett ned og man er på 500 m.o.h., sammenlignet med 1600-1700 på innlandsplatået.

I det fjerne ser man de klassiske røde sanddynene. Mellom fjellene til innlandsplatået og sandynene er det en smal stripe med sletter strødd med små steiner. Steinene er runde og glatte, og er et minne om istiden som var for 250 millioner år siden. Her i Namibiaørkenen regner det nesten aldri. Sist år fikk man bare 30mm med regn. Store deler opplever å ikke få regn på årevis. Men det som forundrer en stort er at det allikevel vokser gresstuster, er spredte trær og ikke minst er store flokker med antiloper. Antiloper som springbok og oryx (også kalt gemsbok) trenger egentlig ikke vann. De har en unik metabolisme som gjør at de kan gå nesten et år uten vann, og får den væsken de trenger gjennom plantene de spiser.

Hvor kommer så den lille fuktigheten som skaper liv i Namibiaørkenen? Jo, den kommer i form av tåke fra Atlanterhavet. Tåken strekker seg inntil 15 mil innover i landet. Men det paradoksale er at selv om det er havet som skaper liv, er det også havet som har skapt denne ørkenen. Hvordan?

Alt starter med Orange-elven. Den har sin opprinnelse i Drakensbergfjellene som ligger øst i Sør-Afrika - nær det Indiske havet. Elven bringer med seg sedimenter, steiner og rød jord. Gjennom de voldsomme elvestrykene  (som også er populære for rafting) drar elva med seg masse jord og knust stein. Også jordmasse fra Kalahari i Botswana havner i elva. Elva renner så gjennom sørlige Namibia hvor den lager verdens 2. største canyon (etter Grand Canyon i USA), som heter Fish river canyon, og til slutt frakter elven jordmassene ut i Atlanterhavet. Men der tar ikke historien slutt.

Hvorfor er veskysten av sørlige Afrika så kald og tørr? Ørkenen brer seg helt ned til havet. Østlige sørlige Afrika derimot er tropisk og veldig fuktig. Det skyldes verdens kaldeste havstrøm, Benguela. Benguela-strømmen tar med seg kaldt vann fra Antarktis oppover langs Vest-Afrika-kysten. Av den grunn skjer det ikke noe fordampning av havvann, og dermed ingen skyer, og dermed ikke noe regn i Namibiaørkenen. Når Benguela-havstrømmen passerer elvemunningen til Orangeelva, tar den med seg de røde jordmassene som stammer helt fra Drakensbergfjellene i østlige Sør-Afrika. Havstrømmen plasserer disse jordmassene langs kysten av Namibiakysten. Kraftige vinder blåser sanden innover landet og dermed har enorme sanddyner blitt formet. Ørkenen er altså skapt av en elv og en kald havstrøm. Og dette har tatt 80 millioner år.

 

NAMIBIAS MEST BESØKTE TURISTATTRAKSJON

Sossusvlei er Namibias mest besøkte turistattraksjon og ligger innerst i en korridor på den østlige siden av ørkenen. En elv, Tsauchab rant tidligere fra innlandsplatået og ut i havet. Men sanddynene blokkerte etter hvert elva slik at vannet endte opp i Sossusvlei. Området er derfor mer frodig enn en ørken skulle tilsi, men det er fortsatt en ørken. I dette området har man de mest klassiske sanddynene, bl.a. sanddyne 45. Tyskerne var koloniherrer i Namibia en periode, og de er jo kjent for å være ordensmennesker. De har derfor nummerert alle sanddynene som går langs veien til Sossusvlei. Sanddyne 45 er åpent for publikum til å klatre opp. Det gjorde vi! Å klatre en sanddyne er hardere enn det ser ut pga. sanden. Det har også en tendens til å blåse masse sand langs ryggraden av sanddynen som man vandrer opp. Her er det ikke lurt å skifte kameralinse. Det beste er å klatre opp sanddynen under soloppgang. Lyset er noe av det mest fantastiske man kan forestille seg.

Vi slapp inn i området like før soloppgang. Sola dukker opp ved kanten av innlandsplatået og treffer sanddynene med sine solstråler. Plutselig endrer alt farge og man tittet på en sanddyne som er mørkerød på den ene siden og svart på den andre. Det er et spektakulært lysshow.

 

 

DAMARALAND

Damaraland ligger noen timers småflytur fra Sossusvlei. Det er et område preget av intens vulkansk aktivitet og fascinerende geologi. Det er også en ørken. Små vulkantopper dukker opp overalt. Bushmennene (San-folket) har satt sitt preg på området. San-folket ble jaget vekk fra kysten av Sør-Afrika av folkevandringer, opp til Damaraland, før derfra ble jaget dypt inn i Kalahariørkenen inn i Botswana. De fant et område som ikke var interessant for noen andre folkegrupper i Afrika, og gjennom unike kunnskaper om naturen klarte de å overleve i dette ugjestmilde landskapet.

Damaraland er virkelig et magisk sted. Kanskje det flotteste jeg har vært i. Selv om det nesten ikke faller regn der, temperaturen er mellom 30-50 grader året rundt og terrenget er fryktelig ulendt yrer det av liv der. Det mest spektakulære er ørkenelefantene. Rundt 200 av disse har tilpasset seg forholdene her og de går flere mil om dagen på jakt etter vann og mat. De kan klare seg 3-4 dager uten å drikke. Det er en mektig opplevelse å se dem på nært hold. De er også usedvanlig aggressive og folkevonde. De har nok ikke hatt så mange gode minner fra sine møter med landsbybeboere i regionen.

Damaraland er Afrikas siste ordentlige villmark. Her er det få mennesker og dyrene går helt fritt uten behov for å sette opp nasjonalparker og gjerder. Alt er åpent. De dyrene man ser er der fordi de lever der - ikke er kontrollert slik de i stor grad er i Sør-Afrika.

Ørkenelefantene i Damaraland


Noe av det mest fascinerende er å besøke noen av landsbyene i området. Folkene her ble egentlig deportert fra Sør-Afrika i 1974. De kom fra den lille landsbyen Riemvasmaak - like ved Namibia-grensen (ved byen Upington) i vestlige Sør-Afrika. Apartheidregimet følte av man i området trengte mer land for de hvite bøndene - i tillegg skulle man opprette en militærbase der. Man fikk derfor kommet med en historie om at folka der egentlig hørte hjemme i Namibia pga. språk og kultur. Mot sin vilje ble landsbybeboerne presset inn i lastebiler sammen med kveget sitt. De ble sluppet løs i villmarken - 150 mil fra det som var deres hjem. En av dem døde under overfarten og ble begravet på det som senere skulle bli kirkegården i området.

Riemvasmaakfolket, som hadde afrikaans som hovedspråk, klarte etter hvert å stable sammen et liv i Damaraland med geiter, sauer og noen esler. Da Namibia ble uavhengig i 1990 bestemte ca. halvparten seg for å reise tilbake til Riemvasmaak i Sør-Afrika. Men mange bestemte seg for å bli. De hadde blitt glad i sitt nye hjemsted. Da jeg snakket med dem sa de at de egentlig var fornøyd med livet. Jeg hadde kanskje forventet mer bitterhet over den påtvungne livstilen fra apartheidregimet. De var heller glade for uavhengigheten og stoltheten over å forme et nytt Namibia. For de som ble født etter 1974 var det lite lengsel å spore til Sør-Afrika. De drar også mange fordeler av de mange turistcampene i området. Wilderness safaris, det beste safariselskapet i Afrika, driver campene sine med maksimal innflytelse fra lokalområdet. De bruker arbeidskraft herfra og størstedelen av overskuddet tilfaller dem.

Nord for Damaraland har man Himba-folket - en av de mest berømte folkegruppene i Afrika. De er mest berømt for sine spesielle livsstil og bruk av rød leire i håret og på kroppen (de bruker aldri vann for å vaske seg) og at de tviholder på sin tradisjonelle livsstil. De holder til på begge sidene av grensen mellom Namibia og Angola i et meget ugjestmildt landskap. Vi fikk dessverre ikke besøkt dem denne gangen.

 

ETOSHA NASJONALPARK

Småflyet gikk så videre innover i landet hvor det var litt mer frodig. Vi stoppet ved Etosha nasjonalpark (22 000 kvadratkilometer -noe større enn Israel), en av de mest legendariske nasjonalparkene i Afrika. Dyrelivet her kan måle seg med det i Serengeti og Masai Mara. Tusenvis av sebraer og springbok dekker de enorme flatene. 1/3 av parken er dekket av en svær saltslette, og menneskeskapte vannhull (pumpet opp flere hundre meter under bakken) sørger for at dyrene hele tiden har drikkevann. Det trengs siden ikke noe regn har falt det siste året.

Opprinnelig var parken over 80 000 kvadratkilometer (ca. tre ganger Belgias størrelse), men over årene har den blitt gradvis redusert. Mopanetrær dekker store deler av parken. På mopanetrærne trives de berømte mopaneormene, som regnes som en delikatesse blant namibiere. Man presser først ut gørret av dem og lar dem tørke. Så kan de nytes med et glass kald Windhoek eller Taffel (de to nasjonalølene i Namibia).

Saltsletten i Etosha er fascinerende. Det er resultatet av en uttørret innsjø, og langs saltsletten kommer dyrene i tusentall for å spise næringsrik gress. Ellers foregår det meste av dyrelivet på de ulike vannhullene. Det beste er derfor å parkere bilen ved et av vannhullene og vente på at dyrene kommer til deg.

Namibia er et land som passer for de naturinteresserte og turismepotensialet er enormt.  Men med økt befolkning og behov for mer turismeinfrastruktur øker også presset på de veldig begrensede vannressursene og kraftressursene. Det er nesten ikke elektrisitet å produsere, og de største vannressursene ligger langs Caprivistripen. Alle som har sett på Afrikakartet lurer på hvorfor i all verden Namibia har en lang stripe med land som strekker seg helt til Zambia og Zimbabwe. Stripen tilhørte opprinnelig Botswana, som var et protektorat under Storbritannia. Tyskerne hadde egentlig gjort krav på Zanzibar utenfor Tanzania. Da man gjorde byttehandler under Berlinkonferansen ble man enig om at tyskerne kunne få en stripe med land, Caprivistripen, mens britene fikk Zanzibar. Tyskernes ambisjon med stripen var å få adgang dypt inn i Afrika og etter hvert linkes opp mot Tanzania, slik at tyskernes Afrikaherredømme strakk seg fra Atlanteren til Det Indiske Hav. Resultatet av 1.verdenskrig satte imidlertid en stopper for det.

 

 

Men gjennom Caprivistripen renner den vannrike Okavangoelva og man har et ønske om ta eierskap i dette vannet og omdirigere vannet til Windhoek og til kraftproduksjon. Dette vil ha enorme konsekvenser for jordas største mirakel: Okavangodeltaet. Men mer om dette i neste innlegg..
 

Paradisøya i Det indiske hav

 

 

Et ordtak på Mauritius er følgende: Først lagde Gud øya Mauritius. Deretter lagde han Himmelen med Mauritius som modell.

Mauritius er et land som vekker mange assosiasjoner hos mange. Det skal være det ultimate paradiset på jorda og et sted man kan nyte livet. Det stemmer i stor grad! Men Mauritius er så mye mer. Når det gjelder Mauritius som paradis kan man med en gang si at det ikke når Seychellene til knehøyden en gang. Seychellene er i en helt egen klasse. Men Mauritius har ting å by på som Seychellene ikke har.

 

NATUREN

Mauritius er ikke stor med sine 2000 kvadratkilometer. Vestfold fylke er litte grann større. Men med 1,3 millioner innbyggere er øya ganske befolket og nesten alt tilgjengelig land er kultivert. Det aller første som slår en med Mauritius er alle sukkerrørene som er plantet. Nederlenderne tok kontroll over øya i 1597 (men forlot den i 1710) og hadde da allerede tatt kontroll over Indonesia. På Indonesias øyer fant de sukkerrør som de importerte til Mauritius. På Mauritius er det endeløse sletter med sukkerrør. Resultatet er at Mauritius er en av verdens største sukkereksportører, og de lager også utmerket rom (med vanilje og kanelsmaker).

Sukkerrørene er såpass sterke at de takler fint de årlige syklonene som treffer øya mellom desember og mars. Mauritius ligger akkurat innenfor syklonbeltet i Det Indiske Havet, men det er Madagaskar og Mosambik som får den største smellen der. Gamle steinpiper ligger rundt på øya og minner om den gamle metoden for å foredle sukkerrørene. Nå skjer det i fabrikker.

Mauritius er omgitt av et enormt korallrev, verdens tredje største. Den ligger som en stripe 500 meter fra land og gjør at alle bølger bryter før de når land. Dermed er det utrolig fredelig og rolig å bade og svømme. Utenfor revet er havet mer vilt, og jeg var en dag der ute for å fiske etter stor fisk! Men mer om det lenger ned i innlegget..

Mauritius ble skapt som følge av et vulkanutbrudd 8 millioner år siden, og er dermed helt forskjellig fra Seychellene som består av granittøyer som er fjelltoppene av et sunket kontinent. Overalt på øya er det høye spisse fjell som minner om vulkanaktiviteten. Og vulkanstein er overalt. På øya Reunion (fransk oversjøisk territorium) som ligger ca. 20 mil i luftlinje fra Mauritius er det derimot en nesten 3000 meter høy vulkan som har utbrudd hvert år. Reunion er på størrelse med Mauritius og sies å være mer fransk enn Mauritius. Men om man liker natur er Reunion et mer selvfølgelig valg enn Mauritius, spesielt med all sin ekstremsport og stier (100 mil).

 

DODO

For rundt to millioner år siden dukket dodoen opp. Dodo var en fugl med komisk utseende som ikke kunne fly. Det var jo ikke noen naturlige fiender på Mauritius med ingen rovdyr, så den mistet likesågodt evnen til å fly. Dodoen vagget fornøyd rundt på øya ganske bekymringsløst - men faren lurte i horisonten. Nederlenderne kom etter hvert til øya. Da dodoene så nederlenderne løp de nysgjerrig ned til stranda for å undersøke de nyankomne. Nederlenderne gjengjeldte deres gjestfrihet med å fange så mange av dem de klarte og sikre seg fersk kjøtt på reisen østover mot Øst-Asia. Senere slo nederlenderne seg ned på øya og tok med seg rotter, slanger og andre skapninger. Disse gikk løs på eggene til dodoen - og dodoen selv ble gjerne fanget og grillet av menneskene.

Dodoens skjebne var beseglet. Rundt 1660 døde den siste dodoen. Men noe komplett skjellet e.l. hadde man ikke bevart av skapningen og hvordan den så ut ble dermed et mysterium. Den ble etter hvert en mytologisk skapning i Europa på linje med enhjørningen. Noen begynte å tvile på om den i det hele tatt eksisterte. Men på slutten av 1800-tallet ble et komplett skjelett av dodoen funnet. Og på bakgrunn av dette klarte man å rekonstruere en kopi av fuglen. Både skjelettet og rekonstruksjonen finnes på naturhistorisk museum i Port Louis. For min egen del var det en stor opplevelse å se skjelettet med egne øyne. Dodoen er en av de mest komiske, tragiske og berømte utdødde dyrene som har eksistert. Jeg har ellers hørt rykter om at noen prøver et Jurassic Park-aktig prosjekt hvor man skal bruke DNA fra dodo-skjelettet og gjenskape skapningene. Vi får se.

Dodoen er uansett det fremste ikonet på Mauritius og figurer på våpenskjoldet. ALT av suvenirer har bildet av dodoen på seg. Om fuglen er utdødd lever den i beste velgående som et ikon. Og mauritiere virker å ha tilgitt nederlenderne. Som de sier: "The Dutch killed the dodo. But in return they brought with them the rum". 

FOLKET
Om Sør-Afrika liker å kalle seg selv en "rainbow nation" er betegnelsen enda mer passende på Mauritius. Folket er en blanding av indere, kinesere, afrikanere og europeere. Men det er forbausende liten etnisk bevissthet og tilhørighet. Alle snakker kreolsk (en slags fransk) og er supervennlige og hyggelige. Folket er nesten på grensen til naive og dumsnille og er utrolig serviceinnstilte. På den måten er det en drøm å feriere på Mauritius, og Mauritius rangerer høyest i verden på steder hvor turister drar tilbake.

Men man kommer ikke bort fra at det er en veldig sterk indisk innflytelse på Mauritius, og ca. 70 % av befolkningen tror på hinduismen. Av den grunn ser man langs veien utallige små hindutempler og hellige bønnesteder med rødt flagg viftende. Inderne kom da slaveriet ble avskaffet i 1835. Britene trengte arbeidskraft og fikk skipet dem over. De ble etter hvert den dominerende folkegruppen også politisk. Blant mange av indisk og kinesisk avstamning er det en oppfatning om at inderne og kineserne er de arbeidsomme og disiplinerte, mens de av kreolsk bakgrunn (afrikansk/fransk) mest liker å nyte livet og spille gitar ved stranden. Livet på Mauritius hadde uansett vært kjedelig uten de med kreolsk bakgrunn (slik de man finner på Seychellene).

 

 

Morne Drabant - fjellet nederst til venstre

En digresjon som er blant de mest berømte på Mauritius er den som gjelder slavene ved Morne Drabant - fjellet Drabant. Fjellet er ca. 550 meter høyt og er en liten nasjonalpark. Det er det vestligste punktet på øya. Mens slaveriet var aktive på Mauritius var Morne Drabant et populært tilfluktssted for rømte slaver. Da muligheten bød seg flyktet de fra sine herrer som drev sukkerrørplantasjene. De gjemte seg høyt oppe i skogene som omgir Morne Drabant. I 1835 kom en gruppe engelske soldater mot fjellet. Slavene som hadde gjemt seg oppe i fjellet så soldatene nærme seg. Fylt av skrekk skjønte de at de ikke hadde noe sted å rømme. Av ren fatalisme valgte de alle å løpe over kanten av fjellet og kaste seg i døden. Soldatene skulle imidlertid bare overlevere et budskap til dem: Slaveriet var over. De var nå frie mennesker.

Frie mennesker er definitivt mauritiere. Mauritius er det eneste landet i Afrika som av Economist Intelligence Unit, regnes som "fullt demokrati". Landet er virkelig en modell for mange. Landet opplever også stor økonomisk vekst og har en stor IT-sektor. De endeløse sukkerrøråkrene må gradvis gi plass til fabrikker og teknologibedrifter.

PORT LOUIS

Port Louis er oppkalt etter den franske kongen, Ludvig 15. Byen ble en viktig havneby etter at britene kom, men mistet mye av sin betydning etter at Suezkanalen åpnet.

Port Louis minner faktisk ganske mye om Cape Town. Byen er omringet av høye fjell, det er en nylig utviklet Waterfront, det er Company gardens (rester av det franske handelskompaniets hovedkvarter) og det er en festning. Men der stopper likhetene. Når man er i de travle gatene føler man mer at man er i en asiatisk storby. Folk selger ting overalt og byens hovedmarked er virkelig et syn! Her selges alt mulig. Selve byen har ikke så mange attraksjoner, og kanskje den største er Waterfront-området. Havnen har blitt åpnet opp for mennesker slik at man kan nyte sjømat ved vannkanten eller shoppe i de mange fancy butikkene.

Port Louis er imidlertid ganske søvnig om kveldene. Det skyldes at størstedelen av befolkningen på Mauritius bor på sentralplatået (500-600 m.o.h.) som ligger sørøst for hovedstaden. Etter jobb rusher alle hjem og forlater Port Louis som en spøkelsesby. Port Louis kan bli ubehagelig varmt, mens temperaturen på sentralplatået gjerne er 5 grader kjøligere.

Men Port bør definitivt besøkes, og om det blir for varmt er det en håndfull interessante museer man kan kjøle seg ned i.

 

 

 

VERDT ET BESØK

Mauritius er definitivt verdt et besøk. Landet har ikke wow-faktoren og den usannsynlige skjønnheten som Seychellene har, men man har et mer variert tilbud. Det bittelille landet kryr av fascinerende naturattraksjoner, kulturelle attraksjoner og i havet kan man snorkle, dykke og gjøre all slags vannsport. Å gifte seg er relativt vanlig på Mauritius, og gjerne under vann.

Det jeg imidlertid gjorde var å dra på dypvannsfiske. Det er kanskje det heftigste man kan gjøre på øya. Man leier en fiskebåt med mannskap og drar ut på havet forbi korallrevene. Bak på båten er sju fiskestenger, med ulik slukstørrelser, festet. Det er bare å sitte og nyte utsikten og vente på at snøret begynner å løpe løpsk (stor fisk på kroken) eller at stanga begynner å bøye seg (små fisk på kroken). Det ultimate er å få en blue marlin - en diger fisk som ligner på sverdfisk. Rekorden er på over 600 kilo! Ellers er tunfisk, barakuda, haier og dorado heftig nok. Før jeg dro til Mauritius leste jeg Heyerdahls Kon Tiki-bok, og der beskrev han hvordan båten ble forfulgt av en gjeng doradoer. Skikkelig rovfisk. I løpet av fisketuren fikk vi to slike på kroken. Den største fikk vi beholde og den ble gitt til kokken på hotellet vårt. På kvelden ble det dermed servert nyfisket filetert dorado. Et av mine beste fiskemåltider.

 

Kvelden på Mauritius avsluttes gjerne med et glass hjemmelaget brunt rom med vaniljesmak. Med en solnedgang av de sjeldne og fuglene som bråker idet mørket senker seg føler man seg virkelig hensatt til paradis.