Seychellene del 1

Seychellene..ordet frambringer mange flotte assosiasjoner. Det forbindes gjerne med paradis, kritthvite strender, turkist vann, palmer i alle fasonger og den fascinerende kreolske kulturen. Og alt stemmer!

FAKTA OG GEOGRAFI

Jeg landet i Seychellene sent på kvelden. Det var ikke først da jeg åpnet vinduslukene neste morgen at jeg forstod at jeg hadde ankommet et ganske spesielt sted. Jeg holder til på Mahe island, som er den største øya på Seychellene (men fortsatt ganske liten). Seychellene er delt inn i to øygrupper. I nord har man granittøyene, hvor de tre største er Mahe, Praslin og La Digue (med verdens flotteste strand). De er de eneste granittøyene i verden som ligger for seg selv. Granittøyene på Seychellene er de siste restene av et svært kontinent som strekker seg fra Madagaskar til India. Bare fjelltoppene dukker opp over overflaten. I sør, flere hundre mil unna, ligger korallatollene som huser hundretusenvis av kjempeskilpadder, hvor Aldabra-atollen er den største med over to mil i lengde (verdens største koralløy). Hit kommer man imidlertid bare med  yacht eller spesialfly. Her er imidlertid risikoen for somalisk piratbesøk til stede.

Seychellene er oppkalt etter den franske kongen Ludvig 15s finansminister. Landet har drøye 80 000 innbyggere. Alt taler for Seychellene. Øyene ligger utenfor cyklonbeltet, noe som betyr at det aldri er sterk vind her. Og temperaturen her er meget stabil. Det blir aldri kaldere enn 24 grader, selv på natta på den ”kaldeste” tiden av året. Og havet har en temperatur rundt 25-28 grader året rundt. Det at Seychellene ligger så isolert har ført til at det ikke eksisterer noen farlige dyr her og ingen tropiske sykdommer.

Victoria by

90 % av befolkningen bor på Mahe island, og rundt halvparten av disse bor i hovedstaden Victoria. Victoria er en ganske søvnig koloniby på rundt 30 000 innbyggere. Ved havna ligger tunfiskfabrikken hvor mye av tunfisk-på-boks som sendes til Europa bearbeides. Seychellene får mesteparten av inntektene sine fra fiske, med turisme på andre plass. Når man går langs gata i Victoria skjønner man at det er et utrolig multikulturelt samfunn. Språket er kreolsk som er en blanding av fransk, swahili og engelsk. Og indere, franskmenn, engelskmenn og afrikanere har blandet seg mye gjennom tidene. Når man ber folk fortelle om anene sine har de ofte en oldemor fra India, en bestefar fra Frankrike og en mormor med afrikansk avstamning. Hovedattraksjonen er en liten versjon av klokketårnet Bing Ben i en rundkjøring.

SAMFUNN

Seychellene er et veldig rart sted. Ved å jobbe i riksrevisjonen her har jeg fått ta del i mange sosiale ritualer og blitt kjent med skikker og tradisjoner. Selv om landet har under 100 000 innb. har de framdyrket noen spesielle sosiale mønstre. Et av de mest påfallende er kjønnsrollemønstrene. Hvis noen land kan kalles patriarkalske kan Seychellene kalles matriarkalsk. Her er kvinnene definitivt det sterke kjønn. Satt på spissen er det slik at menn tidlig får smaken for det late liv og ikke tar seg utdanning. Mange setter heller pris på å stelle hagen, kanskje fiske litt og passe på barna. Kvinnen derimot tar seg utdanning, gjerne i England (generøse stipender gis fra staten, men man er forpliktet til å jobbe syv år i Seychellene etterpå). Kvinner er overrepresentert i de fleste serviceyrker samt også i byråkratiet, inkludert riksrevisjonen. Har blitt kjent med en kenyaner som jobber her, og han sa at seychelliske menn har en oppfatning om at ”office work is for women”. Kvinner er derfor dem som bærer den økonomiske byrden i husholdningen. Mennene følger barna til skolen og gjør maten klar når kona kommer hjem.

Men at det er ofte mer sannsynlig at det er samboeren som kommer hjem enn kona. Giftemål er ganske sjeldent, selv om det er et overveiende katolsk samfunn. Og de som gifter seg har en veldig stor sjanse for å skilles. Mange velger derfor å leve sammen hele livet uten at de føler noe særlig giftepress.

Det paradoksale er imidlertid at kvinner gjerne får barn veldig tidlig her. Mange får det mens de går på videregående. Men staten gir god økonomisk støtte til disse unge mødrene. Staten subsidierer også mye annet som kollektivtransport og til og med gass til matlaging. Ikke rart at landet sliter med en kjempegjeld, noe som har ført til at IMF har et samarbeid med staten for å sikre en mer bærekraftig økonomisk politikk. Allikevel fortsetter staten med et kostbart boligprosjekt som innebærer at alle skal ha rett til bolig. Svære øyer utenfor Victoria har blitt konstruert i Dubai-stil. Gjennom å fylle på med sand og stein har man dannet øyer på mange kvadratkilometer og reist leilighetskomplekser. Prosjektene er positive i den forstand at de tar vekk noe av presset på den sårbare naturen på den ”ordentlige” øya.

LOKAL FESTKULTUR

Ellers må jeg fortelle om de lokale bryggene her. Det er to lokale ølsorter, Seybrew og Eku. Synes førstnevnte er best. De to nytes gjerne av lokalbefolkningen på stranden. Hvis man virkelig vil leve som en seychellianer må man gjøre følgende: Kjøp en kasse med øl, ta med musikkanlegg, grillmat, grill, venner og familie og kjør til en nærliggende strand. Men festingen foregår ikke på selve stranda, men på parkeringsplassen som ligger ved stranda. Her rigger man musikkanlegget i bagasjerommet og spretter ølflaskene. Jeg var med på et slikt opplegg etter jobb en kveld. Det hadde sin sjarm å stå å diskutere politikk, fotball og verdensproblemer med en kald øl, snacks og med utsikt til Det indiske havet og øyene. Det som dermed ikke har sin sjarm er det lokale brygget, Calou (også kalt bare ”toddy”). Dette er en palmevin som lages av blomsten på palmen; blomsten som senere skal bli til kokosnøtt. Saften trekkes ut og gjæres. Deretter får man et ganske potent brygg som virkelig går i sikringsskapet. Jeg klarte å få i meg noen slurker før det var stopp. Noe av det verste jeg har smakt.

Dette var del 1 om Seychellene. Et nytt blogginnlegg kommer snart, og da om arabisk invasjon, natur og dyr, verdens mest avslappede politi, pirater, haier og en lokal robinson crusoe. Om denne lille øygruppen er det et uttømmelig materiale å ta av.

På vei til jobb

Dagen begynner nesten som i  Norge. Man står opp og lager matpakke. Jeg  fryktet det sørafrikanske "brødet" på forhånd, men det er faktisk ikke så verst. Det sørafrikanske brødmerket Sasko lager utmerkede brød, som faktisk smaker hjemmelaget. Skulle gjerne ha hatt det i Norge. Men nok om brød..

I kjellern finner jeg bilen min. Før jeg kommer meg ut av leilighetskomplekset må jeg åpne gitteret, som er inngangsporten og vinker farvel til vakten. Veien til jobb er ikke spesielt lang, rundt 3-4 km, og tar ca. 10.min å kjøre. Men man kan se mye rart på veien. Siden det er et ambassadestrøk er det biler fra vaktselskapene (som f.eks. Armed Response) linet opp langs veien. Og man kjører forbi bussholdeplassene der folk venter på de gule bussene, som ligner på amerikanske skolebusser.

Pretoria er en by med mange bakker, og de er bratte! På vei til jobb går det opp og ned; og mens man kjører nedover, med utsikt over downtown Pretoria kiler det i magen.

Når jeg nærmer meg jobben, kjører jeg inn i et område som heter Brooklyn. Det er et ganske velstående område i Pretoria med mange nye kontorlokaler, kjøpesentre og restauranter. Her står flere sikkerhetsvakter langs veien og passer på. Men området føles ikke spesielt utrygt med avenyer med utallige jacranda-trær. Til slutt ses mursteinbygningen den sørafrikanske riksrevisjonen holder til, og bilen parkeres trygt i parkeringskjelleren.

 

Deretter tilbringes dagen i det åpne kontorlandskapet.

Nigeria

Første møte med Nigeria

I det flyet beveger seg over Lagos ser man en enorm metropol bre seg utover – hustak så langt man kan se og endeløse bilkøer. Vi skulle til Abuja, men måtte via Lagos flyplass, en av verdens mest beryktede flyplasser. Ryktet har imidlertid bedret seg en del i løpet av de siste årene. Men vi fikk en forsmak på Nigeria i det vi ventet på bagasjen ved bagasjebåndet. Bare to bagasjebånd ble brukt for den internasjonale flyplassen, rommet var helt stappa med mennesker og det var ubeskrivelig varmt og klamt pga. den høye luftfuktigheten. Bagasjefolka lempet på bagasjen til flyet som kom etter vårt, slik at bagasjebåndet var helt fult med bagasje, mens ingen passasjerer var der for å hente det. Som et resultat begynte bagasjebåndet å tette seg til helt til det klumpet seg helt i svingene. Båndet fikk etter hvert nok og sluttet å gå, men ut fra hullet kom det stadig nye forsyninger med bagasje slik at det samla seg en svær haug med kofferter ved utløpet. Folk ble etter hvert helt ville av raseri og ropte og skrek mot den stakkars mannen som hadde bagasjebåndansvar. Han ga etter hvert opp og bare gikk.

Abuja

The National Mosque. Finnes også en svær katedral i byen, men den ser ikke så fin ut.

Vi kom oss etter hvert til hovedstaden Abuja. Abuja er en fascinerende by.  Det er en gjennomført planlagt og konstruert by, på linje med Brasilia i Brasil, som ble bygd på 80-tallet. Byen er i stor grad bare tiltenkt å huse offentlige tjenestemenn, slik at man finner alle departementer, direktorater og ikke minst de statlige oljeselskapene her. Som et resultat er bykjernen ganske øde om kvelden, i sterk kontrast til Lagos. Sistnevnte er det økonomiske sentrum i Nigeria og kanskje etter hvert i hele Afrika. De to byene kunne nesten ikke vært mer forskjellige. Mens man har mange bekymringer i Lagos, har Abuja en stor bekymring, terroristtrusselen. Angrepet mot FN-bygningen i sommer har satt dype spor her og man merker at folk er engstelige. Sikkerhetsoppbudet er enormt. Allikevel føler man seg ikke uttrygg.

Spenninger

Nigeria har veldig mange konfliktlinjer: Nord-sør, muslimer-kristne, underutviklet-utviklet. Alle disse er overlappende. De to mest utrygge områdene er i nordøst i statene Borno, Yobe og Adamawa, hvor ekstremistorganisasjonen Boko Haram har sitt kjerneområde. Nesten ukentlig leser man om aksjoner de gjennomfører mot myndigheter i de nordøstlige statene. Navnet betyr ”Western education is sinful” og de har som mål å innføre sharialovgivning i hele landet. Mange nordlige stater har allerede anerkjent sharialovgivning slik de har hatt det i mange århundrer. Det har resultert i bruk av straffemetoder som er over grensen til det barbariske.

I sørøst har man Niger-deltaet – hvor all oljen og gassen kommer. Dette er et vepsebol uten sidestykke og oljeselskapet Shell har sitt svare strev for å holde produksjonen i gang, da lokale grupperinger hogger løs på oljerørledninger. Området er derfor ekstremt forurenset. Misnøyen skyldes bl.a. at mange av statene (36 til sammen) føler at de får for lite av oljekaka. Det meste går inn i den sentrale statskassa og til korrupsjon. Korrupsjonen er ekstrem i Nigeria, og forskjeller mellom rik og fattig er blant de høyeste i verden. Den nye presidenten, Goodluck Jonathan, har satt i gang et omfattende reformprogram. Riksrevisjonen i landet kan bli et viktig ledd i denne prosessen.

Folket

Man hører mye rart om Nigeria og nigerianere før man kommer dit. Og nesten utelukkende negativt. Afrikanere utenfor Nigeria har ofte et slikt negativt inntrykk. De opplever at nigerianere er uhøflige, sjefete, brå, sure og at de føler seg bedre enn alle andre. – det stikk motsatte av det man forbinder med afrikanere fra f.eks. Malawi eller Tanzania. Jeg fant imidlertid ut at det ikke er så svart/hvitt. Nigerianere flest er veldig trivelige og servicevennlige. Når man har omgått dem en viss tid blir man vant til den litt brå framferden deres. Nigerianere er på en måte Europas svar på italienere. De kan ha veldig kort lunte og de kommuniserer gjerne ved å skrike og rope til hverandre. Men det meste er glemt etter utbruddet.

Nigerianere er det mest guinessdrikkende folkeslaget i verden! Og guinessen man får er ikke for pyser. Den har en styrke på 7,5 prosent og kommer i 0,6l-flasker. Det kan være at de bruker den for å nøytralisere den sterke maten. Til forskjell fra det jeg er vant til i sørlige Afrika er nesten all mat veldig sterk. Det gjaldt også catfishen jeg fikk servert en kveld. Catfish er noe jeg normalt ikke har vurdert å spise. Den lever på gjørmebunnen i elver og innsjøer og regnes ikke som noen delikatesse pga. det gjørmete kjøttet. En kveld satt vi ute på en lokal tradisjonell utepub, og fra den lokale elva fanget man catfish. Fisken ble slengt på grillen og servert barkundene. Vi bestemte oss for å prøvesmake, og brukte hendene til å få i oss herligheten. Og det var ikke så verst. Var ikke veldig fast i fisken, men ikke så dårlig som sitt rykte.

Grillet catfish

Mat og drikke ble også et tema da vi besøkte kontrollkomiteen i parlamentet. Mens vi snakket med formannen og hans medparlamentarikere i møterommet fikk vi servert øl og noen nøtter. Nøttene hadde ca. samme smak som hvis man prøver å tygge klassiske paracetamoltabletter. Alt ble foreviget av tv-kameraer. Et innslag fra møtet skulle angivelig bli sendt på en av de store tv-kanalene de nærmeste dagene.

Hjemturen

Oppholdet i Abuja hadde vært en drøm. Vi ble tatt veldig godt vare på og Abuja har et perfekt klima på vinteren (rundt 32 grader og tørr luft). Fikk også lært en hel del om Nigeria, et av de mest fascinerende landene i Afrika å studere som statsviter.

Eventyret begynte da vi skulle dra hjem igjen. Uheldigvis hadde vi booket Air Nigeria fra Abuja til Lagos. Flyselskapet er kjent for å være totalt uforutsigbart og ikke informere om noen ting. Når de innser at en flyavgang har for få passasjerer kansellerer de den slik at passasjerene kan brukes til å fylle opp neste fly. Og det skjedde med oss. Vi ble kraftig forsinket til Lagos, og da vi landet var det bare 45.min til flyet til Jo’burg gikk. Først måtte bagasjen hentes på innenlandsterminalen, og deretter måtte man kjøre i ca. 15 min. for å komme til den internasjonale terminalen. Vi hev oss inn i en skranglete minibuss og sjåføren satte klampen i bånn. I en avsindig fart satte minibussen kurs mot neste mål, og man følte at den var i ferd med å krenge i svingene. Har bare opplevd lignende kjøring med taxi i Albania. Men da vi kom fram var innsjekkingen stengt. Neste fly gikk ikke før om et døgn. Vi måtte derfor begi oss ut i Lagos by night for å finne et sted å sove. Det fant vi. Lagos var omtrent slik man forestilte byen – ekstremt overbefolket, stillestående trafikk, kommersiell aktivitet overalt og en veldig ubehagelig varme. Men det var en opplevelse.

Hotellet vi bodde på i Lagos var ok, spesielt med tanke på det man har hørt om hotellstandarden i byen. Det hadde et svømmebasseng som var nesten like langt som et olympisk basseng. Er også eneste sted jeg har bodd hvor det står en dj og mikser og spiller øredøvende R’n’B-musikk om formiddagen til ære for et par stykker som svømte fram og tilbake.

Da vi skulle gjøre et nytt forsøk på å komme hjem ble vi assistert av en superkristen pastor, som er broren til en av våre kontaktpersoner i riksrevisjonen. Under ventetiden på flyplassen fikk vi en innføring i hvordan kristendommen trues av en nyvekkelse av trolldom og heksekunst. Troen på det overnaturlige er sterk hos nesten alle afrikanere, men er særlig sterk i Nigeria. Han har fått et kall om å bedrive et personlig korstog mot heksekunst og festivaler hvor man dyrker det verdslige. Vi fikk hver vår bok som han hadde skrevet og ønsket han lykke til med arbeidet. 

Mitt inntrykk av Nigeria er mye mer balansert etter turen, og jeg får lyst til å dra tilbake. Det er noen fantastiske byer å besøke med ruiner fra eldgamle sivilisasjoner (bl.a. Benin-kongedømmet). En revisor tilbød seg å arrangere en rundtur; hans søster jobbet i marinen og kunne rekvirere to soldater til å passe på reisefølget mens man kjørte rundt i landet. Om ikke annet kan jeg i hvert fall tenke meg tilbake til Abuja. Nigerianere setter virkelig pris på at folk kommer (selv om visumreglene kommuniserer noe annet). De spør deg hele tiden hva du synes om landet deres og de er fullstendig klar over at det er mye dårlig PR, noe de synes er urettferdig. Et land med over 150 millioner innbyggere er ikke endimensjonalt. Det vises blant annet i et lovende avkastningsgarantigivende investeringsprosjekt jeg har forpliktet meg til å støtte..et såkalt 419-prosjekt. 

Zim

Det foreløpig siste landet jeg var i var i Zimbabwe. Og det var kanskje det landet jeg var mest spent på på forhånd. Man hører jo så mye rart – blant annet om de fryktede immigrasjonsoffiserene. Men ryktet skulle vise seg å være overdrevet. Det tok riktignok 10 ganger lenger tid i immigrasjonen enn et gjennomsnittlig afrikansk land, men ikke noe uvennlighet. Flyplassen i Harare er forresten supermoderne. Det samme kan derimot ikke sies om nasjonalflyselskapet Air Zimbabwe..

Harare er en overraskende urban by med høye skyskrapere, brede avenyer, flotte kirker og flotte koloniale hus. Man ser at dette er en by i et land som var blant Afrikas mest suksessfulle. Det hadde mye å vise til i landbruksproduksjonen (Afrikas kornkammer), tekstilindustrien og gjennom utvinning av diamanter, gull og platina. Mye galt har skjedd de siste åra, mye på grunn av uante mengder korrupsjon. Det tok helt av i årene 2007-2009 med en hyperinflasjon man ikke hadde sett maken til siden Tyskland i mellomkrigstiden. Økonomien ble helt ødelagt og de flinke hodene forlot landet. De fleste har ikke returnert. I dag er landet en såkalt ”multi currency economy” hvor dollar er den viktigste valutaen. Laveste veksel er 1 dollar, slik at butikkene utsteder kuponger eller sukkertøy for mellomværende veksel.

Det er fortsatt mye spenninger i landet, og det var opptøyer med opprørspoliti og tåregass under mitt opphold. Landet er også utrolig delt politisk hvor man enten støtter Mugabes Zanu-PF-parti eller Tsvangirais MDC-parti. Det reflekteres også i avisene som er veldig polarisert. Ting kan gå ille, og det brøt nesten ut borgerkrig i 2008. Er uansett trist at et land som har så mye potensial, og stolt historie, ødelegge alt. Det vises klarest ved det alvorlige kolerautbruddet i 2008. Mens jeg var i Harare rapporterte avisene om utbrudd av tyfus i landet. Det skal jo ikke skje.

Landet er på størrelse med Norge, og er i likhet med sistnevnte velsignet med masse verdifulle mineraler. Et interessant fenomen i Zimbabwe er de store kampesteinene som ligger strødd rundt omkring. Skulle tro at det var isbreer som hadde spredt dem omkring. Og landets fremste turistattraksjon er Victoria Falls (som visstnok ser bedre ut på Zimbabwe-siden enn på Zambia-siden). Man merker en utrolig stolthet over landet av de lokale. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble spurt om hva jeg synes om landet og om jeg likte det.

Har et litt ambivalent forhold til Zimbabwe, men er klar på at jeg vil tilbake. Landet har i hvert fall potensial til å bli et av kontinentets fremste turistdestinasjoner.

The Pearl of Africa

Winston Churchill kalte landet ”the pearl of Africa”. Og det kan nok stemme. Landet er i hvert fall et slags Afrika i miniatyr.

Uganda er nok det landet som har satt mest spor av dem jeg har besøkt. Det hele begynte med kjøreturen fra flyplassen til Kampala. Kampala har antageligvis en av verdens verste trafikker, og jeg endte opp med å stå to og en halv time i kø, noe som var greit da jeg kunne beundre folkelivet langs veien med endeløse markedsboder, puber og nattklubber. Pulsen steg da sjåføren bestemte seg for å kjøre på motsatt siden av veien i flere kilometer av gangen og presset motgående bilister ut. Han slang seg også på kortesjer av ministere som insisterte på å komme fram.

Uganda er et ganske folksomt land. Mange mennesker på et lite område, og det er vel bare Niger i Afrika som har en høyere befolkningsvekst. Allikevel er landet ganske harmonisk (med unntak i Nord), og Kampala er en utrolig hyggelig hovedstad å vandre rundt i. Folk sier ”hei” til deg uoppfordret og det er til og med forholdsvis trygt å gå ute om natta (en sjeldenhet i afrikanske hovedsteder). Man legger også merke til ganske sløve folk som er khat-tyggende. Khaten (som gjerne storkonsumeres i land som Somalia og Yemen) produseres i Kenya og Uganda.

Tradisjonell sang

Uganda har mange særheter. Det er for eksempel det eneste landet jeg har vært i hvor servitørene spør om man vil ha ølen kald eller varm. I tillegg brukes banan som ”staple food” på samme måte som potet og ris. Bananpalmer er overalt. Et eksotisk innslag i Kampala er de enorme marabou-fuglene (avbildet på melkesjokoladen). De store fuglene svever over byen og lever av menneskelig avfall. På nært hold er de ikke spesielt vakre.

  

Marabou-storken

Rafting i Nilen

Mens vi besøkte den ugandiske riksrevisjonen traff vi en IT-manager. En ganske kul ugandisk fyr med amerikansk aksent. Under samtalen kom det fram at han er raftinginstruktør på si, og ganske snart fikk vi et tilbud om å være med på å rafte i Nilen. Nilen!!! Sivilisasjonens vugge og verdens lengste elv. Og for en tur!! Definitivt en av de beste opplevelsene jeg har hatt. Vi ble fortalt at vi skulle rafte i stryk som var kategorisert som 5, dvs. høyeste tillatte kategori for kommersiell rafting. Turen var på ca. 35km.

Vi kjørte til byen Jinja tidlig lørdag morgen til basecamp. Deretter ble vi kjørt til Nilen på åpent lasteplan. Vi ble fortalt at det ikke var noen flodhester eller krokodiller i den delen av Nilen vi skulle rafte. Padlingen foregår i flotte omgivelser og det er stadig øgler og otere som svømmer over elva. Jeg glemmer aldri følelsen av å høre bruset av en foss i det fjerne mens man padler på blikkstille vann. Man vet at snart så forvandles stillheten til et inferno av bølger og såkalte ”vaskemaskiner”. Flere ganger havnet jeg i slike vaskemaskiner. Det begynner med at hele flåten tipper over og alle havner i vannet. Deretter blir du fraktet ca. en kilometer nedover elva gjennom ulike stryk og bølger hvor man har mer enn nok med å få puste og unngå steiner. Deretter blir man reddet av en person i kano som man klamrer seg fast til. Og slik gjentar det seg. Men det er like moro hver gang.

Langs elva er det et fantastisk dyreliv og naturen er frodig. Jeg vil aldri glemme følelsen av å padle under en enorm sverm med flaggermus. Helt utrolig.

Etter raftingturen dro vi til Nilens kilde, en underjordisk kilde som ligger der Victoriasjøen slutter og der Nilen begynner. Fra dette punktet bruker vannet tre måneder på å nå Middelhavet.

Uganda er et land jeg kan tenke meg å besøke igjen. Og da står gorillasafari og tur til Rwenzori-fjellkjeden på programmet. Den fjellkjeden regnes for å være blant de mest imponerende i verden og fjellene rekker til over 5000m.o.h. Øyhopping på Victoriasjøen er også noe å få med seg.

Mens noen bruker Nilen til å rafte, bruker andre elva til å frakte bananer og motorsykler

Tilbake til Malawi

        

Nytt flagg                                                                                   Gammelt flagg

Denne gangen gikk turen til Malawi. Malawi har forandret seg en del siden sist jeg var her.

Malawi kaller seg selv ”the warm heart of Africa”, men det kunne like gjerne hett ”the sleepy heart of Africa”. Men ikke nå lenger, da ting er i ferd med å endres. Presidenten, Bingu wa Mutharika, har etter å ha blitt gjenvalgt i 2009 introdusert en rekke lover. Det begynte med at han endret flagget, flyttet på offentlige feriedager og utsatt lokalvalget.  Etter hvert har det kommet lover som er egnet til å begrense ytringsfriheten. Men det er Malawis meget bekymringsfulle økonomiske utvikling som har skapt størst misnøye, og det hele kulminerte med 20. juli-demonstrasjonen hvor bl.a. 20 demonstranter ble drept av politiet. Malawiere manifesterte klart at de ønsket forandring, kanskje inspirert av den arabiske våren. Det sivile samfunnet viste sin styrke. Det har imidlertid vært vanskelig å opprettholde momentumet nå utover høsten, og presidenten har selv gjort en slags innrømmelse ved å sparke hele regjeringen, og danne en ny en.

Situasjonen forverres ved at donorene har stoppet budsjettstøtten bl.a. fordi Malawi har anskaffet en presidentjet og utvist en britisk diplomat. Akutt mangel på drivstoff  pga. mangel på utenlandsk valuta, gir store negative ringvirkninger for økonomien. I tillegg har Malawi i sin eksportvirksomhet satset alt på ett kort, tobakk. Tobakken Malawi produserer, burley, er av verste sort mht. nikotininnhold, og WHO vurderer å komme med en anbefaling om at denne tobakksorten bør forbys.

Er altså en del varsellamper som blinker for Malawi. Det positive er at Malawi har veldig mange gode forutsetninger for å komme seg på fote igjen.

Ellers er mye ved det samme i hovedstaden Lilongwe. Kineserne fortsetter å bygge og de hotellansatte kjente meg igjen. Var hyggelig å møte gamle kjente i Riksrevisjonen. Ble også introdusert for Lilongwes mange skjulte perler av Riksrevisjonens stedlige representant.

Lilongwe er antageligvis eneste hovedstad hvor man har ganske god sjanse for å observere hyener, noe vi gjorde en natt. Hyene tar gjerne turen ut i villastrøkene om natten for å finne mat.
Har også en del av Malawi her i leiligheten hvor jeg sitter og skribler, nemlig to av Malawis store eksportprodukter (etter min mening): Kaffe og gin. Spesielt kaffen har en uforlignelig smak.

Jeg lærer stadig mer om det malawiske samfunnet for hver tur, godt hjulpet av solid innsikt av de som har bodd der over lengre tid og dermed lært kulturen å kjenne. Allikevel slutter jeg aldri å bli forundret over det som på utsiden virker å være en utrolig sofistikert sosial struktur, og som produserer handlingsmønstre som i mine vestlige øyne virker å være lite rasjonelle. Det virker som at jo mindre individualistisk en kultur er, jo mer subtil og avansert blir den i form av antall riter, sosiale koder og kulturelle uttrykk. Malawi slutter aldri å fascinere. Som en malawisk r’n’b-artist sa til oss forleden: ”Malawi; its complicated. Things just happen”.

Groenkloof Nature Reserve

Et par-tre kilometer unna der jeg har leilighet ligger det en liten nasjonalpark. Foregangsmannen for bevaring av naturområder, president Paul Kruger, bestemte i 1895 at området som ligger i utkanten av Pretoria skulle være en såkalt ”game sanctuary”. Målet var å bevare mange arter som var i ferd med å bli utryddet av jegere, bl.a. den lille antilopearten oribi.

I dag bestemte jeg meg for å utforske denne lille parken for første gang, og tok ikke mer enn 10.min med bil før jeg var der. Parken kan utforskes til fots, med terrengsykkel eller bil. Det er ulike løyper for hvert framkomstmiddel. Jeg valgte føttene, og det koster bare drøye 20 kroner å komme inn.

Er ganske spesielt å gå i bushlandskap (framfor i bil), og man kommer selvsagt mye nærmere inn på naturen. Spesielt for de som liker å studere ulike typer avføring og de utallige gresshoppene. Fuglelivet her er utrolig rikt, og har et inntrykk av at fuglene her har enda mer spesielle fasonger enn i Europa.

Under gåturen traff jeg på fire giraffer. Giraffer er ganske fredelige dyr selv om deres fraspark kan ta livet av en løve momentant. Jeg holdt også utkikk etter sebraer og antilopedyr, men de var tydeligvis lunefulle i dag.

 

Er også mulig å overnatte i hytter i parken, campe samt spise på restauranter der. Har flere mil med stier til gode jeg ikke har tråkket opp ennå, så mange flere besøk til Groenkloof Nature Reserve blir det garantert. En ting som frister er nattevandring hvor man kan oppleve flaggermus og andre nattaktive dyr.