lørdag 6. oktober 2012

Gullkysten - Ghana

Kart over Ghana. På bildet ses bl.a. innsjøen Lake Volta, som er Afrikas største kunstige innsjø ved at elva Volta er demmet opp. Funfact: Burkina Faso het tidligere Øvre Volta.
Ghana går for å ha et av de mest vennlige folkeslagene i Afrika. De er ikke oppfarende, sier alltid hei på gaten og har det generelt fredelig og rolig. De hadde også et demokratisk skifte av presidentmakten for en kort tid tilbake, noe som tradisjonelt har vært en sjeldenhet i Afrika. Ghana ligger som en fredelig oase i en ganske urolig region.
Accra er en gammel by, og den ble først født da portugiserne slo seg ned her på 1500-tallet. Deretter kom britene og andre europeiske stormakter og bedrev utstrakt handel av gull. Enorme gullforekomster har blitt utvinnet her, og fremdeles er det den 2. viktigste eksportsvaren (etter kakao for sjokolade). 
Det som plager meg litt med Accra, og generelt mange av kystbyene i Afrika som ligger i nærheten av ekvator er den påtagende varmen. 30 grader føles gjerne som 40 grader når luftfuktigheten er høy. Ganske ubehagelig varme, og kan ikke sammenlignes med det fantastiske klimaet i Pretoria hvor det er tørt og fint. Men kveldene blir gjerne behagelige i Accra. Og ingen steder er det mer behagelig enn å sitte ved en strandrestaurant, nyte fantastisk og billig sjømat og oppleve at eneste form for belysning er måneskinnet.
Langs kysten av Ghana er det masse festninger. De ble etablert av europeerne som transittsteder for slaver. Slavehandelen nådde ekstreme proporsjoner i Ghana og tok etter hvert helt over for gullhandelen. Førstnevnte var langt mer lukrativ. Disse fortene/festningene er dessverre i ferd med å forfalle, mens noen av dem brukes operativt. Presidenten bor i Osu-festningen som danskene bygde, mens en annen festning fungerer som fengsel (forholdene der er nok ubenevnelige). Den mest kjente festningen er Cape Coast Castle et stykke vest for Accra.
Cape Coast Castle
Danskene har altså vært tilstedeværende i Ghana. Det samme har Norge siden vi var i union med dem. Her drev man med ulike typer handel, inkludert slavehandel. Danskene har satt såpass stor preg på Ghana at en bydel i Accra heter Christiansborg. Til og med kirkegården for ghanesere som falt under 2. verdenskrig heter "Christiansborg Cemetery".
Gateadresse i bydelen Christiansborg
Ghana har ikke så mange superattraksjoner. Allikevel er det et veldig turistvennlig land å være i. Bortsett fra at visumprosedyren er unødvendig komplisert og flyplassen overgår seg selv i antall checkpoints, så er Ghana først og fremst veldig trygt, vennlig og med god infrastruktur. En av attraksjonene er Lake Volta. Her har man demmet opp Volta-elven og skapt Afrikas største kunstige innsjø. Den er helt enorm og tar opp en betydelig del av Ghanas landareal. Den sikrer masse overskudd av strøm og vann. Nordlige Ghana har en del safariparker og mange ghanesere nevner at krokodillene der er ganske fredelige. Man kan til og med klappe dem, og ekstra moro skal det være å kaste levende høns til dem..
Maten er god i Ghana. Det var den også i Nigeria og Gambia. Mitt inntrykk er at maten er betydelig bedre i Vest-Afrika enn i Øst-Afrika og sørlige Afrika hvor man driver mest med grilling av kjøtt. I Vest-Afrika er det også mye mer spicy! Det er ingen grunn til å be om tabasco. Forklaringen for dette skal visstnok være at fiskere brukte chili og annet krydder for å bevare og smakstilsette fisken de spiste på havet. Det gjorde det lettere å spise og det bidro også til å sløve smaksløkene. Ellers fikk jeg vite at ølet guiness gjerne foretrekkes av kvinner - av ulike grunner. Mange av de samme ølmerkene kan finnes over hele Vest-Afrika. Det går mest i Star, Gulder, Harp, Club og Guiness. Unntaket er Gambia som har sitt eget Julbrew.
Ghana fikk sin uavhengighet i 1957 og satte i gang en frigjøringsbevegelse i hele Afrika hvor koloniherrenes lenker ble løst. Ghana var først ute og dette inngår også sterkt i historiefortellingen og mytologiseringen av Ghana. Overalt i Accra er det monumenter over uavhengigheten og de som var "founding fathers". Det går ikke upåaktet hen. De er også alle avmerket på sedlene. De store nasjonalheltene nå til dags er fotballspillerne. Mens jeg var i Accra traff jeg på en gjeng spanjoler som var talentspeidere fra Qatar-stiftelsen "Aspire", som rekrutterer unge idrettshåp. De velger to gutter fra hver region i Ghana, noe som betyr at det er mange som vil måtte gå skuffede hjem fra fotballauditionen.

Ellers ligger mye til rette for Ghana. De startet i fjor med å produsere olje, de utvinner fortsatt masse gull og er Afrikas neststørste eksportør av kakao (etter Elfenbenskysten). I tillegg ekspanderer turistnæringen kraftig. Strendene renses opp og gjøres tilgjengelige for turistnæringen. Men Ghanas viktigste fordel er dets rykte for å være et av de tryggeste og vennligste landene i Afrika.







tirsdag 18. september 2012

Etiopia - "13 months of sunshine"



Etiopia er kanskje det mest mystiske landet i Afrika. Det er et land hvor hovedstaden ligger på 2500 m.o.h., hvor det er eldgamle kirker oppe i fjellene, hvor du har klostre på innsjøer med eldgamle skrifter og hvor paktens ark ligger. Det er her Afrika blir delt i to gjennom Rift Valley. Det var her rastafarikulturen oppstod, hvor dronningen av Sheba dro på tur til Israel og det er her den Blå Nilen starter. Og Etiopia er det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert (bare okkupert). Men i hjemlige trakter er Etiopia gjerne kjent for noe annet. Da jeg sa til en sørafrikaner at jeg skulle til Etiopia, lurte han med en gang på om det fortsatt var sultkatastrofe der. Jeg sa at det nok ikke er så ille nå lenger, da det har vært en voldsom økonomisk utvikling, Nilen blir demmet opp for irrigering, strømproduksjon og drikkevannsuttak. Da mente han at Etiopia burde bytte navn, da alle ellers i verden fortsatt vil forbinde Etiopia med nettopp sult og elendighet.  
Mange lada-drosjer i Addis. En arv fra kommunisttiden som preget Etiopia etter keisertiden.

Afrikas hovedstad
Men det er nettopp økonomisk vekst og en voksende rolle som regional stormakt, økonomisk, militært og diplomatisk. Addis Ababa er i ferd med å bli diplomathovedstaden i Afrika, forsterket av at den Afrikanske Union har sitt hovedsete her. Da jeg tok flyet opp til Addis fra Johannesburg, satt ca. halvparten av businessfolka på flyet med dokumenter som handlet om AU-konferanser, ulike papers, bistandsstrategier osv.
Det er for øyeblikket mye usikkerhet i Etiopia pga. statsminister Menes plutselige bortfall. Menes styrte Etiopia på samme måte som Kina ved å bygge sin legitimitet på høy økonomisk vekst og rivende utvikling, men med nådeløs undertrykking av opposisjonelle og media på den andre siden. Den politiske eliten består av Tigray-folkegruppen i nord. Denne folkegruppen hevder å ha historiske og genetiske forbindelser til Israel og semittene.
Selv om etiopiere er opptatt av at de er en helt unik nasjon i Afrika, har de til en viss grad rett i det. Å gå rundt i Addis Ababa er som å være i en blanding av Nord-Afrika, India og Sørlige Afrika. Noe av det første man legger merke til er den påtagelige fattigdommen. Mens man i mange andre afrikanske hovedsteder har et "ryddig" og regulert bysentrum, er det i Addis en stor mix av statlige bygninger, moderne forretningsbygg, bolighus (ofte blikkskur) og gjetere som fører geiter og esler rundt.

Bakvendtland
Å lese datoer og klokkeslett i Etiopia er ikke lett! Jeg har selv brent meg flere ganger. Etiopia bruker nemlig den julianske kalenderen, dvs. at de har konsekvent 30 dager hver måned. Det betyr at de får 5 dager mer i året enn det vi andre gjør gjennom den gregorianske kalenderen. Som et resultat feiret de 11. September nyttårsdag med overgang til 2005. Og de daterer alle rapporter, lover osv. med deres tidsregning. Som et resultat av at landet har 5 ekstra dager i året har de også 13 måneder (derav deres slagord i bloggtittelen).
Klokkeslettene er enda mer forvirrende. De starter nemlig klokkeregningen fra kl. 06.00 om morgenen. Dvs. at når klokka er ett (13.00), så mener de at klokka er sju. Flere offentlige ur viser dette klokkeformatet.

Kultur
Kaffe på Addis' mest berømte kaffebar, Tomoca

Både mat og drikke har i Etiopia et veldig rituelt og sosialt preg. Kaffe skal drikkes i fellesskap under en kaffeseremoni (man får tre kopper kaffe - hverken mer eller mindre) og mat spises ved injera. Injera er en slags pannekakelignende sak som skaper surt. Man bryter opp deler av den og grabber til seg kjøtt, grønnsaker eller saus. Alle spiser fra en felles tallerken. Maten kan kreve litt tilvenning, men etter hvert er det ganske godt. Etiopierne selv påstår at det ligner en del på indisk mat. Noe som også er viktig for etiopierne (i hvert fall de kristne) er ølbrygging og vinmaking (av honning). Til høytider brygges uante mengder øl. Da passer det bra at landets mest kjente ølmerket, St. Georges, er oppkalt etter en av deres viktigste helgener.

Det ble av ulike grunner ikke tid til sightseeing i Etiopia denne gangen. Mulighetene er imidlertid mange og naturen og historien er helt unik og ulikt det man finner i resten av verden. Og vil man handle suvenirer er rådet å handle skinnjakker, skinnvesker, skinnsko osv. Det er voldsomt mange kuer i landet. Utfordringen har vært å redusere antall kuer. Kuene i Etiopia er "afrikanske" i den forstand at de er tynne og ikke trenger å spise så mye. Nå er målet å redusere antall kuer og innføre vestlige kuer. Man kan produsere like mye melk med å redusere bestanden med en tiendedel og ha vestlige kuer. Men nok kusnakk..
 
Rastafari
Det mange ikke vet er at rastafarikulturen har en klar link til Etiopia. Den oppstod i Jamaica som en kultus rundt tidligere keiser Haile Selassie i Etiopia, som man antok var direkte avkommet fra Jesus. Rastafari er satt sammen av to etiopiske ord på amharic Ras og Tafari. Tafari var navnet til Selassie før han ble keiser og Ras var tittelen hans. Rastafarikulturen bygger også på det mytiske (og historiske) rundt Etiopia. Etiopias eldgamle hersker, Menelik den første som skal være sønnen av Kong Salomon og Dronningen av Sheba (i Etiopia mener man at kongedømmet Sheba lå i Etiopia, men ting kan tyde på at det lå i dagens Yemen).  Selassie skal sies å være i direkte avstamning til Menelik.

Paktens ark

 













Det som virkelig vekker fantasien er tanken på at paktens ark (The Ark of Covenant) ligger nord i Etiopia, i byen Aksum. Av alle spekulasjoner om hvor arken ligger, så er Aksum det kanskje mest sannsynlige. I paktens ark ble steintavlene med de 10 bud oppbevart. Den har visstnok vært på ulike steder i Etiopia, bl.a. på et kloster i en innsjø. Men nå er den altså i Aksum, en av Etiopias hellige byer. Her ligger den inne i en liten kirke. INGEN får lov til å gå inn i kirken, og han som vokter kirken er tvunget til å tilbringe hele sitt liv der. Så mye tyder på at paktens ark vil forbli en hemmelighet i uoverskuelig framtid..
















Her ligger arken!!






Indiana Jones lokaliserte imidlertid arken et annet sted..

mandag 3. september 2012

Magaliesbergfjellene




Magaliesbergfjellene er ikke akkurat den mest imponerende fjellkjeden. Det er også andre fjellkjeder i Sør-Afrika som er større og naturmessig flottere. Men Magaliesbergfjellene kan imidlertid skryte av å være en av verdens eldste fjellkjeder! Den starter langt vest i North West-province og fortsetter østover til den blir lavere og lavere til den slutter i Pretoria by. N1-motorveien, som går fra Cape Town til Zimbabwe, går gjennom det punktet hvor fjellene slutter.
Fjellene er som vakrest i grenseområdene mellom provinsene Gauteng (som huser Johannesburg og Pretoria) og North West-province. Her er det noen utrolig idylliske gårder og gjestehus som gir et velkomment avbrekk fra storbyen Pretoria. Her er det naturreservater hvor man kan se alle de fem store safaridyrene, mange muligheter for gåturer og mye spennende historie, bl.a. slagmarker fra Boerkrigen. Men rundt Magaliesbergfjellene ligger også Cradle of Humankind (se tidligere blogginnlegg) - et Unesco-vernet område med noen av verdens eldste menneskefossiler.
Selv om Magaliesbergfjellene er som lavest i Pretoria har de en viss innvirkning her. På den ene siden av fjellene hvor jeg bor er det betydelig kjøligere enn nord for fjellene (området heter Montana). Det er rart at det skal være en slik klimatisk forskjell, men slik er det. Frost kan forekomme i den sørlige delen av fjellkjeden, men aldri i den nordlige. Store deler av Magaliesbergfjellene er som nevnt oppført som naturreservater. Her kan man se "the big five", men like hyggelig er å ta en walking safari. Jeg gjorde en slik og fikk kontakt med redbuck (første gang jeg så), gemsbok (også første gang jeg så) gnu, giraffer, impalaer og sebraer.
Man sier at Magaliesbergfjellene er rundt 2 milliarder år gammelt. Man får ikke det inntrykket når man kjører langs fjellkjeden. Men det er et utrolig flott kulturlandskap med åkerlandskap, lokal bushlandskap og noen eucalyptustrær her og der (som er regnet for å være en pest og plage i Sør-Afrika). Det fineste området er kanskje rundt Hartbeespoortdammen. En svær innsjø som ble dannet i 1923 da dammen ble ferdig. Den sørger for drikkevann til Pretoria og det omfattende jordbruker rundt omkring. I innsjøen er det luksusbåter og flotte hoteller. Men bade er ikke å anbefale pga. høy algekonsentrasjon.
Guidebøkene sier at Gauteng ikke er den mest spennende regionen i Sør-Afrika og den minst naturskjønne. Jeg mener at man med fordel kunne ha brukt mer spalteplass på denne utrolig naturskjønne delen av Sør-Afrika som har en rekke attraksjoner. Og alt er lett tilgjengelig fra Pretoria eller Johannesburg.

tirsdag 21. august 2012

The Pride of Africa

Kenya er et fascinerende land. Det er større enn Norge selv om det ikke ser slik ut på verdenskartet. Og det er overraskende lite av landet som har klassisk savannelandskap. Det er stort sett delen som grenser mot Tanzania. Mesteparten av landet, den nordlige delen som ligger mot Etiopia og Somalia, er semi-ørken og har få severdigheter (utenom Lake Turkana).

Kenya går for å være det klassiske afrikanske landet. Det var derfor på tide at jeg kom meg hit. Det stempelet er både fortjent og ufortjent. Landet har vært utrolig dyktige til å markedsføre seg selv, og landet har blitt markedsført gjennom en rekke forfattere. Et land som Tanzania har nok mer å by på når det gjelder safari og naturopplevelser, men Kenya ligger ikke langt bak. De har i hvert fall de mest spennende storbyene i regionen med Nairobi og Mombasa. Nairobi ble i sin tid etablert som en jernbanestasjon ved jernbanen mellom Uganda og Mombasa. Etter det har byen vokst i rekordfart.
Kenya er et land som forsøker å hele sårene etter det voldelige etterspillet av 2007-valget. Da kom stammemotsetningene i landet til synet og aggresjonen mot den dominerende stammen Kikuyu (stammen fra høylandet hvor marathonløperne kommer fra) fra de marginaliserte stammene var voldsom. Nå har de vedtatt en ny grunnlov som bl.a. gir alle folkegrupper lik rett til statlige arbeidsplasser og det er en ekstrem grad av åpenhet rundt strategiske beslutninger. F.eks. da ny riksrevisor ble innsatt i fjor, så ble intervjuene med riksrevisorkandidatene vist på tv for hele nasjonen. Men alle ambisiøse rettighetene (bl.a. rett til bolig) er dømt til å skuffe kenyanerne etter hvert, slik tilfellet har vært i Sør-Afrika da man fikk en veldig ambisiøs grunnlov. Unge kenyanerne gjør i hvert fall sitt for å skaffe seg solid utdanning. Befolkningen er en av de mest utdannede i Afrika, men det er håpløst få jobber.
Landet har mange andre bekymringer. Dets militære engasjement i Somalia har ført til at Al-shabab-militsen har gjennomført flere terroraksjoner. Den somaliske befolkningen opplever derfor å bli mistenkeliggjort. Pirater gjennomfører kidnappinger ved populære turistområder langs kysten som ved Lamu med den gamle swahilikulturen. Jeg blir imidlertid fortalt at det nå er helt trygt å ferdes i de områdene. Men turisme er en næring som er helt avhengig av omdømme, og Kenya har ikke det beste omdømmet nå. Arrene etter Al-Qaida-angrepet mot den amerikanske ambassaden i 1998 er også noe som ikke glemmes så lett. Sånn er det når landet ligger i en utsatt geografisk posisjon. Posisjonen gjør at Nairobi er basen for FN-operasjoner, og mange andre hjelpeorganisasjoners innsats, mot Somalia og Sør-Sudan.
Dessverre fikk jeg ikke sjanse til å oppleve Kenyas store turistattraksjoner under mitt besøk. Fikk imidlertid sett nasjonalmuseet som både er viet det rike dyrelivet i landet og de første fossilfunn av mennesker. Disse funnene er hovedsakelig gjort nord i Rift Valley, rundt Lake Turkana (som strekker seg inn i Etiopia). Har også fått smakt Kenyas gode svarte te. Te dyrkes stort sett i de vestlige delene av landet mot Victoriasjøen og står for 20-30 % av all eksport. Kenya har stort sett måttet lære seg å produsere sine egne eksportartikler, da det ikke har noen mineralressurser av betydning (til forskjell fra Tanzania som har masse).
Trafikken i Nairobi er legendarisk. Et underdimensjonert veinett må ta hensyn til den voksende biltrafikken. Og ALT skal igjennom sentrum. Er ikke snakk om å ha noe ytre ringvei. Det sammen problemet har man også i de andre østafrikanske hovedstedene med voldsom befolkningsøkning: Kampala, Dar Es Salaam og Kigali. Trafikkpolitiet har erstattet trafikklys, noe som kan være like greit. Da jeg var i Harare så bestemte bilene seg for å ikke stoppe for rødt lys, slik at biler fra sidegående retning ikke slapp til. I Nairobi gjør også trafikkpolitiet mye skade. Normalt bør man skifte tur hvert 2. minutt e.l. Her venter man 15.min før kryssende biler får lov til å kjøre noe som fører til at det tetter seg i mange kilometer. Ifølge min lokale sjåfør skyldes det at politiet "glemmer" å gi kryssende biler rett til å kjøre. De virker å være konstant glemsomme.
I Nairobi kryr det av rovfugler. På hvert hushjørne sitter det gjerne en ørn og leter etter mat i søppelkassa eller den jager småfugler når sola går ned.
Mens jeg var i Kenya var den store migrasjonen i ferd med å skje. Blant dyrene i Serengeti gikk det rykter om at regnet hadde kommet til Masai Mara (den nordlige delen av Serengetisletten) i Kenya. For å komme dit må de krysse den fryktede Mara-elven hvor krokodillene ligger klare. Klare er også hordene av turister som ønsker å få noen blinkskudd av hundretusener av gnuer, sebraer, elefanter osv. Til og med Nairobi nasjonalpark (ligger rett utafor byen, akkurat som Nordmarka i Oslo) opplever effekter av migrasjonen da den i disse dager oversvømmes av dyr. Korridorer er etablert av myndighetene for å sikre dyrene noenlunde fri passasje. Men disse er under sterkt press av menneskelig aktivitet. Salg av game meat (antilope-, sebra-, villsvinkjøtt osv.) er nå forbudt i Kenya for å hindre krypskytting. Fordelen med å bo i Sør-Afrika er imidlertid at dette er fullt ut tilgjengelig på restauranter. Her har de klart å sikre oppdrett av kudu, impala, springbok osv. på en bærekraftig måte. For Kenya er dets dyr dets store aktivum.
Slutt på eksotiske dyr på grillen (bortsett fra struts, krokodille og kamel)

søndag 24. juni 2012

Rift Valley



Rift Valley er Afrikas mest spesielle geologiske fenomen. Det var der menneskeheten oppstod, det er der man finner Afrikas store innsjøer, det er stedet hvor evolusjonen fortsatt finner sted og det er stedet der Afrika etter hvert vil bli delt i to.
Jeg har tilbragt mye av min tid i Afrika i Malawi. Der har jeg alltid vært utrolig fascinert over Malawis fremste kjennetegn er Malawisjøen, som ligger i en enorm dal øst i landet. Denne dalen begynner i Eritrea, går inn i Etiopia, går gjennom hele Kenya, hele Tanzania, hele Malawi og inn i Mosambik hvor den ender ved det Indiske havet. Egentlig går The Great Rift Valley helt opp til Jordan-dalen og opp til Syria, via Israel (Dødehavet og Genesaretsjøen ligger i Rift Valley). Tre tektoniske plater drar Afrika fra hverandre, Den nubiske (afrikanske) platen, Den indiske platen og Den arabiske platen.

Fjell og innsjøer
Skapelsen av Rift Valley har ført til intens geologisk aktivitet. Derfor er dalen omgitt av høye vulkanske fjell. Noen av disse fjellene er Kilimanjaro, Mt. Kenya og Mt. Meru. Disse fjellene er en del av East Rift Valley. Nord for Malawisjøen deler nemlig Rift Valley seg i to. En del går vestover og skaper Tanganyika-sjøen og Victoriasjøen, og heter West Rift Valley. Denne dalen grenser også til enorme fjell, mest tydelig i Uganda hvor man har en av Afrikas flotteste fjellkjeder, Rwenzori-fjellene (som har Afrikas tredje høyeste fjell, Mt. Stanley (5109 m.o.h.). I tåkeheimen i disse fjellene finner man også fjellgorillaene.
Mange av fjellene er fortsatt vulkansk aktive, bl.a. Ol Doinyo Lengai-vulkanen i Tanzania. I tillegg til de tre store afrikanske innsjøene, Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen har Rift Valley også skapt andre kjente innsjøer, f.eks. Magadiinnsjøen, Turkanainnsjøen og Nakuruinnsjøen i Kenya samt Manyarasjøen i Tanzania. Nakuruinnsjøen i Kenya er et kjent turistmål pga. sine utallige flamingoer som gjør innsjøen helt rosa. De lever på algene i sjøen. Algene blomstrer pga. varmen og sodabasen som skapes i vannet. Vannet er på ingen måte drikkbart.

Rift Valley skapte mennesket
Vulkanene rundt Rift Valley har jevnlig utbrudd. Her fraktes næringsrik masse opp fra jordens indre. Elver frakter disse massene til de ender ved Rift Valley. Her legges lag på lag med næringsrik jord. Resultatet er Afrikas mest fruktbare jord og en artsrikdom uten sidestykke. Dette har tiltrukket seg mange dyr, som menneskene har jaktet på.
Mennesket ble dannet i Rift Valley. Det er mange teorier på dette, men noen er at landskapstopologien som dalen skaper gjør at det er en fordel å gå oppreist. I tillegg samlet mange av dyrene som menneskene jaktet på seg rundt de store innsjøene. Den mest berømte er Savanne-teorien. Fjellene som dannes langs den østlige Rift Valley førte til at man stengte vekk mye av den fuktige luft som kommer fra det Indiske havet. Det som før var regnskog ble gradvis tørrere, og savannelandskap ble dannet. Her var det en klar fordel å være oppreist enn å ha fire bein. Uansett hvilken teori som stemmer, så er nesten alle linket til dannelsen av Rift Valley som en nøkkelfaktor for menneskelig evolusjon.

Min glede av Rift Valley

Victoria Falls
I den sørligste delen av Rift Valley der den treffer Zambezi-elva (tenk at dalen begynte helt i Syria!) ender dalen i en serie med forkastninger. Lower Zambezi-dalen er en av disse og deler Zambia og Mosambik. I tillegg har man en forkastning nord for Botswana som skapte dalen hvor Zambezielven renner.

Tidligere rant Kwandoelva fra Angolas sentrale platå inn i Botswana. Men Kwandoelva endret kurs ettersom forkastningen, hvor Caprivi-stripen (der Namibia sniker seg laaangt inn mellom Angola og Zambia i nord og Botswana i sør) ligger, utviklet seg og Kwandoelva gikk derfor inn i Zambezielva. Kwando sørget tidligere for å vanne en av Afrikas største innsjøer Makgadikgadi-innsjøen i sentrale Botswana. Nå har innsjøen tørket helt ut og blitt til en saltslette i Kalahariørkenen. Min glede av denne forkastningen kom i form av at Zambezielva økte i styrke og eroderte sandstenen i området hvor Victoria Falls er i dag. Det har skapt verdens største foss! Det er stedet hvor hard basaltstein møter porøs sandsten.

South Luangwa
En annen forkastning som dannes i området ved nedre Rift Valley er South Luangwa-dalen. Den ligger øst i Zambia og er en av Afrikas største rikdommer i form av dyreliv. South-Luangwa og North-Luangwa-nasjonalparker er noe av det flotteste man kan oppleve. Jeg fikk selv opplevd å se løver jakte sebra, leopard spise impalaer, bli jaget av elefanter og se små løveunger. Dalen er utrolig frodig og Luangwaelva sørger for at dyrene kan få drikkevann året rundt. Slike forkastninger som Luangwadalen går gjerne gjennom kontinentalplatået i sørlige Afrika som ligger på mellom 1000-1500m.o.h. og som sørger for et perfekt klima. Men i daler som Luangwa, hvor høyden går ned til 500-600 m.o.h. blir det betydelig varmere. Jeg var der i november og da var det nesten uutholdelig varmt. Samtidig var regntida på trappene, og det var på den tida insektene blomstret som mest. I safaribilen på kvelden (hvor insektene tiltrekkes av safaribilens lys) ble jeg konstant truffet i ansiktet av svære insekter. Og når det regnet søkte frosker og alskens larver og insekter ly på badet og i senga mi.

Ngorongoro-krateret i Tanzania
Dette krateret er nevnt i et annet blogginnlegg. Men kan nevnes at krateret ligger høyt oppe i et fjellmassiv. Dette fjellmassivet ble dannet av vulkaner ved Rift Valley. Like før man kommer til Ngorongoro er det et utsiktspunkt langs veien. Det er på den ene siden av Rift Valley. Man står og ser på baobabtrærne som klamrer seg til fjellsidene ned mot dalbunnen, på Manyakasjøen med sine flamingoer, fjellene i nord hvor fossilet av de første menneskene ble funnet og man ser sørover. Man ser sørover og tenker at denne dalen ikke tar slutt. Den fortsetter og fortsetter helt til den når Zambesielven og fortsetter til Mosambikkysten hvor den blir en del av det Indiske havet.

Utsikt over Manyakasjøen og Rift Valley i sørlig retning


Malawisjøen
Det ultimate høydepunktet i Rift Valley er imidlertid Malawisjøen. Rift Malawi har skapt verdens flotteste innsjø, Lake Malawi! Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere. Den har en fantastisk artsrikdom. Hør bare her: Malawiinnsjøen er den innsjøen i verden med flest fiskearter. Og her har vi hatt evolusjon på speed!
Det er mellom 850 og 1000 ulike fiskearter i Malawisjøen. For å sette det i perspektiv: Det er flere fiskearter i Malawisjøen enn i BÅDE Europa og Nord-Amerika til sammen. Det er særlig én art som setter sitt preg på Malwisjøen - ciklidene. Dette er en spesiell fiskeart og det er 300 ulike arter av denne fisken i sjøen. Den kommer i mange farger og fasonger og eksporteres bl.a. til Europa som akvariefisk. Har bl.a. besøkt et akvarieanlegg ved Malawisjøen hvor disse ble oppbevart, matet og testet for sykdommer. Det er en såkalt sekundær ferskvannsfisk (dvs. at de opprinnelig fantes i havet). Den mest populære matfisken i Malawi, chamboen, er også en ciklid. Suksessen til ciklidene ligger bl.a. i at fiskemoren tar vare på barna sine helt til de blir voksne nok til å utforske innsjøen på egen hånd.
I begynnelsen var det bare en håndfull ciklider som stammet fra elvene som renner ut/inn av de tre store innsjøene. Men da de ankom sjøene så skjedde det noe. I Tanganyika-sjøen, Victoriasjøen og Malawisjøen har denne arten utviklet seg med rekordfart. På bare noen få generasjoner kan arten endre seg drastisk. I Victoriasjøen har imidlertid antall arter blitt sterkt redusert pga. av at den glupske Nilenabboren. Fisken (som var populær bl.a. egypterne og romerne) ble introdusert for at den skulle spise mygglarveegg og dermed hindre malaria rundt innsjøen. Den glupske fisken står bak den største masseutryddelsen av virveldyr i moderne tid (tatt livet av hundrevis av arter av ciklider).
Livet kan virkelig nytes på den uvirkelig vakre og paradisiske øya, Mumbo Island som ligger midt i Malawisjøen. Her er ikke noe innlagt vann og elektrisitet, men allikevel en følelse av luksus. Her kan man ta på seg snorklingutstyr og beundre dyrelivet under vann. Her ser man de mest fargerike ciklider i et utrolig klart og varmt vann. Er man uheldig vil man imidlertid stange inn i en krokodille. Det unngikk jeg. Det jeg derimot beundret var de tallrike fiskeørnene som sirklet rundt øya. Om kvelden når det er helt mørkt er de eneste lysene man ser dem som fiskermenn bruker for å lokke til seg fisken.  
Et av de mest spesielle fenomenene i Malawisjøen er "Lake flies". Da jeg så dem trodde jeg først det var en stor brann som pågikk og at røyken bredte seg utover innsjøen. Men etterhvert begynte små fluer å fly rundt og det viste seg å være millarder av små fluer. Disse fluene er helt essensielle for både fisk og fugl i Malawisjøen. Dyrelivet i Malawisjøen er helt unikt.
Lake flies - en sky av fluer

Mørke skyer
Det er imidlertid mørke skyer som truer. Det viser seg nemlig at det sannsynligvis er store oljeforekomster under innsjøene i Rift Valley. I Uganda har man allerede begynt å planlegge utvinning av olje i Lake Albert (en nasjonalpark) som ligger ved grensen til Kongo. Lisenser er delt ut til de store selskapene. Kenya har også oppdaget olje under sine innsjøer. Og det samme sies om Malawisjøen hvor man planlegger oljeboring. Selv om olje hadde vært til stor hjelp for ressursfattige Malawi, håper jeg egentlig at man ikke finner noe. Malawisjøen er simpelthen for unik og vakker til å huse oljeplattformer og mottaksterminaler.

En ting er ihvertfall sikkert; uten Rift Valley hadde Afrika definitivt vært et kjedeligere kontinent.

lørdag 9. juni 2012

Safari i Pilanesberg

Struts i Pilanesberg

Mange opplever det slik at de har hatt en jobbuke i Johannesburg og Pretoria og tenker at de burde jo oppleve litt safari mens de er her. Så tenker man at Krugerparken høres veldig langt og dyrt unna. Hva skal man gjøre da? Jo, man drar til Pilanesberg nasjonalpark, i overkommelig avstand fra nevnte byer.
Pilanesberg nasjonalpark er som mange nasjonalparker i Sør-Afrika ikke "ekte" i den forstand at det alltid har vært bebodd av ville dyr, men heller av mennesker og av kveg. I 1979 bestemte man seg for å ta tilbake villmarken, menneskene ble omplassert og alt spor av menneskelig tilstedeværelse ble visket vekk. Opprinnelig vegetasjon fikk lov til å gro fritt igjen, mange tusen dyr ble fraktet inn fra andre steder. I dag er det lite som tyder på at det har vært noe annet enn villmark i parken. Hvorfor gjorde man dette? Det skyldes at Pilanesberg er en av de aller mest spesielle geologiske områder i verden.
Parken er omringet av fire konsentriske ringer/fjellkjeder. Dette ble skapt av at en enorm vulkan imploderte, i stedet for eksploderte. Det sprengte innover og skapte en gigantisk trykkbølge som skapte høye permanente bølger i landskapet rundt. Slike geologiske formasjoner har man bare to andre steder i verden, på Grønland og i Russland. Pilanesberg er det eneste stedet med slik geologi hvor det er vegetasjon som vokser.
I parken finner man alle de store pattedyrene, inkludert "the big five". Et av dyrene man ofte sliter med å få se i Afrika, fordi de er så få, er neshorn. I Pilanesberg skal man være veldig uheldig om man går glipp av noen av disse. Vi så mange!
Etter min mening er parkens største aktivum dens fantastiske natur. Både soloppgang og solnedgang skaper fantastisk lys og landskap innimellom åsene. Om kvelden arrangerer gjerne lodgene en tradisjonell bush braai hvor man spiser vilt kjøtt (som kudu og springbok). Springbok er en av de store attraksjonene her. Den ligner på impalaen, men er noe mindre og både hunner og hanner har horn. Den er ikke å få sett så mange andre steder i Afrika, men her er den i stort antall. Sør-Afrikas store stolthet, det nasjonale rugbylaget, heter nettopp "Springboks".
For de med andre interesser enn safari betyr det mye at Pilanesberg ligger rett ved Sun city. Sun city er Sør-Afrikas svar på Las Vegas og er i utgangspunktet et sted som appellerer mer til sørafrikanere enn europeere. Byen tiltrekker en del internasjonale artister og er et greit utgangspunkt for Pilanesberg. Men best opplevelse får man ved å sove over på en safari lodge.
Pilanesberg nasjonalpark vokser nesten hele tiden. Stadig er det nye områder som legges til parken. Det største prosjektet er å forbinde parken med Madikwe game reserve som ligger rett ved grensa til Botswana. Pilanesberg blir nok ikke like stor som enorme Kruger, men er fortsatt en veldig attraktiv park, og viktig med tanke på å bevare neshornbestanden. Vi ble fortalt at om 15-20 år er antageligvis verdens ville neshorn utryddet. Dra nå før det er for sent!
 
Hvitt neshorn

onsdag 16. mai 2012

Mosambik - Lisboa i Afrika!





Mosambik var et av de mest borgerkrigsherjede landene i verden. Kommunistbevegelsen Frelimo kjempet mot de kontrarevolusjonære i Renamo. Sistnevnte var i realiteten et instrument som ble styrt, og etter hvert fullfinansiert, av apartheidregimet i Sør-Afrika. De støttet en terrorbevegelse som tok livet av hundretusener av mennesker. Etter freden i 1992 har begge de to grupperingene etablert seg som et topartisystem, men med Frelimo som det styrende partiet.
Kontrasten til dagens Mosambik er enorm. Selv om landet sliter med fattigdom og periodevise katastrofer som følge av tørke/flom (den verste var i 2000 og man sliter fortsatt med ettervirkningene), er det først og fremst optimismen og veksten som kjennetegner landet. Landet har en voldsom økonomisk vekst, turismen vokser - om ikke til nivået på 1960-tallet hvor "alle" dro til Mosambik. Landet profitterer stort på sine havner, sine mineralressurser, sine paradisiske endeløse strender og sine nylig oppdagede gassressurser i nord. Landet er nok det landet i Afrika med størst potensial for safariturisme med noen enorme uoppdagede nasjonalparker.
 
MAPUTO
Maputo må jo være den flotteste og koseligste hovedstaden i Afrika sør for Sahara. Den har et veldig sør-europeisk preg med brede avenyer, utekafeer, isbarer, koselige grønnsaksmarkeder og hvite koselige hus med små hager. Byen minner først og fremst om Lisboa. Den har kopiert mange av Lisboas kjennemerker, ikke minst den flotte mosaikken med blå maling på veggene og brostein i et sinnrikt mønster. Det dukker også opp flotte koloniale hus her og der, rikt dekorert og i portugisisk stil. Togstasjonen ble av Time magazine kåret til en av de ti vakreste i verden.
I motsetning til mange andre afrikanske hovedsteder føles det helt riktig å ta en lang gåtur der og observere bylivet. Mentaliteten føles mer middelhavsk enn afrikansk. Sikkerheten er heller ikke noe stort problem på dagen, selv om noen områder skal unngås. Om kvelden bør man ta drosje.

Kommunistgater
Noe av det første som slår en når man leser bykartet er den utilslørte hyllesten til mange kommunistiske ledere og tenkere. Hovedgatene i byen er dedikert Mao Tse Tung, Ho chi Min, Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin osv. Det skyldes nok det styrende partiet, Frelimo, sin kommunistiske grunnideologi. Frelimo forlot imidlertid sine marxistiske dogmer i 1990 og aksepterte et demokratisk Mosambik. Som i mange andre afrikanske hovedsteder er gatene også oppkalt etter de første afrikanske lederne etter kolonistyret som Robert Mugabe (Zimbabwe) og Kenneth Kaunda (Zambia). Veldig få av disse lederne klarte å forvalte optimismen og de positive ideene som ble født med frigjøringen fra kolonistyret.

(Sjø)Maten
En av hovedgrunnene til å besøke Maputo og Mosambik er maten. Den er himmelsk! Mosambik har fått det beste av to verdener. De har fått importert det portugisiske kjøkkenet, som først og fremst forbindes med god sjømat, og rikelig tilgang på svære reker, hummere, blekksprut og fisk. Dette skaper festmåltider som ville ha kostet minst det tidobbelte i Norge. Man nyter noe av den samme nærheten til indiske havet i Pretoria (hvor det er mange portugisiske restauranter), men i Mosambik oppleves det enda sterkere. Og man får mye mat til en billig penge.
 
Byen er ikke bare en skjønnhet. Det er også en del stalinistiske byggverk, og mest kjent er de høye boligblokkene som dominerer Maputo skyline. Selv om man ikke merker det når man er i byen, bor visstnok 80% av innbyggerne i det som defineres som slum. Veksten er allikevel ekstrem med rundt 9% i året. Det ses også med nye hoteller som dukker opp overalt og en nye og moderne flyplass. Flyplassen er imidlertid bygd av kineserne; selvsagt med kinesiske arbeidere.
 
Så fremtiden ser lys ut for Maputo. Byen led mye på 70-tallet gjennom Zimbabwes og Sør-Afrikas forsøk på å destabilisere byen og landet fordi Mosambik huset disse lands frigjøringsbevegelser. Nå brukes midler på å pusse opp de flotte koloniale byggene i byen. Mange sørafrikanere sier at det er lite å gjøre i Mosambik. Jeg er uenig. For de som verdsetter søreuropeiske byer man kan vandre formålsløst er Maputo er kjærkomment storbyavbrekk i regionen.
Og det er trist å måtte forlate byen og dra tilbake til innlandet, som føles uendelig langt unna kysten. Man kan si det som Bob Dylan:
"And when it's time for leaving Mozambique
To say goodbye to sand and sea
You turn around to take a final peek
And you see why it's so unique to be
Among the lovely people living free
Upon the beach of sunny Mozambique."
- Bob Dylan, Desire (album), Mozambique (låt)