Karibien og Saint Lucia

Normalt skal denne bloggen handle om Afrika, men innimellom ble det en tur til Saint Lucia som ligger sørøst i Karibien. Saint Lucia og de karibiske øyene er meget sterkt influert av Afrika og det på mange måter. Afrikanske slaver ble transportert over for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjer og på 1800-tallet som var det 10 afrikanske slaver per 1 europeer. Det er derfor naturlig at det var dem som skulle sette størst preg på øyene. Båndene til Afrika er klare gjennom rastafarikulturen hvor det er en romantisk drøm om å en gang kunne vende tilbake til moderkontinentet.

Mentaliteten hos folk i Saint Lucia minner mye om den i Det Indiske Havet, og spesielt Seychellene. Fra Afrika har troen på det overnaturlige blitt med over og heksekunst og voodoo praktiseres mange steder, og aller mest i Haiti. Mye av maten, spesielt rotgrønnsakene, har kommet over fra Afrika og det samme har musikken. Karibien framstår som en mer laidback form for Afrika, men med selvfølgelig masse impulser fra Europa, Latin-Amerika og USA. Det er en fantastisk blanding av ulike impulser og kulturer. Klimaet er perfekt, naturen vakker og menneskene vennlige.

KARIBIEN

Karibien er egentlig et sammensurium av små øystater som det er vanskelig å få oversikt over. I hvert fall for meg. Men jeg prøver mitt beste. Jeg har fokusert mest på de østlige og sørlige delene av Karibien.  Da spanjolene kom til Amerika fokuserte de mest på å underlegge seg de store øyene i nord, Kuba, Puerto Rico og Den dominikanske republikk. Nederland, Storbritannia og Frankrike endte opp med å slåss om de små øyene i øst. Fra øya Anguilla i nord til Trinidad og Tobago i sør kjempet de om øyene. Rent geografisk beveger man seg altså fra Anguilla. Like sør havner man til den lille øya (består av Sint Maarten som er nederlandsk og Saint-Martin som er fransk - quiztrivia: er det minste territorium som to stater deler). Deretter kommer man til St. Kitts and Nevis og Antigua and Barbuda henholdsvis sør og øst. Men sør for St. Kitts og Nevis kommer man til Montserrat som er interessant. Den er et oversjøisk territorium for Storbritannia.

Like sør for Montserrat kommer man til Guadalope. Den øya var den første jeg så fra flyet. Den ser ut som en svær sommerfugl fra lufta. Øya er fransk territorium. Like sør har man Dominica som er selvstendig. Den er den eneste av øystatene/territoriumene som IKKE har internasjonale flygninger. Man kan bare komme dit med båt. Det er et bevisst valg for å beskytte den flotte naturen på øya, og den lille urbefolkningen man har der. Turisme gjøres av de som virkelig ønsker å dra dit, og man tenker veldig økoturisme. Alle sier at øya er helt magisk og må besøkes av dem som verdsetter naturopplevelser. Jeg vurderte selv å ta en liten tur dit, men den ligger to øyer unna Saint Lucia, så var altså et stykke. Og ferjene går ikke så ofte dit.

Deretter har man Saint Lucia som det står mer om under. Det er den mest folkerike av de østliggende øyene (med unntak av Barbados). Under Saint Lucia har man St. Vincent og alle Grenadines-øyene. Deretter kommer man til Grenada som kalles "krydderøya" på grunn av sin dyrking av krydderplanter. Lengst sør har man Trinidad og Tobago - som ligger rett utenfor Venezuela-kysten. Øst for St. Vincent har man Barbados. Til forskjell fra Saint Lucia, Dominica, Martinique osv. er Barbados veldig flat, utviklet og ganske folksomt. Øya er vel mest berømt for at artisten Rihanna er derfra.

Det kan også nevnes at Danmark/Norge var ganske aktive i Karibien, men da lenger vest i det som nå er de amerikanske jomfruøyene (US Virgin Islands). Disse ble i gamle dager kalt "Danish West Indies" og ble i 1917 overført til USA. Mange danske navn eksisterer fortsatt som Mariendal, Frydendal, Mandahl, Lovenlund, Solberg, Amalie, Netjleberg osv. St. Thomas som er den største øyen i jomfruøyene er en av de viktigste hub-ene i Karibien. St. Thomas ligger like øst for Puerto Rico, som igjen ligger like øst for øya som Haiti og Den dominikanske republikk ligger på. Øyene ble gitt til USA i 1920.

SAINT LUCIA

Saint Lucia går for å være blant de beste øyene i Karibien. Menneskene er vennlige, naturen er vill og vakker, flotte strender, god infrastruktur for turister og man har den opprinnelige kreolske kulturen intakt. Også her er det kreolske i ferd med å forsvinne, men folk flest snakker kreolsk i det daglige. Kreolsk er en blanding av fransk, afrikanske språk og engelsk. Men det høres fransk ut.

Det som slår en med Saint Lucia er hvor mye landet ligner på Seychellene. Utseendemessig ser de like ut, de snakker likt, maten er ganske lik og til og med naturen og klimaet er ganske likt. Dette har skjedd helt uavhengig av hverandre. Seychellene og Saint Lucia har en veldig lik historie med kamp mellom Frankrike og Storbritannia om herredømme. De byttet 14 ganger om å eie Saint Lucia. Det var først under Napoleonskrigene at Storbritannia fikk Saint Lucia og Seychellene. Men da hadde allerede den franske kulturen og språket rukket å befeste seg.

Bananplantasje. Bananene eksporteres hovedsaklig til Storbritannia

Kvinnene er høyt representert i staten og er som regel de som tar høyere utdannelse. Gjerne i USA eller Canada. Saint Lucia har ganske generøse velferdsordninger og lav pensjonsalder. Men tidene er i ferd med å forandre seg. Turismen holder på å svikte helt nå. Men jeg var der var kanskje bare 1 av 10 hotellrom bebodd. Og dette skal være den travleste tiden på året. Resten av året kommer til å bli en katastrofe. Samme trend gjelder over hele Karibien, med mulig unntak av Barbados og Antigua. Saint Lucia har priset seg ut, og krisen i Europa og USA gjør at mange heller velger billigere reiser. I Saint Lucia er arbeidsledigheten på over 20 % og den stiger hele tiden.

Pitons med byen Soufriere

Saint Lucias mest kjente landemerke er Pitons. Det er to fjelltopper som stiger nærmere 800 meter opp. De er veldig ikoniske og ligger i et UNESCO verdensarvområdet. I området har man også Saint Lucias relativt aktive vulkan. Jeg gikk en tur hit i det enorme krateret. Her er det vanndammer hvor vannet bobler i en temperatur på 150 grader. Noen kilder dukker opp av bakken som man kan bade i. Lukten i området er imidlertid markant. En skikkelig svovellukt gjør at det føles ubehagelig.

Hovedstaden i Saint Lucia er Castries. Det er en ganske ubemerkelsesverdig by. Den har en fin kirke og noen hyggelige kvartaler. Byen Soufriere på sørvestkysten er koseligere. Her er det gamle trehus og koselige barer. Naturen på Saint Lucia er grønn, vill og vakker. Man får en regnskogfølelse, ganske lik den man får på Seychellene. Dyrelivet er ikke så mye å snakke om, men noen arter er endemiske, bl.a. en papegøye.

NATURKATASTROFER

Det er generelt mye som truer de Karibiske øyene for tiden. Alle har sjansen til å ende opp som Hellas med altfor store lån som de ikke klarer å betjene. Men det som får mest oppmerksomhet er de voldsomme orkanene som treffer regionen hvert år. I gamle dager gikk det lang tid mellom hver gang orkaner kom. Nå kommer de hvert år. Og hvert år er det minst én øy som blir rammet.

Den siste var orkanen Tomas som traff Saint Lucia i 2010. Det var en nivå 2 orkan og den bevegde seg sakte. Det betød at når den traff øya, så ble det liggende over øya i 24 timer. Den skapte enorme ødeleggelser og ekstrem flom. Skadene kan fortsatt ses rundt på øya. Fordi meteorologene ikke klarte å varsle orkanens ankomst var folk ikke forberedt. En jeg traff sa det slik: "Jeg dro fra jobb på fredag og ønsket dem god helg. Planen var å komme på jobb på mandag som vanlig". Men slik ble det ikke. På lørdagen begynte det å regne, og regnet stoppet ikke, slik det gjerne gjør på Saint Lucia. Det fortsatte og fortsatte og vinden ble kraftigere. Plutselig hadde de en orkan over seg. Absolutt alt var dekket av vann, hele strandlinjer forsvant og sanden blåst til sjøs, bananplantasjer ødelagt, veier ødelagt og alt stoppet. Øya var uten vann i en måned. Mange karakteriserer denne måneden som den verste i deres liv.

Noe av det verste var orkanen som traff i 1980 - orkanen Allen. Jeg ble fortalt at den tok mange liv og la hele øya i ruiner. Alt var et katastrofeområde. Det var da man første gang skjønte orkanfaren. Jeg hørte historier om folk som hadde blitt skadet i beinet og hvor vinden etterpå blåste så kraftig at den flerret opp såret og rev av hud. Orkanen satte en kjempestøkk i befolkningen og orkanfrykten har blitt et slags traume. Fortsatt går det kaldt nedover ryggen på folk i Saint Lucia når det begynner å regne og vinden tar seg opp. Folk har regnskrekk.

Karibien er en geologisk veldig aktiv region. Kontinentalplaten stanger mot den nordamerikanske og skaper masse seismisks aktivitet. Vi husker alle jordskjelvet i Haiti. Mange av øyene i Karibien er vulkanske øyer, og de fleste har aktive vulkaner. Bittelille Montserrat (britisk oversjøisk territorium) opplevde i 1990 et massivt vulkanutbrudd der, da vulkanen Soufriere Hills-vulkanen eksploderte. Som et resultat av dette har halve øya blitt avstengt for all besøk og utvikling. Øya var veldig liten i utgangspunktet. Jeg snakket med en som er fra Montserrat og vulkanutbruddet var utrolig dramatisk hvor folk måtte løpe for sine liv. I dag kan man bare se byene som ble begravd i aske (akkurat som Pompeii) på lang avstand med kikkert. Byen Plymouth som ble hardest rammet er idag enda mer utilgjengelig ennTsjernobyl. Storbritannia har sendt mye penger til gjenoppbygning. Og mange av beboerne ble evakuert til moderlandet.

8 kilometer nord for Grenada ligger det en undersjøisk vulkan som heter Kick 'em Jenny". Den utgjør den kanskje største trusselen i Karibien. Den er veldig aktiv og det sies at den kan ha utbrudd i nær framtid. Om den får utbrudd vil lava og aske og trykk tvinge seg til overflaten og skape en massiv tsunami. Siden de fleste lever langs kysten i Karibien vil følgene bli ødeleggende. Castries, Saint Lucias hovedstad, ligger faktisk under havnivå. Derfor har man gravd svære groper for å samle havvann, spesielt når det er storm.

TIL SLUTT
Karibien handler om å leve det gode liv. Det er et mekka for dem som liker å seile, og man har garantert fint vær og deilige temperaturer. Kulturen er helt unik og det er nettopp blandingen som er fascinerende. Spesielt på øyer som Saint Lucia. Martinique, Guadalope og andre franske øystater er mer franske i stilen, mens øyer som Montserrat og Antigua er veldig britiske. Øyene har uansett spesialisert seg i ulike væremåter og stil, så det er noe for enhver. Akkurat nå sliter øyene voldsomt med dårlig turiststrømning, så nå er tiden for å dra på tur dit. En ting man kan gjøre er øyhopping. Øyene er forbundet med ferjer og med litt planlegging går det fint.

Nå går imidlertid turen tilbake til Afrika - dit mange av Karibiens kulturelle uttrykk har sin opprinnelse. Neste blogginnlegg handler faktisk også om Saint Lucia, men da om Saint Lucia i nordøstlige Sør-Afrika ved grensen til Mosambik - et av de flotteste områdene i Sør-Afrika.

Zambia - fra lav til middels

(ispedd mine safaribilder fra Zambia)

I helgen spilte det norske herrelandslaget i fotball landskamp mot Zambia. Det endte 0-0. Ikke verst mot laget som vant det forrige Afrikamesterskapet.

Zambia er et av mine favorittland i Afrika. Om jeg ikke hadde bodd og jobbet i Sør-Afrika ville Zambia vært det definitive førstevalget. På den ene siden er landet (i hvert fall hovedstaden Lusaka) ganske likt Sør-Afrika i den forstand at man har tilgang til det meste av varer og tjenester. På den andre siden er landet forskånet for mange av Sør-Afrikas sikkerhetsutfordringer, selv om man selvsagt skal utvise vaktsomhet i Lusaka.

Zambia opplever en utrolig økonomisk blomstring og er nå i ferd med å bevege seg oppover utviklingsstigen og gå fra å være et lavinntektsland til et middelinntektsland. Da er landet i selskap med land som Botswana, Seychellene og Mauritius. Av den grunn begynner mange vestlige land å trappe ned bistanden til landet. Middelklassen vokser, befolkningen er passe stor og landet har store naturressurser som kobber. I tillegg hadde landet nylig en fredelig maktovertakelse da den sittende presidenten tapte valget. Dette er gjerne den viktigste lakmustesten på at demokratiet er i ferd med å konsolidere seg.

Zambia het tidligere Nord-Rhodesia under kolonitiden. Landet fikk tidlig sin uavhengighet, i 1964, da den berømte Kenneth Kaunda ble president. Zambia har alltid vært i midten av en region full av uroligheter i siste halvdel av 1900-tallet. Landet støttet frigjøringsbevelgelsen i Zimbabwe og Sør-Afrika og mottok mange flyktninger under de brutale borgerkrigene i Angola og Mosambik. Økonomien i Zambia har løpt løpsk mange ganger, men ser ut til å ha stabilisert seg nå.

Zambia skiller seg fra sin nabo på mange måter, selv om de deler språk (chichewa) og er av bantu-avstamning - en folkegruppe fra Kongo. Zambia er mye mer urbanisert. Dette vises blant annet ved å sammenligne Lusaka og Lilongwe (Malawis hovedstad). Mens Lusaka er en pulserende millionby er Lilongwe en forvokst landsby med få bytrekk. Malawi har aktiv satset på et aktivt landbruk med subsidier, blant annet sterkt støttet av Norge. Det har ført til at landet er selvforsørgende med mat. Det er imponerende i et land som et 1/6 av størrelsen til Zambia, men har like mange innbyggere (i underkant av 15 millioner). Mentaliteten og folkelynnet er også annerledes i Zambia. Mens malawere er dypt konservative (godt hjulpet av amerikanske kirkebevegelser), føles zambiere som mer liberale.

ZAMBIAS NATUR

Men dyrelivet har det nok bedre i Zambia. I Malawi er nedhuggingen av skog ekstrem og all tilgjengelig mark skal dyrkes. Det er færre ville dyr. Da jeg var i Malawi hørte jeg om noen veldig få ville elefanter som levde i nærheten av Malawi-sjøen. Ellers blir man slått av at det er mennesker overalt langs veiene. I Zambia er det nesten ikke en sjel som går langs veiene og det er langt mellom landsbyene. Dyrene har derfor muligheten til å migrere over store avstander.

Zambia har noen av de flotteste nasjonalparkene i Afrika. Det er få turister her, parkene er store og naturen fantastisk. Zambia er nok det landet hvor det er enklest å se den fantastiske leoparden. De lave trærne med store trekroner er ideelle for leoparden som ønsker å gjemme byttet sitt oppe i trærne.

South Luangwa er den flotteste parken. Den ligger i en riftdal rundt elven Luangwa (som renner ut i Zambezi-elva). Gjennom målrettet norsk bistand har man bevart en utrolig artsrikdom, og sikret lokalbefolkningens involvering og eierskap. Den enkleste måten å komme seg til parken på er faktisk fra Lilongwe og ikke Lusaka, pga. både avstand og veikvalitet.

Den største parken er Kafue nasjonalpark. Den ligger vest for Lusaka og er gigantisk! Den er på størrelse med Wales og er, alt ettersom hvordan man regner på det, Afrikas neststørste nasjonalpark eller femtestørste nasjonalpark.

 

Zambias neststørste by, Ndola, er ikke den byen som drar flest turister. Den ligger akkurat ved Kongo-grensen i nord og opplever en utrolig utvikling og velstand pga. kobberindustrien. Kineserne investerer massivt her. Jeg vurderte å ta turen til Ndola for å se Zambia-Norge, men det ble med tanken. Det er ikke mange attraksjonene her. Det eneste er minnesmerket over FNs andre generalsekretær, Dag Hammarskjöld. Han styrtet her i 1961, og stedet vurderes nå inkludert blant UNESCOS verdensarvsteder. Det er mange teorier om hvorfor flyet han satt i styrtet og hvordan han døde.

 

Campen invadert av elefanter!

Men Zambias desidert største attraksjon er Victoria Falls. Det er beskrevet i et annet blogginnlegg her. Byen Livingstone har nå mange internasjonale avganger og eksklusive hotellkjeder etablerer seg langs Zambezi-elven. Lenger ned i Zambezi-elven kommer man til Lake Kariba, en av Afrikas største kunstige innsjøer. Her er Zambezi-elven demmet opp.

Øst for innsjøen ligger en av Zambias nyeste nasjonalparker, Lower Zambezi national park. Den skal visstnok være utrolig flott. Før den ble en nasjonalpark i 1983 var området et privat viltreservat som tilhørte Zambias president. Det er snakk om å linke den til Zimbabwes Mana Pool nasjonalpark på andre siden av elva. Dette med å linke nasjonalparker på tvers av landegrenser er en av de nye og viktige motene i sørlige Afrika for tiden. Slike sammenslåinger skaper noen enorme nasjonalparker. Her er noen av de største:

-          Kgalagadi Transfrontier Park - mellom Sør-Afrika og Botswana. Er på hele 38 000 kvadratkilometer.

-          Great Limpopo Transfrontier Park mellom Sør-Afrika, Mosambik og Zimbabwe. Her inngår bl.a. Krugerparken. Denne parken er fortsatt i utviklingsfasen og er på 35 000 kvadratkilometer.

-          Niassa game reserve i Nord-Mosambik. Skal linkes opp mot Selous game reserve i Tanzania. Dette blir en gigapark på nesten 100 000 kvadratkilometer.

 

Zambia er altså et av de letteste landene å feriere i og klimaet er perfekt, om noe varmt i de lavtliggende områdene deler av året (Zambesidalen og Luangwadalen). Landet har uendelige muligheter. Det har også gjort klokt i å motta tidligere bønder fra Zimbabwe. Hvite bønder som ble jaget fra sine gårder i Zimbabwe har slått seg ned i Zambia og dyrker mais. Før eksporterte Zimbabwe mais til sine naboland. Nå importerer Zimbabwe mais fra dem som de har drevet vekk. Zambia er landlåst, men i hvert fall ikke låst til fortiden.

Posering ved Luangwa-elven

Kina i Afrika

Noe av det som slår en når man reiser i Afrika er Kinas økende innflytelse. Kineserne er på alle hoteller, kinesiske byggearbeidere går i gatene og kinesiske skilt henger mange steder. Mye er skrevet om kinesisk innflytelse, og det er uenighet om dette er skadelig eller en reddende hånd for Afrika. Den zambiske forfatteren, Dambisa Moyo (som er mest kjent for å kritisere vestlig bistand i boka "Dead Aid") ser helt klart fordelene ved Kinas inntog. Andre ser bekymringen ved en voksende lånebyrde (Kina gir mer lån til Afrika enn Verdensbanken) og masse ny infrastruktur som man ikke har råd til å vedlikeholde. I de siste ukene har Aftenposten kjørt en artikkelserie om "Kina i verden" hvor spesielt Afrika får mye oppmerksomhet. Her kommer det blant annet fram at rundt 80% av Afrikas voldsomme økonomiske vekst kan tilskrives Kinas inntog på kontinentet.

På mine reiser har jeg sett litt av Kinas tilstedeværelse og vil fortelle litt om det her:

LILONGWE

En av de hovedstedene som er mest preget av kineserne er Lilongwe, Malawis hovedstad. I den konstruerte "nye bydelen" med statlige institusjoner har kineserne bygd et splitter nytt parlament. En heslig sak som minner om en blanding av Capitol Hill og et gresk tempel. I tillegg har man bygget et svært konferansesenter med tilhørende hotell. I utgangspunktet burde ikke Malawi være et interessant land for kineserne. Landet har ikke verdifulle og store naturressurser som er interessant for Kina, med mulig unntak av litt uranium. Hvorfor spytter da Kina inn mye penger i landet?

Nytt hotell- og konferansesenter

En av teoriene på hvorfor Kina investerer så mye i Afrika går på at man vil kjøpe politisk støtte for sitt krav om innlemming av Taiwan i folkereplublikken Kina. Tidligere fikk mange afrikanske land bistand fra Taiwan om å anerkjenne det som stat. Man gikk gjerne etter land som Malawi. Men Kina har effektivt klart å få de fleste land over på sin side. Det er derfor ganske symboltungt at det nye kinesiskbygde konferansesenteret i Lilongwe er plassert i et område som Taiwan utviklet og kalte "The Chinese Gardens". Nå står bare en kinesisk paviljong igjen. Det går allerede rykter om at hotellet har fått alvorlige setningsskader og slår sprekker. Det har tatt mistenkelig lang tid før hotellet er innflyttingsklart. Hotellet er forresten oppkalt etter den nå avdøde, og utskjelte, president Bingu wa Mutharika.

Ellers har kineserne satt sitt preg på dagliglivet i byen. Når man kjører gjennom "oldtown" ser man kinesiske forretninger og skilt. Malawere jeg har snakket med sier at kineserne er iferd med å ta over forretningslivet i byen. Kineserne er driftige folk og er nå i ferd med å etablere seg over hele kontinentet og konkurrere med inderne som tradisjonelt har utgjort handelsstanden.

Malawis ambassadør, Asbjørn Eidhammer, skriver mye om dette: http://blogg.regjeringen.no/norgeiverden/lilongwe/2012/10/04/kinesisk_preg/

MASERU

Maseru er hovedstaden i Lesotho, som i likhet med Malawi ikke er et spesielt interessant land for Kina om man tenker på naturressurser. Men kineserne er selvsagt i Maseru. I byens beste hotel, Maseru Sun, er det en egen fin kinesisk restaurant. Alle businesshoteller i Afrika med respekt for seg selv har en kinesisk restaurant. Lesotho har imidlerti en ganske spesiell historie med kinesisk migrasjon - lenge før Afrika begynte med sine storstile investeringer på kontinentet. Man ser de derfor ofte i bybildet.

Da jeg var på sightseeing i Maseru fikk jeg oppleve parlamentsbygningen. En veldig koselig trebygning med stor historisk verdi. Men nå skal parlamentet flyttes - til byens høyeste punkt, langt unna folk flest. Her har kineserne bygget et nytt parlament som nå sikkert er klart (jeg var der september 2011). Det er et staselig bygg og vil sikkert gi gode arbeidsforhold til parlamentarikerne. Jeg forsøkte å nærme meg inngangen til parlamentet da jeg var der, men da ble jeg jaget vekk av en kinesisk byggeleder.

ADDIS ABABA

Addis Ababa i Etiopa er iferd med å bli den diplomatiske hovedstaden i Afrika. Det nye signalbygget i byen er selvsagt hovedkvarteret til den Afrikanske Union. Når man kjører rundt i Addis Ababa er ikke bygningsmassen så imponerende, men AU-bygget derimot får en til å åpne øynene. Bygget ble bygget av kineserne og kostet rundt 200 millioner dollar. Til forskjell fra mange andre byggeprosjekter, ble dette gitt som en ren gave av kineserne, og kan ses på som et ønske fra Kina om å stimulere til regionalt samarbeid, fredsbygging og økonomisk samkvem mellom de afrikanske landene.

MAPUTO

Mosambik er blant landene som har nær interaksjon med Kina, og det merkes i Maputo. Maputo er kjent for å ha en sliten flyplass, men da vi dro til Maputo tidligere i år landet vi i en lekker terminalbygning. Immigrasjonskontrollen hadde moderne utstyr og man fikk til og med bildet sitt i visumsiden i passet. Køsystemet var imidlertid umiskjennelig afrikansk. Den internasjonale delen av flyplassen hadde akkurat blitt bygd av kineserne, og mens vi var der jobbet de med terminalen for innenlandstrafikk.

Alt så som sagt ganske lekkert ut, men når man besøkte toalettene merket man at dodørene begynte å gå fra hverandre. Her er man inne på to av argumentene i hovedkritikken mot disse kinesiske byggeprosjektene: 1) Byggteknisk er kvaliteten på det som gjøres diskutabelt. Vedlikeholdsbehovet melder seg ofte fort og det er lite kontroll av arbeidet som er utført. Framtidige vedlikeholdsutgifter tas heller ikke med i beregningen, og det henger sammen med det andre argumentet. 2) Arbeidet blir utført av kinesere. Kineserne oppretter brakkebyer hvor kinesiske arbeidere kommer inn i stort antall. Lokal arbeidskraft blir i liten grad brukt. Kunnskapen om hvordan byggene ble bygget og sysselsettingseffekten blir dermed liten.

Men det er uansett liten tvil om at Mosambik vil nyte godt av kinesiske investeringer innenfor samferdsel. Kina er i ferd med å forbinde nordlige, og mer utilgjengelige, Mosambik med omliggende land og sør med omfattende veibygging. Slike prosjekter var noe som Norge og andre vestlige land drev med på 60-70-tallet, og mange av disse er regnet som eksempler på mislykket bistand. Nå prøver Kina seg og når det gjelder infrastrukturprosjekter har de en viss suksesshistorie å vise til i hjemlandet.

SØR-AFRIKA

Det landet som mottar mest investeringer og som har størst interaksjon med Kina er Sør-Afrika. Men det synes ikke så mye i gatebildet, sammenlignet med andre land som er mindre utviklet. Sterke bånd er formet mellom ANC og det kinesiske kommunistpartiet og mange ANC-folk har dratt til Kina for å bli kurset. Dette er et fenomen for hele Afrika. For ulike funksjoner i staten tilbyr Kina trening og kompetanseoverføring og sponser flybilletter og opphold. For et par år siden deltok presseoffiserer fra 46 afrikanske land en studietur til det statskontrollerte media i Kina. Det samme gjelder også riksrevisorerene. Nær sagt alle landene i regionen jeg jobber i, AFROSAI-E, sender jevnlig riksrevisorer (eller andre høytstående i riksrevisjonene) til Kina.

Unntakene må være Swaziland og Gambia. Begge to anerkjenner fortsatt Taiwan og mottar fortsatt mye bistand derfra. Begge to opplever også dårlig økonomisk vekst, og har lite å vise til når det gjelder forbedring på den demokratiske indeksen.  

Det har vært en del spetakkel vedrørende ANCs bånd til Kina i Sør-Afrika. For en liten stund siden skulle Dalai Lama besøke Sør-Afrika i anledning Desmond Tutus 80års fødselsdag. Han ble nektet innreise, angivelig pga. visumproblemer. Det hadde skjedd en gang før også. Tutu fyrte seg selv opp og sa at Sør-Afrika var helt i lomma på kineserne og at lite hadde endret seg siden apartheid. Det endte opp med at han ikke fikk komme til bursdagen.

SEYCHELLENE

Ikke alt Kina gjør er like bra, men uavhengig av dette blir man fort imponert over det enorme nedslagsfeltet deres. Bare på i et bittelite land som Seychellene skjer det saker og ting. Da jeg var på Seychellene så jeg at de bygde nytt parlamentsbygg og bygg for Justisdepartementet. Men i tillegg gjør det seg bemerket på andre områder som etterhvert vil bli viktig; turisme. Ved siden av hotellet jeg bodde på lå det et annet hotell. Dette hotellet og Seychellene hadde nylig inngått avtale med kineserne om å prøve ut Seychellene som turistdestinasjon for kineserne. Man satte opp et chartet fly ifra Kina og innkvarterte hele gjengen på dette hotellet (som kan sier å være et slags 4-stjernes hotell). Men så gikk det galt..

1 dag før kineserne kom gikk dieselgeneratoren opp i flammer og gjorde kål på det elektriske anlegget. Hele hotellet ble dermed mørklagt. Da den kinesiske gjengen ankom hotellet om kvelden ble de møtt av en resepsjon som var lyst opp av stearinlys. Mange av kineserne hadde sikkert spart opp slik at dette skulle bli deres flotteste tur i livet. Airconditionanlegget funket selvfølgelig ikke, noe som gjør det ubehagelig i fuktige og varme Seychellene. Kineserne sto og gråt og skjelte ut betjeningen. Kinesisk turisme på Seychellene fikk en tøff start.

Hotellet på Seychellene

Oppsummert kan man si at effekten av kinesernes inntog foreløpig ser ut til å være positiv, men at de langsiktige virkningene er usikre. De gjør mye bra, som å bl.a. finansiere et topp moderne tollstasjon i Nord-Zambia (i Ndola ved grensen til Kongo) som kan scanne kjøretøy. Det er så avansert at nesten ingen kan operere det, men det er selvsagt noe man trenger i et land hvor enorme summer blir smuglet ut ved kobberutførsel og andre materialer. Men så har man mer tullete prosjekter, også dette i Ndola i Nord-Zambia, hvor man har bygget en fotballstadion med plass til 40 000 tilskuere. Men er kanskje ikke så rart nå som Zambia har blitt fotballgale etter å ha vunnet Afrikamesterskapet (slo Elfenbenskysten i finalen). Stadionen skal innvies ved at det norske landslaget "Drillos" skal spille der 12. januar 2013.

Ny stadion

Det er også en del kritikk mot kinesernes inntog. I nevnte Zambia brukte den nåværende presidenten mye anti-Kina-retorikk da han stilte til valg, men har nå gått tilbake på mye av dette. Og kinesiske tjenestemenn blir heller ikke behandlet med silkehansker. Da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen i Tanzania på flyplassen i Dar es Salaam, så jeg en kineser bli tatt for å smugle edelstenen "tanzanite". Det er en edelsten som bare finnes i Tanzania. Etter å ha tilbudt tollbetjenten å ta stenen og andre forsøk på å komme seg vekk, ble han tatt med til avhør.

Kina viser uansett vilje til å satse på Afrika og ta mye risiko. Kineserne følger etter og etablerer seg. De vil etterhvert bli en viktig samfunnsgruppe slik inderne har vært i østlige Afrika og slik libaneserne har blitt i vestlige Afrika. For min egen del setter jeg ihvertfall pris på å få god kinamat på mine turer!

Cape Town - The Mother City

Cape Town er Sør-Afrikas eldste by og kalles gjerne "The Mother City". Det er også den flotteste byen. Den ligger inneklemt under majestetiske Table Mountain, som er ti ganger eldre enn Mt. Everest. Motsatt av Table Mountain er Atlanterhavet som sender friske vindkast inn mot byen. Jeg har merket at alle sørafrikanere blir våte i blikket når jeg sier at jeg skal til Cape Town. Det er byen alle drar til for å slappe av, for å være aktive, for å ha det moro og få litt fri fra innlandet her i Pretoria.

Det hele startet med at nederlenderen Jan van Riebeeck ble plassert her i 1652 for å sikre en forsyningskoloni langs handelsveien mot Indonesia. Deretter fulgte flere nederlendere. Kort tid etter, i forbindelse med religiøse forfølgelser i Europa, kom franske hugenotter (protestanter). De etablerte seg i Franschoek (betyr det franske hjørnet)- midt i vindistriktet i Sør-Afrika. Med franske mat- og vin tradisjoner ble regionens rykte som vinmekka sterkt befestet. Vingårder spratt opp overalt. I dag føles det som at lille Franschoek har verdens største tetthet av Michelin-stjerne-restauranter. Den første vingården i Cape Town, Groot Constantia, serverte vin til selveste Napoleon.

Vindistrikt

Ca en halv million turister drar på "vinsafari" til vindistriktene og nyter fantastiske viner til en rimelig pris. I området ble blant annet den sørafrikanske vindruen, Pinotage, kultivert i 1925. Den er en krysning mellom Pinot Noir og Cinsaut (også kalt Hermitage). Den ble tilgjengelig på markedet i 1961, og er i hvert fall en av mine favoritter. Egentlig framstår hele Sør-Afrikas vindistrikt som et flott glansbilde. Her har man bevart de beste vintradisjoner, og dyrker frukt og mat som vokser opp i et perfekt middelhavskaktig klima. Men på nyhetene nå nylig er det rapportert om kraftige opptøyer hvor arbeidere klager over dårlig lønn, lange dager og dårlige arbeidsforhold. Vingårdene har svart med å skjerpe vaktholdet kraftig, og det er ikke uvanlig å se bevæpnede vakter utenfor de flotte inngangene til vingårdene.

BYEN

Cape Town virker å være en forholdsvis trygg oase i et land hvor kriminaliteten er blant de verste i verden. I sentrum er det sikkerhetsvakter på nesten hvert hjørne og det er relativt trygt å vandre fritt i bydelene. Det tryggeste området virker å være Victoria and Alfred Waterfront. Waterfront virker å være Norges svar på Aker Brygge, bare enda koseligere. Her er det kjøpesentre som er mer interessante enn de man finner i Pretoria, flotte restauranter, stemningsfulle puber og nærhet til vannet. Waterfront er i stor grad turistrettet, men nærheten til havet og utsikten til Table Mountain gjør det koselig der. Etter hvert vil man sikkert utforske restauranter og puber i Green Point, Sea Point og Camps Bay.

Et av de mest ikoniske stedene utenfor Cape Town er Robben Island (betyr seløya). Øya har hatt mange funksjoner gjennom tidene, bl.a. tilholdssted for spedalske, men i 1961 ble det et fengsel for politiske fanger. Mandela ble plassert der sammen med flere av dem som senere skulle bli politiske nøkkelfigurer i det nåværende styrende partiet, ANC (African National Congress). De sto sammen i luftegården og pratet og tilbragte endeløse timer i kalksteinbruddet med hakke og spade. Nåværende president Jacob Zuma tilbragte mange år med Mandela på øya, og fikk sin "utdannelse" gjennom politiske samtaler. Apartheidregimet visste ikke at man her formet en slagkraftig enhet som senere ville skape et demokratisk Sør-Afrika.

Utsikt fra Robben Island

I dag er det tidligere fanger som viser turistene rundt i fengselskomplekset. De forteller med stor troverdighet hvordan forholdene var. På øya vandrer det mange ville dyr, deriblant flere antilopearter og strutser. På øya er også en svær pingvinkoloni og seler som soler seg på stranda. 

Når man står på toppen av Table Mountain får man en av verdens flotteste utsikter. Taubanen går i stødig fart opp mot toppen og er ikke noe for de med alvorlig høydeskrekk. Taubanevognen roterer 360 grader under oppstigningen slik at man får utsikt i alle retninger. Vel opp på fjellet er det stier som går rundt i det fascinerende landskapet. Det er seks bioregioner i verden, og én av disse utgjør Table Mountain Nasjonalpark. Floraen er helt unik og sårbar. Det er nesten som å være på Hardangervidda med lyng og lavtvoksende busker. Det er flere plantearter her enn på hele de britiske øyer. Utsikten er fascinerende og når man ser ut mot Robben Island tror man at neste stopp er Antarktis. Men i virkeligheten ser man nordvestover.

Byen er også kjent for å ha huset verdens første hjertetransplantasjon; utført i 1967. Operasjonen var imidlertid semi-vellykket da pasienten døde like etter. Men allikevel et stort gjennombrudd, og er med på å befeste Sør-Afrikas posisjon som et land med et imponerende legevesen.

KAPP DET GODE HÅP

Kjøreturen ned mot Kapp det gode håp er en av verdens flotteste. Spesielt om man kjører ned langs vestkysten av halvøya. Her er flotte bukter, dramatiske fjell, knallblått vann, karrig landskap og veier som er hogd inn i fjellsiden. Naturen minner faktisk litt om Norge med en blanding av vidde og Lofoten.

Kapp det gode håp (Cape Point) er det mest sørvestlige punktet i Afrika. Det sørligste punktet er Cape Agulhas som ligger 15 mil lenger øst. Det er også her Det indiske hav og Atlanterhavet møtes. Men Cape Point føles virkelig som verdens ende (Tjøme får ha meg unnskyldt). Den første europeer som rundet tuppen var den portugisiske sjøfareren Bartolomeu Diaz i 1488. Senere kom Vasco da Gama.

Et fyrtårn ble bygget på det øverste punktet på tuppen, men dette ble raskt ubrukelig da det stadig var innhyllet i tåke og lavtliggende skyer. Et nytt fyrtårn ble senere bygget nærmere vannet. En av de mest kjente forulykkede båtene er Den flyvende hollender. Spøkelsesskipet har sitt hjemsted ved Kapp det gode håp. Men de som skremmer turistene mest er de frittgående bavianene som herjer i området.

Langs østkysten av kapphalvøya på vei tilbake til Cape Town kjører man gjennom flere koselige småbyer, hvorav den ene er bebodd av den sjeldne afrikanske pingvinstammen.

Cape Town er et velkomment avbrekk fra Pretoria. Mentaliteten er annerledes, folk mer liberale og tolerante og naturen og sjøluften gjør godt. Dette gjør at Cape Town ikke bare er Sør-Afrikas, men Afrikas mest populære turistattraksjon. Men er også godt å komme tilbake til en solid boerpølse i Pretoria!

Mat og drikke i Pretoria

Selv om Sør-Afrika er kjent som et mat-mekka, har ikke Pretoria det samme ryktet. De ultimate kulinariske opplevelsene får man hvis man reiser til Cape Town og området rundt. Spesielt i Franschoek, som ble grunnlagt av franske hugenotter, vrimler det av Michelin-stjerne-restauranter. Her koster en 10-retters det samme som en helaften på Egon i Oslo. Og maten er bedre.

I Pretoria er man derimot i boerland. Men boerne er allikevel ikke mindre sofistikerte enn sine landsmenn lenger sørvest. Det er først og fremst fra disse jeg har blitt introdusert for mat og drikke. Mye av maten er inspirert fra boernes nederlandske forgjengere, blant annet det de kaller "rusk". Det er en firkanten avlang hard kjeks. Den kommer i mange forskjellige smaker, men alle har til felles at de skal dyppes i kaffen slik at den blir myk og behagelig å spise. Noen tar til og med og blander den ut i kaffen!

BRAAI

Boerne er først og fremst glad i å grille. Grillparty kalles braai her, og det er noe annet en engangsgrill i Sofienbergparken. Her går man vitenskapelig til verks. Man går først til anskaffelse av trekubber og benytter en steingrill. Braaien begynner med at man tenner på veden. Veden brenner helt til den blir til glødende kull. Først da kan man legge på kjøttet. Dette tar gjerne 2-3 timer, og imens drikker man øl og vin. Formen blir derfor fin når man er klar for å spise. Kjøttet/biffen kan legges i forskjellige høyder, alt ettersom man vil ha medium rare, medium, well done etc. Akkurat dette overlates gjerne best til en dreven braai-master. Resultatet blir fantastisk! Jeg er helt overbevist om at den beste biffen i verden får man i Sør-Afrika. Glem Argentina.

Samtidig som braai er hyggelig, er det to tradisjoner som jeg helt ikke skjønner og som jeg kanskje ville ha forandret.

1) Vente til alt er grillet. En ting jeg liker med å grille i Norge er at man gjerne griller i flere etapper. Med kjøttet slenger man på noen ventepølser, og sistnevnte fortæres mens kjøttet blir stekt. På den måten blir man ikke sulten så lenge. Og når ting er ferdigstekt legger man det på en "varmehylle" i grillen. Men her er tradisjonen at ALT må være ferdiggrillet før man serverer maten. Det som dermed er ferdig først blir dermed kaldt før den tykkeste biffen er gjennomstekt. Det er derfor en blanding av kald og varm grillmat man får.

Boerpølse

2) Smør på pølsebrødet. I Sør-Afrika har man en veldig god pølse som heter "boerpølse". Den er laget av biffkjøtt og finner man den rette slakteren har man en fantastisk pølse. Den kan også være veldig dårlig hvis den kjøpes på en billigforretning, og er gjerne da laget av ubestemmelig materiale fra kua. Som i Norge har man ketsjup (kalles tomatsaus her) og sennep til pølsa. Men brødet skal ikke varmes. Det jeg derimot reagerer på er at man smører pølsebrødene med et tykt lag meierismør. Smaken forringes kraftig! Jeg pleier derfor å be om å få usmørede pølsebrød hvis det er noen slike igjen. Denne tradisjonen er synd, da det på kjøpesentrene på lørdager lukter grilla boerpølser på parkeringsplassen lang vei. Fristelsen er derfor stor til å ta et mellommåltid, men skuffelsen er stor når man ser at alle pølsebrødene er ferdigsmurte..

Som et apropos kan det nevnes at man ikke skal legge hva som helst på grillen. Her er det ikke plass til grønnsaker i aluminiumsfolie. På grillen skal det være rødt kjøtt. En gang jeg var på braai hadde braai-ansvarlig lagt på kylling på grillen. Da maten skulle serveres fikk jeg vite at kyllingen var definert i kategorien "grønnsaker".

RESTAURANTTILBUDET

Restauranttilbudet er bra i Pretoria! Som sagt får man noen fantastiske biffer her og i alle fasonger og størrelser. De som er virkelig modige kan sette tennene i en kilo biff (på den lokale restauranten). Det som virkelig er godt er når man får viltkjøtt. I nærområdet kan man finne restauranter som serverer biff fra kudu, springbok, gnu, eland og struts. I tillegg har man krokodillekjøtt, men er ikke så begeistret for den. Viltkjøttet er som sagt veldig velsmakende og mange av antilope- og gaselleartene er ikke så lette å få tak i utenfor Sør-Afrika. I land som Kenya og Tanzania er det nå forbudt mange steder å selge slikt viltkjøtt, men i Sør-Afrika - som har utallige viltfarmer - kan man servere viltmat på en bærekraftig måte.

Restaurantene har kvalitetsvin som koster en tiendedel av det det gjør i Norge og øl er billig. På restaurantene kan de mye om vinen og man velger selvfølgelig sørafrikansk. Vinen i Sør-Afrika er fantastisk god. Ølen er ikke så gæærn, ,men kanskje litt kjedelig. Det foregår en del spennende på mikronbryggeriområdet, men resultatet av dette er ikke så lett tilgjengelig. Man må ofte til matmarkeder i Johannesburg for å få dette. I Pretoria får man nesten bare de masseproduserte ølmerkene Castle, Black Label og Hansa. I tillegg har man import fra Namibia hvor man får Windhoek og Taffel. Alt dette er relativt standard lagertyper.

BILTONG

Men det store høydepunktet er biltongen! Det er tørket kjøtt som kommer i ulike varianter. Det kan minne om biff jerkey fra USA, men det er mye bedre. Biltongen kan enten være fersk (kjøttet kommer i biter i en myk variant), hard (i lange harde strimler) eller som tynne pølser (ligner på ølpølser). Det nytes best med en kald øl eller under en sundowner på en safaritur.

Spesielt godt er biltongen som kommer fra vilkjøtt. I Sør-Afrika har man flere egne spesialiserte forretninger som selger biltong. Her får man også kjøpt kjøttkuttemaskin om man ønsker å lage det selv i stua.

Oppsummert er Sør-Afrika et av verdens store matmekkaer. Og i Pretoria skal man lete lenge etter en dårlig restaurant. Servicen er alltid upåklagelig, ofte fordi de som serverer ikke får noe lønn. De er helt avhengig av tips. Tilbudet er også mangfoldig da det er mange etniske grupper som har slått seg ned i området her, spesielt grekere og italienere. I tillegg har man en stor indisk kontingent og kineserne blir fler og fler.

Saken er at jeg kommer til å savne å kunne bestille en biff til 70 kroner som er av prima kvalitet, og i stedet nøye meg med biffsnadder i Norge..

Liberia - landet til de frie slaver

Liberia har en interessant historie. Da britene skulle plassere frie amerikanske slaver i Afrika valgte de området som i dag utgjør Liberia. De ble plassert på Providence Island i 1822. Øya ligger inne i en lagune i Monrovia og er et slags åpent musem. Navnet Monrovia kommer fra tidligere president James Monroe som var en sterk tilhenger som sterkt støttet koloniseringen av Liberia. Liberia har egentlig en vakker historie med frie slaver som vant sin frihet og som ville starte noe nytt i Afrika - hvor deres forfedre kom fra. Men det ble ikke helt slik...amerika-liberianerne tok etter hvert fullstendig kontroll over den nye staten, og annekterte store deler av Monrovia som bare de kunne bo i. Deres bygninger lignet faktisk på bygninger man fant i sørstatene. Marginaliseringen av de lokale, uten slavebakgrunn fra USA, skapte massiv misnøye. Alle presidenter fram til 1980 var fra denne lille gruppen som ankom Liberia i 1822.

Liberias første president, Joseph Jenkins Roberts. Født som fri slave i Virginia i 1809 og dro til Liberia i 1829 hvor han slo seg ned som forretningsmann.

Da borgerkrigen brøt ut i 1989 dro mange av amerika-liberianerne til statene. Det var de som hadde ressurser til å komme seg vekk fra infernoet som ventet. I dag begynner mange av dem å komme tilbake. De er sterkt influert av det amerikanske samfunnet og de snakker kav amerikansk! De begynner å okkupere nøkkelstillinger i staten, og bringer inn mange friske ideer, samtidig som det fortsatte å sementere skillet mellom amerika-liberianerne og afrika-liberianerne.

Til høyre på bildet er lille Providence island hvor de første frie

slavene kom i land i 1822

Liberia var et meget borgerkrigsherjet land. Charles Taylor terroriserte landsbygda på 80-tallet før han gjorde forsøk på kupp i 1989. Han regjerte landet fram til 2003 før presset på han ble for stort og han søkte eksil i Nigeria. Det er kulehull i mange av bygningene, og tidligere landemerker i Monrovia står utplyndret og ødelagt. Et av disse er Ducor Palace Hotel. Dette var det eldste hotellet i Liberia (bygd i 1950) og står på det høyeste punktet i byen. Utsikten er fabelaktig. Alt av verdier har imidlertid blitt plyndret og bygget smuldrer opp. Det forhindret meg dog ikke i å ta en tur til toppen av bygget hvor man får Monrovias beste utsikt.

Ducor-hotellet ble stengt i 1989 like før Charles Taylor begynte opprøret. Kuppet startet den første borgerkrigen i Liberia, og hotellet ble hardt skadet under denne tiden. Den ble beskutt og bebodd av folk fra de nærliggende slumområdene. Først i 2007 tok Justisdepartementet ansvar og kastet ut folka. Nå blir det bevoktet av en vakt (som også har familien sin gående rundt der).

Ducor-hotellet ruver i bylandskapet 

Det er ikke bare bygningene her som har arr, men menneskene har også tydelige arr. Det er vanlig å se menn med avhogde armer og ben. På bare ett gatehjørne så jeg rundt 10 menn som alle sto på krykker. Dette skyldes bl.a. landminer og en brutal inngripen overfor sivilbefolkningen. Borgerkrigen her var ekstrem og brutaliteten nesten uten sidestykke. Den første borgerkrigen varte fra 1989 til 1996 og over 200 000 mennesker ble drept. Taylor ble faktisk valgt i "frie valg" i 1997, men sannsynligvis fordi ingen andre turte å ikke stemme på han.

HISTORISK SVEIP OVER BORGERKRIGEN

Den tidligere presidenten, Samuel Doe, var en skikkelig skurk som kom til makten etter et kupp i 1980. At Doe tok makten var dog i begynnelsen ikke så upopulært. Han var den første afrikaner som regjerte Liberia. Før det hadde alle presidenter stammet fra de opprinnelige frie slavene som ankom Liberia på 1820-tallet. Han fikk derfor massiv støtte i begynnelsen og var på statsbesøk i USA flere ganger. I 1989 var det flere frigjøringsbevegelser (de spredte imidlertid ikke så mye frihet rundt i landet) som sto i kø for å kaste Doe fra makten. Prince Johnson kom først til Monrovia og fikk Doe henrettet i 1990. Han ble grundig torturert og henrettet for åpent kamera. Klippet ble vist på nyhetene verden rundt. Imens hadde Taylor kommet inn i landet fra Elfensbenskysten og gjennom harde kamper med Does hær ble østlige Liberia helt ødelagt av krig, voldtekter og ødeleggelse. Taylor tok etter hvert kontroll over mesteparten av landet. Taylor var faktisk en del av Does regime, men måtte gå pga. korrupsjonsanklager. Han samlet sammen en hær av stammer (folk som følte seg marginalisert av Does styre) i Elfenbenskysten og gikk etter hvert til angrep.

Mellom Charles Taylor og Prince Johnson raste borgerkrigen. Taylor hadde partiet NPFL mens Johnson hadde partiet IGNU. I tillegg hadde man Does gamle tilhengere. Disse tre partene, pluss flere andre parter, skapte en forferdelig situasjon. Uten at jeg skal gå inn på detaljene, kan man si at man prøvde koalisjonsregjeringer, ECOWAS (foreningen av vestafrikanske stater) var inne og det var drøssevis av fredsavtaler. Hele 10 stykker ble inngått i omliggende hovedstader fra 1990 til 1995. Men i 1996 ble alt brutt og en stygg krig mellom Taylors NPFL og ULIMO (Does gamle tilhengere) brøt ut og mesteparten av Monrovia by ble ødelagt her.

Taylor ble valgt med lovnad om at mye av volden skulle gi seg. Og den ga seg noe, men ikke helt. Taylor begynte etter hvert å konsentrere seg om nabolandene og støtte geriljabevegelser her. Det var nettopp hans støtte til geriljabevegelser i Sierra Leone som gjorde han fortjent til hans dom hos domstolen i Haag.  Han støttet opprørsbevegelsen RUF, hvor han forsynte dem med våpen og han fikk bloddiamanter tilbake. Han støttet også bevegelsen i å utføre kidnappinger, tortur og lemlestelse av sivilbefolkningen og ikke minst i at de etablerte en stor hær av barnesoldater. Dommen i Haag sier klart at Taylor styrte denne bevegelsen direkte. Da var det ikke rart at Sierra Leone til gjengjeld ga den liberianske opprørsbevegelsen fritt leide i Sierra Leone for å styrte Taylor, noe som bidro til den andre liberianske borgerkrigen. Under 1997-valget gikk Taylor faktisk til valg med slagordet "He killed my ma, he killed my pa, but I will vote for him". For de som har sett filmen "Lord of war" (med Nicholas Cage), som delvis handler om våpensalg til afrikanske krigsherrer, så sies det at en av de gale krigsherrene i filmen, Andre Babtiste, i stor grad var basert på Charles Taylor.

Krigsforbryteren Charles Taylor

Den andre liberianske borgerkrig begynte i 1999 og kulminerte med beleiringen av Monrovia i 2003 av opprørsgruppen LURD (sterkt støttet av Guinea). De gjorde opprør mot en upopulær president og gikk hardt til verks med å bombe Monrovia sønder og sammen, uten å ta hensyn til menneskeliv. I ettertid har Taylor også blitt gitt mye av skylden for de høye dødstallene i 2003-beleiringen. Taylor pakket etter hvert sakene

og søkte tilflukt i Nigeria, og Monrovia ble kontrollert av amerikanske styrker og ECOWAS-styrker. ENDELIG kom freden til Liberia. Ca. 15 år med konstant borgerkrig hadde ødelagt det en gang lovende landet, og borgerkrigen spredte seg til hele regionen. Vest-Afrika fikk ikke nyte den framgangen det fortjente pga. av denne massive konflikten.

Jeg snakket med flere som hadde opplevd borgerkrigen, både i Liberia og Sierra Leone. Det var spesielt interessant å få innsikt i hvordan riksrevisjonen drev mens det fortsatt er krig. I riksrevisjonen i Sierra Leone var det til en viss grad business as usual i hovedstaden Freetown (byen ble i større grad enn landsbygda forskånet for krigshandlinger). En dag var det imidlertid aktuelt med et feltbesøk i de rurale områdene. Det var i disse områdene borgerkrigen raste. Revisoren jeg snakket med fikk beskjed om at det måtte gjøres, men følte seg ikke tilpass. Familien var bekymret. Fra sentralt hold ble han imidlertid gitt en vakt på reisen. Det var en tenåringsgutt med kalasjnikov. Han fulgte med på hele turen og det han så på landsbygda var et skrekkelig syn. Fortsatt er det mange hundretusener av mennesker som er intern fordrevne og ikke tør å dra hjem til sine landsbyer.

Mange liberianere har et blandet syn på rettsprosessen mot Taylor. Selv om mange idag tar avstand fra hans gjerninger, mener man at det er et liberiansk anliggende. Kritikken føyer seg inn i kritikken mot vestlige lands domsprosesser mot afrikanske krigsforbrytere, gjerne tidligere presidenter. Spørsmålet er hvorfor man hele tiden går for afrikanske ledere, mens forbrytelser i Midøsten, av USA og andre blir ignorert.

LIBERIA IDAG

Monrovia har kommet seg kraftig siden krigen. Selv om det er mye synlig fattigdom og slumområder. Man får inntrykket av at små virksomheter dukker opp overalt og det er et utrolig liv i byen. Mye av businessen i byen er styrt av libanesere. I tillegg til å importere mye av varene til Liberia er de store på eiendom. Libaneserne eier mye av bygningsmassen her, og tjener masse penger på å leie og lease disse ut til vestlige organisasjoner, FN og EU. Libaneserne er også en mektig innvandrergruppe i Sierra Leone og Guinea. Men av en eller annen grunn er det tilnærmet umulig for dem å få statsborgerskap i Liberia, mens i de andre nabolandene er det enklere.

Hva libaneserne ikke eier er imidlertid hotellet jeg skrev om tidligere i dette innlegget. Det forfalne Ducor-hotellet så i 2008 gode sjanser til å gjenvinne sin tidligere glans. Da sa Gaddafi at han var villig til å lease hotellet og sette i gang en storstilt rehabilitering. Arbeidet hadde begynt så smått i 2010, med masse forsinkelser, men ble selvfølgelig helt stoppet da Gaddafi tok kvelden i 2011.

 

Bilene her må nesten kommenteres.  Flesteparten av de er bruktbiler fra Europa. Og på mange av bilene er klistremerkene fortsatt på. Jeg så bl.a. en tidligere tysk bil med elgmerke på. Den tidligere bileieren hadde sikkert vært på ferietur i Norge. Har ellers sett biler med finsk flagg, nederlandsk flagg. Ellers ligner drosjene her veldig på drosjene i New York, med en viktig detalj. Man bruker bare Nissan Sunny. De er imidlertid malt gule slik at de er gjenkjennelige. En annen ting man legger merke til, i hvert fall på en søndag, er hvor mange kirker det er i byen. Det er gjerne en kirke på hvert kvartal. Det er evangeliske kirker, presbyterianere, metodister osv. Når man kjører bil med åpent vindu hører man plutselig høystemt sang når man kjører forbi en bygning.

LIBERIA - ET SHIPPINGLAND

Et område Liberia nyter suksess er shipping. Omkring 10-15 prosent av verdens handelsflåte er registrert i Liberia. For mange rederier er det greit å registrere skipene i et annet land for å slippe diverse kostnader og reguleringer. Noen land har spesialisert seg på å sørge for "frie havner" for verdens handelsflåte, deriblant Liberia, Panama og Marshalløyene. Ulempen med denne ordningen er selvsagt at mange av shipsrederne er kriminelle og kan komme unna med mye ved å søke tilflukt i land med lite reguleringer som Liberia. Selv om Liberia kan være stolte av å ha en av verdens største handelsflåter (på papiret), så slår det også tilbake på dem selv. Disse selskapene er gjerne selskaper som driver utstrakt overfiske og annen miljøkriminalitet som de ønsker å slippe unna med. Jeg snakket med en drosjesjåfør som sa at fiskeprisene har steget drastisk i det siste. Kysten av Vest-Afrika regnes for den delen av verden hvor ulovlig fiske bedrives i størst grad. Trålere kjører ned fra Europa og tømmer havet for fisk. Kona til drosjesjåføren drar til fiskemarkedet hver mandag for å sikre seg middag for uken, og hun kan fortelle at tilbudet blir mindre og prisene blir høyere for en befolkning som er lutfattig i utgangspunktet. Fisk er ofte den eneste proteinkilden, da kjøtt er altfor dyrt.

FRAMTIDENS LIBERIA
Liberia er definitivt et land i endring. Man ligger fortsatt langt bak Sierra Leone som har en bedre turistinfrastruktur og er mye tryggere generelt. Demokratiet i Liberia har ennå ikke konsolidert seg og nå opplever man en sterk tilførsel av liberianere med amerikansk bakgrunn. Mange av dem har politiske ambisjoner. I tillegg er det en rekke internasjonale selskaper inne for å jobbe med gruveindustrien og petroleumsindustrien. Utvinning av jern er den største industrien, men man har i tillegg gull og diamanter. Utfordringen er å sørge for at inntektene fra disse næringene tilfaller den liberianske befolkningen. Korrupsjonsnivået i Liberia er blant de høyeste i hele Afrika.

På den andre siden er Liberia et foregangsland for styrking av kvinners rettigheter. Overalt er det plakater som oppfordrer til respekt for kvinner, og landet har ikke minst Afrikas første kvinnelige president, Ellen Sirleaf Johnson. Hun fikk som kjent fredsprisen i fjor. Ellen har lenge vært en kjent figur i liberiansk politikk og stilte i 1997 til valg mot Charles Taylor. Det valget tapte hun, og ble etterpå en støttespiller for Taylor noe hun har blitt kritisert for. Hun gjorde noe opp for dette da hun presset Nigeria til å utlevere Taylor til domstolen i Haag.

 

En artig detalj er at utenfor inngangen til kontoret hennes står det konsekvent fire kvinnelige militære soldater - tungt bevæpnet. Ellers er sikkerhetsnivået generelt høyt, og man frykter fortsatt at volden kan blusse opp igjen.

Når man flyr fra Liberia ser man hvor tynt befolket landet er. Så langt øyet kan se er det grønn regnskog. Etter hvert flyr man over megabyene Abidjan i Elfenbenskysten, Accra i Ghana og ikke minst Lagos i Nigeria. Vest-Afrika virker å ha en voldsom urbanisering, og den eksisterer også i Liberia hvor 1 av 3 innbyggere bor i Monrovia.

Da jeg dro var alle opptatt av at Obama hadde vunnet USA-valget. Dette er noe som gleder nær sagt alle afrikanere, ikke minst i Kenya der jeg leste dagens aviser under mellomlandingen. Liberia håper på enda sterkere bånd til USA. Mens afrikanere i land som Kenya, Sierra Leone, Malawi og Zimbabwe tradisjonelt har studert i England, har liberianerne alltid dratt til USA og fått ideene derfra. Nå vender de tilbake i hopetall til Liberia med håp om en bedre fremtid, så blir det spennende å se hvor mottakelig Liberia er for å bli en "51. stat".