Øl i Afrika

Øl er veldig populært i Afrika. De mest øldrikkende landene på kontinentet er Nigeria, Uganda og Rwanda. Og overalt man drar finner man et nasjonal ølbryggeri - til og med i Sør-Sudan. Å etablere et bryggeri er en helt sentral del av nasjonsbyggingen. I tillegg til ølbryggeri føler mange land at det også er viktig å etablere et nasjonalt flyselskap, men dette krever adskillig mer ressurser og er i utgangspunktet alltid dømt til å mislykkes. Ølbrygging er lettere å få til.

Generelt kan man si at Afrika, med noen få unntak, ikke er det mest spennende ølkontinentet. Ølen er stort sett en variasjon over ulike typer lager. Det er også regionale forskjeller. I Øst-Afrika er ølen verst med sukkertilsatt øl og den er også meget lys. Kenya, Tanzania, Uganda osv. er ikke stedet å dra for godt øl. Ølen blir stadig bedre jo lenger sør man kommer, og da merkes også den tyske renhetsloven adskillig mer. I fransktalende land har man øl som er inspirert av belgisk øl, og man finner derfor mye godt. I Vest-Afrika er det også mye bra øl, og den er som regel den sterkeste i regionen! Her er ølen mørkere og man får den i kjempeflasker. Det er også mye varmere i Vest-Afrika pga. fuktigheten og den lave høyden.

Generelt foretrekker jeg å ta en øl enn vin, med unntak av Sør-Afrika. Ved å drikke lokalt øl er man en del av den lokale drikkekulturen og ølet reflekterer litt av landet. Vinen er jo bare importert. I mange av landene lages det hjemmelaget øl, ofte gjæret mais. Det ser ut som en slags melk med klumper i og lukter utrolig sur gjærlukt. Ikke min favoritt, men man finner det i lokale drikkebuler. Ofte får man det i et svært fat som deles av de som sitter rundt bordet. Litt sånt som mjød i Norge i gamle dager.

Nedenfor er en liste over de ølene jeg har prøvd og som man finner i de ulike landene man besøker. Har ikke rangert dem, da det ikke er noen ordentlig blindtest. Men er en grei introduksjon til de mange ølsortene man finner i Afrika.

Botswana
St. Louis Light
Ikke en høydare. Et veldig svakt øl (alkoholmessig) og ganske tamt. Botswana har tradisjonelt hatt en sterk avholdslinje og det har gjort at denne ølen er ganske vanlig.

St. Louis export
Denne er mye bedre og inneholder den vanlige 5 % alkohol. Foretrekkes heller enn de sørafrikanske merkene som er lett tilgjengelige.

 

Gambia
Julbrew
Gambia har ett ølmerke, og det heter Julbrew. Ganske godt øl som jeg drakk mye av i den uutholdelige varmen i Gambia. Ølet huskes best pga. navnet, da det assosieres med juleøl. Er jo litt overraskende å finne et nasjonaløl i et land med overveiende muslimsk befolkning, men muslimer i Vest-Afrika er generelt ganske avslappede.

 
 

Ghana
Ølet man får i Ghana er egentlig det sammen man får i Nigeria. Det er snakk om Star og Gulder. Man har også Club, men denne får man også i Liberia. Er uansett godt med øl i varmen i Accra, og det meste smaker godt da. Det er alltid godt med øl når det er en dam av kondensert vann under glasset. Guiness i Ghana er dog ikke fullt så sterk som i Nigeria - der er den på over 7 %.
 

Etiopia
St. George
Etiopia har en del ølmerker, men rakk bare å smake på to av dem. En av dem er St. George og det er den det selges mest av. Jeg synes det er et kjempegodt øl! Er befriende å drikke etiopisk øl framfor "sommerølene" man får i Kenya og Tanzania. Synes den etiopiske ølen er mørkere og har mer karakter. Litt mer som tsjekkisk øl.
 

Kenya
Tusker
Helt ok. Er tilsatt sukker, slik at man ikke får den bitterheten man leter etter i godt øl. En skikkelig slager i Øst-Afrika og det som fenger raskest hos turistene.

Tusker Draught (fatølvarianten)
Mye bedre enn vanlig tusker. Mens vanlig tusker kommer i halvliters flaske kommer denne i 0,33l. Er 100 % maltøl og er veldig godt.

White Cap
Det beste kenyanske ølet. Som mye øl i Øst-Afrika så får man det i halvlitersflasker. Fin logo med bilde av Mount Kenya. God bitterhet og ikke noe sukkertilsetning - bare ren malt. Noe mais er blanda inn, men det gir den mer karakter.

Pilsner
Ikke et veldig interessant øl. Det er masse sukker i det og altfor søtt. Den ligner i hvert fall ikke på pilsner som man kjenner det fra Tsjekkia.

 

Lesotho
Maluti
Veldig bra øl! Kanskje mitt favorittøl i Afrika. En perfekt blanding mellom bitterhet og sødme. Drikker man én vil man automatisk ha en til. Ølet er ikke å få tak i utenfor Lesotho. Sørafrikanere tar derfor og bunkrer opp med Maluti når de er i Lesotho.


Liberia
Club Lager
Dette er det eneste lokale ølet man får i Liberia. Liberia er nok ikke det landet med lengst bryggetradisjon, og dette ølet har jeg også funnet i Ghana og Nigeria. Men her insisterer de på at det er liberiansk øl. Jeg synes ølet er ganske godt. Samtidig frykter jeg at jeg har blitt påvirket av varmen her. Når man tar seg et glass kald Club lager under solnedgangen i sterk hete og har svettet seg gjennom hele dagen, så smaker nesten all øl godt. Og tror det er slik med Club lager. Den har en litt for sødmeaktig smak noe som tilsier at sukker er tilsatt, men fungerer utmerket i Liberias hete. Og den drikkes også av de mangetallige vestlige bistandsarbeiderne i Liberia, så da er den sikkert ikke så verst.

Madagaskar
Three Horses Beer (ofte forkortet THB)
Kommer i flere utgaver og størrelser. Jeg har blant annet prøvd en klassisk "murer", dvs. (0,65). Ganske sterk øl, 5,4 %, men mild i smaken. Det mest populære ølet på Madagaskar, og heter som regel bare "THB". Ganske OK øl, men ikke så bitter som den burde være. Er delvis maisbasert. Fungerer fint til å skylde bort eksosen som setter seg fast i halsen mens man går i Antananarivo.

Skol
Relativt populært øl av belgisk opprinnelse som også er ganske sterk. Jeg synes den er for lite frisk, og altfor fyldig. Nesten vanskelig å svelge. Ikke min favoritt.

Libertalia

Brygges av Skol-bryggeriet. En ganske god øl som bare kommer i små flasker. Den er mer kompleks enn THB og Skol, og har høy alkoholprosent. Nesten litt belgisk i stilen.

 

Malawi
Kuche Kuche

Kuche kuche brygges av Carlsberg og er på ca. 3,5 %. Ganske ok smak selv om det er delvis lagd av mais. Lettdrikkelig og svakt. Kuche kuche betyr at man holder på helt til soloppgangen. Ellers brygges det mange lokale varianter av Carlsberg i Malawi, hvorav Carlsberg Green er den mest populære.

 

Mauritius
Phoenix
Et øl man får overalt på den lille øya Mauritius. Navnet henspeiler både på fuglen Phoenix og en av de største byene på Mauritius (byen der bryggeriet ligger). Ikke så gæærnt øl, og det smaker bra i det fuktige klimaet. Typisk lyst øl og ikke sukker tilsatt.

Stag
Det beste ølet på Mauritius! Utrolig rund og fin i smaken. Perfekt. Men vanskelig å få tak i. Neste alle utestedene og restaurantene kjører bare Phoenix-ølet.

 

Mosambik
2 M
Fås i en lyst og mørk variant. Den mørke varianten har litt smak av kaffe. Det lyse ølet er ganske anonymt.

Laurentina
Laurentina er veldig godt. Premium er best, mens blanca passer best i sola. Dette ølmerket er topp 3 i Afrika!! Er også å få tak i i Sør-Afrika.

 













Nyter en Laurentina på en øy i Mosambik


Namibia
Tafel
Et ølmerke man får enkelte steder i Sør-Afrika. All namibisk øl er brygget ut fra renhetsloven slik at man ikke får tulleøl som man har i Øst-Afrika. Dette er et veldig godt øl som er passe mørkt.

Windhoek Draught (fatølvarianten)
Fås bare i store flasker (440mm). Et godt øl! Windhoek er blant de beste ølmerkene på kontinentet. Er en form for fatøl, men det paradoksale er at man ikke får det på fat noe sted i Sør-Afrika. Man må til Namibia. I Sør-Afrika er det bare tilgjengelig på flaske. Kan drikkes i større mengder, da alkoholprosenten bare er på 4 %.

Windhoek lager
Smaker ikke så forskjellig fra fatølvarianten. Kanskje en anelse mer bitter, og bedre størrelse på flasken (0,33). Jeg setter pris på små flaskestørrelser da man med store flasker må drikke raskere for at det ikke skal bli varmt.

 

Nigeria


Star

Et godt øl! Kommer i halvlitersflaske. Nigeria er et ølelskende land og de er derfor gode på å brygge øl.

Guiness
Guiness er jo ikke nigeriansk, men jeg tar det med allikevel. For det første er Nigeria verdens mest guinessdrikkende land. For det andre er guinessen her helt ulik den man får på en pub i Irland. Den er MYE sterkere. Er på rundt 8 % og de lokale drikker den som saft. Den går ned på 5. min. Prøver man å holde deres tempo er man i trøbbel.

Gulder
Mitt favorittøl i Nigeria. Som alt annet øl her kommer det i store flasker. Bitrere en de andre ølmerkene og er maltbasert. Definitivt et øl å bli glad i!

Harp
Et litt kjedelig øl som kan drikkes hvis man spiser mallefisk ved siden av. Brygges av guiness-bryggeriet i Nigeria, og man har plassert en harpelogo på ølet (som er lager) for at det skal symbolisere kvalitet. Forholdsvis sterkt øl og kommer i 0,6 flaske, så et par av disse kjenner man.


Rwanda


Primus
Primus må vel være det letteste ølet jeg har drukket i Afrika. Definitivt ikke for feinschmeckere. Men helt kurant å drikke hvis man vil ha litt enkel øl. Utrolig lys og passer for dem som ikke liker øl. Kommer i 0,33 og 0,72-utgaver.

Mützig
Noe mer bitter og fyldig enn primus. Virker å være brygget på lisens fra Tyskland. Logoen viser en middelalderridder på hest. Det stammer nok fra Rwandas tyske koloniarv (1885-1918). I likhet med Primus er det tilsatt sukker, og samsvarer derfor ikke med den tyske renhetsloven for øl. Kommer i 0,33 og 0,72-utgaver.

Turbo King
Turbo king er et utrolig harry navn på et øl, og logoen ligner på Lion-sjokoladen. Den smaker imidlertid ikke så verst. Den hevder å være "Dark Ale", men det er nok snarere jukse-ale. For å få fram den mørke søte ale-smaken, har de tilsatt karamell. Men jeg må innrømme at den smaker ganske bra. Kan også nevnes at man finner en lokal variant av det belgiske ølet Skol i Rwanda. Denne er omtalt under Madagaskar.


Seychellene
Seybrew

Seybrew er det mest populære ølet på Seychellene og det som er lettest å få tak i. Ganske standard smak, men frisk og god. Kan drikkes i store mengder.

Eku
Det andre ølet på Seychellene og er mer for feinschmeckere. Det er sterkere enn Seybrew (i overkant av 5 %) og har mer karakter. Et øl man nyter fremfor å helle i seg. Er også uklokt å helle i seg da man kjenner alkoholen ganske snart.


Swaziland
Sibebe
Dette er det eneste lokale pilsnerølet i Swaziland. Som mange andre øl i regionen er dette en blanding av malt og mais. Ølet er ikke så verst. Den er veldig lys, men forfriskende. Passer nok bra å drikke når temperaturen koker i lavlandet. Ellers sies det også at det i Swaziland er et ølmerke som er laget av rotplanten cassava. Jeg fikk imidlertid ikke tak i denne under mitt besøk i landet.

 

Sør-Afrika


Castle-badebasseng med utsikt til cricketkamp

Castle Lager

Castle er et godt øl. Er litt utskjelt fordi man finner det overalt, på samme måte som Ringnes i Norge. I tillegg blander de inn sukker i bryggingsprosessen. Veldig lettdrikkelig, men litt tamt.

Castle Draught (fatølvarianten)
Et bedre øl enn vanlig castle. Er 100 % malt. Er et forholdsvis nytt tilskudd til ølsortimentet i Sør-Afrika.

Hansa

Ikke det samme som Bergen-hansa. Et passe bittert øl, men kanskje litt for rar ettersmak. Men er drikkbart. Hansa er symptomatisk for sørafrikansk øl ved at det er litt kjedelig og pregløst.

Black Label

Det beste sørafrikanske ølet. Har visstnok et rykte for å være ølet for arbeiderklassen, og har derfor et litt røffere rykte. Veldig velsmakende. Castle er mer mainstream og for "overklassen".

Mitchell's
Mitchell's er Sør-Afrikas (og kanskje Afrikas?) eldste mikrobryggeri. Det ble etablert på 80-tallet i den koselige byen Knysna langs Garden route. Der lages det mange typer øl. De beste er Lager, Honey and Ale og Bitter. Disse er mye bedre enn standard lager som man får kjøpt på liquor-stores i Sør-Afrika. Om man er på Waterfront i Cape Town er det beste stedet å ta en øl, nettopp på puben Mitchell's. Har selv vært på ølsmaking på mikrobryggeriet.


Sør-Sudan
Nile Special
Ølet er fra Uganda og produseres opprinnelig i Jinja der. Men brygges også på lisens av bryggeriet i Juba. Mer syrlig enn annet østafrikansk øl, og dermed noe som jeg liker godt. Ble et par Nile Special under Sør-Sudan-oppholdet.

White Bull
Sør-Sudans eneste lokale øl. En ganske fyldig øl med lett sødme. Fin å drikke når solen går ned. Bare det at ølet er fra Sør-Sudan øker attraksjonsfaktoren betraktelig.



Tanzania
Serengeti
Det nestbeste ølet i Tanzania. Det skyldes at det er 100 % maltøl. I flere av ølmerkene i Tanzania og Kenya jukser man ved å tilsette sukker i stedet for bygg for å få opp alkoholprosenten. Da blir ølet for søtt.

Safari
Et av jukseølene. Her brukes det sukker, og smaken blir deretter.

Kilimanjaro
Her tilsettes sukker og smaken blir ikke veldig god. Men er allikevel blant de bedre av sukkerølene.

Ndovu
Det beste ølet i Tanzania. 100 % maltøl og er blant de få som kommer i 0,33l flaske i landet. Et øl man kan nyte.


Uganda
Nile Special
Dette er faktisk ølet jeg har mest problemer med å huske. Kan være at det var ganske anonymt. Stort pluss for at det brygges i byen Jinja som ligger rett ved Nilens utspring ved Victoriasjøen.

Eagle
Et godt og potent øl. 5,5 prosent og dermed sterkere enn det man normalt får i regionen. Både mørkt, men lett og drikke. Veldig godt øl å drikke i det varme og fuktige klimaet i Uganda. 

Bell
Et ganske søtt øl, slik man gjerne liker der i Østlige Afrika. Ikke noen stor høydare, men er allikevel populært i regionen (bl.a. i Rwanda).

 

Zambia
Mosi
Nasjonalølet i Zambia. Et godt øl! Et bittert øl som er godt å drikke i varmen. Ølet er oppkalt etter Victoriafallene (Mosi-oi-Tunya)og har bilde av fallene på flaska. Anbefales at nytes ved elvebredden av Zambezi og med utsikt til Viktoriafallene.

 

Zimbabwe
Zambezi
Zambezi er helt ok, men ikke noe mer. Synes den har en litt underlig ettersmak. Pleier allikevel å kjøpe det når jeg er i Zimbabwe. Er viktig å støtte lokal ølindustri.

Rwanda - The Land of a Thousand Hills

Det hele startet med en tur til Windhoek. Da vi ankom flyplassen i Johannesburg i god tid før, fikk vi vite ved innsjekkingsskranken at flyet var overbooket, men at vi kunne ta neste fly som gikk om tre timer. Ikke noe stor krise det. Så fikk vi vite at vi kunne få en kompensasjon. Vi kunne velge å dra hvor vi ville i Afrika med South African Airways. Og de flyr mange steder. Stedet vi valgte var Rwanda - landet med fjellgorillaene.

 

Rwanda er virkelig en perle i Afrika! Landet er bittelite og er inneklemt mellom Den Demokratiske Republikken Kongo (DRC), Uganda, Tanzania og Burundi. Mesteparten av landet ligger over 1500 meter og landets besøkende får med seg hovedsakelig to ting: Fjellgorillaene og folkemordhistorien. Det grufulle folkemordet i 1994 vil for alltid forfølge Rwanda og det er utrolig viktig å lære om dette når man besøker landet. Men mest av alt vil jeg vise hvilket fantastisk og fascinerende land Rwanda er.

LOV OG ORDEN

Vårt mål for å besøke Rwanda var fjellgorillaene og den vakre naturen. Jeg har også blitt veldig fascinert over at Rwanda i dag har blitt et slags Afrikas svar på Tyskland og Singapore. Her er det orden, nulltoleranse for korrupsjon og veldig rent. Rwanda scorer faktisk veldig godt på korrupsjonsindeksen. De er rundt nr. 50 i verden (noe som er bra for et afrikansk land) og er det 4. minst korrupte landet i Afrika - bare slått av Mauritius, Cape Verde og Botswana. Siden landet ikke har noe særlig naturressurser er det veldig avhengig av å bruke de få ressursene effektivt. I tillegg har landet en veldig populær president som heter Paul Kagame. Men en ekstrem vilje til endring og gjennomførbarhet har han skapt et lite økonomisk mirakel i Rwanda. Landet er en av Afrikas raskest voksende og økonomien er veldig åpen. Millioner av rwandere er bragt ut av fattigdom.

Men med 95% oppslutning ved forrige valg er det vanskelig for andre kandidater å ta opp kampen mot Kagame (som har regjert siden 2000). Han er som sagt populær, og det er liten tvil om at man trenger sterke og inspirerende ledere etter det traumatiske året 1994. Kagame har selv sagt at han styrer med Singapore som modell.

Rwanda føles utrolig trygt. Damer går med barnevogn ute etter at det har blitt mørkt, og det er generelt mye folk i gatene. Folk er også veldig vennlige og imøtekommende. Dette er et trekk Rwanda også deler med Uganda som også føles veldig trygt og vennlig. Begge land har handlekraftige presidenter, men som av Amnesty blir kritisert for brudd på menneskerettighetene.

Ellers er Rwanda godt kjent for sitt plastposeforbud. Det er ikke lov med plastposer i landet. Da vi bl.a. kjøpte en suvenir fikk vi gaven i papirpose. Tollere gjennomsøker turister som kommer for å fjerne plastposer fra bagasjen. Plastposeforbudet er et ledd i arbeidet med å gjøre Rwanda rent. En bekjent av meg hadde en teori på dette: Etter folkemordet lå det bokstavelig talt menneskelik overalt - langs veiene, på jordene, i elvene og flytende i innsjøene. Arrene var store og traumene ubegripelige. Som et ledd i renselsesprosessen vasket man gatene for blod, fjernet alt som minnet om folkemordet og i samme prosessen fjernet man all søppel. For å bevare denne renheten, innførte man strenge lover om forsøpling. Men det virker som at befolkningen ikke har noen interesse av å forsøple. Å ikke forsøple kan være en form for å finne rasjonalitet og mening etter folkemordet.

TVUNGEN DUGNAD

Vi skulle fra Kigali til nordøst i landet - til Volcanoes nasjonalpark - hvor fjellgorillaene er. Men den lørdagen var det nasjonal dugnad. Alle må ut i gatene for å feie, grave renner ved siden av veiene eller plukke søppel. Det er utrolig fascinerende! Og dette skjer en gang i måneden. Et massivt politioppbud sørger for at ingen sluntrer unna. Om man prøver å lure seg unna er prisen en ganske heftig bot eller et lengre fengselsopphold.

Alle som kjører i gatene blir sett på med mistenksomhet, inkludert vi. Vi hadde en ugandisk sjåfør og han har mange ganger opplevd å bli trakassert. Det hjelper ikke å være utlending. Politiet klager på at han "ødelegger" den månedlige nasjonale dugnadsdagen ved å kjøre fritt rundt. Som straff blir han som regel bedt om å dra til et hotell og vente til klokka er 14.00 (det er da dugnadsdagen tar slutt) før han kan kjøre igjen. I dette tilfellet kjørte vi kl. 08.00 om morgenen og de "frivillige" mannskapene var i full gang med å gjøre rent veier og diverse annet. Ved hvert eneste lyskryss og rundkjøring i Kigali hadde store styrker med politifolk plassert seg. Jobben til sjåføren med å forklare hvorfor man kjørte rundt ble betydelige enklere når politifolka så at det satt to hvite turister i baksetet. Allikevel ble vi stoppet ca. 40 ganger på vår vei til Musanze, hvor nasjonalparken ligger.

 

Folketomme gater under dugnaden


LAKE KIVU

Rwandas grense til Kongo består stort sett av en svær innsjø, Kivusjøen. Kivusjøen ligger i den vestlige Rift valley (som inkluderer Lake Albert i Uganda og Lake Tanganyika i Tanzania - den østlige Rift valley går gjennom Malawisjøen, Kenya og Etiopia). Lake Kivu er nesten 500 meter dypt og dekker et svært område. Den går helt ned til Burundi. Den har også Afrikas 2. største innhavsøy.

Vi tok en båttur på Kivusjøen. Den lille motorbåten med den mistenkelige motorlyden gikk fra havnebyen Rubavu. Da vi stod på stranden var vi ca. 500 meter fra grensa til DRC. Om bord i båten kunne vi studere DRC på den andre siden. På DRC-siden finner man byen Goma.

Lake Kivu har ikke like mange fiskearter som Malawisjøen, Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Det skyldes metan. På bånn i den dype innsjøen er det enorme mengder metangass som ligger og lurer. Også i fiskevann i Norge har det vært snakk om at det finnes metangass på bånn. Slik metangass kan være farlig. For en del år tilbake i Kamerun kom plutselig all metangassen til overflaten og 1750 mennesker døde nesten umiddelbart som følge av oksygentap. Da man begynte å undersøke hvor i Afrika man har lignende innsjøer, ble Kivusjøen stående som den eneste. Gjennom historien har det vært flere metanutbrudd i den mange millioner gamle innsjøen, og det har ført til jevnlige utslettelser av dyr. Av den grunn er det bare 30 fiskearter i Lake Kivu. En rigg er nå plassert på Kivusjøen for å pumpe opp metangassen og også bruke den til noe fornuftig (energibruk).

FJELLGORILLAER OG VULKANER
Rwanda har et helt enestående dyreliv. Man får imidlertid ikke det inntrykket når man kjører rundt i landet. Landet består egentlig nesten utelukkende av åser, fjell og høyder. Nesten ingenting er flatt. Og hver eneste centimeter er utnyttet med en maisåkrer, potetåkrer, risåkrer og ikke minst bananplantasjer. Te dyrkes i vest mens kaffe dyrkes i øst. Men det mest slående er alle eucalyptustrærne som er plantet absolutt overalt. Disse trærne, som kommer fra Australia, er effektive da de vokser kjempefort og gir masse god ved til befolkningen. Et stort problem i Afrika er hugging av skog for å lage grillkull. I Rwanda er det mer miljøvennlig ved at man bruker den hersens eucalyptus. Ingen gråter når et eucalyptustre blir hogd. Men de fortrenger altså all annen lokal flora.

Men det er mange lommer med opprinnelig flora og fauna. Den mest kjente er Parc de Volcanoes i nordøst. Den ligger i Virunga-fjellkjeden som deles av tre land, Rwanda, DRC og Uganda. I alle disse tre finnes den berømte fjellgorillaen. Det er nå bare rundt 800 individer igjen i det fri, men antallet vokser faktisk sakte, men sikkert pga. meget nøysomt konservering. Det koster flesk å dra på gorillasafari, men pengene går til stor nytte - både til bevaring av gorillaene, sysselsetting av rangers, guider osv. og til lokale samfunnsprosjekter som skolebygging. Mer fornuftig form for bistand enn å dra på gorillasafari er vanskelig å finne. I tillegg er det skrekkelig moro!

Det er til sammen seks enorme vulkaner som utgjør nasjonalparken. Alle er innslynget av tropisk regnskog. Alle er over 3300 m.o.h. og den høyeste når 4500 meter. Det er et helt utrolig syn å være i Musanze (byen med utg.pkt. for gorillasafariene i Rwanda) å se i horisonten seks utrolig høye vulkaner. Vulkanene i Øst-Afrika er et syn av de sjeldne, og de samme gjelder også Mount Meru og Kilimanjaro som jeg har sett fra bakken og Mount Kenya som jeg har sett fra flyet. Det er fascinerende hvordan de reiser seg opp fra den flate bakken og dominerer synsbildet fullstendig. Det er gjerne mange mil mellom hver side av fjellet.

Alle gorillaene er gruppert inn i familier. Til sammen 64 turister, fordelt på 8 grupper, drar ut hver dag for å besøke familiene. Hver gruppe får sin familie. Gorillafamiliene holder til i ulike deler av parken, noe som betyr at turistgruppene må gå ulike avstander. Grytidlig om morgenen er det en gjeng parkvoktere som drar ut i skogen for å lokalisere gorillafamiliene. Dette gjør at gruppene kan gå mer eller mindre målrettet. Men det kan ta alt fra 2 timer, 4 timer eller hele dagen.

Vi gikk i en gruppe med middels vanskelighet. Det innebar først klatring gjennom en rekke landsbyer og potetåkre før vi ankom grensa til nasjonalparken noen hundre meter oppe. Man går i høyden (2500-3000 m.o.h.) noe som innebærer at man hiver etter pusten. Jeg følte det nesten som å gå i Alpene med grønne enger, kuer og høye fjell rundt. Forskjellen er imidlertid at oppover i åsen begynner et helt annet habitat - tropisk regnskog.

Nasjonalparken markeres bare med et steingjerde av vulkansk stein. Når man klatrer over gjerdet er man inne i en helt annen verden. Her er det jungel! Det er vegetasjon over alt og ekstremt grønt. Det lukter jungel og man blir fascinert av hvor frodig det er. Foran i gruppa er det guider med macheter som lager vei i jungelen. Det er viktig å gå med heldekkende klær, ellers blir det smertefullt. Her vokser det kjempebrennesler - 10 ganger større enn dem i Norge og de er også 10 ganger så smertefulle. Etter å ha gått gjennom brenneslejungelen brenner det over hele kroppen, men alt man tenker på er gorillaene.

Spenningen stiger når vi ser parkvokterne. Det betyr at vi bare er noen få hundre meter fra dem. Vi legger fra oss sekker og vesker og tar oss med kameraet. Det første vi ser er en hunngorilla i et tre med ungen. Hun satt fredfullt og tygde i seg de grønne plantene. Ungen var mer opptatt av å leke. Etter hvert så vi en silverback. Alle hanngorillaer utvikler grått hår på ryggen etter hvert, og den eldste og sterkeste blir en såkalt silverback - leder av flokken. Vi kunne gå helt inntil silverbacken - rundt en meters avstand. Det er en mektig opplevelse å se han i øynene. Man kan skimte noe menneskelig. 

Mens man ser på en gorilla hører man gjerne at det rasler i trærne bak deg. Plutselig er man omringet av flere gorillaer som egentlig bare er interessert i å spise grøntvekster. Alle familiene man kan besøke i Rwanda er tilvendt mennesker. Man bruker lang tid på "habituation" - en lang prosess hvor man gjør dem vant til mennesker. Andre grupper er såkalte forskningsgorillaer hvor forskere kan studere adferden. Og til slutt har man helt ville gorillaer. Ekstremt mye ressurser brukes på å beskytte dem, og det er det vi betaler for når vi besøker dem. Det går patruljer i jungelen og vulkanfjellene mellom DRC, Uganda og Rwanda. Vår guide i Rwanda, Chris, sa at han selv hadde jobbet som parkvokter. Og krypskytterne var meget godt bevæpnet, slik at det var regelrette slag inne i jungelen. Han sa at han har måtte drepe, og i slike situasjoner er det liv eller død. Det er uansett flott at folk er villige til å ta denne oppgaven, og mange i de tre landene føler en plikt til å beskytte dyrene. Og det beste er når krypskytterne kan brukes til konservering i stedet for. Mange av dem som patruljerer, eller bærer ryggsekkene til turistene, er tidligere krypskyttere. Rwanda er verdensledende i denne type konservering.

Vi hadde én time med gorillaene. Det er maksimum tid. Men sjeldent har en time gått så fort. Etter å ha observert gorillaene og tatt utallige bilder er det på tide å gå. Gorillaene må forberede seg på en ny gruppe neste dag. Om ettermiddagen pleier de å forflytte seg til et nytt sted og hver og en lager et rede for natta.

KIGALI

Kigali er ikke den mest interessante byen, men det er nok å gjøre for å slå i hjel et par dager. Den ligger på en rekke høyder og hele byen er stort sett bare bakker. Av attraksjoner er folkemordmuseet verdt å oppleve, det er noen markeder og det er generelt hyggelig å spasere rundt. Byen er fredelig og restaurantopplevelsene mange. I Kigali ligger også Milles Collines-hotellet - åstedet for handlingen i filmen "Hotel Rwanda". Her anbefales det å ta en drink i den livlige baren på kvelden. Lite minner om de dramatiske hendelsene her i 1994.

Kigali egner seg bra til å fylle opp med souvenirer. Landet lager utmerket kaffe - ofte med en slags ingefærsmak. Og teen fra Rwanda er også berømt. Ellers har kaffen fått mye oppmerksomhet internasjonalt ved å ha blitt promotert av Starbucks. Rwanda er også gode på keramikk, som pygmeene (Twa) spesialiserer seg på, og på samme måte som zuluene i Sør-Afrika er man gode på veving av kurver.

Av andre ting i Rwanda anbefales en tur til Nyingwe nasjonalpark i sør. Her er det 13 forskjellige primatarter, inkludert sjimpanser. Og i øst i Rwanda har man Akagera nasjonalpark med mer tradisjonelle afrikanske savannedyr.

Selv med sine 12 millioner innbyggere og 26 000 kvadratkilometer er det altså bevarte lommer av vill og fantastisk natur i Rwanda. Og landets mest dyrebare ressurs er fjellgorillaene som bringer inn verdifull utenlandsk valuta inn i økonomien. Å se fjellgorillaene skal være den ultimate safariopplevelsen i Afrika. Og jeg er ikke uenig.

Og en funfact til slutt: Rwandere er verdens mest bananspisende folk!

Sport i Sør-Afrika

 

 

Sør-Afrika er en av de mest sportsinteresserte landene i verden. Et eksempel på dette er kanalpakken min på kabel-tv. Her får jeg tilgang til rundt 12 sportskanaler. Selv ikke en 3. divisjonskamp mellom Ranheim og Stokmarknes slipper unna visning her. Sport er så viktig her at folk tar på landslagsdrakter på jobb på fredagen. Mye av grunnen er nok at sport er en samlende kraft i et land med fortsatt dype skillelinjer og mistro.

I all hovedsak er det tre sportsgrener som utmerker seg: Rugby, fotball og cricket.

RUGBY

Hver storby har sitt rugbylag, og i Pretoria er det Blue Bulls som gjelder. De spiller på Lofthus stadion - en stadion de også deler med fotballaget Mamelodi Sundowns. Rugby var i høyeste grad de hvites sport under apartheid og landslaget, Springboks (oppkalt etter Sør-Afrikas nasjonaldyr). Da apartheid tok slutt og Mandela ble president var det mange som mente at man måtte døpe om Springboks. For de som har sett filmen Invictus av Clint Eastwood, kommer det fram at Mandela ønsket å bevare Springboks. Gjennom en pakt med lagets kaptein la de en plan for å la laget vinne alle sørafrikaneres hjerter og bidra forsoning. Timingen var utmerket da VM i rugby ble arrangert i Sør-Afrika i 1995. Springboks klarte å vinne hele VM, noe som var sensasjonelt.

I dag går alle med Springboks-t-skjorter og Zuma engasjerte seg sterkt i deres innsats under fjorårets VM (ble bare semifinaleplass da).

De beste lagene i Sør-Afrika, Australia og New Zealand spiller sammen i en slags Mesterliga. Jeg var vitne til noen av disse kampene da Blue Bulls møtte motstand fra Australia. Å være på rugbykamp er en egen opplevelse, og minner mye om tilsvarende sportsbegivenheter i USA. Det er veldig hyggelig, mye grilling og camping før kampen og fri flyt av øl. Men veldig familievennlig og ikke noe hatstemning slik man finner det på mange fotballkamper i Europa.

Om man er på rugbykamp i Pretoria er stemningen veldig uformell. Det runger boerpop over høytalleren. Det er artister som synger på afrikaans og musikken er sterkt inspirert av ompamusikk fra Tyskland og Nederland. Jeg synes det er ganske enerverende, men man kommer ikke unna populariteten deres her.  En av de mest kjente er Kurt Darrens "Kaptein Span de Seile" (www.youtube.com/watch?v=oLlIlJPTMkw)

FOTBALL

Fotball er den største sporten i Sør-Afrika. Mens rugby har vært de hvites sport, har fotball alltid vært de svartes sport. Sør-Afrika er fortsatt stolt av fotball-VM i 2010. Uten problemer klarte landet å arrangere verdens største idrettsarrangement. I tillegg til at noen av verdens flotteste stadioner ble bygget, var det også en massiv utbygging av infrastrukturen, og spesielt veinettet.

Landslaget heter Bafana bafana. Laget har de siste årene vært ganske utskjelt da de ikke har klart å kvalifisere seg til Afrikamesterskapet, og de innfridde ikke forventningene i fotball-VM. Trenere kommer og går hele tiden, og nå er det den nåværende treneren, Gordon Igesund (tredje generasjons norsk innvandrer), som sitter usikkert. Det kan skje at Sør-Afrika blir slått ut av Etiopia (!) i gruppespillet. Mange skjønner ikke hvorfor Sør-Afrika med sine ressurser og mange spillere gjør det så dårlig med landslaget.

Sør-Afrika har en av verdens mest legendariske fotballderbyer med Orlando Pirates mot Kaiser Chiefs. Begge lagene er fra Soweto, i Johannesburg. Kaiser Chiefs spiller på Soccer City - det fantastiske stadionet som ble bygget til fotball-vm og der finalen gikk. Når det er fotballderby fylles stadionet til randen og hele nasjonen ser på. Også i andre land i Afrika er dette viktige kamper. Seriemesterskapet går gjerne enten til Kaiser Chiefs eller Orlando Pirates. Men i min "hjemby" Pretoria er det Mamelodi Sundowns som gjelder. Jeg har vært på fotballkamper med dem her i byen og på Soccer City. Fellestrekk er en veldig god stemning på stadion og en intens vuvuzelalyd. Alle blåser i det bråkete hornet og ørepropper bør medbringes for de som er litt sar for lyd.

Stadionene fra fotball-VM brukes i høyeste grad, og spesielt de som ble bygget i Cape Town og Durban er vakre. Et fotballstadion ble også bygget i den anonyme og pregløse lille gruvebyen Rustenburg. Det skyldes imidlertid en rik høvding som har skaffet mye penger fra gruveselskapene for deres utvinning av platina på hans land. Hans stadion ble også brukt til Afrikamesterskapet i år. Til store protester fra Cape Town ble den byen utelatt som vertsby. Noen spekulerer i at det skyldes at ANCs opposisjonsparti, Democratic Alliance, styrer Cape Town, og provinsen Western Cape.

CRICKET
Cricket er den tredje store sporten. Her er det større grad av innslag fra flere folkegrupper, og naturlig nok er de av indisk avstamning veldig interessert. Landslaget kalles Proteas, og jeg har inntrykk av at det meste handler om landslaget og ikke klubblagene. De som er på landslaget har nesten ikke tid til å spille på klubbnivå, da det er så mange kamper.

Reglene i cricket tar det litt tid å lære seg, men er ikke så komplisert når man har sett et par kamper. Kampene kan vare i flere dager, én dag eller 3-4 timer. Vi så en av de sistnevnte. Landslagene drar rundt til tidligere engelske kolonier og spiller gjerne flere kamper i samme slengen. Det er en arv fra gamle dager. Når f.eks. det engelske cricketlandslaget seilte til Australia er det ikke noe poeng i å bare spille én kamp, men man gjorde gjerne unna flere kamper når man først var der. Reisingen tok mye tid.

Cricketspillere har gjerne på kritthvite heldekkende klær og hatt med bred brem. Det skyldes at kampene gjerne går på dagen og i flere timer under den afrikanske solen. Ved stadionet i Pretoria er det på den ene siden en svær gresslette hvor tilskuerne setter opp campingstolene og fyrer på grillen. Med så lange kamper er det greit å sitte behagelig og sprette noen pils i ny og ne.

 

LØPING

Selv om løping kanskje ikke er blant de tre store berømte sportene, er det det som trekker mest folk i Sør-Afrika. Utrolig mange folk er involvert i konkurranseløping, mer eller mindre seriøst. Løpene går gjerne gjennom sentrum av byer og gjennom townships. Det er en fin måte å åpne opp byrom som ellers ikke er så tilgjengelige. Løping i Sør-Afrika er befriende upretensiøst. Folk fra alle sosiale lag gjør det, og det å gjøre en maraton blir betraktet som ganske hverdagslig.

Det er mange tøffe løp, bl.a. Two oceans - en 5,6 mil langt løp som runder Kapp det gode håp utenfor Cape Town. Men det mest legendariske er ultramaratonet Comrades. Comrades går fra Durban til Pietermaritzburg (hvor Gandhi bodde) - som ligger øst i Sør-Afrika i KwaZulu-Natal. Løpet er 8,9 mil langt og det er ca. 1200 meters stigning mellom Durban og mål. Bare de aller beste kan delta (man må ha fullført en vanlig maraton på under 5 timer) og man må fullføre Comrades innen 12 timer om man ønsker å passere målstreken og få medalje. En slik medalje er noe av det mest eksklusive man kan få innen løpeverden.

Comrades startet i 1921 og har blitt avholdt hvert år med unntak av 2. verdenskrig. Jeg nøyde meg med å se løpet på tv i godstolen. Det er egentlig som å se på Vasaloppet. Det er en over 12-timers sending med folkefest, intervjuer av dødsslitne løpere og man følger kampen om seieren. Det mest underholdende er å følge med når klokka slår 12 timer. Da stenges målområdet umiddelbart. Stakkars løpere som har slitt seg gjennom 11 og 59 minutter kreker seg mot målstreken, men opplever å bli avstengt helt i siste sekund. Det er utrolig brutalt, men en regel er en regel.

En årlig tradisjon med Comrades er Unogwaja Challenge. I 1933 ønsket en av Sør-Afrikas beste løpere, Phil Masterton-Smith å delta i Comrades. Han bodde i Cape Town, men hadde ikke råd til togbilletten til Pietermaritzburg. Han valgte derfor å sykle hele veien til Pietermariztburg. Det tok han 10 dager å sykle den 170 mil lange turen. Og dagen etter at han ankom byen løp han Comrades og ble nr. 10! Hvert år er det en gruppe syklister/løpere som gjentar denne bragden for å samle inn penger til veldedige formål. 10 dager før Comrades sykler de fra Cape Town og løper Comrades etter at de har kommet fram. Når det gjelder Phil Masterton-Smith døde han i et bombeangrep i byen Tobruk, øst i Libya i 1942. Men den tradisjonen han startet lever altså videre i beste velgående.  

I årets Comrades løp en av mine venner fra den norske ambassen, Sondre. Han løp på en meget respektabel tid! Se artikkelen om bragden her:
http://www.norway.org.za/News_and_events/Latest-news/Norwegian-diplomat-in-Comrades/

Stedet med verdens største diamant

Verdens største diamant ble funnet ca. tre mil fra Pretoria i byen Cullinan. Et diamanteventyr begynte her på slutten av 1800-tallet. Man fant Cullinan 1, også kalt "The Great Star of Africa". Flere diamanter, alle innenfor top 10 av tidenes største diamanter, har senere blitt funnet her. Og diamanteventyret fortsetter med fortsatt drift, og slagghaugen vokser og vokser i høyden.

Cullinan er en av de mange perlene som omgir Pretoria. For å komme dit kjører man forbi Pretorias dårlige samvittighet, den enorme townshipen Mamelodi med drøye 250 000 innbyggere. Mamelodi er oppkalt etter kallenavnet på Paul Kruger, gitt av de svarte fordi han var flink til å plystre - Melodienes mor. I det Mamelodi glir vekk fra netthinnen ser man plutselig en enorm struktur tårne opp i åsen. Det er Premier diamond mine i Cullinan. Man ser også slagghaugen som tårner i hvert fall 100 meter opp i været. Det er restene av et enormt hull som bare blir dypere og dypere som følge av diamantgravingen.

Cullinan ble etablert bare pga. diamantindustrien. Selv om det fortsatt er storstilt utvinning av diamanter har byen blitt godt bevart for turisme. Bygningene ser like ut som da de ble bygd og koselige gjestehus og kafeer ligger langs hovedgaten. Hovedgaten ender i et stort gjerde. På andre siden av gjerdet ligger det enorme komplekset til diamantgruven. Det arrangeres masse turer hvor man kan gå ned i gruvene og besøke andre kulturelle severdigheter. Et populært tilbud er å ta damptoget fra Pretoria til Cullinan. Og man kan ikke minst kjøpe diamanter i Cullinan! Og vi snakker altså ikke om blodiamanter fra et borgerkrigsherjet land, men diamanter som er gravd opp i nabolaget.

En slik diamant var The Great Star of Africa. Den ble kjøpt opp av Transval-staten, boernes stat i nordlige Sør-Afrika - før samlingen av alle statene. Den ble gitt som en gave til Kong Edward av Storbritannia. Å frakte den til Storbritannia var en risikabel affære, da den vil tiltrekke seg kjeltringer under overfarten. Storbritannia satte derfor agenter til å beskytte lasten under overfarten. Men dette var bare et lokkemiddel. I virkeligheten ble diamanten sendt som en vanlig postforsending for å ikke vekke for mye oppsikt. Transporten gikk greit og vel framme i Storbritannia ble det satt i gang en voldsom operasjon for å dele diamanten opp i mindre biter. Den var så enorm at den var ubrukelig for å plasseres i kroner og septer. Den ble etter hvert delt opp i ni biter etter en omstendelig skjærejobb. Nå er de alle plassert i Storbritannias kronjuveler. Da jeg var i Tower of London for et par år siden så jeg dem utstilt. De er et imponerende syn. Nå fikk jeg også sett jorda de stammer fra.

KRIGSFANGER

Verden er full av utrolige historier. Og de forekommer gjerne der man minst skulle tro at de fantes. Denne startet med at Sør-Afrika bestemte seg for å være på de alliertes siden under 2. verdenskrig. Dette skjedde til stor forargelse og protest blant boerne i Sør-Afrika. Mange identifiserte seg med tyskerne, spesielt med tanke på at tyskerne lett ble kooptert av afrikaanerkulturen og at de hadde sterk innflytelse i Namibia. Nå ble det allikevel slik at Sør-Afrika først og fremst kom i krig med italienerne og særlig i Afrika - i det som da ble kalt Abyssinia - dagens Etiopia. Sør-Afrika tok et enormt antall italienske soldater til fange der. 63 000 ble fraktet til Sør-Afrika og ble plassert i en leir utenfor Cullinan som heter Zonderwater (betyr landet uten vann).

Krigsfangene ble behandlet relativt bra. Mange av dem fikk utdannelse der og de kunne i stor grad vandre fritt i området og arbeide på farmene rundt. 20 teatre ble etablert i campen og rundt 1000 av italienerne jobbet som skuespillere, produsenter osv. Mange fikk også brukt sine kunstneriske talent og malte enorme vakre veggmalerier/fresker. Disse er i mer eller mindre grad bevart den dag i dag. 263 av krigsfangene døde under oppholdet i Zonderwater og en egen krigskirkegård er tilegnet dem. I dag setter italienerne sitt preg på Sør-Afrika med utallige italienske restauranter av meget høy kvalitet. Restauranten i Pretoria ratet høyest på Tripadvisor er en italiensk restaurant.

Cullinan er altså et av de mange stedene i Sør-Afrika som er mer populært blant Sør-Afrikanere enn utenlandske turister. Å dra dit er som å dra tilbake i tid - en tid da man begynte å innse hvor enorme rikdommer som skjulte seg under bakken i sørlige Afrika. Selv om Kimberley er den mest kjente diamantbyen i Sør-Afrika, byen hvor Cecil Rhodes bygde opp sin rikdom - nok til å kjøpe opp hele regionen! - er det Cullinan som er spesiell. Hvorfor? Av verdens ti største diamanter funnet, tar Cullinan-diamantene de første ni plassene.

 

Okavangodeltaet

 

 

Okavangodeltaet er verdens største mirakler. Mirakelet skjer i Kalahariørkenen. Tenk deg en livløs ørken som plutselig våkner til liv når en elv plutselig bestemmer seg for å dumpe alt vannet der. Her oppstår den største tetthet av dyreliv i hele Afrika.

VERDENS STØRSTE INNLANDSDELTA

Okavangodeltaet ligger nord i Botswana. Botswana er i underkant av dobbelt så stort som Norge og er et veldig flatt land. Nesten alt land ligger på +- 1000 m.o.h. 70 % av landet består av Kalahariørkenen. Det er en utrolig komplisert og omstendelig forklaring på hvordan Kalahariørkenen og Okavangodeltaet ble skapt. Kort fortalt ble Kalahariørkenen skapt ved at elver som rant innenlands (og ikke mot kysten slik elver gjerne gjør) la fra seg mange sedimenter av finkornet stein (sand). Dette akkumulerte seg til et område på 900 000 kvadratkilometer (tre ganger Norges størrelse) og dekker deler av følgende land: Demokratiske Republikken Kongo (DRC), Namibia, Angola, Zambia, Botswana, Sør-Afrika og Zimbabwe. Botswana er størst preget. Okavangoelven har sin opprinnelse i høylandet i Angola. Dette området får mye regn! Elven renner sørover gjennom Angola, gjennom Caprivistripen i Namibia og inn i Botswana. Her støter den på den vestligste delen av den afrikanske riftdalen (Rift valley). Elven blir dermed fanget! Og whoops, så forsvinner den bare i Kalahariørkenen. Ufattelige mengder vann dekker et svært område på samme måte som en hånd. Sett at du strekker ut alle fingrene. Armen er elven og når den begynner å stoppe danner den småelver som er fingrene før det hele tar slutt.

Dyrene elsker å være i Okavangodeltaet. Et problem i størstedelen av Afrika er det skarpe skillet mellom tørketid og regntid. I sørlige Afrika er det tørt og kjølig om vinteren og vått og varmt om sommeren (området rundt Cape Town er unntaket hvor klimaet minner mer om Middelhavet). Det er egentlig bare to sesonger. I Okavangodeltaet kommer regner i november/desember når behovet for regn er størst og varmen er som sterkest. Det regner til februar/mars og en laaang tørketid begynner. Men i mai skjer det noe rart. Plutselig dukker en svær elv opp i deltaet. Regnet som falt i januar har tatt veien hele veien ned til Botswana. Når dyrene trenger vann som mest oversvømmes et enormt områder.

Mens vi var i Okavangodeltaet så vi at deltaet bokstavelig talt var i ferd med å fylles opp. Vi kunne se hvordan vanne rant sakte som en elv utover tørre områder.

DYRELIVET

Vi var vitne til et utrolig dyreliv. Jeg er som kjent helt hekta på safari og er glad i å "spotte" dyrene som det heter. Det betyr å holde konstant utkikk i bushen, trær, savanner etter dyr. Sjeldent har dette vært mer moro enn i Okavangodeltaet. Jeg er spesielt glad i å spotte fugler, og i Afrika har man noen helt fantastiske fugler. Den vakreste er kanskje lilac-breasted roller. Den er ikke bare en fabelaktig fugl, men den har også en spesiell adferd hvor navnet kommer fra. De mannlige fuglene prøver å imponere hunnkjønnet ved å fly opp i luften og stupe ned i en slags spiral. Jeg har bare sett denne leken mens jeg var i Liwonde-nasjonalpark i Malawi.

Et klassisk syn er å se på en flokk antiloper som løper i firsprang over vannet i deltaen. Dette var vi vitne til på en mokorobåt. En mokoro er en kajakklignende sak som er mye smalere og man sitter nærmere vannet. Den skal egentlig hugges ut av en trestamme og styres av en mann med lang stokk - ikke ulikt gondolene i Venezia. Nå er imidlertid trestammene byttet ut med fiberglass for å minske hugsten av trær.

Man kan ikke være i Okavangodeltaet uten å ha sittet i en mokoro. Man kan virkelig studere livet i vannet. Vannet er ikke mer enn en halvmeter dypt, men her bugner det av fisk og andre dyr. Morsomt er å studere de store grasstråene som står opp fra vannet. Her kan man få øye på frosker. De klamrer seg fast til gresstrået og håper på å ikke bli oppdaget av fuglene. Når mørker senker seg tør de endelig å lage lyder, og hele deltaet fylles opp i en kakofoni av froskelyder.

Ellers er Okavangodeltaet, i likhet med Chobe nasjonalpark i Nordlige Botswana og Hwange nasjonalpark i Zimbabwe, kjent for sine tallrike elefanter. Man ser elefanter absolutt hele tiden. Ikke minst når man ankommer området med småfly ser man grå dotter rundt omkring på bakken. Mens man sitter i safaribilen oppdager man plutselig en svær elefant rundt neste sving. Selv om de ikke er fullt så aggressive som ørkenelefantene i Namibia sier de ifra.

 

BOTSWANA - EN SUKSESSHISTORIE

At dyrelivet i Okavangodeltaet har blitt bevart skyldes en meget god styring fra Botswanas myndigheter. Botswana har vært så heldige å ha hatt ledere med integritet og klokskap. Etter uavhengigheten i 1964 valgte man de meget populære høvdingen Seretse Khama som president. Han hadde levd i et slags selvpåført eksil i England, mye pga. sitt ekteskap med den hvite britiske kvinnen Ruth Williams. Dette vakte enorm oppsikt hos hans egen stamme, og også apartheidregimet i Sør-Afrika reagerte sterkt. De mente at dette ødela deres politikk for å skape raseharmoni gjennom segregering. De truet med å ødelegge hele økonomien til Botswana. Men da han kom som president sto Khama på sitt og nektet å forlate Ruth. Hun ble etter hvert Botswanas landsmoder og Khama skapte seg en flott arv gjennom fornuftig styring av landet. Hans sønn styrer nå landet, og har bærekraftig turismevekst på hovedagendaen.

I våpenskjoldet til Botswana ser man en sebra. Den symboliserer det svarte og hvite i harmoni - en referanse til ekteskapet mellom Seretse og Ruth. At landet har klart seg bra er imponerende da lite infrastruktur og styringssystemer var investert av britene. De var simpelthen et protektorat, noe som betyr at de var beskyttet mot invasjon fra andre land. Lesotho og Swaziland hadde samme status. Den største inntektskilden er diamanter og tidligere var det kveg som var den 2. største inntektskilden. Men nå er kvegeksport overtatt av turisme. Turismen vokser og vokser, men på et bærekraftig nivå. Man må betale ganske heftig for å bo greit i Okavangodeltaet, men belønningen er et uberørt område med omfattende deltakelse fra lokalsamfunnene.

Hele 40 % av Botswana er bevart gjennom nasjonalparker og naturreservater, og Okavangodeltaet er selve juvelen. Men dette er nå truet av Namibias skrikende mangel på både vann og energi. Siden Okavangoelven renner gjennom Caprivistripen har Namibia all rett til å endre elveløpet slik at det renner inn i landet - i hvert fall lage en kanal. Og i høyfjellene i Angola begynner bøndene etter hvert å utnytte elven til jorbruk, etter at de var jaget vekk derfra under den lange borgerkrigen. Alt dette vil kunne føre til betydelig mindre vannføring til Deltaet. Løsningen vil kunne være at Botswana kompenserer Namibia og Angola for å ikke utnytte elveressursen.

En lignende problemstilling har man med Egypt og landene lenger ned i Nilen som ønsker å bygge dammer. Egypt er rasende på Etiopia som bygger den gigantiske Renessansedammen på den Blå Nilen, og har nærmest truet med flyangrep og bombeaksjoner. Sør-Sudan vurderer å bygge dammer (Norge har allerede hjulpet dem med en dam i Nimule - ved Uganda-grensa). Men Egypt kan måtte betale dem for å ikke utnytte ressursene. På samme måte har Ecuador bedt land som Norge om å betale dem for å ikke utnytte de store oljeressursene påvist i Orienteregnskogen - verdens mest artsrike regnskog.

Men det finnes suksesshistorier i Afrika. I Okavangodeltaet kan de mange titusener av elefanter vandre gjennom korridorer til Angola, til Zambezielven i Zambia og inn i Hwange nasjonalpark i Zimbabwe. De kan migrere alt ut fra regntid og tilgjengelighet på vann og mat. Alle landene tjener på dette, og elefantbefolkningen blomstrer. I Okavangodeltaet blomstrer i hvert fall turistindustrien og jeg anbefaler alle å ta en tur dit. Men det er ikke for de med flyskrekk. Eneste måte å komme seg inn på er med småfly…

 

 

Frosker

 

Morgenkaffe på safari

 

Trærne i Okavangodeltaet tilbyr ypperlig habitat for leoparder

 

Solnedgang over Deltaet