lørdag 12. november 2011

Zim

Det foreløpig siste landet jeg var i var i Zimbabwe. Og det var kanskje det landet jeg var mest spent på på forhånd. Man hører jo så mye rart – blant annet om de fryktede immigrasjonsoffiserene. Men ryktet skulle vise seg å være overdrevet. Det tok riktignok 10 ganger lenger tid i immigrasjonen enn et gjennomsnittlig afrikansk land, men ikke noe uvennlighet. Flyplassen i Harare er forresten supermoderne. Det samme kan derimot ikke sies om nasjonalflyselskapet Air Zimbabwe..
Harare er en overraskende urban by med høye skyskrapere, brede avenyer, flotte kirker og flotte koloniale hus. Man ser at dette er en by i et land som var blant Afrikas mest suksessfulle. Det hadde mye å vise til i landbruksproduksjonen (Afrikas kornkammer), tekstilindustrien og gjennom utvinning av diamanter, gull og platina. Mye galt har skjedd de siste åra, mye på grunn av uante mengder korrupsjon. Det tok helt av i årene 2007-2009 med en hyperinflasjon man ikke hadde sett maken til siden Tyskland i mellomkrigstiden. Økonomien ble helt ødelagt og de flinke hodene forlot landet. De fleste har ikke returnert. I dag er landet en såkalt ”multi currency economy” hvor dollar er den viktigste valutaen. Laveste veksel er 1 dollar, slik at butikkene utsteder kuponger eller sukkertøy for mellomværende veksel.
Det er fortsatt mye spenninger i landet, og det var opptøyer med opprørspoliti og tåregass under mitt opphold. Landet er også utrolig delt politisk hvor man enten støtter Mugabes Zanu-PF-parti eller Tsvangirais MDC-parti. Det reflekteres også i avisene som er veldig polarisert. Ting kan gå ille, og det brøt nesten ut borgerkrig i 2008. Er uansett trist at et land som har så mye potensial, og stolt historie, ødelegge alt. Det vises klarest ved det alvorlige kolerautbruddet i 2008. Mens jeg var i Harare rapporterte avisene om utbrudd av tyfus i landet. Det skal jo ikke skje.
Landet er på størrelse med Norge, og er i likhet med sistnevnte velsignet med masse verdifulle mineraler. Et interessant fenomen i Zimbabwe er de store kampesteinene som ligger strødd rundt omkring. Skulle tro at det var isbreer som hadde spredt dem omkring. Og landets fremste turistattraksjon er Victoria Falls (som visstnok ser bedre ut på Zimbabwe-siden enn på Zambia-siden). Man merker en utrolig stolthet over landet av de lokale. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble spurt om hva jeg synes om landet og om jeg likte det.
Har et litt ambivalent forhold til Zimbabwe, men er klar på at jeg vil tilbake. Landet har i hvert fall potensial til å bli et av kontinentets fremste turistdestinasjoner.


onsdag 2. november 2011

The Pearl of Africa


Winston Churchill kalte landet ”the pearl of Africa”. Og det kan nok stemme. Landet er i hvert fall et slags Afrika i miniatyr.
Uganda er nok det landet som har satt mest spor av dem jeg har besøkt. Det hele begynte med kjøreturen fra flyplassen til Kampala. Kampala har antageligvis en av verdens verste trafikker, og jeg endte opp med å stå to og en halv time i kø, noe som var greit da jeg kunne beundre folkelivet langs veien med endeløse markedsboder, puber og nattklubber. Pulsen steg da sjåføren bestemte seg for å kjøre på motsatt siden av veien i flere kilometer av gangen og presset motgående bilister ut. Han slang seg også på kortesjer av ministere som insisterte på å komme fram.
Uganda er et ganske folksomt land. Mange mennesker på et lite område, og det er vel bare Niger i Afrika som har en høyere befolkningsvekst. Allikevel er landet ganske harmonisk (med unntak i Nord), og Kampala er en utrolig hyggelig hovedstad å vandre rundt i. Folk sier ”hei” til deg uoppfordret og det er til og med forholdsvis trygt å gå ute om natta (en sjeldenhet i afrikanske hovedsteder). Man legger også merke til ganske sløve folk som er khat-tyggende. Khaten (som gjerne storkonsumeres i land som Somalia og Yemen) produseres i Kenya og Uganda.
Tradisjonell sang
Uganda har mange særheter. Det er for eksempel det eneste landet jeg har vært i hvor servitørene spør om man vil ha ølen kald eller varm. I tillegg brukes banan som ”staple food” på samme måte som potet og ris. Bananpalmer er overalt. Et eksotisk innslag i Kampala er de enorme marabou-fuglene (avbildet på melkesjokoladen). De store fuglene svever over byen og lever av menneskelig avfall. På nært hold er de ikke spesielt vakre.
  
Marabou-storken


Rafting i Nilen
Mens vi besøkte den ugandiske riksrevisjonen traff vi en IT-manager. En ganske kul ugandisk fyr med amerikansk aksent. Under samtalen kom det fram at han er raftinginstruktør på si, og ganske snart fikk vi et tilbud om å være med på å rafte i Nilen. Nilen!!! Sivilisasjonens vugge og verdens lengste elv. Og for en tur!! Definitivt en av de beste opplevelsene jeg har hatt. Vi ble fortalt at vi skulle rafte i stryk som var kategorisert som 5, dvs. høyeste tillatte kategori for kommersiell rafting. Turen var på ca. 35km.
Vi kjørte til byen Jinja tidlig lørdag morgen til basecamp. Deretter ble vi kjørt til Nilen på åpent lasteplan. Vi ble fortalt at det ikke var noen flodhester eller krokodiller i den delen av Nilen vi skulle rafte. Padlingen foregår i flotte omgivelser og det er stadig øgler og otere som svømmer over elva. Jeg glemmer aldri følelsen av å høre bruset av en foss i det fjerne mens man padler på blikkstille vann. Man vet at snart så forvandles stillheten til et inferno av bølger og såkalte ”vaskemaskiner”. Flere ganger havnet jeg i slike vaskemaskiner. Det begynner med at hele flåten tipper over og alle havner i vannet. Deretter blir du fraktet ca. en kilometer nedover elva gjennom ulike stryk og bølger hvor man har mer enn nok med å få puste og unngå steiner. Deretter blir man reddet av en person i kano som man klamrer seg fast til. Og slik gjentar det seg. Men det er like moro hver gang.
Langs elva er det et fantastisk dyreliv og naturen er frodig. Jeg vil aldri glemme følelsen av å padle under en enorm sverm med flaggermus. Helt utrolig.
Etter raftingturen dro vi til Nilens kilde, en underjordisk kilde som ligger der Victoriasjøen slutter og der Nilen begynner. Fra dette punktet bruker vannet tre måneder på å nå Middelhavet.
Uganda er et land jeg kan tenke meg å besøke igjen. Og da står gorillasafari og tur til Rwenzori-fjellkjeden på programmet. Den fjellkjeden regnes for å være blant de mest imponerende i verden og fjellene rekker til over 5000m.o.h. Øyhopping på Victoriasjøen er også noe å få med seg.


Mens noen bruker Nilen til å rafte, bruker andre elva til å frakte bananer og motorsykler

tirsdag 18. oktober 2011

Tilbake til Malawi



        

Nytt flagg                                                                                   Gammelt flagg



Denne gangen gikk turen til Malawi. Malawi har forandret seg en del siden sist jeg var her.
Malawi kaller seg selv ”the warm heart of Africa”, men det kunne like gjerne hett ”the sleepy heart of Africa”. Men ikke nå lenger, da ting er i ferd med å endres. Presidenten, Bingu wa Mutharika, har etter å ha blitt gjenvalgt i 2009 introdusert en rekke lover. Det begynte med at han endret flagget, flyttet på offentlige feriedager og utsatt lokalvalget.  Etter hvert har det kommet lover som er egnet til å begrense ytringsfriheten. Men det er Malawis meget bekymringsfulle økonomiske utvikling som har skapt størst misnøye, og det hele kulminerte med 20. juli-demonstrasjonen hvor bl.a. 20 demonstranter ble drept av politiet. Malawiere manifesterte klart at de ønsket forandring, kanskje inspirert av den arabiske våren. Det sivile samfunnet viste sin styrke. Det har imidlertid vært vanskelig å opprettholde momentumet nå utover høsten, og presidenten har selv gjort en slags innrømmelse ved å sparke hele regjeringen, og danne en ny en.
Situasjonen forverres ved at donorene har stoppet budsjettstøtten bl.a. fordi Malawi har anskaffet en presidentjet og utvist en britisk diplomat. Akutt mangel på drivstoff  pga. mangel på utenlandsk valuta, gir store negative ringvirkninger for økonomien. I tillegg har Malawi i sin eksportvirksomhet satset alt på ett kort, tobakk. Tobakken Malawi produserer, burley, er av verste sort mht. nikotininnhold, og WHO vurderer å komme med en anbefaling om at denne tobakksorten bør forbys.
Er altså en del varsellamper som blinker for Malawi. Det positive er at Malawi har veldig mange gode forutsetninger for å komme seg på fote igjen.

Ellers er mye ved det samme i hovedstaden Lilongwe. Kineserne fortsetter å bygge og de hotellansatte kjente meg igjen. Var hyggelig å møte gamle kjente i Riksrevisjonen. Ble også introdusert for Lilongwes mange skjulte perler av Riksrevisjonens stedlige representant.
Lilongwe er antageligvis eneste hovedstad hvor man har ganske god sjanse for å observere hyener, noe vi gjorde en natt. Hyene tar gjerne turen ut i villastrøkene om natten for å finne mat.
Har også en del av Malawi her i leiligheten hvor jeg sitter og skribler, nemlig to av Malawis store eksportprodukter (etter min mening): Kaffe og gin. Spesielt kaffen har en uforlignelig smak.
Jeg lærer stadig mer om det malawiske samfunnet for hver tur, godt hjulpet av solid innsikt av de som har bodd der over lengre tid og dermed lært kulturen å kjenne. Allikevel slutter jeg aldri å bli forundret over det som på utsiden virker å være en utrolig sofistikert sosial struktur, og som produserer handlingsmønstre som i mine vestlige øyne virker å være lite rasjonelle. Det virker som at jo mindre individualistisk en kultur er, jo mer subtil og avansert blir den i form av antall riter, sosiale koder og kulturelle uttrykk. Malawi slutter aldri å fascinere. Som en malawisk r’n’b-artist sa til oss forleden: ”Malawi; its complicated. Things just happen”.



lørdag 8. oktober 2011

Groenkloof Nature Reserve



Et par-tre kilometer unna der jeg har leilighet ligger det en liten nasjonalpark. Foregangsmannen for bevaring av naturområder, president Paul Kruger, bestemte i 1895 at området som ligger i utkanten av Pretoria skulle være en såkalt ”game sanctuary”. Målet var å bevare mange arter som var i ferd med å bli utryddet av jegere, bl.a. den lille antilopearten oribi.

I dag bestemte jeg meg for å utforske denne lille parken for første gang, og tok ikke mer enn 10.min med bil før jeg var der. Parken kan utforskes til fots, med terrengsykkel eller bil. Det er ulike løyper for hvert framkomstmiddel. Jeg valgte føttene, og det koster bare drøye 20 kroner å komme inn.

Er ganske spesielt å gå i bushlandskap (framfor i bil), og man kommer selvsagt mye nærmere inn på naturen. Spesielt for de som liker å studere ulike typer avføring og de utallige gresshoppene. Fuglelivet her er utrolig rikt, og har et inntrykk av at fuglene her har enda mer spesielle fasonger enn i Europa.















Under gåturen traff jeg på fire giraffer. Giraffer er ganske fredelige dyr selv om deres fraspark kan ta livet av en løve momentant. Jeg holdt også utkikk etter sebraer og antilopedyr, men de var tydeligvis lunefulle i dag.


 











Er også mulig å overnatte i hytter i parken, campe samt spise på restauranter der. Har flere mil med stier til gode jeg ikke har tråkket opp ennå, så mange flere besøk til Groenkloof Nature Reserve blir det garantert. En ting som frister er nattevandring hvor man kan oppleve flaggermus og andre nattaktive dyr.


lørdag 1. oktober 2011

The Gambia


Gambia heter ikke Gambia, men The Gambia. Landet er oppkalt etter elva Gambia, 113 mil lang, som starter i Guinea. Hovedstaden Banjul ligger på en øy ved elvemunningen, og øya har en mørk historie ved å ha vært en av de travleste havnene for den vestafrikanske slavehandelen. I dag består Banjul stort sett av offentlige kontorer og veldig nedslitte koloniale bygninger. Veiene i hovedstaden er i stor grad grusveier. Det første som møter en i Banjul er en gigantisk triumfbue og en stor arena til minne om militærkuppet i 1994. Mange gambiere ser ikke på dette som hendelse verdt å hedre med en triumfbue, men presidenten ser nok annerledes på det. Det var Yahya Jammeh som tok makten i 1994, og siden har vunnet tre demokratiske valg. Men mannens rulleblad gir grunn til bekymring.
22 Juli-triumfbuen
Turistene virker imidlertid å være uanfektet av de demokratiske problemer Gambia måtte ha når de nyter landets flotte strender og behagelige året-rundt-temperaturer. Jeg har selv vært så heldig å tilbringe en uke i Gambia i den varmeste tida på året. Jeg har aldri hatt mer bruk for aircondition enn her. Hyppige strømbrudd gjør imidlertid at man bare kan nyte den i perioder. Turismen er imidlertid i nedgang, noe som får konsekvenser for den sårbare økonomien i landet. Noe av grunnen er kanskje det negative ryktet Gambia har fått, og som man får bekreftet av å se unge lokale menn og kvinner sammen med tilårskomne europeiske damer og menn. 
Man får et litt ambivalent forhold til Gambia etter å ha vært her. Man blir veldig fort glad i kulturen, de humørfylte menneskene og en fargesprakende natur. Det som derimot kan oppfattes som en plage er de ekstremt pågående ”bumsters” – menn som skal selge deg alt mulig rart og som aldri godtar et nei. Har opplevd lignende folk i Marokko, men i Gambia har man tatt det til et nytt nivå og gjort det til en egen profesjon.  I tillegg gjør fuktigheten og varmen at man ikke orker stort. Jeg var vitne til at en tysk kvinne fikk solstikk, og kollapset.
Markedene i Gambia er også noen av de beste man finner i Afrika, og drar man til Serrekunda er det kilometer på kilometer med markedsboder. De som kan kunsten å prute finner sitt paradis her. Og det er mye flott håndlagd kunst å få kjøpt.
Rundt 90% av befolkningen er muslimske. Men islam som praktiseres i Vest-Afrika er blant de mest liberale, og folk tar seg gjerne en øl til maten. Bønnetid er imidlertid hellig, og til fastsatte tider på dagen skynder de ansatte i riksrevisjonen over gaten i sine slippers og inn i moskeen for å be. Fredag får folk i staten gå ekstra tidlig for å rekke fredagsbønnen. Som ellers i Afrika gjelder prinsippet om ”casual Friday” og folk kler seg i sine flotte tradisjonelle drakter (som de gjerne har sydd selv).
Det jeg derimot vil huske fra Gambia er at jeg sitter i en støvete restaurant og spiser den lokale retten chicken yassa, svetten renner under viften i taket, det er et yrende folkeliv på gata utafor, selgere kommer konstant bort til deg, du hører bønnerop i det fjerne, man kjenner lukten av brente peanøtter, og man blar opp noen sedler hvor nesten all trykksverten er borte (nye sedler trykkes ikke opp) – det er da man får følelsen av å være i Vest-Afrika.  
Fast lunsjsted
 

lørdag 24. september 2011

Sveip over Lesothos historie

På oppfordring fra enkelte har jeg laget en liten kort innføring om Lesothos historie (fritt fra hukommelsen).

Lesotho sin spennende historie begynner i 1822 hvor høvdingen Moshoeshoe tar ansvar og sikrer Basutoland og sine stammenaboer mot den voldsomme zuluekspansjonen. Zuluekspansjonen, som startet i Kwazulu-Natal-regionen sørøst i Sør-Afrika kom som følge av mange faktorer, men en av dem var introduksjonen av mais i Mosambik (som portugiserne fraktet med seg fra Amerika), noe som bidro til en stor befolkningsøkning. Zulu-kongen Shaka begynte å organisere zuluene og kampen om naturressurser med andre folkeslag i regionen var i gang. Et forferdelig militaristisk zuluregime skapte store folkevandringer hvor enkelte folkeslag slo seg ned i bl.a. dagens Malawi og Zimbabwe. Denne perioden kalles Mfecane. En av regionene som tok opp kampen mot zuluene var fjellstammene rundt dagens Lesotho, på den tiden kalt Basotholand (deretter Basotho og til slutt Lesotho). En briljant taktiker og diplomat, høvding Moshoeshoe (senere konge) var helt avgjørende. Med utgangspunkt i fjellet Thaba Bosui (se bilde) la de fronten mot zuluene. Fjellandet Lesotho var forholdsvis lett å forsvare av flere grunner. For å komme seg inn i Lesotho må man gjerne inn gjennom trange daler. Og hvis man av taktiske grunner vil trekke seg tilbake, kan man flytte troppene opp på de uttallige fjellplatåene. Disse platåene har ofte bare én eller to adganger opp, og fjellsidene er ofte loddrette. Thaba Bosui-platået har bare én vei opp. Behovet for å forsvare seg mot zuluene skapte altså etterhvert både kongedømmet Lesotho og kongedømmet Swaziland.



(Bilde: Thaba-Bosui-platået. Jeg hevdet jeg ville bruke maks 60min på å komme meg til topps fra bånn, men da bare lo den lokale guiden av meg. Er imidlertid overbevist om at det lar seg gjøre, så planlegger allerede retur til Lesotho.)
Etter hvert som Moshoeshoe får konsolidert makten i fjellriket kommer det andre utfordringer. Den første er voortrekkerne, boerbøndene som tar turen fra Kappkolonien og innover i landet. De etablerte ”Orange free state” med Basotho som naboland. Boerne ville gjerne ekspandere sine landbruksområder, og man kom snart i konflikt med Basotho. Moshoeshoe skjønte snart at han måtte alliere seg med britene i Kappkolonien. Etter hvert gikk Moshoeshoe så langt som å annektere områder hvor boerne hadde slått seg ned, i den tro om at britene ville støtte dem. Boerne følte seg dermed i å være i en skvis mellom britene og Basotho-kongedømmet. Resultatet ble en serie med kriger mot boerfristaten hvor Basotho på den ene siden bevarte sin uavhengighet, men for hver krig gradvis mistet store deler av sine lavtliggende områder. Moshoeshoe skjønte raskt at nymotens krigføring måtte til, så hæren var utstyrt med geværer og andre moderne våpen. Kong Moshoeshoe bedrev aktivt diplomati mot truende ytre krefter på den ene siden , men også samlende nasjonsbygging innad. Vestlige katolske misjonærer var veldig velkomne og de bidro til å dokumentere Sesotho-språket, og gjorde landet til en katolsk enklave inne i Sør-Afrika.  Landet var imidlertid i 1867 i ferd med å tape krigen mot boerfristaten, og kom med en desperat henstilling til Storbritannia og dronning Victoria om hjelp. Storbritannia ga dem støtte, men til en høy pris. Basotho ble innlemmet som et protektorat i det britiske imperium. Men på lang sikt ga dette Lesotho beskyttelse mot innlemmelse i  den sørafrikanske unionen og mot apartheidregimet som skulle vokse fram i Sør-Afrika. Grensene fra 1869 har forblitt uforandret. I en periode på 1960-tallet samarbeidet Lesotho med Apartheidregimet, noe som ga det mange fordeler. Men når Lesotho etter hvert ble en del av den globale motstanden mot regimet, ble de isolert ved at grensene ble stengt. I dag er Lesotho et konstitusjonelt monarki og demokrati, med en konge som bare har symbolsk makt.

Lesotho ble uavhengig i 1966 fra Storbritannia, og har det jeg vil kalle et semi-fungerende demokrati. Jeg har et inntrykk av at den sittende statsministeren er litt for glad i å holde på makten, og landet har også en tradisjon for militærkupp. Landet er også veldig avhengig av vestlig bistand (Irish Aid er store der, sikkert pga. historien med irske misjonærer), da det har lite ressurser å tilby utenom vannkraft. Turismen derimot har et stort potensial i Lesotho ved at den ekstraordinære naturen og den unike gjeterkulturen bare ligger og venter på å bli oppdaget.

søndag 18. september 2011

En tysk by ved foten av ørkenen



Windhoek er byen hvor nesten alle kelnerne sier ”Danke schön”, hvor nesten alle turistene er tyske og hvor nesten alle gater heter ”strasse”. Windhoek er utgangspunktet for mange safariturer i Namibia, samt turer til de ulike ørkenområdene. Jeg får dessverre ikke tid til noe slikt på denne turen, men har en drøm om å gjøre en skikkelig luksustur til Sossuvlei . Er vel knapt noe sted i Afrika som passer bedre for en sundowner. Stedet er kjent for sine røde sandyner og ligger i Namibia-ørkenen. Denne ørkenen er verdens eldste.



Merker rugbyfeberen her i Windhoek. Verdensmesterskapet i rugby foregår i New Zealand, og sørafrikanske springboks kjemper for å forsvare sin verdensmestertittel. Og på torsdag møter de Namibia! Da er det bare å finne en sportsbar. Ellers har land som Sør-Afrika, Lesotho og Namibia en spesiell fredagstradisjon. Regelen, når man er på jobb (spesielt i staten) er at man er formelt kledd, gjerne med slips. Men fredag er unntaket. Da kan man løsne på snippen og gå i jeans. MEN det er en ”hake”. For å få lov til det må man ta på seg en t-skjorte med fargene til landslagene i enten rugby, fotball osv. På fredager virker det derfor som at alle i Pretoria er på vei til en landskamp, mens det i virkeligheten er patriotisme og nasjonsbygging gjennom de store fellesarenaene som sport tilbyr.

Nå skal uka brukes til å bli kjent med Windhoek og lokale revisorer.