Safari i Pilanesberg

Struts i Pilanesberg

Mange opplever det slik at de har hatt en jobbuke i Johannesburg og Pretoria og tenker at de burde jo oppleve litt safari mens de er her. Så tenker man at Krugerparken høres veldig langt og dyrt unna. Hva skal man gjøre da? Jo, man drar til Pilanesberg nasjonalpark, i overkommelig avstand fra nevnte byer.

Pilanesberg nasjonalpark er som mange nasjonalparker i Sør-Afrika ikke "ekte" i den forstand at det alltid har vært bebodd av ville dyr, men heller av mennesker og av kveg. I 1979 bestemte man seg for å ta tilbake villmarken, menneskene ble omplassert og alt spor av menneskelig tilstedeværelse ble visket vekk. Opprinnelig vegetasjon fikk lov til å gro fritt igjen, mange tusen dyr ble fraktet inn fra andre steder. I dag er det lite som tyder på at det har vært noe annet enn villmark i parken. Hvorfor gjorde man dette? Det skyldes at Pilanesberg er en av de aller mest spesielle geologiske områder i verden.

Parken er omringet av fire konsentriske ringer/fjellkjeder. Dette ble skapt av at en enorm vulkan imploderte, i stedet for eksploderte. Det sprengte innover og skapte en gigantisk trykkbølge som skapte høye permanente bølger i landskapet rundt. Slike geologiske formasjoner har man bare to andre steder i verden, på Grønland og i Russland. Pilanesberg er det eneste stedet med slik geologi hvor det er vegetasjon som vokser.

I parken finner man alle de store pattedyrene, inkludert "the big five". Et av dyrene man ofte sliter med å få se i Afrika, fordi de er så få, er neshorn. I Pilanesberg skal man være veldig uheldig om man går glipp av noen av disse. Vi så mange!

Etter min mening er parkens største aktivum dens fantastiske natur. Både soloppgang og solnedgang skaper fantastisk lys og landskap innimellom åsene. Om kvelden arrangerer gjerne lodgene en tradisjonell bush braai hvor man spiser vilt kjøtt (som kudu og springbok). Springbok er en av de store attraksjonene her. Den ligner på impalaen, men er noe mindre og både hunner og hanner har horn. Den er ikke å få sett så mange andre steder i Afrika, men her er den i stort antall. Sør-Afrikas store stolthet, det nasjonale rugbylaget, heter nettopp "Springboks".

For de med andre interesser enn safari betyr det mye at Pilanesberg ligger rett ved Sun city. Sun city er Sør-Afrikas svar på Las Vegas og er i utgangspunktet et sted som appellerer mer til sørafrikanere enn europeere. Byen tiltrekker en del internasjonale artister og er et greit utgangspunkt for Pilanesberg. Men best opplevelse får man ved å sove over på en safari lodge.

Pilanesberg nasjonalpark vokser nesten hele tiden. Stadig er det nye områder som legges til parken. Det største prosjektet er å forbinde parken med Madikwe game reserve som ligger rett ved grensa til Botswana. Pilanesberg blir nok ikke like stor som enorme Kruger, men er fortsatt en veldig attraktiv park, og viktig med tanke på å bevare neshornbestanden. Vi ble fortalt at om 15-20 år er antageligvis verdens ville neshorn utryddet. Dra nå før det er for sent!

 

Hvitt neshorn

Mosambik - Lisboa i Afrika!

Mosambik var et av de mest borgerkrigsherjede landene i verden. Kommunistbevegelsen Frelimo kjempet mot de kontrarevolusjonære i Renamo. Sistnevnte var i realiteten et instrument som ble styrt, og etter hvert fullfinansiert, av apartheidregimet i Sør-Afrika. De støttet en terrorbevegelse som tok livet av hundretusener av mennesker. Etter freden i 1992 har begge de to grupperingene etablert seg som et topartisystem, men med Frelimo som det styrende partiet.

Kontrasten til dagens Mosambik er enorm. Selv om landet sliter med fattigdom og periodevise katastrofer som følge av tørke/flom (den verste var i 2000 og man sliter fortsatt med ettervirkningene), er det først og fremst optimismen og veksten som kjennetegner landet. Landet har en voldsom økonomisk vekst, turismen vokser - om ikke til nivået på 1960-tallet hvor "alle" dro til Mosambik. Landet profitterer stort på sine havner, sine mineralressurser, sine paradisiske endeløse strender og sine nylig oppdagede gassressurser i nord. Landet er nok det landet i Afrika med størst potensial for safariturisme med noen enorme uoppdagede nasjonalparker.

 

MAPUTO

Maputo må jo være den flotteste og koseligste hovedstaden i Afrika sør for Sahara. Den har et veldig sør-europeisk preg med brede avenyer, utekafeer, isbarer, koselige grønnsaksmarkeder og hvite koselige hus med små hager. Byen minner først og fremst om Lisboa. Den har kopiert mange av Lisboas kjennemerker, ikke minst den flotte mosaikken med blå maling på veggene og brostein i et sinnrikt mønster. Det dukker også opp flotte koloniale hus her og der, rikt dekorert og i portugisisk stil. Togstasjonen ble av Time magazine kåret til en av de ti vakreste i verden.

I motsetning til mange andre afrikanske hovedsteder føles det helt riktig å ta en lang gåtur der og observere bylivet. Mentaliteten føles mer middelhavsk enn afrikansk. Sikkerheten er heller ikke noe stort problem på dagen, selv om noen områder skal unngås. Om kvelden bør man ta drosje.

Kommunistgater

Noe av det første som slår en når man leser bykartet er den utilslørte hyllesten til mange kommunistiske ledere og tenkere. Hovedgatene i byen er dedikert Mao Tse Tung, Ho chi Min, Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin osv. Det skyldes nok det styrende partiet, Frelimo, sin kommunistiske grunnideologi. Frelimo forlot imidlertid sine marxistiske dogmer i 1990 og aksepterte et demokratisk Mosambik. Som i mange andre afrikanske hovedsteder er gatene også oppkalt etter de første afrikanske lederne etter kolonistyret som Robert Mugabe (Zimbabwe) og Kenneth Kaunda (Zambia). Veldig få av disse lederne klarte å forvalte optimismen og de positive ideene som ble født med frigjøringen fra kolonistyret.

(Sjø)Maten

En av hovedgrunnene til å besøke Maputo og Mosambik er maten. Den er himmelsk! Mosambik har fått det beste av to verdener. De har fått importert det portugisiske kjøkkenet, som først og fremst forbindes med god sjømat, og rikelig tilgang på svære reker, hummere, blekksprut og fisk. Dette skaper festmåltider som ville ha kostet minst det tidobbelte i Norge. Man nyter noe av den samme nærheten til indiske havet i Pretoria (hvor det er mange portugisiske restauranter), men i Mosambik oppleves det enda sterkere. Og man får mye mat til en billig penge.

 

Byen er ikke bare en skjønnhet. Det er også en del stalinistiske byggverk, og mest kjent er de høye boligblokkene som dominerer Maputo skyline. Selv om man ikke merker det når man er i byen, bor visstnok 80% av innbyggerne i det som defineres som slum. Veksten er allikevel ekstrem med rundt 9% i året. Det ses også med nye hoteller som dukker opp overalt og en nye og moderne flyplass. Flyplassen er imidlertid bygd av kineserne; selvsagt med kinesiske arbeidere.

 

Så fremtiden ser lys ut for Maputo. Byen led mye på 70-tallet gjennom Zimbabwes og Sør-Afrikas forsøk på å destabilisere byen og landet fordi Mosambik huset disse lands frigjøringsbevegelser. Nå brukes midler på å pusse opp de flotte koloniale byggene i byen. Mange sørafrikanere sier at det er lite å gjøre i Mosambik. Jeg er uenig. For de som verdsetter søreuropeiske byer man kan vandre formålsløst er Maputo er kjærkomment storbyavbrekk i regionen.

Og det er trist å måtte forlate byen og dra tilbake til innlandet, som føles uendelig langt unna kysten. Man kan si det som Bob Dylan:

"And when it's time for leaving Mozambique
To say goodbye to sand and sea
You turn around to take a final peek
And you see why it's so unique to be
Among the lovely people living free
Upon the beach of sunny Mozambique."

- Bob Dylan, Desire (album), Mozambique (låt)

Victoria Falls

I 1855 padlet David Livingstone langs Zambezi-elven. Han hadde akkurat utforsket Chobe-elven i nordlige Botswana. Mens han padler merker han at elven blir bredere. Øyer dannes og strømmen blir kraftigere. Og så..i det fjerne ser han et bredt skyteppe i horisonten som vokser og vokser helt til det faller ned som regn. Mens han nærmer seg hører han en tiltagende buldring. Akkurat som konstant torden. Livingstone skjønner at det dreier seg om et enormt fossefall og setter kursen mot en øy som ligger akkurat ved kanten av fjellskrenten. Han lander på det som senere blir døpt "Livingstone Island". Fra øya kan han gå helt fram til stupet og får se, som første europeer, et av klodens mektigste syn: Victoria Falls.

Victoria Falls er verdens største fossefall, er 1,6 kilometer i bredde og har et fall på over 100 meter. Rundt 536 millioner liter vann faller ned i minuttet mens det er på sitt høyeste. Jeg besøkte fallene mens det var på sitt heftigste; regntiden er over og Zambezi-elven bugnet av vann. I tillegg var det knallblå himmel og sola skapte utallige regnbuer i vannspruten. Victoria Falls kalles på det lokale språket Mosi-oa-Tunya, som betyr "the smoke that thunders". Zambias nasjonaløl heter følgelig Mosi! Ganske godt.

Victoria Falls ligger akkurat mellom grensa mellom Zambia og Zimbabwe. I gamle dager dro de fleste turistene til byen Victoria Falls i Zimbabwe, men all uroen i Zimbabwe har ført til at Livingstone i Zambia nå mottar den største turiststrømmen. Mange hoteller og hosteller har dukket opp, og det florerer av turoperatører. Men det evige spørsmålet er: Hvor er det best å se fallene? Fra Zambia-siden eller Zimbabwe-siden? Begge sidene har sin sjarm, men jeg tror Zimbabwe-siden går av med seieren.

Zambia-siden er den desidert våteste. For å komme til utsiktspunktene må man over en hengebro som går parallelt med fallene. Der tar det ca. to sekunder før man er klissvåt. Men i den afrikanske solen gjør det ikke så mye å få en konstant kalddusj, og det mest fornuftige plagget er badebukse. Man tørker fort. En annen flott opplevelse ved Zambia-siden er muligheten til å komme veldig nær elva. Man har muligheten til å dyppe beina i elva like ved der den renner over kanten.

Det er litt mer tiltak å oppleve fallene fra Zimbabwe-siden. Man må gjennom et par grensepasseringer, og det koster litt mer å komme inn i selve parken (Victoria Falls inngår i en nasjonalpark både i Zambia og Zimbabwe). Selv om turistene er færre er turistinfrastrukturen bedre på Zimbabwesiden. Fordelen er at man står ganske alene på utsiktspunktene og nyte utsikten i ro og mak. Zimbabwe har den beste utsikten, og Zimbabwe okkuperer også rundt 3/4 av grensen mot fallene, noe som gjør at man kan beundre dem i forskjellige vinkler. Man får også et bedre perspektiv av størrelsen på fallene derfra.

Mellom de to lands grenser er en svær bro fra 1905. Her er det gangvei, toglinje og bilvei. Mest kjent er nok broa for sine strikkhopp, blant annet det famøse strikkhoppet av en australsk jente i fjor (http://www.youtube.com/watch?v=9YcrdB5e9Cc&feature=fvst). Fra broa har man best utsikt til regnbuene som fallene skaper, bl.a. et sted hvor det pleier å være tre regnbuer på en gang.

Broa som forbinder Zambia og Zimbabwe. I det fjerne ses det erverdige Victoria Falls hotel i Zimbabwe.

Den enorme fossen skaper et konstant regnvær i området rundt fallene. Det gjør at området alltid er grønt og frodig. Plantene som vokser her krever store mengder vann og finnes ikke andre steder i Zambia og Zimbabwe. Fallene ligger også midt i en nasjonalpark hvor det bl.a. er bøfler og elefanter. Fallene kan oppleves fra helikopter

CHOBE NASJONALPARK

Et populært gjøremål fra Livingstone er å dra på dagstur til Chobe nasjonalpark i Botswana. Chobe er en av de mest berømte i Afrika og er kjent for å ha usedvanlig mange elefanter. Og den skuffet ikke! Ved bare en times kjøring, og elvekryssing av Zambezi, så er man der. Grensepasseringen til Botswana er den eneste hvor jeg har opplevd rensing av sko. Det skyldes at man ikke vil ha munn- og klovsyke inn i landet fra Zambia. Et av Botswanas største aktivum er biffkjøttet deres, og det vernes sterkt.

Ved dagstur til Chobe tar man elvesafari og game drive i bil. Antallet elefanter er helt utrolig og deres herjinger i skogen (de er glad i å spise bark, og frustrerte hannelefanter pleier å rive trær) er synlige. Eneste "skuffelse" var når en krokodille var en meter unna fra å hogge tak i en bavian som spiste vannliljeblader ved elva, men bavianen valgte klokelig å forlate elvebanken i grevens tid. Chobe -elva utgjør grensa mellom Botswana og Namibia. Uheldigvis har ikke Namibia passet på å bevare sin del av elva, og har tillatt at lokalbefolkningen driver med husdyrhold her. Dette gjør at elefantene og de andre dyrene kan migrere til Angola og Zimbabwe, men er forhindret til å gå inn i Namibia.

Tilbake i Livingstone er høydepunktet å ta en sundowner (som i mitt tilfelle alltid er gin&tonic) med utsikt til fallene 300m unna, med Zambezi-elva rennende rett foran deg og med sola som går hastig ned og skaper et fantastisk fargespill på himmelen. Hvis det er ett sted i verden man må til er det Vic Falls.

Tanzania

TANZANIA

Tanzania er et land som har alt av attraksjoner og alt det Afrika har å by på. Landet har en fantastisk kystlinje, Zanzibar, et stort antall nasjonalparker (15 stk.) inkludert Serengeti, Kilimanjaro og mange andre høye fjell, rift valley går gjennom landet, en av de mest særegne afrikanske stammene Masaaiene okkuperer store områder og landet grenser til Afrikas tre store innsjøer (Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen). Tanzania må sies å være drømmedestinasjonen for en turist i Afrika.

Tyskerne har satt et visst preg på det store landet gjennom jernbane og annen infrastruktur, men ble tvunget til å overlate landet til britene etter første verdenskrig. I Malawisjøen foregikk bl.a. det første sjøslaget under første verdenskrig, med tysk tap. Fortsatt ser man spor etter tyskerne ved at store deler av befolkningen har tyskklingende fornavn.

Tanzanias økonomi er stort sett basert på jordbruk, men nå har store gassfunn i Det indiske hav gitt nye muligheter (og bekymringer). En kuriositet er imidlertid utvinningen av tanzanite – en spesiell edelsten som bare finnes i Tanzania, og som er sjeldnere enn diamanter. Da jeg var på flyplassen i Dar es Salaam ble en kineser anholdt for å smugle noen slike steiner.

Jeg har imidlertid bare sett en brøkdel av Tanzania, først og fremst i nord mot grensen til Kenya.

ARUSHA

Arusha er utgangspunktet for de store safariturene i Tanzania. Det ligger på ca. 1500m og har 400 000 innb. I 1952 var det imidlertid bare 8000 innb., så det har vært en voldsom utvikling godt hjulpet av turismen, kaffe- og teproduksjon og utvinning av tanzanite. Området rundt Arusha har i eldre tider vært preget av intens vulkansk aktivitet. Kilimanjaro, ca. 11 mil fra byen er den største av disse. Men rett ved byen ligger Tanzanias 2. høyeste (og Afrikas 5. høyeste) fjell, Mount Meru (ca. 4500 m.o.h.). Uansett hvor man er i byen er det vanskelig å ikke legge merke til dette fjellet som tårner opp. Skyer samler seg rundt fjellet som sikrer et frodig miljø.

Arusha er også et populært konferansested, ved at man slipper å være i det ubehagelige varme og ganske luftfuktige Dar es Salaam. Jeg har imidlertid ikke skjønt hvorfor byen brukes som utgangspunkt for safariturer, da det er en betydelig avstand på over 30 mil til Serengeti (noe mindre til Ngorongoro-krateret). Men veiene til Serengeti og Ngorongoro-krateret virker å bli utbedret noe som reduserer reisetiden.

MASAAIENE

Man kan ikke snakke om Arusha og området rundt uten å komme innpå masaaiene. Det er en særegen afrikansk stamme som har insistert på å bevare sin kultur og skikker. Det typiske bildet av masaaier er at de er høye, slanke, har rød kappe og bærer et spyd. Og sannheten er ikke så langt fra dette. De bor i tradisjonelle jordhytter og bruker dagen på å gjete dyrene (hovedsakelig kuer, men også geiter, sauer og esler). Man får imidlertid inntrykk av at de ikke lever helt i pakt med naturen. Et stort problem er overbeite og svære områder er preget av erosjon og rådrift av jorden. Resultatet er at den fruktbare jorden bryter sammen og man får stygge områder hvor vannet bryter ned overflaten. Man ser store arr i landskapet, og slik kan man ikke holde på altfor lenge. Minner nesten om allmenningens tragedie, ved at man eier jorda i fellesskap og ikke har klare incentiver til å tenke bevaring. Samtidig mener mange hjelpeorganisasjoner at man kan lære mye av masaiene da de evner å leve i pakt med naturen i ørkenlignende områder. I tillegg er de utrolig gjestfrie og turister er gjerne velkomne i hyttene deres. Patriarken i familien kan gjerne ha mange koner basert på hvor velstående han er. En velstående masai i Tanzania er sagt å ha rundt 24 koner.

 

Masaiene med kveg i Ngorongorokrateret

   

Utsalgssted for masaihåndverk

Det er jo mye fascinerende med masaiene. Først og fremst hvordan de lever sammen med de ville dyrene. I Ngorongoro-krateret har de rett til å la dyrene sine beite (selv om dette er fryktelig omstridt) sammen med elefanter, gnuer, løver etc. Masaiene har klart å få til en slags felles forståelse med løvene om at de ikke skal prøve seg på de forsvarsløse kuene. Tradisjonen er nemlig den at hvis løvene tar en ku (eller en masai), så hevner stammen seg ved å ta livet av alle løvene i familien. Løvene virker derfor å frykte masaiene. Noen hevder at det er en naturlig forklaring for dette ved at masaiene smører noe i håret som avstøter løver. Ellers spiller løver en viktig rolle i diverse ritualer. Unge mannlige masaitenåringer må gå gjennom forskjellige ritualer for å bli voksen og gifteferdig. Som i mange stammesamfunn i Afrika, er det vanlig med omskjæring. Men i tillegg har det vært en forventning om at de skal ut på en jaktreise med spydet og ta livet av en hannløve. Da har man vist sine ferdigheter i kamp. I dag kalles slike skikker ”poaching”….

Masaiene har uansett satt kraftige spor i Tanzania og Kenya. Gjennom folkevandringer har de brutalt drevet andre folkeslag avgårde, har stått imot slaveri og har som prinsipp og ikke spise (men de kan drepe) ville dyr. Er sikkert mye man kan lære av masaienes stahet om å bevare sin levemåte. Men etter å ha observert masaiene i Tanzania, så er det i hvert fall én ting ingen av dem kan være foruten: mobiltelefon.

TUR TIL NGORONGORO-KRATERET

Ngorongoro-krateret er et av de store naturunderverkene i verden. Krateret ligger i høylandet i Ngorongoro-distriktet og er forbunder med Serengeti-sletten. Ngorongoro betyr egentlig bare ”krater krater”. Ngorongo-krateret var opprinnelig en svær vulkan. For mange millioner år siden var det et voldsomt utbrudd som sprengte i stykker hele vulkanen. Restene ble blåst bort mot der hvor Serengeti-sletten ligger. Serengeti er et enormt flatt område som inkluderer Serengeti-nasjonalpark og Masai Mara-nasjonalpark i Kenya. Det vulkanske materialet er utrolig rikt på mineraler som jern, og vegetasjonen i  Serengeti er dermed uvanlig næringsrikt. Av den grunn kan den avle et avsindig antall pattedyr, som resulterer i den årlige migrasjonen av 2,5 millioner dyr (gnu, sebraer, elefanter osv.).

Ngorongoro-krateret er på ca. 2 mil i både lengde og bredde og er ca. 600 meter dypt (ligger på rundt 1900 m.o.h.). For å komme dit fra Arusha må man kjøre gjennom ”masai heartland” før man kjører ned i Rift valley (går fra Etiopa til Mosambik – bloggartikkel om denne dalen kommer en gang senere). Her kjører man forbi Lake Manyara, en av mange innsjøer i Rift valley. Et stykke oppi dalen, i Ngorongoro-distriktet, finner man Olduvai-grotten. Her har man funnet de ELDSTE menneskefossiler noensinne, og det anses å være menneskehetens opprinnelse. Men denne gangen var det dyr jeg var ute etter, så vi kjørte opp fra Rift valley og inn i Ngorongoro-høylandet. Man kjører opp til rundt 2400 m.o.h. før man kommer til kanten av Ngorongoro-krateret. Det er et fantastisk syn å se utover det enorme krateret med svære flokker av gnuer og bøfler. Og innimellom ser man neshorn (black rhinos), elefanter, strutser, hyener, geoparder og løver. En svær innsjø ligger midt i krateret og der har tusenvis av flamingoer slått seg ned.

Å tre inn i Ngorongoro-krateret er som å oppleve Arthur Conan Doyle (S. Holmes-forfatteren) sin bok "The Lost World" hvor en gjeng oppdagere finner en skjult verden dypt inne i Amazonas-jungelen med bl.a. dinosaurer. Forskjellen her er at Ngorongoro-krateret er en av de mest besøkte safaristedene i Afrika. Heldigvis var jeg der i lavsesongen. Juni-august bør nok unngås. Krateret har den største tetthet av rovdyr i Afrika. Lodgene/hotellene ligger langs kanten av krateret. Der kan man sitte på terrassen med kikkerten og studere dyrene nedi krateret.

Neste gang håper jeg å få dratt til Serengeti. Foreløpig er det den ultimate safariparken i Afrika.

 Serengetisletten i det fjerne. Fra Ngorongoro-krateret er det en kontinuerlig nasjonalpark gjennom Serengeti og inn i Kenya og Masai Mara-nasjonalparken. 

Montecasino

Sør-Afrika har ikke koselige gamlebyer med brostein, trange gågater og bytorg hvor man kan nyte kaffen. Da må man heller til land som Frankrike og Italia. Men man har imidlertid kompensert for dette, og nå eksisterer det flere underholdningssentre/kjøpesentre som gir deg følelsen av å være hensatt til en italiensk middelalderby. Det fremste eksempelet er Montecasino i Johannesburg. Navnet er et slags ordspill over den italienske middelalderbyen Monte Cassino (med det berømte klosteret som ble ødelagt under WW2). Montecasino tilbyr selvsagt gambling.

Først parkerer man i bymuren, som er et slags parkeringshus. Utenfra ser Montecasino faktisk ut som en italiensk middelalderby. Byggesteinene er behandlet slik at det skal se 500 år gammelt ut og det er imponerende kirketårn og palasser. Alt dette kan jeg akseptere, selv om det er i overkant ”kitschy” og falskt. Det er først når man går inn i komplekset at det begynner virkelig å skurre. Plutselig er man på en slags italiensk piazza med fontene, koselige uterestauranter og cypress-trær . Men løfter man blikket så er det tak med påmalt blå himmel, skyer og et slags solnedganglys. Folk flest som går rundt ser ikke ut til å reagere på dette. De synes det er greit. Og til en viss grad skjønner jeg dem. Det er sikkert, familievennlig og man kan leve litt europeisk. Men for en europeer som meg føles det helt feil.

Sjekk taket! Her trenger man ikke paraply

Lignende opplegg er det på Emperor’s Palace som ligger ved Johannesburg flyplass: en svær overbygd kunstig gamleby som inneholder ganske flotte restauranter, kasinoer og trendy butikker. Sun City har også et lignende tema.

Montecasino virker imidlertid å være det nye og største tilskuddet. Det ligger ved den ”nye” bydelen Sandton i Johannesburg. Sandton er på en måte Afrikas økonomiske sentrum, og har mange av finansinstitusjonene som tidligere lå i Johannesburg sentrum. Kontrasten fra Montecasino og resten av Johannesburg er imidlertid enorm.  Like før man kommer til Montecasino kjører man forbi Diepsloot. Diepsloot er en såkalt ”informal settlement” – et sted hvor folk setter opp skur uten tillatelse, og hvor vann, kloakk og elektrisitet er mangelvare. I Diepsloot bor hundretusener av mennesker, mange illegale innvandrere. Diepsloot var egentlig en såkalt transit-leir for folk som skulle bli flyttet til andre områder i 1995, men mange slo seg ned her. Ca. halvparten av befolkningen her er arbeidsløse. Området fikk oppmerksomhet da den britiske stuntjournalisten Louis Theroux dro til Johannesburg for å undersøke lovløsheten som råder her.

Diepsloot

Johannesburg er virkelig kontrastenes by, og Montecasino er en slags eden for velstående sørafrikanere som kan føle sikkerhet og drømme seg bort. Det er imidlertid prosjekter på gang for å ”ta tilbake” deler av Johannesburg sentrum. Man arrangerer markeder og har etablerer gågater. Sentrum i Cape Town har for eksempel blitt full av natteliv og det føles ikke like utrygt lenger. Etter hvert får man håpe at sørafrikanere etter hvert forlater de falske kulissene de omgir seg med i Montecasino og omgås hverandre i de ekte kulissene de sørafrikanske storbyene har å tilby.




Johannesburg sentrum

Cradle of Humankind

Sør-Afrika har flere Unesco-listede verdensarvsteder. Et av de mest spesielle er et svært område som kalles "Cradle of Human Kind". Området ligner på alt annet i Gauteng-regionen, endeløse gressletter, åkre, åser og et eucalyptus-tre her og der. Men under bakken lurer en helt fantastisk verden! Bakken består av porøs kalkstein som, godt hjulpet av regnvann, har skapt et enormt underjordisk grottesystem. I disse grottene kan man finne skjeletter fra de første menneskene på kloden, primitive steinredskaper og andre bevis for menneskelig tilstedeværelse. Stedet ligger ca. 6 mil unna der jeg bor i Pretoria.

Dette er landskapet i Cradle of Humankind. Enkelte steder ser man små inngjerdede områder hvor

det er hull i bakken som fører rett ned i grottene. Gjerdene sikrer derfor både dyrevelferd og at vi

får biffen på tallerkenen.

Det var arkeologene Raymond Dart og Robert Broom som startet utgravningene og gjorde området kjent. Sterkfontein-grottene er de grottene med flest skjelettfunn. Funnene er så omfattende at utgravningene pågår fremdeles i dag, 66 år etter. Bare i Sterkfontein har man funnet 1/3 av ALLE fossile menneskeskjeletter noen gang funnet. Mange av dem er rundt 3,5 millioner år gamle. "Mennesker" som er datert så gamle lignet mer på aper da de levde stort sett i trærne. Men de hadde klare menneskelige trekk, blant tennene og hjernestørrelse. Det unike er at man stadig finner nye skjelett fra 2 millioner år siden, 1 million år siden osv. slik at man kan studere menneskeevolusjonen i et lite begrenset område.

En underjordisk innsjø i grotten. Ingen vet hvor dyp den er. På 80-tallet dykket en gjeng studenter ned for å sjekke dybden. De kom så dypt at målebåndet ikke rakk lenger. Fordi en av studentene omkom under operasjonen, har det aldri vært noen nye forsøk. Innsjøen sies å strekke seg 10 mil innover..

I tillegg til Sterkfontein-grottene har man Maropeng-besøkssenteret som er rettet mot turister. Et veldig flott museum, ca. én mil fra Sterkfontein, som er viet menneskets evolusjon.

Turen inn i Sterkfontein-grottene begynner ved stedet hvor italienske gullgravere på slutten av 1800-tallet oppdaget noen hull i bakken. Sulten på gull sprengte de seg nedover de trange hulåpningene. I stedet for gull endte de opp med å utvinne kalkstein, noe som innebar at de skar ned stalaktittene og stalagmittene.  De var uvitende om at i enkelte hulrom i grottene lå flere millioner gamle menneskefossiler. Disse ble først oppdaget på 1930-tallet. Funnene i Sterkfontein-grottene var i sin tid kontroversielt da de ga bevis for at mennesket stammet fra Afrika. På slutten av 1930-tallet var ikke denne teorien stueren i alle miljøer.

Det mest berømte menneskeskjelettet tilhører hun som har blitt kalt "Mrs. Ples" (tilhører arten australopithecus africanus). En dag for 2 millioner år siden hoppet hun fra tre til tre før hun glapp taket og ramlet ned i et av de åpne kalksteinhullene på bakken. Hun ramlet ca. 4-5m ned i Sterkfontein-grotten. Og der har hun vært siden før hun ble oppdaget i 1947. Fra å være en apelignende menneske med enkle behov, som å finne mat eller holde seg unna rovdyr, har hun i dag oppnådd en annen berømmelse. I 2004 kom hun på 95. plass over de største sørafrikanere gjennom tidene, og har også blitt stemt fram som den mest sexy sørafrikaneren av mannfolkbladet FHM. Nå kan man beundre skallen hennes ved Maropeng.

 Mrs. Ples falt ned et slikt hull.

Og her har vi skallen hennes!

Togtur til Durban

Forrige helg gikk turen til Durban. Durban er en av de største byene i Sør-Afrika og ligger ved Det indiske havet. Det betyr at det har behagelige temperaturer året rundt med frodig vegetasjon.

Durban har blitt kjent i det siste først og fremst pga. to ting. I forbindelse med arrangering av fotball-VM i 2010 ble store deler av byen pusset opp. Den mange kilometerlange strandpromenaden ble gjort mer attraktiv og strandpoliti ble utplassert. Svære moderne leilighetskomplekser ved havna har dukket opp. Og Durban skyline domineres av den fantastiske fotballstadionen, Moses Mabhida stadium, som har en over 100m høy bue på toppen. Durban har også nylig fått oppmerksomhet ved å være vertskap for COP 17-møtet, klimaendringstoppmøtet som arrangeres hvert år. Generelt investerer Sør-Afrika mye i store arrangementer for tida. Verdenskongressen for riksrevisjoner ble lagt til Johannesburg i 2010, og nå snakker man om å ha sommer-OL i Sør-Afrika. Men lysten på å arrangere det er ikke nødvendigvis så stor etter den økonomiske bakrusen etter fotball-VM.

For å komme oss til Durban tok vi toget. Det tar ca. 14 timer (fly tar 1 time) og standarden er upåklagelig! Man har en privat kupé, egen flott restaurantvogn, dusjfasiliteter osv. Er også ganske trygt. Lignende togturer går til Cape Town og også til Victoria Falls i Zimbabwe. Hvis man går skikkelig bananas tar man togturen Cape Town-Kairo; det tar ca. én måned og koster rundt 200 000 kroner.

På den siste delen av turen til Durban går det nedover. Fra sentralplatået på rundt 1500m skal man ned på havnivå. Man kjører ned frodige åser og flotte jordbruksområder. Når man nærmer seg kysten er det slutt på det tørre behagelige klimaet i innlandet, og det blir mer fuktig.

Durban er den byen, utenom India, med flest indere. De indiske nabolagene er en av hovedattraksjonene i byen. Ellers har ikke byen noen superattraksjoner som jeg har fått med meg. Barna vil sette veldig pris på uShaka, en opplevelsespark med svært vannland, akvarium, haidykking, delfin- og selshow osv. Ellers er det strendene og den behagelige sommertemperaturen (også om vinteren) som trekker turister dit.

Durban har Afrikas største havn. Her er ses "innkjørselen" til havna. Øverst til høyre ses et kontrolltårn for båttrafikken. Istedet for båter som loser de svære tankskipene inn, så er det helikoptre som tar seg av den jobben.

Durban kan brukes som utgangspunkt for å sjekke ut den berømte Zulu-kulturen i Sør-Afrika. I regionen er det mange kulturlandsbyer hvor man får kjøpt håndverk og få innblikk i den fascinerende zulukulturen. Innover i Kwazulu-Natal, provinsen hvor Durban ligger i, kan man utforske mange berømte slagmarker fra både Zulu-krigene og Boerkrigene. Winston Churchill ble tatt til krigsfange her i sin tid. Nord for Durban kan man sjekke ut byen byen (Pietermaritzburg) hvor Mahatma Gandhi i sin tid ble kastet av toget fordi han var inder.

Det er som sagt strendene og klimaet som trekker folk til Durban. Langs kysten av Durban er det imidlertid mange haier, noe som gjør at man tenker seg om to ganger før man dypper tåa i vannet. Hainett har imidlertid blitt plassert ved strendene i Durban slik at man kan bade uforstyrret. Mens man bader kan man observere de enorme lasteskipene som går inn og ut av Port Natal, bukta hvor Durban-havna ligger. Én gang i året kan man være vitne til et av verdens mest spektakulære naturfenomen rett utenfor kysten av Durban. Da er det tid for den store sardinvandringen langs kysten av Sør-Afrika. De fortsetter opp til Mosambik-kysten. I kjølvannet av millioner av sardiner følger tusener av delfiner og haier. En jeg snakket med som eier en leilighet ved stranda i Durban sa at han satt på verandaen sin med vinglasset og var vitne til at hundrevis av delfiner sirklet rundt en svær stim med sardiner og slo til.